Gå til innhold

Eksplosjon av psykiske lidelser i den vestlige


Fremhevede innlegg

Skrevet
Jeg sier ikke at folk i stammesamfunn ikke har både psykiske og fysiske plager, for all del. Jeg sier bare at generell klaging ikke nødvendigvis er en god indikator for om man har en psykisk lidelse eller ikke.

Nei men somatiske lidelser er en god indikasjon, som jeg har beskrevet over.

Som Fr.Åberg sier er jeg heller ikke sikker på at det er mer psykiske lidelser i dag, men foreleserne våre hevder likevel dette da jeg diskuterte dette med dem for ikke lenge siden. Disse er dog likevel klinikere og kliniske undersøkelser/casusstudier er selvsakt ikke representative, og kan ha opphav i, som oen sa, økt forekomt at at man søker hjelp.

Samtidig har jeg intrykk av at vi i dag er veldig indoktriserte i psykiatrien, og at alt skal diagnostiseres. Det mange ikke tenker over med diagnoser er at det er "vi" som har bestemt at noen deler av normalfordelingsskalaen skal betegnes som sykelig, og f en diagnose, men det er en del av det normle spekterret likeve. Det er vi som bestemmer hva some er sykelig, og det er på ingen måte naturgitt. Og jeg tror også en del av "problemet" ligger her, at vi er mer opptatt av å sykeliggjøre visse atferdsmønster, slik at vi kan frata oss deler av ansvaret som samfunn for å integrere disse og forme et samfunn som også kan fange opp avvikene. Det er for eksempel sterk vekst i ADHD diagnosen, men den ene foreleseren stillte oss da spørsmålet om hvorfor disse er så mye mer fremtredende i dag, hvordor gjør samfunnet vårt at dem med disse problemene ikke klarer å leve normalt uten store hemmelser? Før kunne de nemlig fungere ok, da de kunne ha andre arbeid som ikke krevde så mye konsentrasjon hvor de fikk utløp for mye av energien. Samfunnet vårt i dag gjør at mennesker med ADHD ikke passer like mye inn, og de er mer avvikende i dag enn tidligere. Altså er det en sterk samfunnsmessig forklaring som må tas i betraktning. Det er vårt samfunn som gjør at noen med avvik ikke passer inn.

Videoannonse
Annonse
Skrevet
Dersom man hadde hatt mindre samfunn som du beksriver, hadde man også mistet litt av dette presset fordi det da kanskje hadde vært lettere å se verdien i Per som maler husa til alle om sommeren 12 timer dagen, og Hanne som tar seg av de gamle. Disse er nå en større grad av et system slik at vi ikke ser arbeidet deres godt nok til å forstå hvor viktig det er.

Det er det jeg tror også.

I tillegg tror jeg mange mangler en mening med livet. I tidligere og fattige tider så hadde man mer enn nok med å overleve og å forsørge sin familie - det var ofte ens mening. Litt senere var man kanskje dyp religiøs og fant en spirituell mening med livet. Utover industrialiseringen fant mange sosialister mening ved å gjøre livet bedre for seg og sine klassekamerater som slet med 16-timers dag i fabrikkene.

I dag er ikke vår familie avhengig av oss for å overleve, veldig mange har ingen religiøs tro og vi trenger ikke kjempe for å ha det bra. Vi vasser i luksus og finner ingen dypere mening med vår tilværelse. Noen forsøker seg på alternativ åndelighet, og angriper det slik man er vant med fra resten av samfunnet - bruk og kast, klipp og lim og kjøp den åndelige opplevelsen du vil ha når du vil ha den.

Jeg tror personlig at vi hadde hatt det bedre, og at flere par hadde holdt sammen, hvis vi hadde hatt et mål og en mening som oversteg vår egen lille verden. Noe større enn oss.

Skrevet
Jeg er enig med mye her,men vil legge til at forventningene starter allerede i barnehagealder. Man måler seg opp mot andre når det gjelder utseende,ferdigheter og hva man har av leker,klær etc. Og så kommer foreldre og tv`n og girer opp videre.

I barneskolealder øker presset ytterligere. Så kommer vi til tenårene og det som er beskrevet i ovennevnte innlegg.

sant, og det blir veldig om å gjøre å være riktig, gjøre riktig...

Om man er jente og ønsker og utdanne seg til sykepleier, så var ikke det det mest populære når jeg var tenåring ihvertfall, for vi skulle ikke ønske oss slike kvinneyrker, vi skulle tenke opp og frem og burde helst tenke på hvor høye lønninger man fikk fremfor hva man egentlig helst ønsket.

har flere venninder som har utdannet seg til sykepleier, hjemmesykepleie og andre typiske kvinneyrker, nå i voksen alder, for det er det de vil, men det var aldri ett alternativ når vi var tenåringer og tok utdannelse, det var ikke ikke prestisjetungt nok.

Gjest Gjest_hanne_*
Skrevet
Eg trur at terskelen for det som i dag får ein diagnose har blitt mykje lavare. Før så måtte ein rekne med å slite litt i kvardagen, og det blei sett på som innafor normalpsyken, medan i dag så får kvardagsslitinga ein diagnose.

Ja, dette er jeg enig i. Jeg tror også at personer selv i dag ikke er klar over at man skal tåle å ha det litt slitsomt og vondt. Dette er noe mange lærer i terapi, at de må godta at ting ikke alltid er lett, men likevel å klare å se fremover å jobbe gjennom problemene uten å bli motløse og knekke sammen. Jeg tror mange forventer for mye av livet, og knekker når det viser seg at livet ikke er slik.

Skal man lære å mestre stress, må man utsettes for milde former for stress tidlig i livet slik at man ser at man har evne til å takkle det. I dag polstres barna inn og sys puter opp under armene, får ikke klatre i trær etc, og lærer ikke å mestre det som kommer. Når problemene da kommer er de ikke beredt, har ikke tro på seg selv og overveldes.

Skrevet
Skal man lære å mestre stress, må man utsettes for milde former for stress tidlig i livet slik at man ser at man har evne til å takkle det. I dag polstres barna inn og sys puter opp under armene, får ikke klatre i trær etc, og lærer ikke å mestre det som kommer. Når problemene da kommer er de ikke beredt, har ikke tro på seg selv og overveldes.

Mener du her at vi skal stresse ungene fra barnehagealder av? Jeg synes barn og unge i dag har et enormt forventningspress på seg. De skal leve opp til mye hver dag både på skolen og med fritidsaktiviteter. I tillegg kommer presset fra jevnaldrene om å ha de rette klærene,utseende og ting.

Hvis en i tillegg skal presses til å ta en utdannelse eller jobben ikke evner eller har ønske om, da er jo det på full fart mot katastrofe allerede i starten på voksenlivet.

Skrevet

Vi har mye psykisk lidelse i samfunnet nå ja, og hvordan iall verden skal det gå når "curlingbarna" våre vokser opp...?

Gjest Gjest_Hanne_*
Skrevet
Mener du her at vi skal stresse ungene fra barnehagealder av? Jeg synes barn og unge i dag har et enormt forventningspress på seg. De skal leve opp til mye hver dag både på skolen og med fritidsaktiviteter. I tillegg kommer presset fra jevnaldrene om å ha de rette klærene,utseende og ting.

Den formen for stress det er snakk om i stress og mestringsteorien er en liten mengde stress som er lakt opp slik at det kan mestrer. Eksempelvis tilrettelagte oppgaver som barna må konsentrere seg om men som de med litt støtt er i stand til å mestre. Stress som i å klattre i træt og ikke klare å komme seg ned, uten litt assistanse, stress som å dette og skade seg men så å oppdage at de takkler smerten. Stress med å kjenne at man ikke alltid kan få det som man vil, men at livet er ok alikevel.

I dag polstres barna så mye at mange ikke får disse erfaringene, de sitter inne og spiller playstation og får ikke presset seg selv til å se at de kan mestre mye, eksempelvis at de klarer å klattre ned fra taket de var så dumme å klattrer opp på. Vi jar også en så stor vellstand at mange barn ikke er vandt til å ikke få det som de vil. Dette blir vanskelig å takkle når de selv blir store og skal møte den virkelige verden. Møtet med å da ikke alltid få det som de vil vil være mye sterkere enn om man er vandt til dette fra tidligere av.

Prestasjonspreress er derimot totalt mot denne formen for stress som jeg snakker om. Her kan man ofte ikke klare å mestre, og dette er bare med på å gjøre barna enda mindre sikktre på seg selv. Det er veldig viktig at barna fra tidlg av lærer at DE selv er i stand til å mestre, lærer de dette ved enkle oppgaver tidlig av vil de kunne generalisere denne følelsen til å ogs gjelde ved motgang senere. Men vi beskytter i dag barna så mye at de ofte ikke møter slike situasjoner av tidlig, fordi vi serverer dem allt på sølvfat

Skrevet

At barn skal få klatre i trær og ellers være i fysisk aktivitet synes jeg ikke hører innunder stress. Det handler om å øve inn motoriske ferdigheter,mestring og mot under lek.

Det jeg mener er at barn mentalt blir presset i altfor ung alder. Og når de kommer i de vanskelige tenårene,og viktige valg skal gjøres, så kan det ende helt feil.

Og dårlig psykisk helse kan ofte bli resultatet, i ung alder eller senere i livet.

Gjest Wolfmoon
Skrevet

Min bestemor har i lengre tid slitt med det som før ble kalt "nerver", hun er ikke så dårlig at hun ikke klarer å fungere sånn noenlunde i dagliglivet, men hun blir en belastning for alle rundt seg. Det tok ekstremt lang tid før hun gikk med på behandling for de psykiske lidelsene hun har (depresjon kombinert med angst visstnok) fordi dette er noe hennes generasjon ikke snakker om.

Så en dag vi satt og snakket så kom dette med "nerver" på banen, og jeg lurte på hvor utbredt det var. Når hun begynte å tenke etter så kunne hun ramse opp ganske mange mennesker som hadde disse såkalte "nervene", noen av de hadde tatt selvmord mens andre hadde blitt mer eller mindre totalt isolert fra lokalsamfunnet. De fleste var imidlertid slik som min bestemor, de var med i lokalsamfunnet, men var nok i stor grad en belastning for sine nærmeste. Disse nervene skulle jo skjules i så stor grad som mulig, allikevel var det noe "alle" visste.

Jeg sier ikke at det ikke er mer psykiske lidelser nå enn før, for det har jeg ikke noe særlig belegg for å uttale meg om. Jeg føler allikevel at det er bedre med den (relative) åpenheten vi har rundt psykiske lidelser i Norge i dag, da har man i det minste en mulighet til å bli bedre og situasjonen kan bli bedre for alle.

Skrevet
At barn skal få klatre i trær og ellers være i fysisk aktivitet synes jeg ikke hører innunder stress. Det handler om å øve inn motoriske ferdigheter,mestring og mot under lek.

Det jeg mener er at barn mentalt blir presset i altfor ung alder. Og når de kommer i de vanskelige tenårene,og viktige valg skal gjøres, så kan det ende helt feil.

Og dårlig psykisk helse kan ofte bli resultatet, i ung alder eller senere i livet.

Vel du kan mene at det ikke gjør det. Jeg snakker ut i fra en "stress og mestringsteori" som jeg påpekte, og her er all grad av aktivering ved vanskelige situasjoner betegnet som stress. Barn må oppleve at noe er vanskelig (stress) og at de mestrer dette. Dete kan de gjøre med å klatre høyt i trær, dette ned fra treet men å se at det går bra alikevel selv om det er både vondt og skummelt.Da kan gå alene, ta bussen alene, til skolen etter hvert og lære seg tidligere å ta være på seg selv og finne frem på egenhånd. Barn kan tidlgere enn mange i dag gjør måtte gå på butiken alene, måtte bestille mat alene på restaurant etc. Dette er situasjoner som er mildt stressende men ting barna må lære for å klare seg selv. Min lillesøster hadde dødd forran matboksa fordi hun bare visst ehvor sukkeret var i butikken, og fordi hun aldri fikk lære å ta vare på seg selv. Hun ble dulla med og fikk all maten servert.

Det at barn opplever å ikke få alt de ønsker seg og peker på kan også her beegnes som stress, ut i fra definisjonen så klart. Det er slike ting jeg mener barn må utsettes for i større grad enn de gjør i dag. Barn sitter for mye inne, er for lite aktive, møter på for lite fysiske utforddringer, får alt for lite ansvar og får rett og slett ikke opparbeidet seg muligheten til å se at de mestrer enkle ting som å ha det litt vondt (når de ikke får det som de vil, slår seg, er redd for å gå alene et sted etc)

Skrevet
Vel du kan mene at det ikke gjør det. Jeg snakker ut i fra en "stress og mestringsteori" som jeg påpekte, og her er all grad av aktivering ved vanskelige situasjoner betegnet som stress. Barn må oppleve at noe er vanskelig (stress) og at de mestrer dette. Dete kan de gjøre med å klatre høyt i trær, dette ned fra treet men å se at det går bra alikevel selv om det er både vondt og skummelt.Da kan gå alene, ta bussen alene, til skolen etter hvert og lære seg tidligere å ta være på seg selv og finne frem på egenhånd. Barn kan tidlgere enn mange i dag gjør måtte gå på butiken alene, måtte bestille mat alene på restaurant etc. Dette er situasjoner som er mildt stressende men ting barna må lære for å klare seg selv.

Er virkelig dette å betrakte som stress? Jeg synes det er helt normale ting for et barn å gjøre. Slik var det ihvertfall i tidligere år.

Skrevet

Dette hjelper i hvert fall (fra en annen tråd):

Den annerkjente amerikanske forskeren Jon Kabbat-Zinn har i 15 år hatt et program som heter mindfulness based stress reduction (MBSR) som bruker meditasjon og yoga for å bedre en rekke forskjellige helseproblemer, blant annet angst. Grunndig forskning viser at de som deltar i programmet raskt får en nedgang i angst og at etter 6 måneder er det nesten ingen av deltakerne som opplever noen angst overhodet. Programmet er rett og slett den beste dokumenterte måten å bli kvitt angst på. Kurset finnes i Sverige men går over 8 uker med kurs en dag i uken så det er vel uaktuelt for deg. Poenget er imidlertid at det er meditasjon og yoga som hjelper ikke først og fremst deres undervisningsmetode. På nettet kan du bestille både bøker de har laget som beskriver meditasjons og yogateknikkene og cder som veileder deg gjennom meditasjon. Kjøp disse og følg opp programmet og gå på yoga og meditasjonskurs kurs i norge så blir det med 99% sikkerhet kvitt angsten etter hvert. På kjøpet får du en haug av andre helsefordeler som du finner dokumentert på de samme nettsidene (og andre steder på nettet) og langt bedre generell livskvalitet.

Skrevet
Er virkelig dette å betrakte som stress? Jeg synes det er helt normale ting for et barn å gjøre. Slik var det ihvertfall i tidligere år.

Jeg sier jo at jeg snakker ut i fra en teori. Stress er da bare et ord for opplevelsen vi har når vi møter en utfrdring, det at hertet slår, pulsen og pusten øker litt. Innen fagområdet er dette å betrakte som stress ja. Jeg beklager at jeg bruker fagtermenologi, men jeg klarer ikke å forklare det på en annen måte.

Jo dette er noemale ting for barn å gjøre, men nå er det spesielle underlag ved klatrestativ, dissestativ og snart over hele skolegårder og lekeplasser slik at barna ikke skal slå seg, de har hjelm, håndledsbeskyttete og knebeskyttere den ene gangen de får lov å gå på skjøyter på isen. Barna sitter mer inne, slik at de får mindre fysiske utfordringer enn før. Barn er vandt til å få mye mer enn før, slik at de ikke så ofte får oppleve å takkle å ikke få ting som de vil. Barn får mindre ansvar hjemme, da mange har vaskehjelp, og en mor som ikke gidder å mase men heller gjør ting selv. Blir kjørt til og fra skolen, slik at de ikke blir vandt til irritasjonen om å vente på bussen i drittvær. etc etc. Poenget er at barn i mindre grad for oppleve de kjedelige situasjonene, fordi vi skjermer dem for mye.

Om du ikke er enig i begrepet stress, så er det uvesentlg, det som er vesentlig er at barn i dag skjermes for mye slik at de ikke får lære seg å mestre disse små utfordringene nok. Dersom de ikke får innlært det vil de bli overveldet når de plutselig møter den virkelige verden når de er eldre. Det er vesentlig at barn ikke blir skjermet så mye når de er små, de har gått av å gråte og å ha det litt vondt og å ikke få det som e vil, for så å se at verden ikke går under likevel.

Gjest Wolfmoon
Skrevet
Er virkelig dette å betrakte som stress? Jeg synes det er helt normale ting for et barn å gjøre. Slik var det ihvertfall i tidligere år.

Begrepet stress definert i denne teorien og begrepet stress brukt i dagligtalen er nok to litt forskjellige ting. Vi forbinder gjerne stress med noe negativt, mens (såvidt jeg husker) så kan det innenfor denne teorien kanskje kalles "positivt stress". Vi har ikke vondt av stress i så små mengder at vi greier å mestre det, og evnen til å mestre stress kan på denne måten bygges opp over tid.

Hvis jeg skriver noe feil må noen rette på meg, dette er tatt fra hukommelsen som vi jo vet er en litt upålitelig ting!

Skrevet
Hvis jeg skriver noe feil må noen rette på meg, dette er tatt fra hukommelsen som vi jo vet er en litt upålitelig ting!

Nope helt korrekt. Vi har en teoretiker i Norge (Ursin) som utvikleet en god teori på dette. Det har lenge vært brukt som begrep innen rotter og forskning, hvor rottene må oppleve milde grader av "stress" tidlig i livet, vi aå bli tatt på etc, slk at de kan takkle situasjonene de senere mp utsettes for bedre.

barn blir i dag for mye skjermet, og slipper å oppleve en del ubehag som gjør at de ikke lærer mestring tidlig i livet. ELLER så tsettes de for for mye stress, vi dårlige familier, misshandlig, skilsmisser, for mye prestasjonspress etc. at de heller ikke lærer mestring fordi de blir overveldet og lærer at de ikke har kontroll likevel uansett hva de gjør. Det er altså en fin balanse hvor hverken for lite eller for mye utfordringer er bra, men jeg har intrykk av at man i dag heller mot å la barna oppleve for lite, slik at de ikke er beredt til å møte større krav senere.

Skrevet

Ja,det er nok riktig at jeg oppfattet ordet stress som negativt,men jeg skjønner at det er en betegnelse som også kan bety utfordrende.

Da må vel positivt stress bety utfordringer i positiv retning som gjør en mer oppmerksom og mestrende.

Og det er jo bra med positive utfordringer i hverdagen både for liten og stor.

Jeg tror ikke det er det stresset som fører til psykisk ubalanse hos stadig flere.

Derimot tror jeg at alle de mentale krav og forventninger barn,ungdom og voksne har til seg selv og hverandre kan føre til negativt stress, og mulig sykdom.

Gjest Frk Åberg
Skrevet

Det kan godt være at Gjest har et poeng. Mange barn i dag følges omtrent på fotballtrening til de blir myndige, og de blir beskyttet fra skrubbsår. Kanskje det blir en for stor omveltning for dem når de plutselig må klare seg selv i voksen alder?

Jeg tror også den andre Gjest (eller den samme?) sier noe viktig når det f.eks. gjelder ADHD, så er samfunnets endring noe av det som har fått lidelsen fram i lyset. Det er ikke sikkert at flere har ADHD i dag (selv om langt flere blir diagnostisert), men at det bare ikke var et like stort problem som tidligere, på grunn av andre arbeidsoppgaver og forventninger. Jeg tror ikke kunnskapssamfunnet har vært like heldig for alle.

Men det er nok mange grunner til at man har de psykiske lidelsene man i dag har. Jeg mener fortsatt at man ikke kan være sikker på at det faktisk er så mange flere som sliter psykisk i dag enn tidligere vel og merke. Er det virkelig ingen som klarer å grave opp noen tall som viser at flere er syke i dag? Det ville vært interessant.

Jeg syns uansett det er bra at det er lettere å få hjelp i dag. Av de som får hjelp, så tror jeg at de fleste har reelle problemer. Signalene til samfunnet kan derimot bli at man er deprimert om man er litt nedfor et par dager, eller at normalfenomener, som f.eks. sorg ved tap av familiemedlemmer eller samlivsbrudd, er noe sykelig.

Skrevet

Jeg tror ikke det er flere personer med psykiske lidelser i dag enn før i tiden. Folk er bare mer åpne om dette temaet, men fortsatt er det en lang vei å gå for å få mer åpenhet rundt temaet. Veldig mange med angst og depresjon skammer seg over det, og kvier seg til å fortelle familie om problemene sine.

Gjest vimselot
Skrevet

Mye bra skrevet her, og vet ikke om jeg har noe å tilføre, bortsett fra at barn selvfølgelig merker hvis foreldrene er stresset og er preget av tidsklemma, det å prestere, kjøpe nytt m.m.

Merker at jeg selv blir stresset hvis noen fokuserer for mye på å "kjøpe"...og jeg er ikke et barn...og fikk klatre i trær og utfolde meg uten at jeg ble redd for å falle igjen.

Hvorfor adhd er blitt en slik utbredt diagnose, kan være at barn feildiagnoseres i for stor grad? Nå skal alle passe inn i yrker som krever teoretiske kunnskaper, og jeg tror at barn merker presset uten at foreldrene pusher for mye, slik at de begynner å gi fra seg negative signaler (nå vet jeg ikke så mye om adhd).

Men alle barn hører hva de andre elevene snakker om, de ser reklame på tv osv. og oppfanger hvilken tid vi lever i.

"Velg hva du vil, du får alt du ønsker deg, ring xxxx og du har x antall kroner på dagen osv."

Jeg havner ofte i depressive faser (kortvarige, dvs stabler meg opp igjen...) når jeg setter for mye fokus på verden rundt meg. Jeg kjenner det fysisk, kvalme, tretthet og oppgitthet.

Også når det gjelder alle valg man står overfor. Jeg kan bli sliten, og bli deprimert og føle angst fordi det er så mye å velge, hvis jeg vil...

I noen stammesamfunn blir de som er s.k. gale sett på som noe hellig, dvs. at de har kontakt med en slags gudommelighet.

Tror fraværet av et sterkt sosialt nettverk, bidrar til å øke følelsen av å ikke høre til. Med sosialt nettverk mener jeg ikke mange "overfladiske" venner, men den gode samtalen...nå vet man og merker at alle har det så hektisk at det ofte er vanskelig å finne fram til hverandre...

Når noen nevner meditasjon og yoga, var det mye god meditasjon i å melke kyrne, veve, karre ull, og jobbe i nær kontakt med naturen, før industrialiseringen kom.

Men selvfølgelig har det alltid eksistert problemer. Hvorfor man sykeliggjør "alt" i dag, som ikke er innenfor normalen, kan man spørre seg om...kanskje det er den såkalte normalen som er syk?

Skrevet
Vel du kan mene at det ikke gjør det. Jeg snakker ut i fra en "stress og mestringsteori" som jeg påpekte, og her er all grad av aktivering ved vanskelige situasjoner betegnet som stress. Barn må oppleve at noe er vanskelig (stress) og at de mestrer dette. Dete kan de gjøre med å klatre høyt i trær, dette ned fra treet men å se at det går bra alikevel selv om det er både vondt og skummelt.Da kan gå alene, ta bussen alene, til skolen etter hvert og lære seg tidligere å ta være på seg selv og finne frem på egenhånd. Barn kan tidlgere enn mange i dag gjør måtte gå på butiken alene, måtte bestille mat alene på restaurant etc. Dette er situasjoner som er mildt stressende men ting barna må lære for å klare seg selv. Min lillesøster hadde dødd forran matboksa fordi hun bare visst ehvor sukkeret var i butikken, og fordi hun aldri fikk lære å ta vare på seg selv. Hun ble dulla med og fikk all maten servert.

Det at barn opplever å ikke få alt de ønsker seg og peker på kan også her beegnes som stress, ut i fra definisjonen så klart. Det er slike ting jeg mener barn må utsettes for i større grad enn de gjør i dag. Barn sitter for mye inne, er for lite aktive, møter på for lite fysiske utforddringer, får alt for lite ansvar og får rett og slett ikke opparbeidet seg muligheten til å se at de mestrer enkle ting som å ha det litt vondt (når de ikke får det som de vil, slår seg, er redd for å gå alene et sted etc)

Støtter denne fullt og helt.

Et lite tillegg, eller kanskje en sammenfatning, er at barna organiseres for mye av de voksne gjennom fritidsaktiviteter, barnehage osv, hvor de blir fortalt og vist hva de skal gjøre. De "slipper" å finne ut av ting selv, utforske, prøve og feile.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...