Karriere = penger?

[Gjest Jenna88]

Jeg synes stadig at jeg møter på mennesker som mener at for å gjøre karriere må en først og fremst jobbe seg oppover i "gradene" og tjene mye penger.

Er jeg helt på jordet nå, eller er dette et velkjent faktum?

Personlig synes jeg det blir feil å trekke direkte paralleller mellom penger og karriere.

For å ta et eksempel: I sommer intervjuet jeg en meget sympatisk kvinne som har utmerket seg som helsepersonell i et U-land. Hun har gjort veldig mye for lokalbefolkningen der nede, og har i tillegg lært opp medarbeidere fra andre deler av landet. I samarbeid med andre har hun startet opp flere sykehus og reddet tusenvis av liv.

Hun tjener ikke videre godt i norsk målestokk, men hun utfører et arbeid hun trives med, og som ikke minst er viktig for andre.

Med tanke på dette synes jeg det blir helt feil å påstå at hun ikke har gjort karriere fordi hun ikke utnyttet mulighetene i Norge for å klatre enda høyere på lønnstigen.

Et annet eksempel er disse ildsjelene som brenner for festivaler og konserter vi aldri kunne vært foruten, og som tilbringer store deler av året på å forberede disse arrangementene. Organisasjonene som arrangerer disse har gjerne ikke verdens beste økonomi, dermed tjener en del mindre enn gjennomsnittet.

Har disse autmoatisk ingen karriere? Tenk på alt de gjør for mennesker som virkelig elsker det som foregår på arrangementene og festivalene de arrangerer. For mange er dette et av årets største høydepunkter.

Jeg mener ikke å kritisere folk som tjener godt i dette innlegget, jeg kjenner personlig til mange med høye ambisjoner som gjør en utmerket og viktig jobb. Det jeg forsøker å få frem er at jeg synes det blir feil å påstå at karriere kun kan ses på i form av kroner...

[Cidric]

Tradisjonelt har vel det å gjøre karriere først og fremst dreid seg om prestisje og makt snarere enn penger. Faglig/politisk tyngde, innflytelse. At pengene ofte har naturlig gravitert mot mennesker i slike stillinger har vært mer en slags bonus.

I dag er det vel mer fokus på penger enn det var, det har du nok rett i. Det ligger prestisje ikke bare i stillingens art, men også i lønnen i seg selv.

Jeg tror vel også disse ildsjelene som du snakker om har blitt mer akseptert de seinere årene. Flere vil 'realisere seg selv' og gjøre noe de brenner for når det gjelder jobb...og jeg synes det virker som det er mer aksept for det nå.

Men jeg tror det kommer mye an på hvilke kretser en beveger seg i. I et forskermiljø er det naturlig å fokusere på faglig prestisje, i finansmiljø på inntjening osv.

[Gjest Jenna88]

Tradisjonelt har vel det å gjøre karriere først og fremst dreid seg om prestisje og makt snarere enn penger. Faglig/politisk tyngde, innflytelse. At pengene ofte har naturlig gravitert mot mennesker i slike stillinger har vært mer en slags bonus.

I dag er det vel mer fokus på penger enn det var, det har du nok rett i. Det ligger prestisje ikke bare i stillingens art, men også i lønnen i seg selv.

Jeg tror vel også disse ildsjelene som du snakker om har blitt mer akseptert de seinere årene. Flere vil 'realisere seg selv' og gjøre noe de brenner for når det gjelder jobb...og jeg synes det virker som det er mer aksept for det nå.

Men jeg tror det kommer mye an på hvilke kretser en beveger seg i. I et forskermiljø er det naturlig å fokusere på faglig prestisje, i finansmiljø på inntjening osv.

Det kan jeg si meg enig i. Jeg tror for eksempel det er mye større aksept for å bli forfatter i dag, enn det var for hundre år siden. Personlig tror jeg kanskje noe av grunnen til at ildsjelene blir akseptert er at mange ønsker å følge deres eksempel, men ikke tør å ta skrittet helt ut?

Hvilket miljø en omgås, innvirker også naturligvis på verdier. Omgås en de fleste kunstnere er det ikke like "in" å være advokat som i et mer akademisk miljø. Jeg blir bare så oppgitt over noen av kommentarene jeg og venninnene mine møter på byen:

En av venninnene mine studerer juss, en annen venninne studerer til bibliotekar, selv studerer jeg journalistikk. Jeg har oppdaget at en del (merk: langt ifra alle, men en del) plutselig anser oss som karrierekvinner og sier; jaha, så dere satser på store karrierer, dere? Ganske komisk, egentlig, ettersom venninnen som studerer juss har planer om å prioritere familieforsøkelse som relativt nyutdannet, mens den andre venninnen min håper å ende opp som bokanmelder i en riksdekkende avis etter hvert. Hun har tidligere studert litteraturvitenskap og har virkelig greie på litteratur.

Kanskje ikke verdens beste eksempel, men jeg antar du skjønner hva jeg mener.

Edit: skrivefeil

Endret 1. desember 2007 av Jenna88

[Cidric]

Det kan jeg si meg enig i. Jeg tror for eksempel det er mye større aksept for å bli forfatter i dag, enn det var for hundre år siden. Personlig tror jeg kanskje noe av grunnen til at ildsjelene blir akseptert er at mange ønsker å følge deres eksempel, men ikke tør å ta skrittet helt ut?

Det tror jeg du har rett i. En blanding av beundring og dårlig samvittighet, kanskje? For de fleste av oss er litt for glad i det lønna kan skaffe oss av frihet og materielle goder til å frivillig gå ned i lønn for å gjøre noe vi brenner for...

Hvilket miljø en omgås, innvirker også naturligvis på verdier. Omgås en de fleste kunstnere er det ikke like "in" å være advokat som i et mer akademisk miljø. Jeg blir bare så oppgitt over noen av kommentarene jeg og venninnene mine møter på byen:

En av venninnene mine studerer juss, en annen venninne studerer til bibliotekar, selv studerer jeg journalistikk. Jeg har oppdaget at en del (merk: langt ifra alle, men en del) plutselig anser oss som karrierekvinner og sier; jaha, så dere satser på store karrierer, dere? Ganske komisk, egentlig, ettersom venninnen som studerer juss har planer om å prioritere familieforsøkelse som relativt nyutdannet, mens den andre venninnen min håper å ende opp som bokanmelder i en riksdekkende avis etter hvert. Hun har tidligere studert litteraturvitenskap og har virkelig greie på litteratur.

Kanskje ikke verdens beste eksempel, men jeg antar du skjønner hva jeg mener.

Heh. Det kan jeg forstå. Greia er vel kanskje den at mange legger målestokken etter sine egne prioriteringer. Da blir det lett å få feil inntrykk. På den andre siden sier det mye om dem som kommer med disse antagelsene, så du kan jo se på det som en måte å kjapt sile ut de du overhodet ikke har noe felles ståsted med.

[Gjest Jenna88]

Det tror jeg du har rett i. En blanding av beundring og dårlig samvittighet, kanskje? For de fleste av oss er litt for glad i det lønna kan skaffe oss av frihet og materielle goder til å frivillig gå ned i lønn for å gjøre noe vi brenner for...

Heh. Det kan jeg forstå. Greia er vel kanskje den at mange legger målestokken etter sine egne prioriteringer. Da blir det lett å få feil inntrykk. På den andre siden sier det mye om dem som kommer med disse antagelsene, så du kan jo se på det som en måte å kjapt sile ut de du overhodet ikke har noe felles ståsted med.

Det er sant. Samtidig er jeg redd for å dømme folk med utgangspunkt i bare en setning. En er jo ofte litt brisen, nervøs eller lignende når en møter nye folk på byen. Jeg merker i alle fall at jeg kan komme med en del "smalltalk" som ikke er spesielt relevant, og jeg tar meg noen ganger i å tenke "herregud, burde jeg uttrykt meg mer presist? hva om vedkommende misforstod meg totalt".

Jeg tror mange har et mer nyansert bilde av diverse saker, en en snapper opp i løpet av fem- ti minutter.

Men jeg er helt enig i at dette ikke er en spesielt heldig åpning, og en bør kanskje tenke seg ekstra godt om før en bemerker noe så skråsikkert.