Husmorsrollen og stigmatisering

[Gjest =tentacle=]

Jeg er hjemmeværende, og opplever den stigmatiseringen som trådstarter snakker om, og som du viser til det fulle i det øverste sitatet. Snakk om arroganse!

Jeg hverken sylter og safer, eller har brettekanter i lintøyskapene i stedet for å bidra i yrkeslivet.

Jeg gjør den jobben staten (og andre) ikke ønsker eller evner å gjøre selv.

Hver eneste morgen får jeg det ansvaret som andre foreldre skulle tatt: sørget for at deres barn kom tidsnok på skolen...

Minst 6 telefoner har jeg før klokken 8 hver morgen fra barn som er redde for at klokkene deres viser feil, og som er redde for at de skal komme for sent på skolen.

Hver eneste ettermiddag har jeg besøk av barn som trenger hjelp til noe... det kan være alt fra hjelp til lekser, til å åpne en hermetikkboks, eller at de føler seg syke (Les: alene) og ikke vil være hjemme alene.

Hver eneste dag mens ungdommene mine er på skolen har jeg delansvar for 2 husholdninger, i tillegg til vår egen.

Med eldre svigerforeldre som behøver hjelp til en del praktiske ting (handling, vasking osv), og en bestemor som er utgammal og behøver daglig tilsyn og hjelp til mat, kan ikke noen si at jeg er arbeidsledig, og har problemer med å få tiden til å gå.

Så kom ikke til meg å si at jeg ikke bidrar til samfunnet, eller at jeg driver med unyttige ting i hverdagen!

Jeg gjør det du, og mange med deg, ikke vil eller kan, gjøre hver eneste dag, og jeg gjør det uten å få en krone for jobben!

Og jeg er ikke den eneste, det finnes mange av oss, og hver eneste dag får vi høre hvor dumme og unyttige vi er.

I stedet for å bli møtt med respekt for det vi gjør, blir vi møtt med lattterliggjøring og kritikk for det vi ikke gjør! Det er vår hverdag...

Hva har dette med trådstarters ønske om husmorrolle og interesse for huslige sysler som matlaging og vasking å gjøre? Jeg ser ikke noe sted at hun trenger å være ute av jobb fordi ungene i nabolaget er utrygge eller 3 eldre i familien har et for dårlig (eller aldri har søkt om) tilbud fra det offentlige. Det er flott at du hjelper dine eldre, men det er mange eldre som ikke har et barnebarn eller et svigerbarn som bor i nærheten, og som ønsker folk som arbeider innen hjemmehjelp, hjemmesykepleie, rengjøring osv. Det er flott å hjelpe med lekser, men barn og ungdom trenger også undervisning i skoletiden av andre enn ufaglærte vikarer.

[Gjest Gjest_nina_*]

Med kvinnefrigjøringen så fikk kvinner frihet til å velge de jobber som de ville. Ja, bortsett fra husmoryrket da.

Fascinerende paradoks, det er jeg helt enig i.

[Gjest Gjest]

Enkle fakta:

- Jeg er i de tidlige 20-årene

- Samboer

- Yrkesaktiv

Jeg har et stort irritasjonsmoment i livet mitt, og det er å ikke finne noen som helst aksept for at noen faktisk både velger og liker de klassiske rollefordelingene i hjemmet.

Jeg har blitt innført i de noe eldre verdiene av min bestemor. Jeg har forstått verdien i det å ta seg av sin mann, sitt hjem, og i mitt tilfelle våre fremtidige barn. Jeg finner ikke forståelse rundt meg, det være seg på jobb eller i familie og vennekrets, for at denne selvpåtatte husmorsrollen er, slik jeg ser det, den største verdien i livet.

Jeg trives med alt av husarbeid, matlaging og generelt sett det å ta seg av "seg og sine". Interessene mine er også klassiske husmorsinteresser; strikking, brodering, sying, bakst og annet hådnarbeide. Selv om jeg har en bred interesse for pc og annen teknologi, så er det de førstnevnte som preger hverdagen mest.

Nå opplever jeg til stadighet at folk rett og slett både stigmatiserer meg, og på sett og vis syns synd på meg. Innstillingen deres virker å være "stakkars, hun vet ikke bedre".

Hvorfor finnes det så lite aksept, ja til og med beundring, av de som gladelig påtar seg denne rollen?

Jeg kjenner ikke igjen din beskrivelse av situasjonen. Selv jobber jeg fullt i arbeidslivet, er 35 og single, ingen barn. Jeg har kvinnelige venner som jobber og som er hjemmeværende med barn.

Det er bare positivt og flott at mange kvinner ønsker å være hjemmeværende med barn, det er stort arbeid å jobbe i hus, hjem og med barn! Og det er viktig for at familien og samfunnet skal kunne gå rundt.

Ingen jeg kjenner ser ned på hjemmerollen. Jeg kjenner derfor ikke igjen det du sier.

[Gjest Gjest]

Hva har dette med trådstarters ønske om husmorrolle og interesse for huslige sysler som matlaging og vasking å gjøre? Jeg ser ikke noe sted at hun trenger å være ute av jobb fordi ungene i nabolaget er utrygge eller 3 eldre i familien har et for dårlig (eller aldri har søkt om) tilbud fra det offentlige. Det er flott at du hjelper dine eldre, men det er mange eldre som ikke har et barnebarn eller et svigerbarn som bor i nærheten, og som ønsker folk som arbeider innen hjemmehjelp, hjemmesykepleie, rengjøring osv. Det er flott å hjelpe med lekser, men barn og ungdom trenger også undervisning i skoletiden av andre enn ufaglærte vikarer.

Det har mye med saken å gjøre!

Trådstarter opplever stigmatisering fordi hun har interesse for "huslige sysler", og heller velger det framfor andre, mer aksepterte, interesser.

Jeg opplever det samme som trådstarter, stigmatisering fordi jeg velger å gjøre det som er best for min familie. (Ja, de har hjelp, men hjemmehjelp en time hver 3. uke er ikke tilstrekkelig)

Stimatiseringen av yrkesaktive med "hjemmeinteresser", og også hjemmeværende husmødre, viser at det ikke er allment akseptert å tenke på "de nære ting".

Og mitt innlegg har også veldig mye med dine svar til trådstarter å gjøre. Du presenterer en arroganse som krenker alle de som ønsker å ta vare på hus og hjem uansett om de er hjemmeværende eller yrkesaktive.

Du snakker om safting og sylting, strikking og tellekanter i lintøyskapet... du snakker ikke om de verdier som en hjemmeværende/yrkesaktiv med interesse for hjemmet skaper for samfunnet.

Og den siste setningen din skjønner jeg ingenting av... selvsagt trenger barna undervisning av kvalifiserte lærere. Hva har det med saken å gjøre?

Her er det snakk om å hjelpe til med leksene, ikke om klasseundervisning. (Men hvis det kan trøste deg er jeg utdannet lærer, og har 8 års erfaring med undervisning, og er derfor fullt kvalifisert til å hjelpe nabobarna med leksene. )

[FrizzleSizzle]

Jeg vil kommentere dette med å "ta seg av mannen", like å stulle og stelle for ham. Det tror jeg mange menn setter pris på! Hvis du liker det, så er det jo flott. Hvorfor skulle noen bli provosert av det? Fordi han burde "vaske klean sine sjøl"?

Selv er jeg ikke sånn i det hele tatt, så det hender jeg blir bittelitt misunnelig når jeg hører om hvor flinke enkelte koner og samboere er, så disse som blir provosert, kanskje det er misunnelse, vet du.

[Gjest =tentacle=]

Det har mye med saken å gjøre!

Trådstarter opplever stigmatisering fordi hun har interesse for "huslige sysler", og heller velger det framfor andre, mer aksepterte, interesser.

Jeg opplever det samme som trådstarter, stigmatisering fordi jeg velger å gjøre det som er best for min familie. (Ja, de har hjelp, men hjemmehjelp en time hver 3. uke er ikke tilstrekkelig)

Stimatiseringen av yrkesaktive med "hjemmeinteresser", og også hjemmeværende husmødre, viser at det ikke er allment akseptert å tenke på "de nære ting".

Og mitt innlegg har også veldig mye med dine svar til trådstarter å gjøre. Du presenterer en arroganse som krenker alle de som ønsker å ta vare på hus og hjem uansett om de er hjemmeværende eller yrkesaktive.

Du snakker om safting og sylting, strikking og tellekanter i lintøyskapet... du snakker ikke om de verdier som en hjemmeværende/yrkesaktiv med interesse for hjemmet skaper for samfunnet.

Og den siste setningen din skjønner jeg ingenting av... selvsagt trenger barna undervisning av kvalifiserte lærere. Hva har det med saken å gjøre?

Her er det snakk om å hjelpe til med leksene, ikke om klasseundervisning. (Men hvis det kan trøste deg er jeg utdannet lærer, og har 8 års erfaring med undervisning, og er derfor fullt kvalifisert til å hjelpe nabobarna med leksene. )

Det jeg mener er at dine kvalifikasjoner kan komme flere til gode enn noen nabounger som stikker innom, om du underviser i et klasserom. Akkurat som du kan hjelpe flere eldre enn bare dine nærmeste ved å jobbe med hjemmetjenester, på instutusjon, i helsevesenet osv. Kan selvfølgelig være at du bor i et område med stor arbeidsledighet i disse yrkesgruppene, men jevnt over er det behov for voksne friske mennesker som kan ta i et tak.

Jeg opplever ikke hjemmeinteresser som spesielt stigmatisert, og i den grad det er det, bryr det meg lite. Folk bruker tiden sin på tv-fotball, reality-serier, powershopping osv, jeg føler meg ikke rar for at jeg plukker bær, baker brød eller strikker. Men det er hobby. Jeg er veldig glad for at menn ikke i samme grad som kvinner synes at de bør vie livet sitt til å snekre hjemme eller mekke bil, uansett hvor pent huset deres blir og hvor artig kone og barn synes det er at bilen er bygget del for del i garasjen.

Samfunnet står overfor enorme utfordringer med eldrebølgen og mindre voksenkull, og vi er nødt til å tenke litt lenger enn til egen kjernefamilie og dra vår del av lasset.

Det gjøres mer effektivt når det er organisert.

Endret 10. desember 2007 av =tentacle=

[LilleKylling]

Samfunnet står overfor enorme utfordringer med eldrebølgen og mindre voksenkull, og vi er nødt til å tenke litt lenger enn til egen kjernefamilie og dra vår del av lasset.

Det gjøres mer effektivt når det er organisert.

Og det kan man ikke gjøre selv om man er hjemme med barna i noen få år?

Jeg jobbet tre år etter at jeg var ferdig utdannet, når jeg begynner å jobbe igjen er jeg litt over 30. Har da over 30 år igjen å jobb før jeg blir pensjonist. Men da har man kanskje ikke gjort nok for samfunnet i dine øyne?

[Gjest =tentacle=]

Og det kan man ikke gjøre selv om man er hjemme med barna i noen få år?

Selvfølgelig kan man det. Jeg er positiv til hjemmeomsorg for småbarn.

[LilleKylling]

Selvfølgelig kan man det. Jeg er positiv til hjemmeomsorg for småbarn.

Det høres da virkelig ikke sånn ut... virker som om du vil hive alle barn i barnhage slik at vi mødre kan tjene samfunnet

[Gjest =tentacle=]

Det høres da virkelig ikke sånn ut... virker som om du vil hive alle barn i barnhage slik at vi mødre kan tjene samfunnet

Det vil jeg ikke, jeg ønsker heller ikke å være blant dem som bruker barnehagetiden til det fulle om jeg får barn. Trådstarter har ikke barn enda, og nevner interesser for hjemmesysler som ikke er begrenset til småbarnstid. Gjesten jeg har svart omtaler sine barn som ungdommer. En del par har så god råd at de fint kan ha en hjemme langt ut over småbarnstiden. Det er greit nok hvis det er overskudd på arbeidskraft. Men når det er underskudd, og mye av kompetansen og arbeidskraften velger å ikke bidra utenfor hjemmets fire vegger, er det et problem for velferdsutviklingen.

[Gjest Gjest]

Det vil jeg ikke, jeg ønsker heller ikke å være blant dem som bruker barnehagetiden til det fulle om jeg får barn. Trådstarter har ikke barn enda, og nevner interesser for hjemmesysler som ikke er begrenset til småbarnstid. Gjesten jeg har svart omtaler sine barn som ungdommer. En del par har så god råd at de fint kan ha en hjemme langt ut over småbarnstiden. Det er greit nok hvis det er overskudd på arbeidskraft. Men når det er underskudd, og mye av kompetansen og arbeidskraften velger å ikke bidra utenfor hjemmets fire vegger, er det et problem for velferdsutviklingen.

Dette må jeg bare svare på selv om det ligger utenfor tema!

Jeg ønsker svar på ett eneste spørsmål fra deg: hvorfor er det mer nobelt å hjelpe andres barn eller eldre foreldre enn å være til stede for sine egne?

Jeg er gjesten du henviser til, og selv om mine barn er ungdommer nå, vil ikke det si at jeg har vært hjemme med dem helt fra de var små...

Jeg gikk ut i jobb da den yngste var 3 år, men ble hjemmeværende igjen 8 år senere da svigerforeldrenes helse begynte å skrante, og kommunen ikke hadde ressurser nok til å gi dem den oppfølgingen og hjelpen de behøvde.

Jeg har "ansvar" for 8 personer i det daglige, og det er mange diagnoser samlet på ett brett, noen har flere diagnoser.

Cøliaki, crohns og revmatisme, astma, 2 er hjertesyke, 2 er beinskjøre og brekker ribben bare de nyser litt hardt, eller ryggen dersom de snubler i dørstokken.... det sier seg selv at det er en fulldagsjobb å ta seg av alt dette med alt det medfører.

Etter at jeg tok ansvaret for dem har de ikke lenger hjemmesykepleie eller hjemmehjelp.

Ved selv å ta meg av svigers og bestemor frigir jeg ressurser i kommunen slik at andre som trenger hjelp får det.

Hvorfor beslaglegge ressurser som andre kan dra nytte av når vi har mulighet til å gjøre det selv?

Og hvis du tror at vi har god økonomi tar du feil!

Vi har så vi klarer oss, men det er også det...

Jeg har ikke kjøpt meg et klesplagg på mange år, og time hos frisør kan jeg bare glemme... men barna har alt de trenger (og mer enn det), og de eldre får den omsorgen og hjelpen de trenger, og det er i siste instans det viktigste.

[Gjest =tentacle=]

Dette må jeg bare svare på selv om det ligger utenfor tema!

Jeg ønsker svar på ett eneste spørsmål fra deg: hvorfor er det mer nobelt å hjelpe andres barn eller eldre foreldre enn å være til stede for sine egne?

Jeg er gjesten du henviser til, og selv om mine barn er ungdommer nå, vil ikke det si at jeg har vært hjemme med dem helt fra de var små...

Jeg gikk ut i jobb da den yngste var 3 år, men ble hjemmeværende igjen 8 år senere da svigerforeldrenes helse begynte å skrante, og kommunen ikke hadde ressurser nok til å gi dem den oppfølgingen og hjelpen de behøvde.

Jeg har "ansvar" for 8 personer i det daglige, og det er mange diagnoser samlet på ett brett, noen har flere diagnoser.

Cøliaki, crohns og revmatisme, astma, 2 er hjertesyke, 2 er beinskjøre og brekker ribben bare de nyser litt hardt, eller ryggen dersom de snubler i dørstokken.... det sier seg selv at det er en fulldagsjobb å ta seg av alt dette med alt det medfører.

Etter at jeg tok ansvaret for dem har de ikke lenger hjemmesykepleie eller hjemmehjelp.

Ved selv å ta meg av svigers og bestemor frigir jeg ressurser i kommunen slik at andre som trenger hjelp får det.

Hvorfor beslaglegge ressurser som andre kan dra nytte av når vi har mulighet til å gjøre det selv?

Og hvis du tror at vi har god økonomi tar du feil!

Vi har så vi klarer oss, men det er også det...

Jeg har ikke kjøpt meg et klesplagg på mange år, og time hos frisør kan jeg bare glemme... men barna har alt de trenger (og mer enn det), og de eldre får den omsorgen og hjelpen de trenger, og det er i siste instans det viktigste.

Det er ikke mer nobelt å hjelpe andre i stedet for sine egne, men i tillegg, siden det ikke er alle som har noen. Nå er du mer ubetalt hjemmehjelper enn du er husmor. Jeg ser ikke sammenhengen mellom din situasjon og trådstarters ønske om tid til å gjøre mye husarbeid og lage all mat fra grunnen av.

[Gjest Gjest]

Det er ikke mer nobelt å hjelpe andre i stedet for sine egne, men i tillegg, siden det ikke er alle som har noen. Nå er du mer ubetalt hjemmehjelper enn du er husmor. Jeg ser ikke sammenhengen mellom din situasjon og trådstarters ønske om tid til å gjøre mye husarbeid og lage all mat fra grunnen av.

Trådstarters og min situasjon vår er ulik, men det er likevel en sammenheng med det hun opplever og det jeg skriver.

Sammenhengen er at vi begge blir stigmatisert for de valg vi har tatt, eller ønsker å ta. Valg som oppfattes som for tradisjonelle til å aksepteres, og som omfatter at vi tar oss av egen familie og hjem.

Begge blir kritisert fordi vi ”bidrar til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster”, i stedet for å være gode eksempler.

Ser du sammenhengen nå?

Og bare en liten personlig kommentar til slutt: skulle jeg tatt meg av andre mennesker i tillegg til dem jeg allerede har ansvaret for, hadde noen snart måttet ta seg av meg og min familie!

Og hvor ressurssparende og verdiskapende er det?