Jobbe som forsker i psykologi/psykiatri

[Navnløs]

Noen som jobber som forsker innenfor feltet? Er i hovedsak mest interessert i psykiatri/diagnostikk/sykdom.

Kommer ikke inn på medisin, orker ikke å forsøke heller.

Vil ikke bli sosionom/sykepleier

Kommer ikke inn på psykolog profesjon, i hvert fall ikke i Oslo etter nye regler, og jeg er ikke flyttbar

Hva med master i psykologi på UiO? Hva lærer man, hva slags jobb kan man få? Er det mulig å jobbe med psykiatri på et dypere nivå, som kartlegging, større undersøkelser, studier etc. uten å være lege/psykolog?

Jeg er grønn. Men noe må jeg jo bli.

[venus*]

For å forske på sykdom/patalogi og diagnostikk, så må du enten være lege eller psykolog.. Men med master i psykologi kan du forske på mye innenfor psykologi-feltet!

Det er dessverre ikke lettere å komme inn på mastergrad psykologi enn på profesjonsstudiet. (Eller tja, kanskje bittelitt lettere). Men det er fort gjort å bare sitte igjen med en bachelor i psykologi som slettes ikke gir forskermuligheter.

Det var kanskje ikke så oppløftende lesing dette, men det er slik jeg tenker om saken. Du burde kontakte en studieveileder for å få mer utfyllende svar.

[Gjest Morgan le Fay]

For å legge til: Det er ikke så lett i våre dager å få en forskerjobb kun basert på en master, det være seg profesjonsstudiet eller ordinær master. Som oftest kreves det doktorgrad. Doktorgrad får man som oftest gjennom en stipendiatstilling på enten tre eller fire år (fire år med undervisningsplikt er mest vanlig), som da munner ut i en doktoravhandling, som er et selvstendig forskningsarbeid.

Endret 22. november 2007 av Morgan le Fay

[Gjest stud.med]

Du kan jobbe med medisinsk forskning som f.eks biolog, og jeg kjenner ikke til noen lov som sier at kun profesjonsutdannede leger og psykologer har enerett på forskning innen patologi og diagnostikk!

[Gjest tullfrid]

Du kan jobbe med medisinsk forskning som f.eks biolog, og jeg kjenner ikke til noen lov som sier at kun profesjonsutdannede leger og psykologer har enerett på forskning innen patologi og diagnostikk!

Nei, men det er ofte de kvalifikasjonene som blir etterspurt når det lyses ut forskerstillinger innenfor eksempelvis psykiatri.... Da spørs det om man blir tatt med i betraktning dersom man har annen utdannelse.

[Navnløs]

Jeg vil gjerne studere lenge, så en doktorgrad er ikke noe problem hva gjelder lengde på studiet.

Må nok undersøke litt mer tror jeg...

Orker ikke tanken på å forbedre karakterer, samle poeng og holde på for å komme inn på profesjon i psykolog på UiO. Hadde vært spennende, men vil ikke primært jobbe som behandlende psykolog.

Medisin har jeg ikke en sjanse til å komme inn på. Mangler mer matte og kjemi, og det orker jeg ikke å prøve meg på.

Får snoke rundt og bli venn med noe forskere innenfor feltet, så kan de "holde av en plass" til meg mens jeg studerer et eller annet.

Biologi, patologi, nevrologi, psykologi, psykiatri - også i forhold til samfunn er spennende. Får se hva jeg klarer å finne ut før vårens søknadsfrister går ut.

Takk for svar så langt!

[Gjest Gjest]

Psykiatri er jo et såpass spesialisert felt i utgangspunktet at jeg tror det kan være vanskelig å få forskerstillinger innen det uten å være psykiater? Men jeg vet ikke altså. Jeg kjenner to som tar doktorgrader innen humanmedisin - den ene er utdannet (bio)kjemi-ingeniør, den andre er veterinær, så veiene er nok flere enn man tenker seg på forhånd, samtidig som noe selvsagt kan være helt feil. Det er jo også muligheter utfra biologistudier (atferdsbiologi, fysiologi f eks med vekt på nevrologi og enkelte områder innen biokjemi, genetikk, bare for å nevne noe), kjemi- og farmasistudier.

[Gjest tullfrid]

Psykiatri er jo et såpass spesialisert felt i utgangspunktet at jeg tror det kan være vanskelig å få forskerstillinger innen det uten å være psykiater?

Det søkes ofte etter både psykiatere og psykologer til slike stillinger.

[Gjest Morgan le Fay]

Jeg vil gjerne studere lenge, så en doktorgrad er ikke noe problem hva gjelder lengde på studiet.

Hvis problemet er å få Aer til å komme inn på profesjon, vil det ikke være noen enklere vei å ta doktorgrad, heller, fordi kravene der er også svært høye, og konkurransen om finansieringen såpass stor at kun de beste kandidatene prioriteres. Dette gjelder selvsagt for den obligatoriske prosjektbeskrivelsen, men karakterer både fra master og lavere grad vil telle med i vurderingen.

Så det finnes ingen enkel vei, annet enn å jobbe for harde livet.

[ashera]

Får snoke rundt og bli venn med noe forskere innenfor feltet, så kan de "holde av en plass" til meg mens jeg studerer et eller annet.

Særlig. Det er ikke sånn det funker. Man blir ikke forsker fordi noen "holder av en plass til en". I så fall må du være mer enn genial og ha ekstrem arbeidskapasitet. Forskningsintitusjoner slåss som regel ikke om folk. Det er omvendt: Forskere slåss om å få en arbeidsplass. Hvis du ønsker å jobbe med forskning, er det hardt arbeid som teller. Både på grunnutdanningen og i forskerutdanningen.

Så noen konkrete råd til det du spør om. Dersom du ønkser å drive med helse/sosialrelatert forskning uten å ta en profesjonsutdanning som psykolog eller lege, kan du først ta en profesjonsbachelor i helse- eller sosialfag, som f.eks. sykepleier, sosionom, vernepleier eller barnevernpedagog (tre år). så bør du praktisere et par år.Deretter går det an å ta en master i profesjonsstudier (HiO), profesjonsetikk eller eller sykepleievitenskap (UiO) og søke opptak til forskerutdanning/stipendiatstilling etterpå. Her er det mange om beinet, og bare et fåtall av dem som søker, får midler.

Skal du forske innen helse/sosialrelaterte fag er det en fordel å kjenne praksisfeltet på andre måter enn kun via bøker og laboratorier. Derfor anbefaler jeg altså praksis før en master.

[venus*]

Jeg vil gjerne studere lenge, så en doktorgrad er ikke noe problem hva gjelder lengde på studiet.

Må nok undersøke litt mer tror jeg...

Orker ikke tanken på å forbedre karakterer, samle poeng og holde på for å komme inn på profesjon i psykolog på UiO.

Hvis du tror det er lettere å ta en doktorgrad enn å komme inn på profesjonsutdanninger så tar du så feil som en kan ta...

Jeg ser ikke logikken i at du vil studere mye, men ikke jobbe for gode nok karakterer. De to tingene har en tendens til å henge sammen.

Du burde virkelig snakke med en studieveileder for litt reality check!

[Navnløs]

Hvis problemet er å få Aer til å komme inn på profesjon, vil det ikke være noen enklere vei å ta doktorgrad, heller, fordi kravene der er også svært høye, og konkurransen om finansieringen såpass stor at kun de beste kandidatene prioriteres. Dette gjelder selvsagt for den obligatoriske prosjektbeskrivelsen, men karakterer både fra master og lavere grad vil telle med i vurderingen.

Så det finnes ingen enkel vei, annet enn å jobbe for harde livet.

I Oslo faller opptaket til profesjon via årsstudium bort til neste år, så da går det kun på poeng fra tidligere. Selvsagt kunne jeg søkt i andre byer og jobba for harde livet, men av ulike grunner kan jeg ikke flytte på meg. Så da får jeg være i Oslo og jobbe livet av meg isteden.

Poenggrensa i Oslo var på rundt 69 nå sist, men mulig denne blir høyere/lavere alt ettersom med den nye ordningen. Jeg faller ikke innunder primærkvota.

Særlig. Det er ikke sånn det funker. Man blir ikke forsker fordi noen "holder av en plass til en". I så fall må du være mer enn genial og ha ekstrem arbeidskapasitet. Forskningsintitusjoner slåss som regel ikke om folk. Det er omvendt: Forskere slåss om å få en arbeidsplass. Hvis du ønsker å jobbe med forskning, er det hardt arbeid som teller. Både på grunnutdanningen og i forskerutdanningen.

Så noen konkrete råd til det du spør om. Dersom du ønkser å drive med helse/sosialrelatert forskning uten å ta en profesjonsutdanning som psykolog eller lege, kan du først ta en profesjonsbachelor i helse- eller sosialfag, som f.eks. sykepleier, sosionom, vernepleier eller barnevernpedagog (tre år). så bør du praktisere et par år.Deretter går det an å ta en master i profesjonsstudier (HiO), profesjonsetikk eller eller sykepleievitenskap (UiO) og søke opptak til forskerutdanning/stipendiatstilling etterpå. Her er det mange om beinet, og bare et fåtall av dem som søker, får midler.

Skal du forske innen helse/sosialrelaterte fag er det en fordel å kjenne praksisfeltet på andre måter enn kun via bøker og laboratorier. Derfor anbefaler jeg altså praksis før en master.

Det med å holde av plass var en fleip. Vet det er vanskelig å få plass både på relevante studier, få til en doktorgrad og ikke minst få en forskerstilling i det hele tatt. Jeg er villig til å jobbe hardt jeg, men er nødt til å finne en vei å gå utenom profesjon psykologi og medisin, for har ikke mulighet til å samle mer poeng + realfagene jeg trenger for å komme inn på medisin.

Takk for råd. Tror nok at det teller vel så mye med relevant praksis i tillegg til god utdanning. Veien videre som du forklarer her var ikke så dum.

Hvis du tror det er lettere å ta en doktorgrad enn å komme inn på profesjonsutdanninger så tar du så feil som en kan ta...

Jeg ser ikke logikken i at du vil studere mye, men ikke jobbe for gode nok karakterer. De to tingene har en tendens til å henge sammen.

Du burde virkelig snakke med en studieveileder for litt reality check!

Tror ikke det er lettere med doktorgrad enn profesjon, mulig det er omvendt. Vil studere lenge, og gode karakterer kan jeg nok klare å få også. Har aldri sagt jeg ikke vil jobbe for det.

Det er ikke alle som klarer å komme inn på profesjon psyk. eller medisin - eller som vil det - og det er ikke alle som har tid/mulighet til å samle poeng for å komme inn heller. Særlig ikke i Oslo, hvor poenggrensene er høye og det er mange søkere.

Reality check kan jeg nok trenge, men ikke på dette området.