Eksplosjon av psykiske lidelser i den vestlige

[Gjest Gjest]

Det ser ut til at omfanget av psykiske lidelser bare øker og øker i vår vestlige verden. Er det noen av dere som har noen teorier på hvorfor det er sånn?

[SnillMito]

Mer fritid og generelt mindre sosial omgang er det hete tipset fra min side.

[Gjest Gjest]

Stress, utroskap, samlivsbrudd, barn som bor to steder - rotløshet, jakten på vellykkethet, kroppsfiksering, mindre empati mer egoisme, fremmedgjøring, usikker fremtid, dårlig økonomi - rik på lånte penger som er vanskelig å betale tilbake, eldre når man får barn - slitne, gamle foreldre, tidsklemma??

Vi blir utslitt og det kalles depresjon?

[Tabris]

Jeg er enig i mye av det gjest sier ovenfor her. Jeg mener samfunnet slik vi har det i dag er unaturlig for oss mennesker, av mange årsaker. En av dem tror jeg er at vi rett og slett er for mange - synes å huske jeg så en dokumentar en gang om mennesket som art hvor det ble sagt at vi er laget for å takle å ha relasjoner til ca. 100 mennesker. Det er bl.a. derfor folk virker "kaldere" i byer enn på landsbygda, vi kan rett og slett ikke forholde oss personlig til så mange mennesker.

Det er selvsagt mange faktorer som virker inn her, og jeg forsøker ikke å si at befolkningsmengden er den eneste årsaken. Men jeg tror oppriktig at en del av de psykiske problemene hadde blitt kraftig redusert hvis vi hadde gått tilbake til å leve i småsamfunn på ca. 100 mennesker pr. landsby.

[SnillMito]

Det er selvsagt mange faktorer som virker inn her, og jeg forsøker ikke å si at befolkningsmengden er den eneste årsaken. Men jeg tror oppriktig at en del av de psykiske problemene hadde blitt kraftig redusert hvis vi hadde gått tilbake til å leve i småsamfunn på ca. 100 mennesker pr. landsby.

Tror du det? Personlige ville jeg nok blitt betydelig mer tilbøyelig til å begå selvmord om jeg skulle flytte fra byen min til en gudsforlatt bygd med hundre mennesker

[Tabris]

Tror du det? Personlige ville jeg nok blitt betydelig mer tilbøyelig til å begå selvmord om jeg skulle flytte fra byen min til en gudsforlatt bygd med hundre mennesker

Men nå snakker jeg sosiologi, og ikke psykologi. Man kan ikke bruke eksempler på enkeltmenneskers meninger til å gjelde for et helt samfunn i et historisk, sosiologisk og bioogisk perspektiv. I tillegg er det snakk om en endring i hele samfunsstrukturen, ikke at enkeltindivider blir flyttet til et sted de ikke ønsker mens de står og ser på den urbane livsstil som fortsetter uten dem.

Men for all del, jeg påstår ikke at det jeg sier er en objektiv sannhet, det vet jeg ikke. Det er bare min egen konklusjon etter hva jeg har lest, hørt og erfart.

Endret 26. november 2007 av Tabris

[Leo]

Jeg har en, dog høyst personlig, teori om at vi har så stor personlig frihet og blir stilt overfor så mange valg at vi rett og slett blir psykisk utslitt. Altså noe i retning av det Tabris sier og som innebærer at vi må forholde oss til langt mer enn psyken vår er ment for. I tillegg tror jeg at vår psyke er konstruert for å takle en viss dose eksistensielle problemer og når disse uteblir, som de ofte gjør i dagens vestlige verden, så "konstruerer" psyken ett eller annet problem. (NB! Jeg sier altså ikke at personene som har psykiske lidelser konstruerer problemer, men at jeg tror det hele skyldes en slags reaksjon i hjernen).

[Gjest Blondie65]

Jeg er også tilbøyelig til å være enig med Tabris og Leo.

Jeg tror i tillegg at vi svært ofte mangler den gode samtalepartneren som man kan "lesse av" en del av problemene samt at verden er blitt slik at vi alle sammen skal være flott, pen, vellykket, rik - etc. Og så tror man at ALLE ANDRE er det bare ikke en selv og så strever man for å oppnå den konstruerte virkeligheten og mislykkes også har man det gående.

[aline]

Vi har mye mer å rekke over nå en før, da de fleste av oss har flere roller å fylle en vi hadde før i tiden, og forventningene er høyere på hver enkelt en det var før, på flere områder.

I tillegg så var det endel psykiske problemer før i tiden også, men man kalte det noe annet. Nerver f.eks, som vel ikke var uvanlig blant kvinner ihvertfall, og endel magesår og andre mageproblemer for menn.

Men idag har vi forventninger allerede fra tenårene, om å gjøre det rette. Det er større forventninger om suksess, statusyrker, utdanning i mange år som skal føre til statusyrker, samtidig med karriærejag og høye lønninger, skal vi være bestevenn med både kjærsten og venner, vi skal rekke, og ha råd til, lange reiser hvert år, to biler, hus, ta like godt vare på hus og hjem som hjemmeværende mødre gjorde i gamle dager, oppdra to til tre barn og være aktive på treningsfroten for å ta vare på helsa både vår egen og familiens.

Det er ikke lenger klare roller vi skal inneha og som vi vet om siden vi ble født, vi må velge hele livet selv, med utrolig mange valgmuligheter og også forventninger om at man skal velge både klokt, kreativt, trygt og annerledes.

Ingen klarer alt på en gang, men jeg føler at det er det som er målet, før man har møtt på en skikkelig vegg og blir tvunget til å begrense seg og innse at man ikke kan være supermenneske.

dessuten vet vi mer idag en før i tiden, så når en person idag har en psykisk lidelse, så har vi ett navn på den, vi vet ofte hva det er, hva det kan komme av og vi forsøker å gjøre noe med det. I gamle dager, hvor også levealderen var lavere, så bet man det i seg, enda lenger en idag tror jeg. For å ha psykiske problemer før i tiden, var det samme som å havne på galehus uten særlig håp om noe endring.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det henger sammen med det større prestasjonskravet som vi har i dagens samfunn. Vi må ha god utdanning nesten for å få en hver jobb, samtidig som det er fordommer mot mennesker som ikke har høyere utdanning og jobber i lavstatusyrker. Dette gjør at mange ikke klarer å henge med og ender opp med å betrakte seg selv som tapere.

Dette er den største forskjellen rent psykisk sett fra samfunnet slik det var tidlgere. I de siste 100 årene minimum har filosofien beskrevet en fremmedgjøring i samfunnet, og i antikken ble det beskrjevet hvordan "danges ungdom" var fæle og forfallne. En følelse av fremmedgjøring og at samfunnet beveger seg i feil rettning har altså funnet sted lenge. Det er også lik at mennesker i mer stammesamfunn har mer kroppslige plager og problemer, det som vi pleier å hevde har opphav i de stressende livene vi lever. Altså tror jeg ikke det er dne delen av samfunnet som er årsaken til problemene.

Jeg tror prestisjesmfunnet gjør at flere detter av og blir tapere, og gjør at vi jobber mer (noe det er støtte for) og setter prestisje som høyeste mål. Dette gjør at vi mister fokus på mye annet langs veien og derfor mister noe. Hva akkurat dette noe er vet jeg ikke desverre.

[Tabris]

Det er også lik at mennesker i mer stammesamfunn har mer kroppslige plager og problemer, det som vi pleier å hevde har opphav i de stressende livene vi lever. Altså tror jeg ikke det er dne delen av samfunnet som er årsaken til problemene.

Hvis du tenker på stammesamfunn som lever av å jegere/samlere, så vil jo de ha en veldig fysisk krevende hverdag som nok vil gi dem en del fysiske plager. Når jeg snakker om småsamfunn, så tenker jeg mer på små grupper som lager en liten landsby som jobber for å være delvis selvforsynt, og som tar i bruk en del av dagens teknologi og medisin for å gjøre hverdagen lettere enn den var før industrialiseringen.

Ellers er jeg enig i mye av det du skriver.

[Gjest Elfrida]

Jeg tror folk har hatt pyskiske plager i alle tider, men at man har kalt det andre ting, eller bare sett på det som en del av livet.

Antropologer har sjekket om urfolk har færre plager, og det har de ikke. De klager like mye som oss...men kanskje på andre ting.

[Tabris]

Det er forskjell på klaging og psykiske lidelser. Skulle vi målt utfra klaging, så skulle man trodd 99 % av Norges befolkning led kraftig pga været...

[Gjest Elfrida]

Det er forskjell på klaging og psykiske lidelser. Skulle vi målt utfra klaging, så skulle man trodd 99 % av Norges befolkning led kraftig pga været...

Det er da ikke det hvis man bor i bushen og ikke har tilgang på psykolog, hvordan skal man få en diagnoes da? Man har intervjuet slike folk om helsen deres, og de har masse plager de også.

[Gjest Gjest]

Hvis du tenker på stammesamfunn som lever av å jegere/samlere, så vil jo de ha en veldig fysisk krevende hverdag som nok vil gi dem en del fysiske plager. Når jeg snakker om småsamfunn, så tenker jeg mer på små grupper som lager en liten landsby som jobber for å være delvis selvforsynt, og som tar i bruk en del av dagens teknologi og medisin for å gjøre hverdagen lettere enn den var før industrialiseringen.

Ja jeg tenker på stammesamfunn i jungelen etc. Jeg tenker på mer somatisk diffuse plager som mageproblemer, vond nakke, hodepine etc. Ting som vi egentlig ikke har dirrekte emdisin for og som vi ofte kaller mer psykisk stressrelaterte plager. Poenget var bare at det i alle samfunn til så godt som alle tider har blitt beskrevet det samme jaget og stresset som vi bekskriver finner sted i dag, eksistensialismen omhandlet jo akkruat dette og tankegangen der, som høres ut som om den kunne vært hentet ut i fra i dag og ikke 100 år siden, er jo at mennesket isoleres og fremmedgjøres og ikke lever et "ekte liv" lenger.

Grunnen til at jeg frem dette poenget var for å påpeke at jeg ikke tror det er den delen av samfunnet som er problemet, men i større grad det prestasjonspresset vi har, kravet til spesialisering og utdanning selv ved vaskejobber og de nedlatende holdningene mange har til "lavere" statusyrker. Jeg tror dette gjør at mange faller utenfor mange flere enn før når det var respektebelt å være håndtverker, tømmrer og å jobbe seg oppover fra dekksgutt til kaptein uten utdanning. Før var det mer jobber også til dem som ikke var akademisk sterke og atbeid i seg selv var av verdi, i dag er det bare verdi til de som ikke sitter i kassa, mens kjøpmann før var respektablet.

Dersom man hadde hatt mindre samfunn som du beksriver, hadde man også mistet litt av dette presset fordi det da kanskje hadde vært lettere å se verdien i Per som maler husa til alle om sommeren 12 timer dagen, og Hanne som tar seg av de gamle. Disse er nå en større grad av et system slik at vi ikke ser arbeidet deres godt nok til å forstå hvor viktig det er.

[Gjest Frk Åberg]

Er det noen som har tall på at det faktisk er en eksplosjon av psykiske lidelser i dag? Siden det faktisk er bakgrunnen for hele diskusjonen her, mener jeg.

På Psykiatriforum.no skrives det at forekomsten av psykiske lidelser er mer eller mindre konstant. Grunnen til at mange tror det er mye mer psykisk lidelse i dag, er at flere oppsøker behandling, det er et større behandlingstilbud, og det skrives mer om det i media. I tillegg mener de at lidelsene kan ha en annen form i dag, og de i større grad er stressrelaterte.

Hvis det er enighet blant forskere om dette, kan det selvfølgelig likevel være interessant å diskutere hva som ligger til grunn for at folk har de psykiske lidelsene de har i dag.

[Tabris]

Det er da ikke det hvis man bor i bushen og ikke har tilgang på psykolog, hvordan skal man få en diagnoes da? Man har intervjuet slike folk om helsen deres, og de har masse plager de også.

Jeg sier ikke at folk i stammesamfunn ikke har både psykiske og fysiske plager, for all del. Jeg sier bare at generell klaging ikke nødvendigvis er en god indikator for om man har en psykisk lidelse eller ikke.

[Gjest Tigress]

Eg trur at terskelen for det som i dag får ein diagnose har blitt mykje lavare. Før så måtte ein rekne med å slite litt i kvardagen, og det blei sett på som innafor normalpsyken, medan i dag så får kvardagsslitinga ein diagnose.

[mariposa]

Men idag har vi forventninger allerede fra tenårene, om å gjøre det rette. Det er større forventninger om suksess, statusyrker, utdanning i mange år som skal føre til statusyrker, samtidig med karriærejag og høye lønninger, skal vi være bestevenn med både kjærsten og venner, vi skal rekke, og ha råd til, lange reiser hvert år, to biler, hus, ta like godt vare på hus og hjem som hjemmeværende mødre gjorde i gamle dager, oppdra to til tre barn og være aktive på treningsfroten for å ta vare på helsa både vår egen og familiens.

Jeg er enig med mye her,men vil legge til at forventningene starter allerede i barnehagealder. Man måler seg opp mot andre når det gjelder utseende,ferdigheter og hva man har av leker,klær etc. Og så kommer foreldre og tv`n og girer opp videre.

I barneskolealder øker presset ytterligere. Så kommer vi til tenårene og det som er beskrevet i ovennevnte innlegg.

[aline]

Eg trur at terskelen for det som i dag får ein diagnose har blitt mykje lavare. Før så måtte ein rekne med å slite litt i kvardagen, og det blei sett på som innafor normalpsyken, medan i dag så får kvardagsslitinga ein diagnose.

jeg tror at for å få en psykisk diagnose, så skal det litt mer en hverdagslig slit til, men det kan godt hende mange leger er for slepphendte også, så jeg kan ta feil.