Sjølvmord

[Gjest Gjest_Tiril_*]

Hei..

Eg sitter her å funderer 2 veker etter det mest tragiske skjedde.

Eg var nettopp ferdig på jobb, og fekk telefon ifrå sambuaren min.

Han fortalde at bestekompisen/barndomsvennen hans hadde tatt sjølvmord for nokre timar sidan..

Og då hadde min samboar vert ilag med han heile helga og mekka på bil. Sambuaren min var den siste som såg han i live.

Han hadde jo alt, pengar, dame og familie...men det var visst ikkje nok tydelegvis...eg klare ikkje sette ord for det engong.

Han var en gutt som hjalp alle og elska å jobbe.

Eg knakk heilt sammen og satte meg ned på pauserommet på jobb.

Dette skulle ikkje skje tenkte eg....forta meg heim igjen grinande, henta mamma sånn at ho kunne hente datra vår i barnehagen.

Ville ikkje hente ho sånn som eg såg ut.

Sambuaren min sa også i tlf det at han kom ikkje heim igjen før på kvelden for han ville jobbe.

Men når vi var komt heim, så kom han også..og han var så utruleg blid og plystra som berre det...hadde ikkje sett han så "gla" på lenge...

Og eg syntest det var virkeleg ekkelt....

Men det eg syns som er mest ekkelt er at han snakkar ikkje så masse om det som har skjedd...

No har det gått 2 veker...han snakka ikkje om kva han føler..

Eg vokna ei natt av at han ikkje låg ved sia av meg, så eg fekk panikk å begynte å ringe etter han....ingen tok tlf..

Men han kom etter ei stond, då hadde han såtte ute i bilen halve natta å tenkt...

Er det noken som kan gje meg noke råd om korleis eg skal takle dette, eller noken som har hatt samme erfaringa ca????

[Gjest Gjest_bea_*]

Uffameg, så trist..

Samboeren din fikk seg nok en real sjokk han også. Det var sikkert derfor han oppførte seg så rart.

Men det kan jo virke som om han begynner å bli klar for å snakke om hva han føler nå...

Jeg ville ikke presset han, men jeg prøvd å snakke med han om det. Men prøv å inntone deg etter hans stemningsleie. Ikke hylgrin om han sitter der helt rolig, liksom..

Et tips er å ta denne samtalen mens dere går en tur eller noe. Det er ikke alle som liker å snakke om følelser ansikt til ansikt. Kjæresten min forteller meg ofte såre ting på kvelden, mens vi ligger i senga i mørket.

[Gjest Gjest_Tiril_*]

Ja, men eg føler at eg har egentleg gjordt det eg kan for å få han til å snakke om det...men eg har ikkje masa på han eller stått å grene han opp i tryne...er tross alt verst for han dette her..

Denne helga her har han vert heime med foreldra til den avdøde.

Er berre så redd for at han stenger altfor mykje inni seg...

For den avdøde gjorde akkurat det samme...dei var temmeleg like sånn, likte ikkje å vere til bry for noken.

[Gjest Labellamia]

Å forstå andre menneskers handlemåte i sorg kan være vanskelig. Alle har sin måte å takle ting på, og vi andre må være tålmodige. Han vil prate emd deg om det når han er klar, hvis han vil. Hvis ikke må du ikke legge press på han, men vise at du er der. Menn er ikke snakkesalige som oss jenter og han føler nok sinne og frustrasjon over det som er skjedd. Me nfortell han at når han går ut mitt på natten og ikke svarer på telefon blir du redd, og at det er en påkjenning du ikke trenger nå.

[lubiluu]

jeg mistet min aller beste venninne for noen år siden,

sorgen han går med inni seg er værre enn noen kan skjønne-

jeg var høygravid da det skjedde. de lot meg ikke se henne før bisettelsen. jeg har et lite hat ang dette ennå, det har tatt meg 10 år å godta livet som det er nå.

jeg har hatt mareritt ofte, jeg har brutt sammen i gråte annfall, jeg har nektet på alt, jeg har vært så sinna på at det skjedde. jeg fikkjo aldri sørget da det skjedde. alle sa, tenk på barnet

jeg fikk heller ikke kalle henne Tina, etter min venninne, de sa det ville bli for hardt, men det hadde ikke det,

jeg vet ikke hva du kan gjøre for han.

hvertfall ikke før han knekker sammen, men pass på han, pass på de små signalene.

jeg vet ikke om tale alltid er gull. hvertfall ikke ennå, men det vil komme, han vil nok begynne å fortelle deg om små ting etterhvert. kanskje bare minner, som for han er verdt mer enn alt gull i verden.'

bare hør på han,,

for meg tok ikke denne intense sorgen eller marerittene slutt før en natt her for noen mnd siden,

jeg drømte at noen sa til meg at nå skulle jeg møte henne igjen, jeg fikk 30 min til å si alt jeg ville, men hun visste ikke selv at hun var død, så det skulle jeg ikke nevne.

da jeg våknet var alt så virkelig. og jeg var mer rolig enn før.

la han ta farvel slik han ønsker. håper han får mulighet til å se han om han vil det, men la han vite at du er der i bakgrunnen hele tiden,

alle sørger forskjellig, jeg vet ikke om noen måte er sunnere enn andre, jeg sluttet å snakke, bare satt der med tårene som rant, sa ikke noe på mange mange uker.

han vil nok forandre sorgen sin etter litt. vær forbredt.

pass på han

lykke til begge to

[Kodax]

Gaff, så trist...

Moren til en i klassen min tok selvmord for 4 år siden...

Jeg ble egentlig ikke så veldig trist, fordi jeg bare var 8år... Og ikke skjønte helt hva det innebærte.

Men den personen i klassen min som mistet moren sin taklet det på samme måten...

Være "ekstra" glad og ikke snakke noe om det osv.

[ToveM]

Huff det er tragisk at slike ting skjer. Har mistet noen kolleger som har begått selvmord, men de har ikke vært så veldig nære, men jeg visste hvem de var.

[Gjest graceland]

Du får si til han at hvis han vil snakke om det, så er du der for han! Da vet han at han kan komme og prate om det når han er klar for det. Jeg vil tro at han er i sjokk.

En venninne av meg begikk selvmord for litt over tre år siden. Det tok litt tid før jeg klarte å snakke om det. Jeg fikk nervøst sammenbrudd like etterpå.

[Gjest Gjest]

En venninne av meg mistet kompisen sin for ca halvannen uke siden, han tok selvmord. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Merker at hun er stille og sliten, men er litt vanskelig å si noe riktig. Hun har andre som står nærmere seg enn meg, så jeg prøver å ikke gjøre mye ut av det egentlig. Men familien til gutten ga henne bilen hans. Det syntes hun var litt ... rart. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...?

[Gjest Silmarill]

Har 2 barndomsvenner som har tatt selvmord.

Dette i tilegg til at moren til min brors kompis gjordet det og min brors venn gjordet det!

Forferdelig trist, og det blir så mange ustillte spørsmål til oss som sitter igjen når et meneske tar sitt liv!

Det er så....MENINGSLØST, og livet skal ikke være sånn!

Føler med deg trådstarter og de som kjente denne personen!

Endret 5. desember 2007 av Silmarill

[Gjest Gjest_Siri_*]

Sorg er så mye forskjellig.

Det er ikke noe som er riktig og galt.

Alle har vi ulike måter å sørge på.

Min måte som gjør at jeg gråter litt hver dag er ikke mer riktig en den som knapt sier og viser noe.

Si til samboer at du skjønner og aksepterer at han sørger på sin måte og fortell at du er der når han trenger det. Enten en klem, noen å holde rundt eller noen å prate med.