Deprimert

[Gjest Gjest_Frøya_*]

Depresjon...verdens tristeste ting...og så skammelig. Jeg har alltid visst at det lå i genene mine...mange i familien er diagnosert depressiv og mansik depressiv. Jeg har aldri helt forstått det...ikke før nå da jeg leste skikkelig om det. Alle symptonene; Hvorfor jeg er så sint og hissig den ene dagen, og så lykkelig den neste dagen. Hvorfor jeg ikke for sove om nettene og har dårlig appetitt. Hvorfor jeg har denne klumpen i brystet, hjertebank, og av og til lurte på om verden ville vært et bedre sted uten meg.

Jeg har alltid; siden i tenårene vært ute i jobb...men jeg klarer ikke å opprettolde gleden ved å jobbe. Det er som en klokke hver gang; begynner i ny jobb og etter 2-3 mnd. klarer jeg nesten ikke å stå opp om morgenen. Jeg blir så sliten, og et vindpust gjør meg syk og nedstemt....

Jeg er deprimert. Fryktelig vanskelg å innrømme. Jeg er en pen jente(husker at jeg var det...nå er det bare et spøkelse igjen av meg)...jeg er jenta som elsker bling bling, pene klær, sminke u name it...nå klarer jeg så vidt å ta på meg joggeklær...Jeg har en RÅflott type...jeg er så heldig:) Han vet dette...vi snakket om det igår...og han ser at jeg er deprimert og vil stå ved min side. (Men onde stemmer sier at han ikke vil orke i lengden) Hvem ER denne personen??? Jeg kjenner henne ikke! Så negativ...

JEG er egentlig positiv, glad, arbeidsom...liker å feste med venner...nå sliter jeg med en liten cafetur...

Så hva gjør jeg? Jeg vurderer om jeg burde blir uføre, for jeg vet at i jobb så blir jeg mer ulykkelig..men JEG? Krype på alle fire og be om hjelp? Økonomisk hjelp, jeg som alltid har vært selvstendig...Jeg skammer meg og sitter med tusen spørsmål...

Hva kan jeg få i uførepenger...jeg er bare 25 år...kan jeg noen gang få en jobb igjen om jeg gjør dette?

[Kalorina]

Kjære deg, for en forferdelig situasjon å havne i....

Få deg en time hos fastlegen din så snart som mulig, og be han eller henne om hjelp. Og kommer du ingen vei, bytt fastlege!!

Dette er legens jobb, og du trenger helt klart å få hjelp til å komme deg på bena igjen.......

Lykke til!!

Stor klem fra Kalorina

[Gjest Blondie65]

Hvordan skal det hjelpe deg å sitte hjemme hele dagen og gruble?

Er det ikke bedre å arbeide den delen du klarer, selvsagt i samråd med lege og muligens etter en innledende periode der du er 100% sykemeldt?

Du sier at det ligger i genene dine fordi andre i din familie har hatt psykiske lidelser. Denne type tankegang hjelper deg ikke videre, den bare segmenterer problemet. Prøv å tenke at du KAN bli frisk (ja du kan det) isteden.

Den onde stemmen inni deg må du ikke lytte til. Din kjæreste sier ikke ting for sportens skyld. Han sier det fordi han mener det. Ta i mot den støtten og hjelpen han kan gi uten å trekke hans motiver i tvil.

Søk hjelp hos lege og psykolog. De kan gi deg medisiner og samtaleterapi.

Depresjon er et overdrevet selvfokus som slår negativt ut. Det er ikke noe du kan noe for selv, men det er noe som gjør at du ser verden i "feil" lys. Det mest destruktive er at man ikke tror man fortjener bedre og at man vender seg bort fra de nærmeste som kan hjelpe, dermed er man videre på vei nedover i en ond spiral. En psykolog kan hjelpe deg å kjenne igjen de tingene som er direkte "sykdommens tale" og bekjempe dem.

Slutt aldri å tro at du kan bli frisk. Du KAN og SKAL bli frisk igjen.

Lykke til! Stor klem.

[Kalorina]

Depresjon er et overdrevet selvfokus som slår negativt ut.

Unnskyld??

[Gjest Blondie65]

Unnskyld??

En deprimert person tenker på seg selv, hvor vondt de har det, hvor svart alt ser ut, hvor håpløst alt er. Altså et negativt selvfokus. Den eneste vei ut av depresjonen er å få hjelp til å endre dette fokuset. Den deprimerte kan heller ikke noe for at han eller hun har dette fokuset.

[Rainbow Brite]

En deprimert person tenker på seg selv, hvor vondt de har det, hvor svart alt ser ut, hvor håpløst alt er. Altså et negativt selvfokus. Den eneste vei ut av depresjonen er å få hjelp til å endre dette fokuset. Den deprimerte kan heller ikke noe for at han eller hun har dette fokuset.

Det er forsåvidt riktig det du skriver, men du presenterer det på en negativt ladet måte når du skriver "overdrevent selvfokus", "tenker på seg selv" osv.

Det kalles negative automatiske tanker, og er en mølle av selvbebreidelse som går utenfor egen bevissthet og egen kontroll. Det er det automatiske aspektet (at det går av seg selv utenfor bevisstheten) som gjør at man ikke kan si "skjerp deg". Man trenger hjelp til å avdekke og forstå de negative tankene, og få hjelp til å danne nye tankemønstre man kan sette inn i stedenfor.

En annen ting er også helt sikkert, og det er nok derfor du har fått reaksjoner på formleringen din, og det er at disse tankene er et mareritt å måtte kjøres gjennom for de som har dem.

Vi er som sagt enige, og jeg skjønner jo at du ikke mener noe vondt med måten du formulerte deg på, det gjelder bare å trå litt varsomt når man snakker om såpass betente ting

[Crash]

Det høres vondt ut å ha det sånn. Som Karlorina sa, bestill deg time hos legen din og ta det derfra. Du har gode muligheter til å bli frisk igjen

[Gjest Gjest_Frøya_*]

Jeg er absolutt ikke en som sitter og grubler og synes synd i meg selv...jeg går på skole nå og er ferdig til jul. Og som jeg sa i første innlegg så er jeg en som alltid har vært ute i jobb og vært aktiv, men det hjelper så lite og holde meg aktiv i en jobb når jobb er en av de største grunnene til at jeg blir nedbrutt. Jeg får store konsentrasjonsvansker og er så sliten når jeg kommer hjem at jeg kollapser på sofaen i det jeg kommer inn døren. Jobben suger ut livsgnisten min. Med en gang jeg har fri og ikke trenger å tenke på jobb, økonomi etc, så slapper jeg av, er livligere og blir mer aktiv.

Jeg vet at om jeg hadde "gått hjemme" så hadde energinivået mitt steget betraktelig. Jeg hadde gått mer turer, trent og vært positiv og glad.

Det eneste som kverner i mitt hode er akkurat det å faktisk ta steget og kanskje BLI uføretrygdet...hvordan vil jeg klare meg økonomisk. Hadde jeg visst at jeg ikke trengte å bekymre meg om det, så hadde mye av plagene mine blitt borte.

Sånn som det er i dag, så føler jeg en tristhet og en tomhet...å stå opp om morgenen er en utfordring fordi jeg vet hva som venter meg...

Jeg skjønner at det er vanskelig for en normal person å forstå, for en sånn person har ikke vært deprimert....og da snakker jeg ikke om en dårlig dag for det har vi alle.

Jeg tenker heller ikke på at det er psykiske lidelser i familien, men jeg VET at det er det, og jeg har sett hvordan det har gått for mesteparten av dem; derfor er jeg OBS og tar forhåndsregler og tenker langsiktig før jeg kjører meg selv helt ned.

Typen har sett utviklingen og ser at jeg ikke er "meg" lenger...vinteren gjør det nok enda verre for meg for jeg takler mørketiden svært dårlig.

Jeg tenker på å gå til lege etter jul, og høre hva jeg kan gjøre...men jeg synes det er kjempeskummelt, for da må jeg jo innrømme at jeg faktisk har en sykdom; en lidelse der hjernen er sterkere enn meg selv...

Jeg vil at du skal tenke deg din verste fobi; Slanger, edderkopper, krypende maur, larver eller hva du enn måtte frykte. Se for deg at du HVER dag måtte stige nedi en kasse med disse skapningene....litt slik er det for meg å være i en arbeidssituasjon...jeg blir sliten av det, bekymret og får en slags klaus og kvelningsfølelse. All fokusen min går på å være sterk der og da, gi alt jeg har; slik at når alt er over så har jeg ingenting å gi...

[Gjest Blondie65]

Det er forsåvidt riktig det du skriver, men du presenterer det på en negativt ladet måte når du skriver "overdrevent selvfokus", "tenker på seg selv" osv.

Det kalles negative automatiske tanker, og er en mølle av selvbebreidelse som går utenfor egen bevissthet og egen kontroll. Det er det automatiske aspektet (at det går av seg selv utenfor bevisstheten) som gjør at man ikke kan si "skjerp deg". Man trenger hjelp til å avdekke og forstå de negative tankene, og få hjelp til å danne nye tankemønstre man kan sette inn i stedenfor.

En annen ting er også helt sikkert, og det er nok derfor du har fått reaksjoner på formleringen din, og det er at disse tankene er et mareritt å måtte kjøres gjennom for de som har dem.

Vi er som sagt enige, og jeg skjønner jo at du ikke mener noe vondt med måten du formulerte deg på, det gjelder bare å trå litt varsomt når man snakker om såpass betente ting

Nei vi er nok ikke uenige bortsett fra at dersom man skal henge seg opp i den ene negative tingen i et innlegg uten å lese resten så blir det feil. Jeg skrev f.eks. veldig tydelig allerede i første innlegg og i samme avsnitt som "overdrevent selvfokus" at dette ikke er noe pasienten gjør med vilje og at eneste vei ut av en negativ spiral er å få hjelp.

Jeg har vært deprimert selv, jeg har levd sammen med en svært deprimert person (med angst og dype depresjoner) og jeg kjenner personlig en manisk depressiv. Alle disse har fått hjelp til å takle sitt problem - jeg selv greide meg uten medisinering fordi jeg ikke ble dypt deprimert før jeg søkte hjelp og jeg ser helt klart at jeg både har vært heldig og ikke har vært like syk som de andre.

Jeg bebreider altså ikke den personen som er deprimert for deres situasjon for det kan man som regel ikke noe for at man blir. Men man kan komme ut av det og dessverre er det slik at man er nødt til å ta det første skrittet selv ved å si fra om at man trenger hjelp og akseptere at de rundt både er i stand til og villig til å hjelpe.

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[Gjest Blondie65]

Jeg vil at du skal tenke deg din verste fobi; Slanger, edderkopper, krypende maur, larver eller hva du enn måtte frykte. Se for deg at du HVER dag måtte stige nedi en kasse med disse skapningene....litt slik er det for meg å være i en arbeidssituasjon...jeg blir sliten av det, bekymret og får en slags klaus og kvelningsfølelse. All fokusen min går på å være sterk der og da, gi alt jeg har; slik at når alt er over så har jeg ingenting å gi...

Kjære deg. Selvsagt har jeg ikke vært like dårlig som deg. Derfor vet jeg ingenting om hvordan du har det hver eneste dag.

Men hvis du kunne velge fritt fra øverste hylle: A) bli uføretrygdet resten av livet og B) fungere mye bedre i hverdagen, ville du da valgt uførhet?

Du skrev i første innlegg at typen din støtter deg men at den "onde stemmen inni deg" sier at han ikke mener det. Er ikke dette nettopp et slikt selvdestruktivt selvbilde?

Du sier at du ikke skal gå til legen før etter jul. Hvorfor det? Hvorfor vente en eneste dag til når du har det så vondt? Jeg tviler altså ikke på at du HAR det - men du er selv løsnngen til å få det bedre.

Og jeg takler heller ikke det helv... mørket noe særlig. Jeg må ta meg sammen HVER ENESTE DAG hele vinteren for ikke å fly på veggen. Jeg HATER mørket virkelig intenst og inderlig. Men jeg kan ikke la det styre meg fordi jeg vet at det ikke hjelper på noen som helst måte å la det ta overhånd.

Jeg blir også usansynlig trøtt og sliten av mørket. Jeg sover mye dårligere, og kulden gjør at jeg fryser mye mer også. I natt lå jeg og vred meg og natt til i går var jeg oppe 3 ganger. Så jeg ser frem til våren. Jeg trøster meg med at når januar og februar er unnagjort så går vi mot lysere tider. Vekk meg i mars.

Jeg sier dette til deg fordi DU er nøkkelen selv til å løse disse problemene. Du blir ikke frisk av å skyve dem foran deg inn i fremtiden. Du har tatt et stort skritt allerede ved å la typen din få vite det, selv om det kanskje var svært innlysende for han. Neste skritt på veien har vært å legge det ut her og risikere sånne tullinger som meg som snakker om "overdrevent selvfokus". Jeg har aldri ment å underdrive din lidelse eller kalle deg for en juksemaker - jeg tror fullt og fast på at du er deprimert. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i at uføretrygd i en alder av 25 løser dette problemet.

Siden jeg ikke er lege, kan jeg heller ikke fortelle deg hva du bør gjøre. Men jeg vil sterkt anbefale deg å ikke nøle mer med å gå til legen. Du kan få langt bedre hjelp enn du tror ganske raskt.

[Belit]

Det er ikke lett å bli uføretrygdet, og det er ingenting du kan søke konkret om. Det er en medisinsk vurdering som kan tas endelig først etter minst et par år med forsøk på rehabilitering. Jeg vil tro at en uføretrygding sitter spesielt langt inne når det dreier seg om en såpass ung person som har en ikke-fysisk plage.

Første skritt er en tur til fastlegen, og evt bli sykemeldt for en kortere periode. Den perioden bør du bruke til å lete etter løsninger, feks om du kan finne en god psykolog/samtaleterapeut. Psykologer som faller inn under offentlige refusjonsordninger er ofte vanskelig tilgjengelige, men hvis du skriver brev og beskriver problemet kan det være enklere å komme til hvis de ser at det dreier seg om "lettere" problemer som kanskje ikke trenger mange timer i uka med behandling (sammenlignet med feks krigstraumer og langvarige overgep). Og kan du betale for privat psykolog burde det være en grei sak å finne noen som kan ta deg inn.

Tror du gjør lurt i å tenke på å bli frisk fremfor å prøve å bli trygdet. Det er ikke en dans på roser, det heller.

Lykke til uansett!

[Gjest *smak*]

Unnskyld??

En deprimert person tenker på seg selv, hvor vondt de har det, hvor svart alt ser ut, hvor håpløst alt er. Altså et negativt selvfokus. Den eneste vei ut av depresjonen er å få hjelp til å endre dette fokuset. Den deprimerte kan heller ikke noe for at han eller hun har dette fokuset.

Jeg tror det er mye i det du sier Blondie 65. Tror at for de fleste vil det hjelpe å ha en jobb å stå opp til for å få en struktur på hverdagen. Går man hjemme hver dag, kreves det jernvilje å aktivisere seg selv. Jeg vet fordi jeg har prøvd begge deler selv. Jeg jobber enda med å få en meningsfull hverdag selv om det er veldig lett å utsette fordi "en kan jo gjøre det i morgen." Klarer man å ha selvdisiplin å f.eks står opp til samme tid hver dag og klarer å skape innhold i dagene tror jeg at man ikke vil være så deppa lengre heller.

Endret 26. november 2007 av *smak*

[Gjest Deborah]

Blondie65 presenterer flere fornuftige løsninger i denne tråden. Det er selvfølgelig synd på deprimerte, men helsen bedres ikke av å syte og få alle til synes synd på seg selv.

[Gjest Blondie65]

Blondie65 presenterer flere fornuftige løsninger i denne tråden. Det er selvfølgelig synd på deprimerte, men helsen bedres ikke av å syte og få alle til synes synd på seg selv.

La meg med en gang si at jeg ikke synes trådstarter syter eller prøver å få folk til å synes synd i seg. Men jeg mener fullt og fast på at det å søke hjelp er den eneste veien ut. Jo før jo heller.

[lillesky]

Å bli uføretrygdet er ikke en enkel løsning. Man skal igjennom veldig mye bare for å få innvilget midlertidig uføretrygd.

Du sier at du ikke skal gå til legen før etter jul. Hvorfor det? Hvorfor vente en eneste dag til når du har det så vondt? Jeg tviler altså ikke på at du HAR det - men du er selv løsnngen til å få det bedre.

Veldig, veldig enig i dette. Trådstarter, du må komme deg til lege så fort som mulig og fortelle om problemene dine.

[Rainbow Brite]

Nei vi er nok ikke uenige bortsett fra at dersom man skal henge seg opp i den ene negative tingen i et innlegg uten å lese resten så blir det feil. Jeg skrev f.eks. veldig tydelig allerede i første innlegg og i samme avsnitt som "overdrevent selvfokus" at dette ikke er noe pasienten gjør med vilje og at eneste vei ut av en negativ spiral er å få hjelp.

Beklager, jeg forstod det sånn at du ikke oppfattet hvorfor du fikk "unnskyld?!?"-innlegget rettet mot deg, og ville derfor prøve å vise for deg at du hadde formulert deg på en måte som gjorde mulig å oppfatte det som et angrep. Jeg gjorde det nemlig selv også. Beklager hvis jeg misforstod. Jeg synes fortsatt du var uheldig i formuleringen din, og jeg står for alt jeg skrev i innlegget mitt. Men jeg beklager dersom du har opplevd det på en uheldig måte.

[Gjest vimselot]

Ts. Dette må du ta opp med legen din. Det blir ikke nødvendigvis slik at om du f.eks. er sykemeldt eller mottar uføretrygd, får du automatisk tid til å trene, og ta vare på deg selv...pleie deg selv...og føle deg bedre, selv om du kan forsøke med aktiv sykemelding for en periode og det kan være vellykket.

Det virker som du ER deprimert (eller kanskje har en form for angst, det er også noe som gjør at energien blir sugd ut fordi en med angst må bruke krefter på å virke "oppegående"...), men det virker også litt som du har bestemt deg for at siden flere i familien har psykiske problemer, er du en av de som bare burde blitt uføretrygdet, uten å prøve andre yrker f.eks...

Vet ikke hva du jobber med, men noen jobber kan kreve mer enn du makter å gi, og det virker som du jobber innenfor noe som gjør at du må gi mer av deg selv enn du har energi til.

Det er ikke normalt å komme hjem fra jobb og være helt tom for energi. De fleste har slike dager iblant, men etter en liten hvil, litt mat, er de i stand til å gå på trening, være sosial osv.

Snakk med legen din.

Hvis situasjonen er slik du beskriver, så kan du ikke fortsette slik, men nav har tiltak, du kan omskolere deg f.eks. Kanskje vanskelig å se nå, hvis du er deprimert, men be legen henvise deg til en terapaut, evt. sykemelde deg for en tid i begynnelsen. Du kan også snakke med en psykatrisk sykepleier (finnes i alle kommuner, tror jeg), hvis du ikke sliter med store psykiske traumer.

Du kan også stille deg selv noen spørsmål...hvem stjeler din energi? (be legen ta fysiske sjekker, alt fra sukkersyke, stoffskifte osv)

Det kan være noe annet enn kun jobben som "stjeler" din energi, noen i din familie, noen du bor sammen med, venner osv.

Sier du for ofte ja, og for lite nei f.eks...

Bare noen tanker fra meg og ingen fasit...

[Gjest *smak*]

Jeg vet hva du snakker om!

Men uføretrygd er et ganske drastisk skritt. _{Jeg tror ingen lege vil søke deg rett inn på det heller, men jeg kan ta feil.} Ta veien innom sykemelding/rehabilitering/attføring først, gå i behandling. Det å være uføretrygdet er kanskje mer belastende i seg selv enn du tror, det å føle seg på siden av samfunnet, og ikke minst hvordan andre ser på en..

Hvorfor mener du at uføretrygdede føler seg på siden av samfunnet? Tenk den luksusen å ha dagen for seg selv, kunne gjøre akkurat det en vil. Selvfølgelig kreves det jernvilje for å lage rutiner i hverdagen (som jeg skrev over) men en trenger ikke svartmale situasjonen helt dersom man blir uføretrygdet. Gleden over å se et barn smile til meg når jeg går tur er ikke mindre enn gleden ved å hale i land en millionkontrakt i et eller annet firma. Så konklusjonen er at man kan være like lykkelig som uføretrygdet hvis en velger det

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash