Mor slår oftere enn far

[Far til 2]

Mor slår oftere enn far sier enda en undersøkelse (den bekrefter en dansk undersøkelse som er noen år gammel samtidig som at denne Nova undersøkelsen indirekte støtter en tidligere undersøkelse gjort av noen kvinnelige NTH studenter for noen år siden som sier at kvinner oftere bruker vold mot kjæreste/samboer enn det menn gjør.

Mor slår oftere enn far

Enkelte av mine meningsmotstandere vil sikkert reagere sterk når de leser dette innlegget. Noen vil kansje beskylde meg for det ene eller andre.

Men eneste årsaken til at jeg er "så frekk å komme med et slikt innlegg på KVINNEguiden" er at jeg noen ganger føler det kan være vanskelig for kvinner å innse at de faktisk ikke bestandig oppfører seg feilfritt. Den generelle forestillingen om at menn er voldstyraner og uegnede omsorgsforeldre er dermed noe mer nyansert enn det vi noen ganger liker å tro.

Selv om jeg føler jeg har en god del støtte i mange av mine innlegg synes det klart at det finnes de som føler seg ekstremt provosert av mine påstander. Jeg tror imidlertid ikke at løsningen er å påstå at kvinner er så mye bedre enn menn slik ENKELTE gjør på generelt grunnlag.

Om vi kommer til den sannhet at både kvinner og menn gjør feil, vil vi sansynligvis komme frem til at både kvinner og menn har sterke sider også. Og gradvis beveger vi oss over i en situasjon hvor vi alle kan innse at det er mulig å gjøre noe med problemene.

Denne gang ønsker jeg kun å sette fokus på den volden som barn utsettes for, en problemstilling flere enn mennene som bør være litt ydmyke ovenfor. Så får dere legge dere godt til rette i skyttergravene og lade hagla i tilfelle jeg skulle passere dere på veien en dag .

[Gjest Skamfull mamma]

Jeg har slått ett av mine barn. Dette har skjedd flere ganger. Slåingen har vært i form av klask på rumpa, risting, dra ungen hardt i armen etc.

Det finnes ingen undskyldinger for å slå et barn. Jeg er fullstendig klar over det. Overskriften i avisen får meg til å skamme meg enda mer enn det jeg allerede gjør.

Hvorfor har jeg slått ungen? Du kan velge om du vil se på det som en unnskyldnig eller en forklaring: Ungen drev meg til vannvidd. Jeg kunne ikke stikke av, kunne ikke bare trekke på skuldrene være likegyldig. Jeg fant ingen løsning og mistet kontrollen over meg selv.

Jeg har bedt om unnskyldning til barnet og fortalt at det jeg gjorde var galt. Ingen har lov å slå barn. Jeg har fortalt helsesøstre og lærer hva jeg har gjort og spurt om råd. De har ikke gitt meg andre råd enn at de har forståelse for det som skjedde.

Jeg håper for alt i verden at jeg ikke skal gjøre dette mer mot barnet. Men jeg vet aldri. Mine andre barn har jeg aldri vært voldelige mot. Men tro meg; jeg er like glad i dem alle sammen.

[Gjest nextlife]

Mor slår oftere enn far sier enda en undersøkelse (den bekrefter en dansk undersøkelse som er noen år gammel samtidig som at denne Nova undersøkelsen indirekte støtter en tidligere undersøkelse gjort av noen kvinnelige NTH studenter for noen år siden som sier at kvinner oftere bruker vold mot kjæreste/samboer enn det menn gjør.

Mor slår oftere enn far

Enkelte av mine meningsmotstandere vil sikkert reagere sterk når de leser dette innlegget. Noen vil kansje beskylde meg for det ene eller andre.

Men eneste årsaken til at jeg er "så frekk å komme med et slikt innlegg på KVINNEguiden" er at jeg noen ganger føler det kan være vanskelig for kvinner å innse at de faktisk ikke bestandig oppfører seg feilfritt. Den generelle forestillingen om at menn er voldstyraner og uegnede omsorgsforeldre er dermed noe mer nyansert enn det vi noen ganger liker å tro.

Selv om jeg føler jeg har en god del støtte i mange av mine innlegg synes det klart at det finnes de som føler seg ekstremt provosert av mine påstander. Jeg tror imidlertid ikke at løsningen er å påstå at kvinner er så mye bedre enn menn slik ENKELTE gjør på generelt grunnlag.

Om vi kommer til den sannhet at både kvinner og menn gjør feil, vil vi sansynligvis komme frem til at både kvinner og menn har sterke sider også. Og gradvis beveger vi oss over i en situasjon hvor vi alle kan innse at det er mulig å gjøre noe med problemene.

Denne gang ønsker jeg kun å sette fokus på den volden som barn utsettes for, en problemstilling flere enn mennene som bør være litt ydmyke ovenfor. Så får dere legge dere godt til rette i skyttergravene og lade hagla i tilfelle jeg skulle passere dere på veien en dag .

Ha,ha jeg gjennomskuer det nok, det er KUN for å fyre opp oss damer du starter denne tråden

Fra spøk til alvor, dette er alvorlig. Det sto jo ikke så mye i den arikkelen, men vel så viktig som å kartlegge om det er flest mødre eller fedre som slår er det å karlegge HVORFOR slår de.

Ser både forskeren og barne/familieministeren forsøker seg med et par forklaringer, men man må jo heller sette store ressurser inn for å finne årsakene her. I det man har disse svarene kan man iverkestte forbyggende og behandlende tiltak mot overgriper og offer.

Ser også at følgene for offeret karakteriseres som mer alvorlig når mor slår, tro hvorfor det er slik? Er det for at bindingen mellom mor og barn er sterkere enn mellom far og barn, slik at følelsen av svik blir sterkere, og konskvensen verre?

[Gjest Gjest]

Hvorfor har jeg slått ungen? Du kan velge om du vil se på det som en unnskyldnig eller en forklaring: Ungen drev meg til vannvidd. Jeg kunne ikke stikke av, kunne ikke bare trekke på skuldrene være likegyldig. Jeg fant ingen løsning og mistet kontrollen over meg selv.

Jeg har bedt om unnskyldning til barnet og fortalt at det jeg gjorde var galt. Ingen har lov å slå barn. Jeg har fortalt helsesøstre og lærer hva jeg har gjort og spurt om råd. De har ikke gitt meg andre råd enn at de har forståelse for det som skjedde.

Her mener jeg at helsesøster og lærere burde stilt opp for dere. Dessverre er det alt for lite kunnskap om dette problemet. De burde tatt tak i det og gitt deg tilbud om sinnemestring. For det er ditt ansvar å klare å beherske deg selv om du opplever at ungen driver deg til vannvidd. Noen trenger hjelp for å få bedre impulskontroll. De som ber om hjelp må få hjelp.

De burde også kartlagt barnets reaksjoner i forhold til dette. Barnet kunne fått lov til å fortelle hva som skjedde eller tegne hva som skjedde. Du og barnet har pratet om det sammen og det er bra og nødvendig. Nå må du bevise overfor barnet at du klarer å kontrollere deg neste gang du blir sint. Du må opparbeide ny tillit. Hvis barnet er spesielt utfordrende bør du få veiledning, og barnet bør få tilbud om bedre oppfølging.

Håper du får hjelp hvis du fortsatt synes dette er vanskelig. Du innser det selv og det er en god start.

[Gjest imli]

Ser også at følgene for offeret karakteriseres som mer alvorlig når mor slår, tro hvorfor det er slik? Er det for at bindingen mellom mor og barn er sterkere enn mellom far og barn, slik at følelsen av svik blir sterkere, og konskvensen verre?

Det er vel for ille å høre om at mor slår tenker jeg.

Dette er vel ikke noe veldig nytt, at mor også slår barna. Om mor slår mest, vet jeg ikke (hvordan kan de måle det liksom), men jeg vet at begge foreldre slår. Slik har det alltid vært.

TS er vel kjent for å stå hardt på stakkars menns rettigheter ift barn Er nok litt for å provosere dette. Jeg lar meg ikke provosere i alle fall.

[Gjest Gjest]

Dette er vel ikke noe veldig nytt, at mor også slår barna. Om mor slår mest, vet jeg ikke (hvordan kan de måle det liksom),

De kan måle det ved å spørre et statistisk representativt utvalg barn. I dette tilfellet tror jeg det var videregående-elever som var blitt spurt om mor/far noen gang har slått dem, i så fall hvor mye, hvordan osv. Så det kan man måle ganske nøyaktig.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke overrasket over at mor slår mest (i betydningen oftest), spesielt ikke hvis smekk på fingrene, knipsing på hånda, hardhendt plassering i bilstolen, klaps på baken osv er medregnet i spørreundersøkelsen.

Dette forklares med at mor fremdeles er den som er mest sammen med barnet, og derfor også hun som står for mesteparten av disiplineringen.

Jeg må være såpass ærlig at jeg innrømmer at jeg er en del av denne statistikken.

Volden i vårt hjem har vært i form av knipsing/smekk på fingrene. Gjerne når jeg for ørtende gang har sagt "nei" når en trassig tre-åring har bestemt seg for å kjenne hvor varm ovnen kan bli (eller lignende farlige situasjoner)...

Akseptabelt er det ikke, men det er forståelig at slike ting av og til skjer i frustrasjon, selv om det ikke kan forsvares.

Det som derimot ikke kan forklares og heller ikke forstås, er systematisk og grov vold, som slag, spark, brennemerking ol.

[Susan Sto Helit]

Jeg er ikke overrasket over at mor slår mest (i betydningen oftest), spesielt ikke hvis smekk på fingrene, knipsing på hånda, hardhendt plassering i bilstolen, klaps på baken osv er medregnet i spørreundersøkelsen.

Dette forklares med at mor fremdeles er den som er mest sammen med barnet, og derfor også hun som står for mesteparten av disiplineringen.

Jeg må være såpass ærlig at jeg innrømmer at jeg er en del av denne statistikken.

Volden i vårt hjem har vært i form av knipsing/smekk på fingrene. Gjerne når jeg for ørtende gang har sagt "nei" når en trassig tre-åring har bestemt seg for å kjenne hvor varm ovnen kan bli (eller lignende farlige situasjoner)...

Akseptabelt er det ikke, men det er forståelig at slike ting av og til skjer i frustrasjon, selv om det ikke kan forsvares.

Det som derimot ikke kan forklares og heller ikke forstås, er systematisk og grov vold, som slag, spark, brennemerking ol.

Dette var faktisk min første tanke også, at grunne til at mor slår oftere enn far, er at mor oftere er den som har ansvaret for barna.

Desverre er det fortsatt slik idag at mor oftest tar på seg rollen som den som er sammen med barna og oppdrar dem. Noe som gir mange fedre muligheten til å unngå slike situasjoner, enten ved å overlate dem til mor, eller ved å ikke være tilstede.

Dette gjør jo også at mor er barnets nærmeste omsorgsperson, og at det derfor oppfattes som et større svik fra barnets side.

Jeg tror det er lettere å unngå å bli så provosert dersom begge foreldrene er tilstede og er konsekvente overfor barnet i enhver situasjon. Da kan de dele på jobben, og den som er mest provosert kan forlate situasjonen. Og slik kan man veksle på til barnet forstår. Men det er jo så og si umulig å gjennomføre i en normal familiesituasjon.

Jeg synes ikke det er greit å slå barn. Men jeg kan forstå at barn i enkelte situasjoner kan provosere en voksen så langt at det skjer alikevel.

Det er her den voksnes ansvar er å klare å beherske sinnet sitt uansett hvor sliten, provosert og frustrert man er. Og å få barnet til å forstå at man mener alvor uten å bruke unødig makt.

[Tiit]

... Den generelle forestillingen om at menn er voldstyraner og uegnede omsorgsforeldre er dermed noe mer nyansert enn det vi noen ganger liker å tro.

....

Selv om jeg føler jeg har en god del støtte i mange av mine innlegg synes det klart at det finnes de som føler seg ekstremt provosert av mine påstander.

...

.... Så får dere legge dere godt til rette i skyttergravene og lade hagla i tilfelle jeg skulle passere dere på veien en dag .

Har du fått den responsen du forventet på innlegget ditt? Ikke? Kanskje mange av kgs brukere ikke har det forvridde synet på menn som omsorgspersoner som du liker å fremstille det som? Ta det til deg!

[Kosemose]

Mor slår oftere enn far sier enda en undersøkelse (den bekrefter en dansk undersøkelse som er noen år gammel samtidig som at denne Nova undersøkelsen indirekte støtter en tidligere undersøkelse gjort av noen kvinnelige NTH studenter for noen år siden som sier at kvinner oftere bruker vold mot kjæreste/samboer enn det menn gjør.

Mor slår oftere enn far

Enkelte av mine meningsmotstandere vil sikkert reagere sterk når de leser dette innlegget. Noen vil kansje beskylde meg for det ene eller andre.

Men eneste årsaken til at jeg er "så frekk å komme med et slikt innlegg på KVINNEguiden" er at jeg noen ganger føler det kan være vanskelig for kvinner å innse at de faktisk ikke bestandig oppfører seg feilfritt. Den generelle forestillingen om at menn er voldstyraner og uegnede omsorgsforeldre er dermed noe mer nyansert enn det vi noen ganger liker å tro.

Selv om jeg føler jeg har en god del støtte i mange av mine innlegg synes det klart at det finnes de som føler seg ekstremt provosert av mine påstander. Jeg tror imidlertid ikke at løsningen er å påstå at kvinner er så mye bedre enn menn slik ENKELTE gjør på generelt grunnlag.

Om vi kommer til den sannhet at både kvinner og menn gjør feil, vil vi sansynligvis komme frem til at både kvinner og menn har sterke sider også. Og gradvis beveger vi oss over i en situasjon hvor vi alle kan innse at det er mulig å gjøre noe med problemene.

Denne gang ønsker jeg kun å sette fokus på den volden som barn utsettes for, en problemstilling flere enn mennene som bør være litt ydmyke ovenfor. Så får dere legge dere godt til rette i skyttergravene og lade hagla i tilfelle jeg skulle passere dere på veien en dag .

Vel, far til to: Som en av dine omtalte "meningsmotstandere" tillater jeg meg igjen å bli provosert av deg. Ikke fordi du kommer med nyheten om at mor slår oftere enn far, men fordi du tillegger oss så mange dumme egenskaper.

For meg er vold mot barn utrolig skadelig, ulovlig og uaksepterbart. Om det er mor eller far er for meg underordnet, og jeg har aldri tenkt at "menn er slemme og kvinner er edle" per definisjon.

Jeg tror, for å generalisere litt, at menn tenderer til å være tydeligere enn kvinner og at kvinner derfor kanskje lettere føler "trengt opp i et hjørne-frustrasjon" i forhold til barna sine, noe som igjen kan utløse vold. Jeg tror flere kvinner enn menn er alene om omsorg for barn, jeg tror flere kvinner enn menn strekker seg og strekker seg, og er martyrer i forhold til omgivelsene/familiene sine. Så nei, det forundrer meg ikke om kvinner oftere slår barna sine enn menn.

Og hvor har du det fra at dine "meningsmotstandere" på generell basis mener at menn er "voldstyranner" som er mindre egnet til omsorg enn menn? Jeg mener i allefall ikke det. Jeg mener ikke at barn er mors eiendom og blir provosert over de mødre og kvinner som åpenbart tror det, og jeg blir provosert over de mødre som med viten og vilje fratar barna sine en far fordi de selv er i konflikt med han de engang har fått barn med. Men mødre og fedre som beskytter barnet sitt mot ustabile og/eller voldelige mødre/fedre støtter jeg 100% enten det er det ene eller det annet kjønn.

[Far til 2]

Ha,ha jeg gjennomskuer det nok, det er KUN for å fyre opp oss damer du starter denne tråden

Fra spøk til alvor, dette er alvorlig. Det sto jo ikke så mye i den arikkelen, men vel så viktig som å kartlegge om det er flest mødre eller fedre som slår er det å karlegge HVORFOR slår de.

Enig med deg. Uten å vite årsaken til volden er det vanskelig/umulig å bedre situasjonen for de barna som, utsettes for vold.

...

Ser også at følgene for offeret karakteriseres som mer alvorlig når mor slår, tro hvorfor det er slik? Er det for at bindingen mellom mor og barn er sterkere enn mellom far og barn, slik at følelsen av svik blir sterkere, og konskvensen verre?

Jeg tror ikke det har noe med binding mellom barn og mødre ettersom jeg overaskende nok mener at det ikke er noen forskjell mellom foreldrene om vi ser bort fra den tidlige ammeperioden. Men OM det er en forskjell mener jeg vi har skapt den selv (f. eks. ved at mødrene tar mesteparten av fødselspermisjonen og dermed skaper en annen relasjon til barnet enn det far gjør på et tidlig tidspunkt).

Derimot tror jeg det har en del med barnefordeling etter samlivsbrudd (det må bli litt synsing når informasjonen er beskrevet som den er).

Etter et samlivsbrudd overtar mødrene omsorgen alene i 90% av tilfellene. Barnet føler derfor at "mor er den eneste som kan ivareta deres behov". Når mor ikke ivaretar barnet som forventet blir barnets skuffelse desto større.

De kan måle det ved å spørre et statistisk representativt utvalg barn. I dette tilfellet tror jeg det var videregående-elever som var blitt spurt om mor/far noen gang har slått dem, i så fall hvor mye, hvordan osv. Så det kan man måle ganske nøyaktig.

Jeg kjøpte Dagbladet etter at jeg så artikkelen på nettet, og der er det 5-6 intervjuer med jenter fra 10-14 år som er VELDIG fortvilet over den volden de utsettes for. Meldingene synes å være utdrag av barns mail til barneombudet, etc.

Dette var faktisk min første tanke også, at grunne til at mor slår oftere enn far, er at mor oftere er den som har ansvaret for barna.

Det er ikke bare det at mor ofte "har" ansvaret for barna. Mor TAR ofte ansvaret for barna oftere. Ikke minst etter samlivsbrudd.

Desverre er det fortsatt slik idag at mor oftest tar på seg rollen som den som er sammen med barna og oppdrar dem. Noe som gir mange fedre muligheten til å unngå slike situasjoner, enten ved å overlate dem til mor, eller ved å ikke være tilstede.

Dette gjør jo også at mor er barnets nærmeste omsorgsperson, og at det derfor oppfattes som et større svik fra barnets side.

Det er nok riktig at menn kan unngå slike situasjoner. Samtidig har jeg hørt om tilfeller der mor har truet barn med "- bare vent til pappa kommer hjem". En påstand som indikerer at mor overlater til far å gi barnet "juling" når far kommer hjem.

At mor er barnets nærmeste omsorgsperson, spesielt etter et samlivsbrudd er nok sterkt medvirkende til at barnet føler et større svik når mor utøver vold. Mange barn er tross alt oppvokst med at mødre er de eneste som av myndighetene defineres som egnet til daglig omsorg. At det blir ekstra tungt å oppleve volden fra mor wsynes derfor forstålig.

Jeg tror det er lettere å unngå å bli så provosert dersom begge foreldrene er tilstede og er konsekvente overfor barnet i enhver situasjon. Da kan de dele på jobben, og den som er mest provosert kan forlate situasjonen. Og slik kan man veksle på til barnet forstår. Men det er jo så og si umulig å gjennomføre i en normal familiesituasjon.

Fordi en "normal" familiesituasjon idag ofte er basert på at far ikke får være del i barnets oppvekst. I "mailene" ? som det henvises til i Dagbladet kommer det frem at barn i slike sutuasjoner noen ganger ønsker å flytte til faren. Men barna tør ikke ta det opp fordi de synes å være redde for å få enda mer slag,lugging, klyping, etc.

Jeg synes ikke det er greit å slå barn. Men jeg kan forstå at barn i enkelte situasjoner kan provosere en voksen så langt at det skjer alikevel.

Det er her den voksnes ansvar er å klare å beherske sinnet sitt uansett hvor sliten, provosert og frustrert man er. Og å få barnet til å forstå at man mener alvor uten å bruke unødig makt.

Jeg tror du har rett i at mange foreldre føler seg slitne. Og sansynligvis aller mest aleneforeldre. I slike situasjoner skulle barn hatt rett til like mye samvær/omsorg med begge foreldrene. Det vil gi færre stress symptomer og sansynligvis mindre vold. Det vil bedre situasjonen både for barn og omsorgsforelder.

Kansje er det slik at vi faktisk kan bedre situasjonen for mange barn. Men da må vi bli mer åpne for omsorgsløsninger som faktisk støtter barnet og ikke straffer barnet slik som idag.

[Far til 2]

Vel, far til to: Som en av dine omtalte "meningsmotstandere" tillater jeg meg igjen å bli provosert av deg. Ikke fordi du kommer med nyheten om at mor slår oftere enn far, men fordi du tillegger oss så mange dumme egenskaper.

For meg er vold mot barn utrolig skadelig, ulovlig og uaksepterbart. Om det er mor eller far er for meg underordnet, og jeg har aldri tenkt at "menn er slemme og kvinner er edle" per definisjon.

Jeg tror, for å generalisere litt, at menn tenderer til å være tydeligere enn kvinner og at kvinner derfor kanskje lettere føler "trengt opp i et hjørne-frustrasjon" i forhold til barna sine, noe som igjen kan utløse vold. Jeg tror flere kvinner enn menn er alene om omsorg for barn, jeg tror flere kvinner enn menn strekker seg og strekker seg, og er martyrer i forhold til omgivelsene/familiene sine. Så nei, det forundrer meg ikke om kvinner oftere slår barna sine enn menn.

Nettopp av den grunn bør vi muligens utbedre dagens omsorgsløsning etter samlivsbrudd. Den danske undersøkelsen jeg refererte til (finner den ikke igjen på nettet) ga uttrykk for samme mening som du har. Kvinner føler stresset som aleneforelder som et tungt ansvar. Denne stress situasjonen vil kunne utbedres ganske mye om lovverket satte forventninger til at far tok større del av omsorgsansvaret da det vil gi mindre stress symptomer for mødrene. Isteden går fagfolk som Raundalen ut og anbefaller begrenset samvær mellom barn og fedre. Jeg forstår ikke denne logikken om teorien din og den danske undersøkelsen er riktig. En person som utsettes for et enormt forventningspress dag etter dag og uke etter uke, vil naturligvis sprekke en dag når hun kommer hjem, skal lage mat, skal kjøre barna på fritidsaktiviteter og smtidig skal rydde og vaske etter barna. Mer avlastning fra fedrene ville kunne hjulpet mange alenemødre (og barn) til å unngå stress-reaksjomner.

Og hvor har du det fra at dine "meningsmotstandere" på generell basis mener at menn er "voldstyranner" som er mindre egnet til omsorg enn menn? Jeg mener i allefall ikke det. Jeg mener ikke at barn er mors eiendom og blir provosert over de mødre og kvinner som åpenbart tror det, og jeg blir provosert over de mødre som med viten og vilje fratar barna sine en far fordi de selv er i konflikt med han de engang har fått barn med. Men mødre og fedre som beskytter barnet sitt mot ustabile og/eller voldelige mødre/fedre støtter jeg 100% enten det er det ene eller det annet kjønn.

Nå er vel ikke mine motdebatanter ukjent med utspill fra meg som provoserer og setter ting på spissen. Selv om kansje ikke du er blandt dem som har gått hardest ut mot mine meninger, så er det faktisk noen "ekstremister ?" som mener jeg fratar mor barnet om jeg mener at fedrene bør ta større del av omsorgen. Også når det kan synes som om ansvaret til tider er tungt å bære for en enkelt person etter et samlivsbrudd.

At jeg i tillegg er personlig berørt av situasjoner som har likehetstrekk med det som beskrives i undersøkelsen gjør naturligvis ikke mitt engasjement mindre i saker som dette :cry: . Så lenge vi ikke er "fagpersoner" mener jeg vi har lov til å basere våre meninger på personlig erfaring mht aktuelle problemstillinger. De fleste innleggene gjør nettopp det.

[Gjest Gjest]

Jeg finner det merkelig, Far til 2 at dine meninger i de aller fleste tilfeller fremstilles fra deg som det eneste riktige. Og at du hele tiden fremstiller det som om du er motarbeidet i det meste når det kommer til din rolle i forhold til barna dine.

Jeg forstår ikke din trang til å forsvare deg hele tiden der du ikke trenger å forsvare deg....

Når det kommer til mødre som slår sine barn så har jeg ikke stor forståelse for dette, på samme måte som mødre som har gjort det heller ikke forstår til det fulle at de har gått til det steg.

Jeg tror denne statistikken er et resultat av, som også andre her nevner, at kvinner oftest er de som blir sittende alene igjen med barnet i samlivsbrudd, og at kvinnen oftest er den oppdragende parten i et forhold...

Jeg ville aldri slått mitt barn. men om barnet stadig utsetter seg for fare ved å forsøke å legge fingrene på den varme peisen ville jeg nok kanskje kommet til å smekke lett over fingrene, eller ta litt ekstra hardt i armen og dra barnet bort fra faren.

Jeg reagerer faktisk litt på de som fremlegger det å ta tak i barnets arm for å dra det bort fra en fare som sammenliknbart med å smekke eller slå. Det å dra barnet bort fra en fare oppleves fra barnets side som trygt og beskyttende etter min mening. Men det er vanskelig å tolke nyanser innen dette...... Det vil jeg understreke. Jeg vil si at jeg ikke på noen måte godtar noen form for fysisk avstraffelse av barn. Heller ikke psykisk i den form som kan oppleves som skremmende eller ødeleggende på et barn.

[Gjest nextlife]

Far til 2 :

Jeg har dyp respekt for dine standpunkter i forhold til at barn har rett til samvær med begge foreldre, og medbestemmelsesrett når det gjelder bosted.

MEN...... i enhver diskusjon som omhandler barn og deres problemer trekker du inn samfunnets syn om at mor er best egnet som omsorgsperson som en årsak til problemet. For å generalisere :

Jeg synes også du undervurderer fedres evner og muligheter til å stå opp for egne og barnas rettigheter.

Når det gjelder mors rolle, synes jeg du tillegger mor større kraft og makt enn det som for meg fremstår som en realitet.

Ethvert tema kan ikke diskuteres med de overnevnte faktorer som utgangspunkt.

[Gjest Gjest_Live_*]

Det er liten tvil om at denne undersøkelsen setter en stygg ripe i lakken når det gjelder at mor sees på som den omsorgsfulle og beskyttende personen. Det er nok store mørketall i forhold til hvor gode kvinner er som omsorgsforeldrer bare i regi av å være mødre ja.

[Fibi]

Du har nok helt rett Far til 2, mer likeverdig fordeling av ansvar og omsorg melom mor og far ville nok gitt mer overskudd og dermed en mer "hensiktsmessig" oppdragelse.

Men, at du klarer å dra myndighetenes sabotering av fars omsorgsrolle inn i også dette temaet er helt utrolig! De aller barn bor sammen med BEGGE foreldrene i hvertfall en periode av livet. At far overlater, eller lar mor "ta" hovedomsorgen kan man selvsagt skylde permisjonsregler, amming og sikkert flere årsaker. Det er likevel ingenting i veien for at far kan ta mer iniativ når han faktisk er hjemme.

Jeg er selv alene, og kjenner mange andre i samme situasjon, det som går igjen er at man skulle ønske far kunne ta en STØRRE del av ansvaret for barn og hjem.

Nå var dette off topic, men jeg er så utrolig lei av å lese de samme utslitte argumentene dine.

Det er IKKE pga myndighetenes diskriminering av fedre at mor slår mest (ifkg artikkelen)

I den grad det har noe med far å gjøre mener jeg far selv har ansvar for at hans barn ikke blir utsatt for vold. Og det kan han da gjøre med å ta en større del av omsorgen. Og da aller helst før et evnt samlivsbrudd.(og nei, jeg snakker ikke om de som blir sabotert av mor her)

[la Flaca]

Jeg er ikke overrasket over at mor slår mest (i betydningen oftest), spesielt ikke hvis smekk på fingrene, knipsing på hånda, hardhendt plassering i bilstolen, klaps på baken osv er medregnet i spørreundersøkelsen.

Dette forklares med at mor fremdeles er den som er mest sammen med barnet, og derfor også hun som står for mesteparten av disiplineringen.

Godt poeng.

[Far til 2]

Jeg finner det merkelig, Far til 2 at dine meninger i de aller fleste tilfeller fremstilles fra deg som det eneste riktige. Og at du hele tiden fremstiller det som om du er motarbeidet i det meste når det kommer til din rolle i forhold til barna dine.

De fleste mener vel at en har rett, eller hadde rett frem til en endrer mening. Jeg synes derfor ikke at det er så merkelig at jeg mener jeg har rett inntil noen overbeviser meg om noe annet.

Dessuten åpner jeg for alternative meninger i måten jeg skriver på. I veldig mange problemstillinger velger jeg konkrete situasjonsbeskrivelser i den grad det er mulig slik at det ikke skal bli misforståelser. For det er altid variabler av gitte situasjoner en må ta hensyn til.

Jeg sier også at det ofte ikke er ÈN løsning som er riktig for alle. Mht til f.eks felles omsorg, er det sansynligvis mange barn som ønsker en annen løsning. Derfor åpner jeg for alternative løsninger. - løsninger som kan være veldig lik de vi idag praktiserer. Men da forventer jeg også at andre åpner for andre alternativer enn det vi påtvinger barn idag om en av foreldrene ønsker omsorgen alene uten å ta hensyn til andre parter i saken.

Jeg forstår ikke din trang til å forsvare deg hele tiden der du ikke trenger å forsvare deg....

Nå er det ingen stor hemmelighet at det synes som om de fleste har delt seg i 2 leire. En som er sterk motstander av mine meninger, en som mener jeg har rett i mye (samt en liten 3. gruppe som har valgt å ikke mene noe om dette foreløpig).

Mye av min kritikk og kritiske holdning går på uegnede fagfolk som nedprioriterer barnas ønsker og barnas rettigheter. Dessuten kritiserer jeg politikerenes evne til "å se bort" eller prate bort problemet med "dette er noe vi ønsker å gjøre noe med", samtidig som de med slike løgner viser null interesse for å gjøre noe i praksis.

Men den kritikken jeg utsetter disse yrkesgruppene for, er også en kritikk for deres manglende vilje til å begrense foreldrenes til å overse barnets/flertallets behov ved et samlivsbrudd. Indirekte går kritikken dermed ut over kvinnene, som kan risikere å miste de verktøy de måtte ha for å prioritee seg selv fremfor barnet.

Det er årsaken til at jeg kan oppfattes for å være i forsvarstilling her på KG.

[Gjest StoreSky]

Det er liten tvil om at denne undersøkelsen setter en stygg ripe i lakken når det gjelder at mor sees på som den omsorgsfulle og beskyttende personen. Det er nok store mørketall i forhold til hvor gode kvinner er som omsorgsforeldrer bare i regi av å være mødre ja.

Jepp. Og bra er det at det kommer frem.

Jeg har vært i den siste tiden borti 3 saker der foreldre slår sine barn. I alle tre tilfellene er det mor.

(2 anmeldt til barnevern, siste henvist til familievernkontoret og familiesenteret)

For meg er det vel egentlig ikke viktig og påpeke HVEM som utøver volden, men at barn tør og stå frem og søke om hjelp. At familier får hjelp når de trenger det. At folk som jobber med barn, familier kan hjelpe eller vet hvem de skal henvise til. (barnehage, skole, helsestasjon, sosialkontor, leger, etc)

[Far til 2]

Far til 2 :

Jeg har dyp respekt for dine standpunkter i forhold til at barn har rett til samvær med begge foreldre, og medbestemmelsesrett når det gjelder bosted.

MEN...... i enhver diskusjon som omhandler barn og deres problemer trekker du inn samfunnets syn om at mor er best egnet som omsorgsperson som en årsak til problemet. For å generalisere :

Jeg synes også du undervurderer fedres evner og muligheter til å stå opp for egne og barnas rettigheter.

Når det gjelder mors rolle, synes jeg du tillegger mor større kraft og makt enn det som for meg fremstår som en realitet.

Ethvert tema kan ikke diskuteres med de overnevnte faktorer som utgangspunkt.

Jeg fokusere muligens litt feil når jeg trekker frem "samfunnets syn om at mor er best egnet som omsorgsperson som en årsak". Men jeg tror vi vil komme langt raskere til mål om kvinner (som tross alt utgjør 50% av samfunnet) aktivt støtter mannen som ønsker å være tilgjengelig for sine barn på en helt annen måte enn det som er akseptert praksis idag.

Vi må alle innse at kvinner er langt flinkere enn menn til å si fra om ting som ikke er bra. Det er bl.a. lønn, karriere, etc. Årsaken er at kvinner stod på barikadene allerede på slutten av 60 tallet. Etter dette har døttre (og barnebarn) kjempet kampen videre. Menn har blitt stående passive på sidelinja å høre på (men gradvis støttet kvinnene oftere og oftere).

Hvis disse kvinnene er interesert i å ivareta andre verdier enn sin egen makt etter samlivsbrudd (med det mener jeg at de ønsker å ivareta barn, fedre og begrense konfliktene), må de før eller senere ta stilling til om de er villig til å avgi noe av denne makten. For om de kjemper imot vil vi oppleve en kamp som på ingen måte ivaretar barna som vi i utgangsunktet ønsket å ivareta.

Denne kampen vil tappe både barn og foreldre for krefter. Resultatet blir bl.a. stressed bostedsforeldre som gjør overgrep mht vold mot barn (kansje samme årsak som når fedre i 50-60 årene jobbet til de var utslitt og deretter lot barna få gjennomgå for den minste "ulydighet")

Fedrenes muligheter for å stå opp for sine barn på kort sikt, vil med andre ord være avhengig av at kvinner lar mennene få ta del i omsorgsarbeidet. Om flertallet av kvinner ikke ønsker menns deltagelse må vi akseptere slike meninger, men det vil utvilsomt være en stor ulempe for de barna som utsettes for det maktovergrep det er å begrense barns rettigheter.

I denne konkrete tråden gir krigen mellom kvinner og menn en indikasjon på hva som kan skje når noen hele tiden vil ha mer. Kvinner blir prioritert som bostedsforeldre (etter eget ønske). Kvinner blir kvotert inn i ledende stillinger og inn i styreverv (etter eget ønske). Hvis vi skal fortsette med denne skjevdelingen fortsetter vi også å frata barn en reell mulighet til omsorg fra en forelder som har nødvendig overskudd. Resultatet vil i noen tilfeller bli en stresset mor med lite overskudd og situasjoner hvor det brukes makt.

Problemene kan løses. Men de må løses av foreldrene i samarbeid og hele tiden ha fokus på barnet. Det blir med andre ord ikke en endring som menn kan gjøre alene på samme måte som at andre problemer ikke kan løses av kvinner alene.

Likestillingen har gått sakte, men kommet ganske langt fordi stadig flere menn innså at den gamle skjevdelingen av makt ikke kunne fortsette. Nå må mennene få støtte av kvinner fordi dagens skjevdeling mht makt etter samlivsbrudd ikke kan fortsette om vi skal ivareta alle parter etter et samlivsbrudd.