Deprimert

[Nabodama]

Jeg mente ikke å svartmale. Selvfølgelig kan man være lykkelig som uføretrygdet hvis man trenger det. Men hvis det man egentlig trenger er f.eks. en god pause, behandling eller ny tilrettelagt jobb (som jeg synes det høres ut som ts gjør), er det ikke nødvendig å tenke på uføretrygd enda. Jeg er ikke for at man til enhver pris skal ha prøvd alt før man gir opp en person i arbeidslivet, men jeg synes man bør prøve noe først hvis man har mulighet til det. Det er faktisk mulig å tilrettelegge livet ganske mye før man går til det skrittet å seriøst vurdere uføretrygd.

Enig.

Det høres ut på ts som om det er bare å velge seg uføretrygd. Men først skal hun jo gjennom et løp med sykemelding, rehabilitering, evt yrkesrettet attføring, utprøving av arbeidsevne, kartlegging av arbeidsevne osv osv.

Så er det en mulighet for tidsbegrenset uførestønad. Denne vil evalueres med jevne mellomrom, i noen tilfeller hvert år, for å se om situasjonen (arbeidsevnen) har bedret seg. Noen får dette i 50%, andre får 100%, avhengig av restarbeidsevne.

Varig uføretrygd er det færre og færre som får. Nettopp fordi situasjonen kan endre seg til det bedre.

Til ts

Forresten, mange føler seg ofte tappet for krefter på jobb, og har lite/ingen energi på kveldene. Som du sier, vi fungerer bedre når vi har fri. Skulle gjerne hatt mer fri jeg også, med bedre tid og mulighet til å trene.

Tror du kan fungere fint med riktig medisinering, jeg. Og ikke minst, finne deg en jobb du trives med.

Når det gjelder penger, får du 66-70% av inntekten din de sist tre årene ved uføretrygd, rehabilitering, yrkesrettet attføring og tidsbegrenset stønad. Tror det gjelder for alle disse

[Dame70]

Det høres ikke godt ut slik tilværelsen din føles om dagen, og vondt og frustrerende å bære på disse tankene og følelsene.

Det kan være mange ulike faktorer for dine depressive tankeinnhold, og ikke alltid lett å endre på de selv om man gjerne prøver så godt man kan.

Faktisk er det det eneste lure du kan gjøre nå er å kontakte din fastlege. Snakk med han og få tatt noen blodprøver. Noen ganger er det endring av stoffskiftet som kan påvirke din stemning i den grad du beskriver, og som kan medisineres og dermed bedre din tilstand. Andre ganger trenger man også mer oppfølging i form av samtaleterapi. Din fastlege kan sende en henvisning til poliklinisk samtaletime innen offentlige helsevesenet.

Men aller først må du selv erkjenne ovenfor deg selv at du trenger hjelp og ønsker å motta hjelp. Du er ikke alene om ditt problem. Det er ganske mange mennesker som opplever depresjon av ulike grader gjennom livet, og noen ganger trenger man rett å slett hjelp og støtte til å komme videre i livet.

[Gjest Gjest]

Hvorfor mener du at uføretrygdede føler seg på siden av samfunnet? Tenk den luksusen å ha dagen for seg selv, kunne gjøre akkurat det en vil. Selvfølgelig kreves det jernvilje for å lage rutiner i hverdagen (som jeg skrev over) men en trenger ikke svartmale situasjonen helt dersom man blir uføretrygdet. Gleden over å se et barn smile til meg når jeg går tur er ikke mindre enn gleden ved å hale i land en millionkontrakt i et eller annet firma. Så konklusjonen er at man kan være like lykkelig som uføretrygdet hvis en velger det

Jeg virkelig håper du spøker...Ja, en skikkelig "luksus" å ha dagen for seg selv, enten en befinne seg i en situasjon der man ligge i konstant smerte, eller sliter med egen alvorlige psykiske plager...Kan tenke meg hvordan de uføretrygd koser seg masse om dagen...sikkert ute på shopping og kafe hele dagen! Trist at vi er i 2008 og det finnes fortsatt folk som har ikke forståelse for de som er syke-enten psykisk eller fysisk. Hele tråden egentlig gjør meg deprimerte. Hadde depresjon vært noe som man kunne styre selv, så hadde ingen valgt det. Det er ikke et spørsmål om å tenke "positivt" herregud så gammeldags...Tydeligvis de som skrev det har aldri vært igjennom en virkelig depresjon. Det er en forferdlig fengsel for de som har en virkelig depresjon. Å være trist er en ting, men å slite med å kunne stå opp og spise, mate egne barn, dusje seg...dette er en SYKDOM...har ingenting å gjøre med hva slags holdning du har til livet....

[Gjest pirjo]

Jeg fikk flere panikkanfall i høst etter mange psykiske belastninger. Tenkte først at dette skal jeg klare å ordne opp i uten hjelp!! At jeg hadde gått lenge og sett mørkt på ting, uten livslyst og glede i det hele tatt hadde jeg også skjøvet vekk. Men da panikkanfallene kom hyppigere skjønte jeg at jeg trengte hjelp.

Legen min var forståelsesfull, og etterhvert begynte jeg med Efexor, et antidepressivum. I starten var det MANGE bivirkninger og angsten forsterket seg - noe som visstnok er vanlig, men når medisinene begynte å virke som de skulle etter et par uker, var det som å få et nytt liv! Jeg innser nå at jeg har hatt problemer lenge, for jeg har det bedre enn jeg kan huske. Den evige "tannverken" i magen som jeg har gått med i årevis, er vekk. Jeg klarer å tenke positivt, klarer å kjenne en lykkefølelse i magen istedenfor "tannverk". Det er fantastisk! Og det beste er at mannen min og jeg har fått det mye bedre sammen - vi har faktisk et sexliv igjen også, etter lang tids "tørke"...

Jeg kan ikke sammenligne meg med hvordan du føler, men det jeg vil fram til, er at du må bestille time hos legen. Ikke i morgen, men nå! Hvis du ikke får time før om noen dager så skriv til legen på forhånd og beskriv hvordan du føler deg. Så er han/hun forberedt før du kommer dit. Ønsker deg det beste!! Lykke til og god bedring til deg.

[Gjest Stjernedryss]

Hvorfor i all verden tenke på uføretrygd før man i det hele tatt har gått i behandling eller oppsøkt hjelp? Uføretrygd bør være er siste utvei.

[Gjest *smak*]

Jeg virkelig håper du spøker...Ja, en skikkelig "luksus" å ha dagen for seg selv, enten en befinne seg i en situasjon der man ligge i konstant smerte, eller sliter med egen alvorlige psykiske plager...Kan tenke meg hvordan de uføretrygd koser seg masse om dagen...sikkert ute på shopping og kafe hele dagen! Trist at vi er i 2008 og det finnes fortsatt folk som har ikke forståelse for de som er syke-enten psykisk eller fysisk. Hele tråden egentlig gjør meg deprimerte. Hadde depresjon vært noe som man kunne styre selv, så hadde ingen valgt det. Det er ikke et spørsmål om å tenke "positivt" herregud så gammeldags...Tydeligvis de som skrev det har aldri vært igjennom en virkelig depresjon. Det er en forferdlig fengsel for de som har en virkelig depresjon. Å være trist er en ting, men å slite med å kunne stå opp og spise, mate egne barn, dusje seg...dette er en SYKDOM...har ingenting å gjøre med hva slags holdning du har til livet....

Selvfølgelig finnes det uføretrygdede som ikke er så heldigstilt som meg, men jeg valgte å fortelle min historie for å vise at uføretrygdede kan ha grei livskvalitet. Det blir sånn du gjør det til tenker jeg...

[Gjest Lykkeliky]

Vet det høres teit ut, men kjøp boka "Self-Coaching: The Powerful Program to Beat Anxiety and Depression" av psykiater Joseph Luciani.

Den koster $9 på amazon.com og er virkelig verdt pengene. Vet at det ikke finnes noen "mirakelmedisin" mot store depresjoner, men denne boka er virkelig noe å prøve. Det finnes tusenvis av bøker der ute om depresjon og angst og jeg har lest MANGE av de, men denne er virkelig noe for seg selv.

[snusk]

Synes du skal gå til legen jeg. Det å tenke på uføretrygd før behandlig er utprøvd synes jeg er rart og unødvendig. Man kan faktisk bli bedre

Om du ikke blir bedre etter å ha vært sykmeldt i 1 år med behandling kan du søke deg over på rehablitering (som du kan gå på i 2 år) Om du ikke er blitt bedre da vil du høyst sansylig bli satt på et attføringstiltak for å kartlegge rest arbeidsevne før du event søker om midlertidig uføretrygd.. Det er et langt løpe (minimum 3 år stort sett)

[Gjest Stjernedryss]

Depresjon er en sykdom som kan behandles og det å i det hele tatt tenke på uføretrygd høres temmelig rart ut. Eventuellt kan man jo heller være sykmeldt en kort periode hvis alt virker helt håpløst, men det er ingen grunn til å instille seg på å lide av denne sykdommen resten av livet.

[Gjest Økonom]

Hei,

Jeg kan ikke så mye om det å være deprimert, men jeg er enig at du burde søke konsultasjon og ikke sitt hjemme alene. Det hjelper ikke.

Noen jeg kjenner har prøv ut Psykoterapi ved klinikk i Oslo, og hun var veldig godt fornøyd. Kanskje du kan prøve noe slikt.

Lykke til. Godt Nytt år.

[Gjest Gjest_Julianne_*]

Hei!

Jeg skriver en blogg der jeg prøver å dele min erfaring med syv år som depressiv. Jeg har vært innom mange forskjellige behandlingsmetoder og har gått på antidepressiv. Jeg ønsker å få flere lesere, fordi det er eneste måten jeg tror jeg kan klare å hjelpe andre.

Jeg er ung. Ikke mer enn 20 år. Men jeg har et sårt behov for å hjelpe de som sliter fordi jeg VET hvor hardt det er!!

Hvis noen har spørsmål ang det jeg skriver, så legg igjen kommentar til meg så svarer jeg med en gang

Stor klem til alle som har det vondt!

www.desmaagleder.blogspot.com

[Gjest Stjernedryss]

Jeg vet ikke om det er dette du vil høre, men går du på omega3. Jeg tar minst en dose hver dag, og ofte to doser, og går det flere dager uten merker jeg at jeg får litt nedtur igjen. Jeg har tidligere tatt medisiner mot adhd som virker antidepressivt, men nå klarer jeg meg uten. Klart du skal oppsøke annen hjelp også, men omega3 hjelper utrolig på å føle seg lettere til sinns.

[Gjest Gjest]

Kjære TS

Håper du har fått hjelp med å komme videre, gå fremmover og føler deg litt bedre.

Jeg har og vært svært langt nede. Fikk det meste og hadde store problem med å gå en ny dag i møte en lang periode.

Jeg har og en familie som sliter slik som din. Med depresjon, angst i nesten alle varianter, panikkangst og som de tidligere kaldt det "nerveproblem". Flere i svært høy grad.

Isteden for å fokusere på at "da må jeg også få problemer", "det ligger i genene". Prøv heller å fokuser på å BRYTE denne "familje" sirkelen.

Vær den som klarer å snu til det bedre og komme det ut av det. På en måte bevise at "det går ann". Da kan det og bli "fristende" for andre i familien også å prøve mer og ikke gi opp.

Jeg HVET det er mye jobb. En må begynne i det små og bygge seg opp skritt for skritt. Søke hjelp og ikke minst være mottakelig for den hjelpen en får.

For min del er jet så "sta" at jeg klarte å komme meg igjennom mange årige plager på egenhånd. Jeg VILLE ikke for altid føle meg slik, sperre meg inne i mitt eget lille "rede" for aldri å komme meg ut. Det var ikke slik jeg ønsket min fremtid. Og jeg har klart det. Men det har vært fryktelig mye og langvarig jobb.

Men det er værd det, når jeg ser på hvordan jeg har det nå.

Ønsker deg lykke til. Håper du også klarer å "bryte sirkelen". Og bli bra igjen.