Hva syntes du om folk som ikke er triste ved dødsfall i familie?

[Gjest]

Nå har det seg slik at bestemoren min ble funnet død i dag. Broren min ringte meg i dag ettersom pappa virkelig ikke orket og ikke mamma heller. Broren min sa at jeg burde dra opp dit, men det blir bare surr.

Jeg fortalte det til noen i sta og de kan absolutt ikke skjønne hvordan jeg ikke kan dra opp dit. Selv greier jeg bare ikke ta innpå meg når folk dør. Hvertfall ikke når det er folk jeg møter kanskje en-to ganger i året og da kun i kort tid. Og folk ser på meg som om jeg skulle vært gal. De skjønner absolutt ikke hvordan jeg ikke kan ta innpå meg det som har skjedd o.s.v.

Er jeg bare sinnsykt unormal som ikke reagerer på det? Reagerte på samme måten når oldemor døde. Såklart er jeg lei meg på mamma og pappas vegne, men jeg ser ingen vits i det. Det er leit ja, og jeg skal såklart gå i begravelse, men alikevel da.

Jeg greier bare ikke bli lei meg (jeg er ikke helt kald, jeg storgrein når katta mi døde). Ikke orker jeg dra opp dit uansett jeg vet det blir masse grinning, mimring o.s.v og jeg bare orker ikke.. Dessuten kommer tanter, søsken av bestemor, kusiner o.s.v..

Ja, vet ikke helt hvor jeg skulle med det siste, men det må da finnes flere folk som tenker sånn. Både jeg og broren min er sånn og vi kan da ikke være alene. Jeg greier bare ikke bli lei meg over en person man ser en-to ganger i året og som man har veldig få minner med. Hadde jeg møtt hu oftere kunne jeg skjønt det, men jeg gjorde jo ikke det.

Endret 15. desember 2007 av Gjest

[Gjest Tulipa]

Jeg er ikke utrøstelig av sorg når gamle mennesker dør .. gråter som bare det i begravelsen - men foruten det så går jeg på jobb og oppfører meg helt som vanlig.

Ser på det som den naturligste del i verden at eldre mennesker dør en naturlig død ..

Men jeg har mistet yngre familiemedlemmer og det er noe som har slått meg rett i bakken .. og noe som jeg har hatt store problemer med å takle. Sorgen har føltes helt umulig å takle - jeg så overhode ikke noe lys i tilværelsen på lang tid.

[*Mina*]

Det er kanskje normalt at man ikke blir lei når en person man nesten ikke har møtt dør, men jeg syns ikke det er normalt at man ikke ønsker å være der for de nærmeste. Det vil si at du rett og slett ikke ønsker å være der for dine foreldre, men velger heller å distansere deg fra det hele.

Kanskje dine foreldre hadde satt pris på at du var der, uansett om du hadde et godt forhold til bestemoren din eller ikke. Men har du ikke et godt forhold til dine foreldre heller, er det nok naturlig å ikke ville være der for de heller.

Uansett er det ditt valg, og du må jo gjøre det du syns er best for deg. Men det er av og til lov å tenke litt på de rundt seg også, for de har det sikkert ikke like lett som deg.

[Gjest]

Akkurat i dag har jeg valgt å ikke dra opp på de grunnlaget av at de hadde ringt både tanta mi, kusinene mine og søsken av bestemor og alle skulle dit. Jeg føler at man er plikta til å være lei seg når man er på slike steder.. Hadde hun var yngre så hadde jeg kanskje reagerte. Men hun var over 70 og hadde problemer med lever (nyrer?) pga tung drikking, så for min del kom det ikke som et sjokk..

[Titta]

Det er kanskje normalt at man ikke blir lei når en person man nesten ikke har møtt dør, men jeg syns ikke det er normalt at man ikke ønsker å være der for de nærmeste. Det vil si at du rett og slett ikke ønsker å være der for dine foreldre, men velger heller å distansere deg fra det hele.

Kanskje dine foreldre hadde satt pris på at du var der, uansett om du hadde et godt forhold til bestemoren din eller ikke. Men har du ikke et godt forhold til dine foreldre heller, er det nok naturlig å ikke ville være der for de heller.

Uansett er det ditt valg, og du må jo gjøre det du syns er best for deg. Men det er av og til lov å tenke litt på de rundt seg også, for de har det sikkert ikke like lett som deg.

Dette er omtrent akkuratt hva jeg hadde tenkt å si også. Helt enig med deg *Mina*

[Tabris]

Hvis du ikke er trist pga dødsfallet, hvorfor orker du da ikke reise opp dit? Selvsagt kan det være tungt å observere at de som er nær deg har det vondt (det er fortsatt mine verste minner da jeg opplevde et nært dødsfall), men jeg er enig med de andre her som sier at det kan være en god ting å være der for foreldrene dine.

Ja, de har andre rundt seg - men det vil også antagelig varme dem at de også ser at du er der.

[Gjest Eugene Onegin]

Det er ingen regel som sier at man skal være trist bare fordi en i familien dør. F.eks at man er i slekt er ikke ensbetydig at man må bry seg om personen. Og selvom man ikke sorger eller gråter eller ikke føler seg trist så betyr ikke det at man ikke vil savne personen.

Jeg synes det er idiotisk å forlange at folk skal sorge bare fordi noen i familien dør. En i familien kan faktisk være vilt fremmed.

jeg kan fint si at jeg ikke sorger noe når noen dør. Jeg savner dem i persioder men jeg gråter ikke. Eller faller i en dyp sorg

men det kommer kanskje av at jeg tror på et liv etter døden og tror jeg uansett vil treffe dem igjen

ja jeg vet jeg er en mørk og ond person som ikke eier føleser.

Endret 15. desember 2007 av Eugene Onegin

[Cata]

Du er ikke alene. Jeg reagerer heller ikke spesielt sterkt når mennesker dør. Jeg føler et visst vemod av typen: "så var den epoken over", men blir slett ikke utrøstelig. Tross alt er det naturlig at mennesker dør.

Mulig jeg kommer til å føle det annerledes når mine egne foreldre dør, selvsagt, men da mine besteforeldre døde så tok jeg det helt rolig. Og jeg hadde et veldig bra forhold til mine besteforeldre, så det var ikke det at jeg ikke var glad i dem. Men det er muligens noe som ligger til familen, for vi hadde ikke noen spesiell samling eller noe sånt før begravelsen heller. Jo, jeg tror jeg er arvelig belastet for da bestefar døde, var vi to stykker som ikke var oppe med lommetørkleet i begravelsen. Den ene var min bestemor, den andre var meg.

[Gjest Gjest]

Jeg greier bare ikke bli lei meg over en person man ser en-to ganger i året og som man har veldig få minner med. Hadde jeg møtt hu oftere kunne jeg skjønt det, men jeg gjorde jo ikke det.

Det er mange som er slik! Samme her!

Hvorfor bli lei seg over folk man aldri traff eller hadde noe forhold til?

[Lill88]

Det er mange som er slik! Samme her!

Hvorfor bli lei seg over folk man aldri traff eller hadde noe forhold til?

Slik har jeg det og... Og når man måå dra i begravelse osv så blir det så fake, siden jeg faktisk ikke er lei meg... Jeg klarer ikke å gråte rundt folk, og blir ansett som kald av familien min.

[Gjest StockDama]

Min mormor døde for ikke lenge siden, når jeg fikk høre det gråt jeg faktisk litt, men ikke fordi mormor døde, men fordi jeg så hvor utrulig vondt moderen hadde det. Jeg reiste fra nord til sør for å være med i begravelsen....ikke pga min mormor, men pga min mor.

Jeg er ikke kald og ond selv, men jeg ble aldri kjent med slekta på den siden av familien.

[Harlekin]

Jeg tror ikke dette er unormalt. Som flere her sier, så er det mange som ikke har kontakt med deler av familien sin eller har opplevd ting i familien som gjør at en ikke er lei seg når enkelte familiemedlemmer død. Jeg har selv hatt flere tanter osv. som har dødd, der jeg har vært mest lei meg på mine foreldres vegne, fordi de har mistet en søster. Jeg selv kjenner ikke disse tantene så godt at jeg er absolutt utrøstelig.

Men, jeg synes det er et poeng å være der for de som faktisk føler sorg, det er de som trenger deg nå, uansett hvor mange de har rundt deg. Jeg ville gått i begravelsen for deres skyld, og også kanskje av respekt for den som er død. Det tror jeg du hadde klart.

[Gjest Tweek]

Jeg er litt som TS. Det er ikke fordi jeg ikke syntes det er trist, men jeg møter familien min veldig sjeldent og når jeg ikke møter personen ofte "glemmer" jeg på en måte hele personen og dermed ikke tenker over at personen er død. Litt merkelig, men jeg er jo lei meg i begravelser å sånt. Har vært en begravelse jeg ikke har merket noe særlig og da var det den biologiske faren til mamma som plutselig kom tilbake igjen etter 25 år. Hadde møtt han 2-3 ganger på halvannet år og derfor hadde jeg ikke noe forhold til han (mye p.g.a jeg hadde jo en bestefar på den siden). Men likevel er jeg jo ikke kald person og jeg r lei meg men jeg er litt "ute av syne, ute av sinn". Ekkelt å tenke på, men litt sant..

[Gjest]

Begravelsen skal jeg såklart i. Så slem er jeg da ikke, men i sta etter at de hadde funnet henne og skulle informere folk o.v.s var da jeg så liten vits i å dra opp dit.

[Gjest Opa]

Jeg er ikke utrøstelig av sorg når gamle mennesker dør .. gråter som bare det i begravelsen - men foruten det så går jeg på jobb og oppfører meg helt som vanlig.

Ser på det som den naturligste del i verden at eldre mennesker dør en naturlig død ..

Samme her. Jeg er heller ikke av de som sitter hjemme i flere dager etter begravelsen. Etter begravelsen til hhv bestefar og bestemor var jeg på ungdomsklubben/puben samme kveld. På puben var vi søskenbarna, og våre foreldre synes heller ikke det var rart. Fortalte det til noen venner som ble helt sjokkerte, for når noen døde der i familien virket det som om man helst skulle gå i svart, hviske og holde seg inne en uke etterpå.

Endret 15. desember 2007 av Opa

[Cata]

Samme her. Jeg er heller ikke av de som sitter hjemme i flere dager etter begravelsen. Etter begravelsen til hhv bestefar og bestemor var jeg på ungdomsklubben/puben samme kveld. På puben var vi søskenbarna, og våre foreldre synes heller ikke det var rart. Fortalte det til noen venner som ble helt sjokkerte, for når noen døde der i familien virket det som om man helst skulle gå i svart, hviske og holde seg inne en uke etterpå.

Det minnet meg på noe.... Kvelden før min bestemors begravelse satt faktisk vi barnebarna på kjøkkenet i bestemors hus og spilte "Amerikaner" - med våre respektive foreldres fulle velsignelse. Ut fra en del reaksjoner i denne tråden så virker det kanskje hensynsløst, men for oss var det en grei måte å omgås på (det er ikke så veldig ofte man treffer så mange søskenbarn på en gang). Og mens vi spilte så fikk vi mimret om temmelig mange hyggelige barndomsminner fra "bestemorhuset".

[ingoxhen]

Jeg forstår godt hva du mener!

De eldre i slekta er det mange som skjelden møter, noe som gjør at de kanskje ikke er like savnet som for eksempel katten som er med deg hver eneste dag!

Det blir kanskje å sette det på spissen.. kanskje ikke?

Vi skal ikke glemme at mange har et kjempenært forhold til besteforeldre osv, og har mange gode, viktige minner.

Da jeg mistet min mormor, hadde jeg først og fremst sympati for mamma.

Hun satt jo bare hjemme og gråt.

En eneste gang gråt jeg som besatt over tapet av bestemor, og etter det hadde det liksom gått sin gang.

Jeg, i likhet med deg, ville ikke samles ved liket av min mormor når resten av familien skulle treffes. Jeg ble hjemme som eneste familiemedlem.

I bunn og grunn takler folk dødsfall helt forskjellig, også avhengig av hvem de mister.

Da hunden min døde sørget jeg over lengere tid. Den hadde vi fra jeg var ett år til jeg ble 16. En 16 år gammel Dachs betydde altså mer for meg enn et 83 år gammelt menneske... snodig

[:-) anna]

Jeg synes ofte folk er alt for selvsentrerte.

JEG hadde ikke noe nært forhold til henne. JEG har ikke lyst. JEG sørger ikke. o.s.v

Det blir litt megmegmeg-tankegang. Det er akkurat som om vi ikke har tid til å skape et hull i den trivelige hverdagen vår til å forholde seg til et menneskes død. Det kan jo bli ubehagelig for oss må skjønne. Kanskje noen gråter, og det klarer ikke JEG å forholde meg til

Som flere andre har sagt så kan det jo hende at det ville være fint for foreldrene dine om du kom. Både fordi de hadde syntes det var godt å ha deg der. Og fordi de ville synes det var godt å se at du viste bestemoren din den respekten å komme. Kanskje foreldrene dine vil synes det er ubehagelig at deres barn er den eneste som ikke "gidder" å komme, når resten av familien kommer, og dermed bruker krefter på å synes dette er leit.

En annen ting er jo at du faktisk er barnebarnet hennes. Kanskje hadde du ikke så nært forhold til henne. Men hun er uansett et menneske som har vært i livet ditt bestandig og som har forlatt verden. Og hun er moren til en av foreldrene dine. Hadde du synes det var helt greit om din egen død ikke fremkalte annet enn et likegyldig skuldertrekk fra dine nærmeste etterkommere. Hadde du ikke prøvd å være der for en venninne om hun mistet moren sin? Hvorfor er ikke det like naturlig når det er en av foreldrene dine?

Jeg kjenner ikke din situasjon altså, og det kan være mange grunner til at du ikke sørger. Men å sørge er ikke synonymt med å ligge hylende over en kiste. Jeg tror at i det å sørge er det en del som er automatisk. Altså "hvor lei deg du blir over nyheten", men det er også en del som er valgt. I det å "sørge over noen" ligger også følelser som å vise noen den siste respekt, hedre vedkommende en siste gang, være tilstede for de som har den største sorgen, og kanskje trenger å snakke om hvem dette mennesket var, og hvordan slutten ble. Og ikke minst være vemodig fordi vedkommende er borte og man ikke kan snakkes mer/gjøre opp ting som er uavklarte. Og slike følelser synes jeg faktisk at man bør prøve å hente frem, om ikke en vil bli helt emosjonelt avstumpet.

Det er noe grunnleggende feil om en velger å forholde seg likegyldig til et annet nært menneskes død. Jeg kan ikke komme på noe tristere enn å forlate verden og ikke være savnet av noen.

[Gjest barelillemeg]

Bra skrevet anna!

Signerer!

[Gjest Ulva35]

Bra skrevet anna!

Signerer!

Jeg også. Veldig bra skrevet Anna