overreagerer jeg?

[Dalila]

Stemora her sier jo ikke at hun ikke stiller opp for barnet, men at hun ikke synes at det er greit at hun tar ALL omsorg for barnet en hel uke uten å bli spurt!

Jeg har også en stefar til mine barn, og han stiller opp rett som det er. Men hadde jeg visst at jeg måtte være borte hver eneste kveld i hele samværsuken, så hadde jeg spurt faren deres om han ville bytte. Dersom det ikke var mulig ville jeg spurt samboeren min om det var greit for han.

Og jeg synes gjerne eksen min kan gjøre det samme. Barna er glad i stemoren sin, men er der først og fremst for å være sammen med sin far.

[Echo]

Han burde helt klart spurt deg først, og siden far selv ikke har anledning til å være tilstede, så burde han prøvd å bytte samværet med barnet til et tidspunkt hvor far har tid til barnet.

[Lizzee]

Enig med Piper (og Kosemose og Malama)

Som Piper er også jeg den biologiske moren. Jeg og eksen min har delt omsorg 50/50. Når barna er hos meg og min nye mann så er vi og barna en familie. Vi er alltid oppdatert på hverandres kalendere. Jeg vet når han skal jobbe, reise, ute med gutta... you name it, og han vet når jeg skal tilsvarende. Jeg verken setter opp barnevakt eller informerer eksen min hvis det faller seg slik at jeg skal bort en kveld eller 5 den uka ungene er hos meg. For de ukene fungerer vi i vårt hjem som en familie! Og vet du, min nye mann hadde blitt rimelig skuffet og lei seg om jeg hadde byttet den uken eller skaffet hjelp på annet hold! Han ser det som det helt naturlige at det er han som er pappaen her i huset!

Jeg må si at jeg hadde blitt sur om mannen min oppførte seg som om det var min samværsuke den uka ungene er hos oss. Dvs mitt ansvar å følge opp ungene, at dette liksom i første rekke var min og ungenes tid sammen og at han da kunne pleie fritidssyslene sine og ta hensyn til seg selv uten oss andre.

At en steforelder skygger banen for å gjøre sine egne ting den uka ungen(e) er i huset - og kun skal dele livet med sin utvalgte den uka det ikke er barn i huset, det skjønner jeg ikke.... Hva er vitsen da? Når man velger å flytte sammen med noen som har barn da må man forstå at man også må være delaktig i hverdagen til et barn.

TS sier: "Hva om jeg hadde hatt andre planer?" Ja nettopp.... Grunnen til at samboeren til TS ikke vet om hun har andre planer eller ei kommer vel av at hun heller ikke forteller om hva hun skal gjøre........ De snakker nok ikke mye sammen....

Om man har felles barn, dine barn, mine barn eller ingen barn, så må man da snakker sammen og ha en dialog om hva som skjer i hverdagen! Det er ikke pent å ta hverandre for gitt og det er heller ikke lurt å la være å si ifra hvordan man egentlig vil ha det!

Kjøp dere en kalender hvor dere kan skrive opp hva dere skal når og heng den opp på kjøkkenet der hvor dere ser den. Og prat sammen!!!

[Nabodama]

Du er ikke glad nok i dette barnet, selv om du sier at du er veldig glad i barnet. For hadde du vært skikkelig glad i barnet, ville du bare syns det var kos når barnet var der. Det syns du sikkert, så lenge du slipper å ta hovedansvaret for barnet. Dermed konkluderer jeg det med at du ikke er glad nok i barnet.

Du ahr helt sikkert vært informert om at din man skulle jobbe? Har du ikke det, så bør du lære opp mannen din til å snakke mer med deg. Men har du visst om at han skulle jobbe, så har du jo også visst om at dette var den uken barnet skulle være hos dere. Kanskje far ser på dere som en familie, og mener at det er en selvfølge at barnet kommer selv om han jobber? Men at du ikke ser på dere som en familie, og vil helst ikke ha ansvaret for barnet alene?

Du kunne faktisk tatt dette opp med mannen din når han fortalte at han skulle jobbe, for det er jo tydeligvis du som sliter med å måtte ha ansvaret for barnet. Kommunikasjonen går begge veier.

Og må man spørre om det er greit at barnet kommer hjem, når man selv skal jobbe ekstra, så mener jeg at man ikke kan kalle seg en familie. Da bor man sammen, men man deler ikke ansvaret sammen. Og er man en familie, så deler man ansvaret selv om det bare er den ene som er biologisk foreldre.

I vårt hjem der jeg er biologisk foreldre og mannen min er "stefar", så informerer jeg han når jeg ikke kan noe for da blir det hans ansvar å eventuelt følge til tannlege, lege, fotballtrening osv, og hadde han nektet da hadde jeg faktisk funnet meg en ny mann. Jeg vet det er jeg som er mor til barna, men han visste den dagen han gikk inn i et forhold med meg at det fantes tre barn i livet mitt. Han fikk da valget med "hele pakken" eller ikke noe i det hele tatt, og han ahr virkelig tatt "hele pakken".

Han har også hatt barna når jeg har vært på hyttetur, sydentur ol, og det uten noe problemer i det hele tatt. Det er det jeg kaller for en familie, ikke der "steforeldre" bare ønsker å være med så lenge de slipper å ha ansvaret for barnet.

Hva ville du gjort om dette var ditt barn? hvordan ville du eventuelt taklet de eventuelle problemene som oppsto underveis, om dette var ditt barn? Selv om det er partnerens sitt barn, bør man klare å tenke over hvordan man ville taklet slike ting om man ahdde barn selv.

Og ja jeg syns du overreagerer, for jeg kan ikke forstå at noen kan tenke slik i det hele tatt.

Å påstå at hun ikke er glad nok i barnet er helt unødvendig, det hører jo ikke til tema i det hele tatt. Her blander du virkelig sak og person.

Er det taktikken din? Fyre av et skudd fra hofta, og så ture videre før man får summet seg?

Må man synes det er bare kos med barn hvis man skal kvelifisere til å være glad nok i dem?

Kan man ikke mene at det er arbeid med barn også? Jeg vet biologiske mødre som klager over at ungen griner, de får ikke nattesøvn osv. Ingen roper opp om at de ikke er glad nok i ungene sine. Så hvorfor er det et tema her fordi hun vil bli spurt om det er greit for henne å ha barnet hele uka alene?

En bør forresten ikke forvente at steforeldre er like glad i barna som mor/far er. De er jo ikke deres barn.

Jeg antar at mannen din sa fra seg stemmeretten og muligheten til å si nei til noe som helst den dagen han ble varslet om at han måtte ta hele pakka, og faktisk gikk med på det.

Her i huset er det også jeg som er mor, og mannen er stefar. Men han blir spurt om det passer, ikke bare informert, når det gjelder ting jeg ikke kan være med på i forbindelse med jenta. Passer det ikke for ham heller, må vi finne et kompromiss. Det kan jo hende han allerede er opptatt, men jeg truer da ikke med å finne meg en ny mann om han skulle si nei.

Han hadde aldri funnet seg i å blir fortalt hva han skal gjøre. Og det har jeg full forståelse for, for sånn er jeg også.

At mannen din finner seg i å bli overkjørt av en dampveivals sier mer om han enn om hvordan dere fungerer som en familie.

[Gjest Gjest]

Her i huset er det også jeg som er mor, og mannen er stefar. Men han blir spurt om det passer, ikke bare informert, når det gjelder ting jeg ikke kan være med på i forbindelse med jenta. Passer det ikke for ham heller, må vi finne et kompromiss. Det kan jo hende han allerede er opptatt, men jeg truer da ikke med å finne meg en ny mann om han skulle si nei.

Han hadde aldri funnet seg i å blir fortalt hva han skal gjøre. Og det har jeg full forståelse for, for sånn er jeg også.

At mannen din finner seg i å bli overkjørt av en dampveivals sier mer om han enn om hvordan dere fungerer som en familie.

Kan ikke blir mer enig med deg!

Jeg er mor og min mann er stefar og han har sagt jatakk til full pakke,-men det betyr ikke at jeg forteller han hvordan ting skal være. Nei, han har absolutt vetorett og jeg hadde selvfølgelig ikke tatt for gitt at det passet å ha hovedansvaret for mitt og våre barn i en uke _før_ han evt hadde svart ja. Det er da normal høflighet å høre om ens livspartner har lagt planer for uken, ikke bare gå ut i fra at han har å stille opp ellers er det på hode og ræv ut

Å gå ut i fra at ts ikke er_nok_ glad i stebarnet er bare ufordragelig synsing! Frekt er det og.....

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er ubeskrivelig glad i mine stebarn. Men jeg er glad i de. Min mann elsker ikke min datter som sin egen,men han er glad i henne.

Hvor høyt, i hvilken grad, sammenlignet med hvem ordene "å være glad i" bør diskuteres og ananlyseres,-vel det gir vi en laaaaan f---n i. Vi bør kanskje bare legge ned a/s familien siden vi sikkert ikke er _nok_ glad i hverandres barn (som om noen har den ultimate "så høyt skal du elske dine stebarn, ellers er du et ynkelig menneske" fasiten.)

[Lizzee]

Kan ikke blir mer enig med deg!

Jeg er mor og min mann er stefar og han har sagt jatakk til full pakke,-men det betyr ikke at jeg forteller han hvordan ting skal være. Nei, han har absolutt vetorett og jeg hadde selvfølgelig ikke tatt for gitt at det passet å ha hovedansvaret for mitt og våre barn i en uke _før_ han evt hadde svart ja. Det er da normal høflighet å høre om ens livspartner har lagt planer for uken, ikke bare gå ut i fra at han har å stille opp ellers er det på hode og ræv ut

Å gå ut i fra at ts ikke er_nok_ glad i stebarnet er bare ufordragelig synsing! Frekt er det og.....

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er ubeskrivelig glad i mine stebarn. Men jeg er glad i de. Min mann elsker ikke min datter som sin egen,men han er glad i henne.

Hvor høyt, i hvilken grad, sammenlignet med hvem ordene "å være glad i" bør diskuteres og ananlyseres,-vel det gir vi en laaaaan f---n i. Vi bør kanskje bare legge ned a/s familien siden vi sikkert ikke er _nok_ glad i hverandres barn (som om noen har den ultimate "så høyt skal du elske dine stebarn, ellers er du et ynkelig menneske" fasiten.)

Er enig i det jeg har uthevet i innlegget ditt.

Men til forskjell fra TS og hennes mann så snakker dere sikkert sammen! Det er jo det som er TS sitt problem. Han fortalte ikke at han tok henne for gitt og hun har heller ikke fortalt ham at hun kanskje kan ha andre planer.

Hjemme hos oss så har vi kalender som alt blir ført opp på. Der står alles aktiviteter - gjerne flere måneder før de skjer. Også snakker vi rundt middagsbordet! Det hadde ikke kommet som en overraskelse om jeg skulle reise bort noen dager. For det hadde jeg jo informert alle om (i den vanlige dagligtalen) med en gang jeg visste det. Irritasjonen til TS er jo der fordi hun ikke fikk vite - og fordi hennes samboer tok det som en selvfølge at hun stilte opp.

Jeg tar det også som en selvfølge at min nye mann stiller opp. Men det er fordi jeg i utgangspunktet vet at jeg kan gjøre det - fordi det er en selvfølge for ham også. Det er en selvfølge for OSS som familie at vi stiller opp for hverandre! Og han føler ikke at han blir forlatt av meg med ansvaret for MINE barn. For meg virker det litt som om TS føler dette. At hennes samboer bare har overlatt ansvaret for barnet til henne uten at hun føler at hun i utgangspunktet er spesielt involvert. Og da blir det jo feil....

[Gjest stemora]

fælt så mye drittslenging det var her....dette hadde jeg ikke ventet meg. men noen har sterke synspunkter og må angripe personlig. uten at jeg skjønner den greia. jeg er veldig glad i barnet. jeg skriver også at når saken er som den er skal jeg selfølgelig stille opp på best mulig måte. og gjøre oppholdet koselig. problmet mitt er ikke at jeg ikke vil ha hun her men at jeg reagerte på at jeg ikke ble spurt.

hadde vi hatt felles barn hadde jeg aldri turet fram og tilbake som det passet meg bare fordi samboeren er barnets far og dermed må stille opp.hadde han villet ta en tur med gutta eller no slikt hadde jeg da gitt han den friheten. jeg hadde heller aldri bare stukket ut til venninner og bare latt min egen unge bli igjen fordi far er far og det er hans plikt liksom...dette er da satt litt på spissen

men jeg håper dere skjønner hva jeg mener. enten om det er steforhold eller ikke bør man respektere hverandres fritid og ønsker.

derfor syns jeg det var så viktig her å bli spurt. jeg har sagt ja til en mann som har barn og jeg tar de følgene det innebærer så lenge man kommuniserer og blir respektert. og HAN HAR ALLTID SELV LAGT VEKT PÅ at det er HAN og ikke jeg som barnet først og fremst skal være med! hadde han ikke lagt vekt på det fra begynnelsen av hadde jeg ikke reagert på samme måte. og ja jeg burde også vært bedre på kommunikasjonen her. men jeg vil ha meg frabedt slike kommentarer om at jeg ikke er glad i barnet utifra en enkelt episode. eller at jeg er egoistisk osv...det er mer drittslenging enn synspunkter og meninger...

jeg skulle helst kalt deg piper for en skikkelig ..... men det vil jeg ikke gjøre for det har ingenting med saken å gjøre...

[Gjest Tulipa]

Hvis du ikke har lyst/kan ha barnet denne uken så kan dere vel høre med besteforeldre eller tanter/onkler?

Så lenge det dreier seg om et skolebarn så er det ikke snakk om et spedbarn som trenger mating og stell .. de klarer seg stort sett selv. Jeg forstår ikke helt problemet. Dersom jeg hadde vært skilt og truffet en mann som ikke hadde orket se etter barnet mitt så hadde ikke det forholdet vært holdbart for meg ..

[Gjest stemora]

Er enig i det jeg har uthevet i innlegget ditt.

Men til forskjell fra TS og hennes mann så snakker dere sikkert sammen! Det er jo det som er TS sitt problem. Han fortalte ikke at han tok henne for gitt og hun har heller ikke fortalt ham at hun kanskje kan ha andre planer.

Hjemme hos oss så har vi kalender som alt blir ført opp på. Der står alles aktiviteter - gjerne flere måneder før de skjer. Også snakker vi rundt middagsbordet! Det hadde ikke kommet som en overraskelse om jeg skulle reise bort noen dager. For det hadde jeg jo informert alle om (i den vanlige dagligtalen) med en gang jeg visste det. Irritasjonen til TS er jo der fordi hun ikke fikk vite - og fordi hennes samboer tok det som en selvfølge at hun stilte opp.

Jeg tar det også som en selvfølge at min nye mann stiller opp. Men det er fordi jeg i utgangspunktet vet at jeg kan gjøre det - fordi det er en selvfølge for ham også. Det er en selvfølge for OSS som familie at vi stiller opp for hverandre! Og han føler ikke at han blir forlatt av meg med ansvaret for MINE barn. For meg virker det litt som om TS føler dette. At hennes samboer bare har overlatt ansvaret for barnet til henne uten at hun føler at hun i utgangspunktet er spesielt involvert. Og da blir det jo feil....

hvis ting hadde vært annerledes fra begynnelsen av og dette var en selfølge fra dag 1 hadde jeg ikke reagert som jeg gjør...han har alltid ment at når barnet er hos oss er det han som er hovedpersonen i barnets liv...og han har alltid sagt at siden vi ikke har felles barn er det ikke min oppgave å være der 100% for han sitt barn...dette litt pga av han mente at han sin stemor blandet seg altfor mye osv..dette har fungert veldig bra egentlig...

[Lizzee]

hvis ting hadde vært annerledes fra begynnelsen av og dette var en selfølge fra dag 1 hadde jeg ikke reagert som jeg gjør...han har alltid ment at når barnet er hos oss er det han som er hovedpersonen i barnets liv...og han har alltid sagt at siden vi ikke har felles barn er det ikke min oppgave å være der 100% for han sitt barn...dette litt pga av han mente at han sin stemor blandet seg altfor mye osv..dette har fungert veldig bra egentlig...

Min samboer gjorde ikke alt dette fra dag en. Det var aldri en selvfølge fra dag en.

Den biologiske foreldren må slippe steforelder til.

Og steforeldren må lage seg sin egen plass.

Jeg synes det er feil av din samboer å forvente at du stiller opp når han i utgangspunktet ikke inkluderer deg.

[Dalila]

Hvis du ikke har lyst/kan ha barnet denne uken så kan dere vel høre med besteforeldre eller tanter/onkler?

Så lenge det dreier seg om et skolebarn så er det ikke snakk om et spedbarn som trenger mating og stell .. de klarer seg stort sett selv. Jeg forstår ikke helt problemet. Dersom jeg hadde vært skilt og truffet en mann som ikke hadde orket se etter barnet mitt så hadde ikke det forholdet vært holdbart for meg ..

Å herregud, hva med å lese hva dama skriver???

Hun ble sinna over å ikke bli spurt på forhånd. Og det er ærlig talt fullt forståelig. Det dreier seg ikke om å orke å se etter barnet. Enkelte ganger skal alt vries og vendes på for å fremstille andre i et mest mulig dårlig lys. Det er en uting.

[Gjest stemora]

jeg sier igjen jeg: jeg er glad i barnet! når saken er som den er skal jeg gjøre mitt til at oppholdet skal bli mest mulig koselig og gjøre mitt beste på det!!jeg lar ikke dette gå utover barnet. det er faren her i huset jeg er sint på....idag har vi hatt det koselig og slik skal det fortsette resten av uken.

takk dalila

[Gjest Tulipa]

Å herregud, hva med å lese hva dama skriver???

Hun ble sinna over å ikke bli spurt på forhånd. Og det er ærlig talt fullt forståelig. Det dreier seg ikke om å orke å se etter barnet. Enkelte ganger skal alt vries og vendes på for å fremstille andre i et mest mulig dårlig lys. Det er en uting.

Hun skriver at hun er sint og føler seg "låst" og bundet pga barnet .. da kom jeg med forslag om besteforeldre eller tanter/onkler .. var det så gale?

Men jeg må si at jeg blir temmelig sjokkert over at enkelte ektepar ser ut til å ha total mangel på kommunikasjon .. snakker dere aldri sammen om ting som plager dere?

[Gjest Mayamor]

Vi har et komplisert familieliv som innbefatter barn som bor litt her og der: to som bare er her på samvær, en som bor her annenhver uke, en som bor her og er hos mor på samvær og minstemann som bor her hele tiden. Vi har en familieplanlegger hengende på kjøkkenveggen: det er vår "bibel". Alt vi skal føres inn i den. Skal jeg noe, snakker jeg med samboer og forventer at han sier ja dersom det lar seg gjennomføre. Skal samboer noe forventer han at jeg sier ja så lenge det lar seg gjennomføre. Vi respekterer dersom den andre sier nei dersom det er en grunn til nei-et. Vi forventer begge at den andre stiller opp for sitt bonusbarn uten å tenke biologi. MEN det er en vesentlig forskjell på meg og TS; vi har begge barn fra før + felles barn.

Jeg skjønner TS godt. Mye vil nok forandre seg den dagen dere får felles barn. Men snakk sammen med samboeren din, så ordner det seg sikkert.

[Nabodama]

jeg sier igjen jeg: jeg er glad i barnet! når saken er som den er skal jeg gjøre mitt til at oppholdet skal bli mest mulig koselig og gjøre mitt beste på det!!jeg lar ikke dette gå utover barnet. det er faren her i huset jeg er sint på....idag har vi hatt det koselig og slik skal det fortsette resten av uken.

takk dalila

Har du fått tatt en prat med pappan?

[Gjest Piper]

Å påstå at hun ikke er glad nok i barnet er helt unødvendig, det hører jo ikke til tema i det hele tatt. Her blander du virkelig sak og person.

Er det taktikken din? Fyre av et skudd fra hofta, og så ture videre før man får summet seg?

Må man synes det er bare kos med barn hvis man skal kvelifisere til å være glad nok i dem?

Kan man ikke mene at det er arbeid med barn også? Jeg vet biologiske mødre som klager over at ungen griner, de får ikke nattesøvn osv. Ingen roper opp om at de ikke er glad nok i ungene sine. Så hvorfor er det et tema her fordi hun vil bli spurt om det er greit for henne å ha barnet hele uka alene?

En bør forresten ikke forvente at steforeldre er like glad i barna som mor/far er. De er jo ikke deres barn.

Jeg antar at mannen din sa fra seg stemmeretten og muligheten til å si nei til noe som helst den dagen han ble varslet om at han måtte ta hele pakka, og faktisk gikk med på det.

Her i huset er det også jeg som er mor, og mannen er stefar. Men han blir spurt om det passer, ikke bare informert, når det gjelder ting jeg ikke kan være med på i forbindelse med jenta. Passer det ikke for ham heller, må vi finne et kompromiss. Det kan jo hende han allerede er opptatt, men jeg truer da ikke med å finne meg en ny mann om han skulle si nei.

Han hadde aldri funnet seg i å blir fortalt hva han skal gjøre. Og det har jeg full forståelse for, for sånn er jeg også.

At mannen din finner seg i å bli overkjørt av en dampveivals sier mer om han enn om hvordan dere fungerer som en familie.

Og du snakker om at jeg turer frem. Kanskje du bør lese ditt eget svar før du begynner å kritisere meg. Men det er kanskje kjipt å forstå at man er lik en person man tydeligvis ikke ønsker å være lik. Huff a meg.

Så kjekt å endelig få vite hvordan vi har det hjemme hos oss, for du mer visst mer om det som foregår hjemme hos oss enn det vi selv gjør. Men det er så flott at enkelte mennesker tror de er så mye bedre enn alle andre. Ble det litt vel mye synsing fra min side nå tro? Hmm, kanskje det du

Og jeg står fortsatt for det jeg skrev tidligere, så får du mene hva du vil. Om jeg mener at en person ikke er glad nok i barnet, så er det det jeg mener. Og da må jeg faktisk få lov til å mene det, selv om du måtte mene at jeg blander ulike saker. TS var den som dro inn at hun var så glad i barnet, og jeg bare svarte hva jeg mente om det. Er det plutselig ulovlig nå?

Og om TS er stemor eller stefar eller biologisk mor eller ikke spiller liten rolle, for svaret mitt blir det samme. Man er ikke nok glad i barnet når man ikke ønsker å ha ansvaret for det alene fordi den andre skal være borte. Og da kan du tolke det så mye du vil, men det gjelder som sagt både ste- og bioforeldre. Så må du mene akkurat hva du vil, men respekter at IKKE alle tenker som deg. Og tro ikke at du har så mye peiling på andre sine forhold, når du egentlig ikke har peiling i det hele tatt.

Endret 16. november 2007 av Piper

[Gjest Piper]

Å herregud, hva med å lese hva dama skriver???

Hun ble sinna over å ikke bli spurt på forhånd. Og det er ærlig talt fullt forståelig. Det dreier seg ikke om å orke å se etter barnet. Enkelte ganger skal alt vries og vendes på for å fremstille andre i et mest mulig dårlig lys. Det er en uting.

Kommunikasjon, kommunikasjon og litt mer kommunikasjon. Og tro det eller ei, så går det faktisk begge veier. Det hjelper fint lite å "klage" her inne, når man ikke klarer å snakke med den personen det gjelder.

[Gjest =tentacle=]

Og du snakker om at jeg turer frem. Kanskje du bør lese ditt eget svar før du begynner å kritisere meg. Men det er kanskje kjipt å forstå at man er lik en person man tydeligvis ikke ønsker å være lik. Huff a meg.

Så kjekt å endelig få vite hvordan vi har det hjemme hos oss, for du mer visst mer om det som foregår hjemme hos oss enn det vi selv gjør. Men det er så flott at enkelte mennesker tror de er så mye bedre enn alle andre. Ble det litt vel mye synsing fra min side nå tro? Hmm, kanskje det du

Og jeg står fortsatt for det jeg skrev tidligere, så får du mene hva du vil. Om jeg mener at en person ikke er glad nok i barnet, så er det det jeg mener. Og da må jeg faktisk få lov til å mene det, selv om du måtte mene at jeg blander ulike saker. TS var den som dro inn at hun var så glad i barnet, og jeg bare svarte hva jeg mente om det. Er det plutselig ulovlig nå?

Og om TS er stemor eller stefar eller biologisk mor eller ikke spiller liten rolle, for svaret mitt blir det samme. Man er ikke nok glad i barnet når man ikke ønsker å ha ansvaret for det alene fordi den andre skal være borte. Og da kan du tolke det så mye du vil, men det gjelder som sagt både ste- og bioforeldre. Så må du mene akkurat hva du vil, men respekter at IKKE alle tenker som deg. Og tro ikke at du har så mye peiling på andre sine forhold, når du egentlig ikke har peiling i det hele tatt.

Glad nok i forhold til hva? Hvilken kjærlighetsstandard er det denne kvinnen skal leve opp til, som hun svikter ved å forvente at far gjør en avtale med henne om barnet er hjemme en uke mens far ikke er det?

[Nabodama]

Og du snakker om at jeg turer frem. Kanskje du bør lese ditt eget svar før du begynner å kritisere meg. Men det er kanskje kjipt å forstå at man er lik en person man tydeligvis ikke ønsker å være lik. Huff a meg.

Så kjekt å endelig få vite hvordan vi har det hjemme hos oss, for du mer visst mer om det som foregår hjemme hos oss enn det vi selv gjør. Men det er så flott at enkelte mennesker tror de er så mye bedre enn alle andre. Ble det litt vel mye synsing fra min side nå tro? Hmm, kanskje det du

Og jeg står fortsatt for det jeg skrev tidligere, så får du mene hva du vil. Om jeg mener at en person ikke er glad nok i barnet, så er det det jeg mener. Og da må jeg faktisk få lov til å mene det, selv om du måtte mene at jeg blander ulike saker. TS var den som dro inn at hun var så glad i barnet, og jeg bare svarte hva jeg mente om det. Er det plutselig ulovlig nå?

Og om TS er stemor eller stefar eller biologisk mor eller ikke spiller liten rolle, for svaret mitt blir det samme. Man er ikke nok glad i barnet når man ikke ønsker å ha ansvaret for det alene fordi den andre skal være borte. Og da kan du tolke det så mye du vil, men det gjelder som sagt både ste- og bioforeldre. Så må du mene akkurat hva du vil, men respekter at IKKE alle tenker som deg. Og tro ikke at du har så mye peiling på andre sine forhold, når du egentlig ikke har peiling i det hele tatt.

Dette blir bare latterlig.

Jeg kommenterer det du skriver i innlegget ditt, og ingenting utover det.

Jeg kan også respektere at andre ikke mener det samme som meg, men jeg kan ikke respektere folk som driver med personangrep og kommer med stygge påstander på bakgrunn av noen få setninger.

Hvordan dere har det i deres forhold, vet jeg ikke, annet enn at du truer med å finne deg en ny mann hvis han du har ikke gjør som han blir informert om.

Og når det gjelder det å vite noe om andre, og det å tro en er bedre enn andre, tror jeg du må gå i deg selv en smule. Var det ikke akkurat det du gjorde i forhold til ts?

Er det greit når du slenger med leppa, men ikke når andre gjør det?

[Gjest Mor og stemor]

Har bodd sammen med stebarn i 6 år,- og enda spør mannen meg om det er greit at han tar en tur på byen, om det er greit at han sier ja til å jobbe da og da, om jeg kan kjøre ungene hit og dit;- han tar det ikke som noen selvfølge. Selv om jeg har bodd sammen med den ene ungen i 6 år, forventes det ikke at jeg skal ta like mye ansvar som mannen. Og om den andre ungen har lyst til å komme (som ikke har noe fastsatt samvær), spør mannen meg om det passer.

Selv etter at vi fikk egne barn, spør mannen meg før han skal gjøre noe; dersom han skal jobbe eller reise bort eller noe.

Det har ingenting med om jeg er glad i ungene eller noe; vi er en familie, og skal ikke bare planlegge uten å si fra til den andre parten.

Her er det et barn med i bildet, som bør få si sin mening. Moren til barnet bør også informeres. Og du; ikke minst, burde spørres om du vil ta hovedansvaret denne uka.

Det bør diskuteres.

KOMMUNIKASJON!

Kanskje mannen ikke tenker så mye på at det er viktig at dere tre det gjelder bør være med å snakke om slike ting?