Stausyrker

[Gjest Gjest]

Er til stadighet tråder om stautsyrker ol her inne. Men alvorlig talt hvem bryr seg egentlig om hva som er statusyrker??

Tenkte du over om jobben din er et statusyrke når du valgte jobb eller utdanning?

Det var i allefall ikke med i mine klakuleringer når jeg valgte utdanning.

[Gjest Gjest_ebano_*]

skulle oneske jeg kunne si at det ikke hadde noe aa si for mitt yrkesvalg. men sannheten er at jeg ga etter for presset og satset paa det som foreldrene mine alltid har ment jeg burde bli.

[Gjest Bond]

jeg tenker at jeg kanskje skulle ha tenkt litt mer på det tidligere, prioriteter falt på plass litt sent :/

[LilleLy]

Tror status ligger i bakhodet på mange, men så er det mange def. av status. Jeg tok en utdannelse jeg var interessert i og som forhåpentligvis vil lede meg til de målene jeg ønsker å nå. For de fleste på mitt studie var det status å jobbe i privat sektor, mens jeg har begynt i statlig sektor inntil videre i en jobb som nok intellektuelt sett har høyere status.

Prøver å si at status er uten betydning, men vet ikke helt hvor ærlig det er...

[Gjest Gjest]

Velg etter hjertet - ikke tenkt på hva andre måtte mene og synes. Har du tenkt på en ting? De færreste vet hva slags utdanning du har og hva du jobber med.

Blant naboer feks. Vet du utdannelsen og yrket deres? Kanskje du vet om noen få, men neppe alle. Vet du hva vennene til foreldrene din jobber med? Vet du hva de andre foreldrene i barnehagen/skolen jobber med er utdannet som?

De fleste ønsker å snakke om andre ting enn utdanning og jobb når en treffes i forskjellige sosiale sammenhenger, så sant du ikke kun ferdes i et fagmiljø med dine egne artsfrender.

[Gjest Gjest]

Jeg valgte først en statusutdanning, men det skyldtes mer at jeg så på det som en sikker utdanning med god lønn, gode arbeidmuligheter og interessante oppgaver. Da jeg gikk ut av videregående hadde jeg et urealistisk bilde av hvordan arbeidslivet var, hvor vanskelig det var å få jobb innen ulike yrker, og hvor (lite) viktig karakterer/grunnskoleprestasjoner er på sikt. Jeg tror kanskje ikke jeg er den eneste som har valgt utfra de mulighetene karakterene gir, mer enn hva jeg egentlig burde.

Etter en stund hoppet jeg av studiet fordi jeg ikke trivdes, og begynte på noe som interesserer meg mer. Dette, som jeg jobber med nå, er vel ikke like mye et allment vedtatt statusyrke som det første jeg valgte, men fortsatt noe som vekker interesse og endel (ufortjent eller i hvert fall ofte ubegrunnet) beundring fra noen - fra andre mer skepsis til om dette virkelig er en jobb Jeg valgte det uansett fordi det var det som kjentes riktig å gjøre, jeg trives med utfordringene jeg får, og har ikke angret foreløpig.

Det betyr også fint lite hva folk rundt meg synes; jeg er blant annet litt lei av å beskrive for alle nye mennesker hva jeg gjør (tenk om vi bare kunne hoppe til mer personlige ting! Eller kanskje ikke) , særlig naboer og andre perifere bekjente, men samtidig merker jeg at det har noe å si å bli behandlet som likeverdig eller med respekt i arbeidshverdagen. Jeg har opplevd det motsatte som ufaglært forskjellige steder, og regner med det er noen yrkesgrupper som er mer utsatt for respektløs behandling enn andre.

[Gjest Indo]

Jeg kan ikke si at den utdannelsen jeg har valgt å begynne på er et såkalt statusyrke, og det passer meg strålende. Jeg har valgt en vei som omhandler ting jeg elsker, og som oftest blir forbundet med gamle menn i tweed-jakker og sixpence eller gamle grå damer..=)

For meg er det viktigst å jobbe med noe jeg trives med fremfor store lønninger, for jeg har en tendens til å spore av å gi opp om det er snakk om ting jeg ikke intresserer meg for overhodet! (vet, dårlig trekk) hehe..men..who cares?

[Gjest Gjest]

Men for noen så vil det med status automatisk virke inn på om de trives med jobben.

Jeg begynte på sykepleierstudiet, og følte meg hele tiden litt flau over dette. Virket inn på min selvfølelse. "Er jeg ikke bedre enn å gå rundt å vaske rumper liksom.." Jaa jeg vet at det er helt teit å tenke sånn, for en sykepleier gjør da mye mer enn dette, men det var slik jeg følte det.

Jeg tror jeg aldri hadde blitt fornøyd med meg selv om jeg fullførte.

Nå studerer jeg på et mer prestigefullt studie, og dette i seg selv gir meg mer motivasjon og selvfølelse. Nå er jeg stolt over å si hva jeg studerer. Før følte jeg at folk så ned på meg da jeg forklarte hva jeg studerte. Møtte så mange mennesker som ikke ante at det var en høyskole utdannelse engang! Latterlig. Jaja, viktigste er at jeg er fornøyd nå.

Så det har faktisk litt med hva krav en stiller til seg selv også.

Sier ikke at sykepleier er et lett yrke, tvert i mot!! Men det er ikke noe for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror dette er noe som mer og mer hører foreldre- og besteforeldregenerasjonen til. I min familie er det iallefall sånn at f.eks. lege, tannlege, psykolog osv. er "fint og flott", mens grasrotyrker blir sett litt ned på.

[Gjest Frk Åberg]

Nei, det var ikke i mine tanker da jeg valgte utdanning. Jeg valgte noe jeg virkelig interesserte meg for.

[Gjest Bond]

i tillegg - hvem sier at det første valget må være endelig? livslang læring er jo trenden og det er ikke bare å utdanne seg videre, det kan også bety å bytte karriere.

[Gjest Jenna88]

Jeg valgte først og fremst med utgangspunkt i interessene mine. Jeg tror at jeg vil tjene mye bedre i et yrke jeg liker og mestrer, enn et yrke jeg tvinger meg inn fordi det er status.

Jeg vet at flere i slekten min stusser over valgene mine, men selv føler jeg ikke det hadde vært forsvarlig å velge annerledes.