Steforeldre!Hvordan er det?

[Gjest Anonymous]

Fint å høre at du har tatt deg tid sammen med jenta alene. Det tror jeg er viktig.

På meg høres det ut som om det er faren som er hovedproblemet i denne situasjonen. Det er han som kjemmer henne bort og gir etter for hennes krav hele tiden. Hun derimot er jo bare et barn og klart et barn benytter seg av å prøve å få igjennom viljen sin hvis de ikke blir satt på plass..

Det virker som om hun får styre det meste og at han ikke klarer å sette henne på plass..Det er synd, for i lengden vil nok boblen din sprikke en dag og mange problemer kunne vært ungått hvis barnefar selv hadde klart å se at han gjør jenta en stor bjørnetjeneste og glemmer å ta hensyn til deg og dine behov oppi det hele.

At han er en fantastisk far som forguder sin datter skal han ha skryt for,men alle barn trenger grenser og det håper jeg han også ser for din skyld..Og ikke minst for hans datters skyld.

Klem fra Kine

[Gjest Anonymous]

Takk for svaret ditt, Kine.

Det er godt å få litt støtte.Jeg tror også nemmelig på at han ikke gjør jenta noen tjeneste med å la henne tro at hun er verdens navle.Da blir det brutalt når en skal ut i verden på egen hånd.

Jeg er også helt klar på at dette skylds manglende grensesetting fra far.

Han ser ikke at det ikke er bra å være "snill" alltid.

Eks:hun har masse hull i tennene, men nekter å gå til tannlegen.Hva gjør han da?

1) Hun blir SPURT om hun VIL gå vil tannlegen.Det vil hun jo selvfølgelig ikke og dermed råtner tanngarden opp.

2) hun får like mye slikkerier på hverdagene som før.Saft, is, brus og annet snop som ødelegger enda mer.

Jeg har sluttet å mase om at han må ta vare på tennene hennes.Han svarer bare med: stakkars, hun må da få litt godt selv om det ikke er lørdag.Han ser ikke at hun som er ei nydelig jente får ødelagt smilet sitt på grunn av at han gir etter for maset i butikken.

Jeg har imidlertid sagt klart i fra om at når vi får felles barn kommer jeg ikke til å finne meg i å bli stillt på sidelinja og overkjørt av en dum-snill barnefar.

Han sier at det kommer til å bli anderledes med nye barn fordi de bor hos ham.Håper dette ikke resulterer i forskjellsbehandling.

Har hørt om forhold der de "nye" barna må vente til "odelguten/-jenta" kommer neste gang før far eller mor kan delta på noen fritidsaktiviteter.Dette fordi foreldrene tror at den første-fødte kan bli lei seg om den ikke får være med på en hver ting den nye familien finner på.

Det blir vanskelig å få bli med på alt når en er med i to familier, men det er ikke alle foreldre som skjønner det.

Jeg er kanskje litt ekstra pessimistisk i dag.Er bare så lei av hele greia akkurat nå....

Det ordner seg vel.Hun er jo ikke barn for alltid heller...Kanskje han roer seg litt når hun blir eldre og vi får barn sammen.Da vil han jo ha flere å tenke på og kan ikke skjemme henne bort så til de grader slik han gjør nå.

[Gjest Anonymous]

:o Eh..... vil du virkelig ha barn med denne mannen?

[Gjest Anonymous]

Bare kjekt å kunne komme med råd og synspunkter vet du :blunke:

Min tanke er følgende : Hvordan tror du jenta vil reagere den dagen dere får egne barn når hun nå er vandt til å ALLTID få det som hun ønsker ?

Får velge om hun vil gå til tannlegen ? :o Hva skal han gjøre når jenta sitter med stygge tenner og begynner å få komplekser ? Skal pappa bare si : Jamen jeg prøvde bare å være snill mot deg og jeg er lei meg for at du må lide for det nå ?

Jeg tror det kan skape stor forskjellsbehandling mellom fremtidige barn når han tenker slik som han gjør. Han er altfor snill,uten tvil og jeg forstår godt at dette tærer på deg.

Ha dette i bakhodet og diskuter fremtidige barn og få hans syn på hvordan han tror jenta skal takle dette ..

Lykke til.

Klem fra Kine.

[Gjest Anonymous]

Hei,igjen.

Jeg har faktisk hintet frempå flere ganger om at hun kommer til å få store problemer når /hvis vi får flere barn.Han sier at han kommer til å ta med seg henne på mange ting slik at hun føler at hun ikke blir tilsidesatt på noen måte.

Jeg tror at det blir tøffere for ham enn for henne.

Senest i går sa et nært familiemedlem at det hadde vært trivelig med en liten gutt ettersom alle har fått bare jenter.Jeg sa til ham: "det hadde vel vært trivelig å ha en liten pjokk du kunne sparket fotball med ?"

Han svarte litt irritert at det kunne han med datteren sin også!Altså tar han alt som truer hennes pososjon svært ille opp.Jeg mente jo selvfølgelig ikke dette negativt.

Jeg har helt ærlig fått litt kalde føtter med tanke på et familieliv med ham.Han er en flott mann, men han "tar av litt" i papparollen.

Skulle ønske han kunne komme ut av det slik at det ble et sunt familieforhold når hun er hos oss.(Hun har praktisk talt bodd hos oss den siste mnd.)MEN i dag skal hun hjem til mor og vi skal ha helga for oss selv (tror jeg da...)

[Lenemor]

Har vært stemor i 3 1/2 år. Sambo har 3 gutter (1 på 17 og 2 på 15). Det kan være slitsomt å hele tiden vokte hva man sier. Har også måtte svelge MANGE MANGE MANGE kameler opp igjenom. Min sambo som er far til gutta er ikke den som tar fatt i det gale de har gjort. Jeg derimot synes de bør snakkes til slik at de skjønner at de ikke kan gjøre hva de vil når det passer dem. Så er det MORA, dum som ei kråke. IQ=o

dessverre, men det får jeg ikke gjort noe med. Ellers har vi det greit, har ikke hatt noe problemer med å bli godtatt av gutta eller mora. Var veldig skeptisk når jeg fikk høre at han hadde 3 gutter siden jeg bare var 22 og han 31 med gutter på 13 og 11. det har jo vært mange gode stunder da. :D

[Gjest Langt fra stemo]

Hei!

Må blande meg litt. Jeg er ikke stemor, men min mann er stefar. Han var veldig klar over at jeg hadde en datter i skolealder da han ble sammen med meg, og vi pratet masse om hvordan vi begge forventet at det ville bli for han å være stefar. Vi satte ned grensene før forholdet ble veldig alvorlig. Vi kom begge med hvordan man så på fremtiden og hva man forventet av et forhold.

Den dagen vi skulle gifte oss var det naturlig at datteren min var brudepike. Han synes det og jeg synes det. Vi hadde også en seremoni med henne hjemme hvor hun også fikk en ring. Dette som et symbol på at mannen min lovte å være så god stefar som han kunne, og at hun var en del av vår familie selvom han ikke var pappa'n hennes.

Nå har vi vært gift i ett år, og hun kunne like gjerne vært hans datter. Han stiller opp som om hun skulle være hans, både til hverdags og når det er noe spesielt. Han blir med på foreldremøte (noe pappa'n hennes _ikke_ gjør) og arrangementer på skolen.

For meg synes jeg at hun gjest som ikke vil ha datteren hans som brudepike ikke har forstått hva det gjelder. Og jeg kan godt forstå hvorfor jentungen hylte da han fridde til henne. Hun virker ikke inkluderende på de viktige sakene i livet, og hadde jeg som barn skulle opplevd det, ville jeg også hylt! Det man gjør i hverdagen i forhold til barn/stebarn er viktig, men det man gjør når det er noe spesielt (store anledninger) er enda mer viktig. Det er virkelig da man beviser overfor barnet at man har tatt det inn i varmen!

Det skal sies at min mann og jeg har diskutert i ettertid masse når det gjelder jentungen, men slett ikke mer enn om vi skulle hatt felles barn. Og vi blir alltid enige! For han er det å ikke inkludere jentungen unaturlig. Vi kan godt reise bort uten å få dårlig samvittighet, men drar vi noe sted når hun er hjemme tar vi henne med. Hun forstår godt at vi trenger voksentid sammen, og synes det er helt greit.

Etter å ha lest tråden virker det som de stemødrene som har dårligst opplevelse av andres barn mangler kommunikasjon med barnet og far til barnet. Det virker som de ikke klarer å omfavne dem som nærmere enn 'nieser' og 'nabounger', og da vil de aldri få noe positiv opplevelse av stebarn. Stebarn blir på en måte som adopterte barn, man må ta dem inn som sine egne når de er hos en, enten det er annenhver uke, en gang i året eller daglig.

- Maggie -

[Suzy]

Jeg er begge deler faktisk... Altså både stemor og mamma til ei jente som samboeren min ikke er far til.

Jeg opplever det som en ganske stor jobb å være stemor. Jeg vil gjerne være der for barnet hans, men må bare innrømme at jeg ikke har de samme følelsene for henne som for min egen datter.

Jeg klemmer og kysser, passer på, skifter bleie, dysser henne i søvn, irettesetter osv med glede, men det er og blir en distanse der som jeg ikke kommer over. Det kan selvfølgelig også komme av at barnet hans er hos oss annenhver helg og barnet mitt bor hos oss.

Det har vært noen problemer mellom samboeren min og mitt barn. Det var en tilvenningssak for begge to å måtte dele meg bl.a. De driver fremdeles og "går seg til" på grenser, humor, krav osv. Vi har ikke hatt kjempestore problemer, men det er for meg åpenbart at det ikke er problemfritt å sveise sammen en familie som i utgangspunktet er i "løse deler".

Syns ikke det er probelmatisk at ikke stemødre elsker sine stebarn over alt på jord. Det handler om respekt, omsorg og tilvenning. Tror jeg da...

Suz

[Gjest Gjest-startet tråden.]

:cry:

Mange svar.Takk for det.

Vi hadde brudepike-debatten IGJEN i går.Han gir seg ikke så lett.

Jeg forklarte akkurat det jeg føler at DEN dagen faktisk er min og hans og at man ikke er programforpliktet til å ha stebarn som brudepike/svenn.Vi skal ikke gifte oss kirkelig heller.

Han kan ikke forlange at jeg skal være like sykelig opphengt i henne som det han er.

Dette er ikke noe jeg sier fordi jeg er ufølsom eller egoistisk, men fordi vi ALDRI har hatt en dag som har vært bare vår.

Jeg har ikke barn.Det må også han akseptere.Hun har en mor.Jeg ser ikke på det som noen oppgave å ta hennes rolle.

Jeg er alltid der for datteren hans og tar mer avde praktiske pliktene ovenfor henne en det hennes far gjør (med lesing på sengen og hele pakka) så jeg føler IKKE at jeg er likeglad ovenfor henne.

Det virker som alle foreldre med ny partner forventer at den nye dama/mannen skla elske barna deres like mye som de gjør.DET er jo ikke mulig!!!!Og hvis du åpent sier det er du et forferdelig menneske.

FRUSTRERT! :cry:

[LilleBille]

Gjest skrev:

Jeg har ikke barn.Det må også han akseptere.

.. men han har barn ... og det må vel du også akseptere?

Han ønsker at datteren skal delta på en så stor dag som bryllupsdagen er - det forstår jeg veldig godt. Hadde han ikke ønsket det... ville jeg faktisk blitt mer skeptisk...

Hadde det vært meg som skulle giftet meg - og min tilkommende NEKTET at mitt barns skulle være en del av dette... ville jeg nok måttet "vurdere" hvor høyt han satte meg.

Det måtte vel kunne gå an å få til en ordning hvor begges ønsker/krav ble tilfredsstilt. At hun kunne være med under vielsen (du vil jo bli en del av hennes familie .. og det burde inkludere henne) - og at hun senere på dagen dro til moren/barnevakt - så dere fikk feiret på "voksent" vis alene etterpå.

[Gjest Anonymous]

Dette er ikke noe jeg sier fordi jeg er ufølsom eller egoistisk, men fordi vi ALDRI har hatt en dag som har vært bare vår.

At dere aldri har hatt en dag som er deres er jo et større problem enn om jentungen bør eller ikke bør være brudepike i bryllupet. Har han med seg jentungen når dere har dere også? Det virker på meg som han drar med seg ungen på alt. Jeg synes ikke det blir rett å sette grensen ved å nekte henne å være brudepike. La henne få lov, da. Bryllupsdagene fremover vil jo være deres _alene_!

Som sagt.. vi lot mi jente være brudepike, men det ekke snakk om at hun får være med å feire bryllupsdagen vår. Da skal vi på hotell og kose oss masse uten henne. Dette plager ikke henne i det hele tatt, men jeg er rimelig sikker på at hun ville vært plaget av å ikke få delta i en seremoni som faktisk varer under 1 time. Hun vil jo delta på lik linje som prest/dommer, pianist, soloartist osv. Det er jo for pokker ikke hun som skal gifte seg, selvom hun er aldri så mye brudepike. Virker ikke helt som du har forstått funksjonen til brudepiker!

Det virker som alle foreldre med ny partner forventer at den nye dama/mannen skla elske barna deres like mye som de gjør.DET er jo ikke mulig!!!!Og hvis du åpent sier det er du et forferdelig menneske.

FRUSTRERT! :cry:

Jeg ville aldri forlangt at min mann skal elske min datter like mye som jeg gjør. Men hvis du slutter å se på det som HANS unge, men deres den tiden hun er det, så kan man vel få samme følelser som man får hvis man f.eks. adopterer? Eller i alle fall noe i nærheten av?

Personlig synes jeg du oppfører deg som en unge i forhold til problemstillingen, og hvis din tilkommende mann er så sykelig opptatt av datteren har dere langt viktigere ting å diskutere enn hvorvidt hun skal få delta eller ikke.

- Maggie -

[Gjest sexysadie]

Etter å ha lest denne tråden må jeg få lov til å si en ting:

Jeg håper jeg adrig blir glad i /ilag med ett menneske som har barn ifra før av frykt for å bli omskapt til ei dødsbarnslig, egoistisk skittkjerring som ett par av dere så virkelig gir uttrykk for at dere er........

Tror enkelte av gjenstene bør bryte ut av forholdet de er i og skaffe seg en barnløs mann.

Særlig "gjest" som ikke vil la stedatteren være brudepike.

At d var enkelte som forsvarte d der fatter jeg ikke, da jeg vet i hvilke ordlag de hadde beskrevet en mann om d hadde vært han som hadde satt seg på bakføttene i en sånn ting; nekte sin fremtidige kones datter å være brudepike......

Skjerp dere drittkjerringer!!!!!!!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Etter å ha lest meg gjennom mesteparten av denne tråden er mitt inntrykk at det førstemann egentlig er frustrert over er farens manglende grensesetting i forhold til datteren. I tillegg til et par debatter av typen:

steforeldres rolle mer generelt og skal den andres barn være brudepike/svenn?

Det viktigste synes allikevel å være en svært forskjellig oppfatning i hvordan ting skal gjøres når man oppdrar, og hvordan faren takler sin rolle som samværsforelder.

Det virker som om dere har meget ulike holdninger mht. til å oppdra. Du mener at barn skal oppdras på en slik måte at de også lærer å ta hensyn til andre, at de forstår at de ikke alltid står i midten. Faren deler ikke denne opfatningen, kanskje fordi barnet ikke hele tiden bor hos han.

På meg virker det også som om du egenlig føler at du får (har tatt?) for mye ansvar for de daglige rutiner etc. for ungen (som egentlig ikke er ditt ansvar), slik at faren i enda større grad enn ellers blir den som alltid er grei. Og det virker som om han ser sin rolle som samværsforelder dithen at han MÅ være grei ut fra tanken om at hun er der så lite (jeg husker ikke om du har skrevet noe om hvor mye/lite hun er hos dere).

For meg ville varselslampene lyst lang vei. Personlig vet jeg at om jeg skulle få flere barn, så MÅ det være med en mann jeg iallfall tror har de samme normer/verdier for oppdragelse som meg selv. Du lever tydeligvis med en mann som IKKE har de samme normene som deg i det hele tatt, og det blir vanskelig det, om dere får barn sammen. Du ser jo allerede hvor vanskelig det er nå. Det er sikkert "verre" fordi barnet ikke er ditt, slik at du "egentlig" ikke har noe du skulle sagt (samtidig som du tar mye ansvar). Men hvordan skal det bli da, om farens ene barn alltid settes i sentrum og får viljen sin, mens de andre barna ikke får det, fordi de bor hos dere på heltid?

Jeg er ikke selv stemor, men kan levende forestille meg at det er en vanskelig rolle. Men jeg vet at skulle jeg treffe en mann med barn, og vi (dvs. mannen og jeg) innleder et forhold/blir samboere, så vil jeg vokte meg vel for å påta meg en hel masse ansvar. Jeg ville heller aldri kreve av en mann at han skulle påta seg masse ansvar for mitt barn. Det betyr selvsagt ikke at man ikke hjelper hverandre, men det betyr at den som er forelder ER det, og derfor har ansvaret!

[Gjest Startet tråden.]

Heisan.

Her var det mange opprørte innlegg.

SELVFØLGELIG skal barn en har fra før inkluderes alltid når de er på besøk.De skal ikke føle seg uønsket.

Med tanke på det forestående bryllupet skal datteren hans være med hele dagen.

Hun og jeg har vært og plukket ut et nydelig antrekksom hun fikk velge selv.

Hun har fått mange små oppgaver i løpet av dagen slik at hun skal føle at hun er viktig.

MEN brudepike når jeg i utgangspunktet ikke ønsker en vielse med så mye styr kun fordi han har barn fra før blir for mye, synes jeg.

Det får da være grenser for hva en kan forlange fordi en har et barn fra før.

Det pussige er at moren hennes også skal gifte seg.Mannen hennes har tre gutter fra før.

Ingen av dem skal være brudesvenner og det merkelige er at det er det INGEN som reagerer på!

Ikke mannen min engang som er så hissig på brudepike-styret.At hun velger å ikke ha så mye styr rundt sitt bryllup er greit, men jeg som ikke er biologisk mor MÅ ha henne som brudepike.

DET blir for teit!

Det er ikke brudepike eller ikke det dreier seg om.

Men det at han forventer så himla mye av meg når det gjelder hans barn.

Jeg gir alt jeg har, men når han "tvinger henne på meg" på den måten blir det veldig feil.

God helg

[Gjest Anonymous]

Det pussige er at moren hennes også skal gifte seg.Mannen hennes har tre gutter fra før.

Ingen av dem skal være brudesvenner og det merkelige er at det er det INGEN som reagerer på!

Ikke mannen min engang som er så hissig på brudepike-styret.At hun velger å ikke ha så mye styr rundt sitt bryllup er greit, men jeg som ikke er biologisk mor MÅ ha henne som brudepike.

DET blir for teit!

Så det blir for teit fordi mannen din ønsker at datteren sin skal være brudepike? Selvom ikke moren ønsker å bruke barna som brudepiker/svenner, så virker det jo som mannen din har dette ønsket. Og strengt talt.. er ikke bryllupet like mye hans dag som din dag? For meg virker det som det er kun du som skal bestemme hva de forskjellige gjør i _DITT_ bryllup. Synes fremdeles at det er viktig at han har noe han skulle ha sagt. Og når det gjelder ellers i forhold til hva han forlanger av deg. Snakk med han! Liker du ikke det du får høre, så snu deg og gå den andre veien og se aldri tilbake, for da er han ikke noe å spare på!

Undrende

[AnonymBruker]

Deilig å høre at det ikke bare er meg som sliter av og til!

(det var jeg som startet tråden.

Min mann har en på syv år.Det har holdt på å bli slutt mellom oss flere ganger fordi at han har henne.

Jeg vil ikke ha barn før jeg føler meg klar for det og føler mange ganger at han forventer at jeg skal se på henne som min egen.

Han vil ha henne hos oss så mye som mulig og jeg kjenner mange ganger at jeg ikke har lyst til at hun skal komme så ofte.Resultatet er at jeg holder meg for meg selv fordi han ikke ser meg allikevel når hun er hos oss.

Jeg føler meg rett og slett til overs i mitt eget hjem.

Som regel må det alltid "skje" noe når hun er hos oss.Det virker som om han er livredd for at hun skal kjede seg.

Vi gifter oss i sommer og han har flere ganger lagt press på meg om å ha henne som brudepike.Jeg har sagt at jeg ikke vil ha det.Hun er ikke mitt barn og jeg ønsker absolutt IKKE at hun skal være med på den måten.Sist spurte han om jeg virkelig kunne bestemme det...fordi han ville at hun skulle være det.Hun kom til å synes det var morsomt, som han sa.Det er ofte at han tvinger henne på meg fordi det er "morsomt for henne" å være med p både det ene og andre.

Jeg forstår at han vil være sammen med datteren sin men....HELE TIDEN blir for mye.

Jeg gleder meg til hun blir eldre og ikke må være hos oss i alle ferier etc...

Er jeg egoistisk da????Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg gikk til!!!!

Enig enig! Barnet her er 2 år og faren gir henne saft, kjeks osv. For han er redd for at hun ikke vil være hos han.. Haha.. Han vil også kjøpe trampoline til henne til sommern.. Han skal hele tiden kjøpe henne virker det som .. Blir ikke aktuelt med saft til hvert måltid når vi får felles barn

Anonymous poster hash: 31cf7...dc2

[AnonymBruker]

I fare for å avspore helt, jeg er ikke stemamma, men jeg er vokst opp sammen med en stemamma (og hun ble min stemamma da hun bare var 20 år selv). Jeg kan med hånda på hjertet si at hun er helt fantastisk! Jeg fikk 3 søsken i den tiden hun og pappa var sammen, og jeg ble aldri forskjellsbehandlet. Da min stemor og pappa gikk i fra hverandre etter mange år, så var jeg med på lasset og bodde annehver uke hos mi stemor og pappa - akkurat som søsknene mine. I dag kaller datteren min henne for 'besta' og hun stiller opp som mamma for meg og bestemor til barnet mitt. (fikk også bonustanter, bonusbestemor som alle så på meg som en del av familien selv etter samlivsbruddet)

Anonymous poster hash: 91811...97f

[oslojente1980]

Jeg har vært stemor til en jente i 4år. Forholdet til henne og moren var bra. Hun var 15mnd da jeg ble kjent med henne. Herlig jente og jeg ble veldig glad i henne.
Fikk barn med pappaen hennes og han forskjellsbehandlet jentene veldig.
Noe jeg ikke kunne sitte å se på, så jeg avsluttet forholdet. Savnet datteren hans lenge etter bruddet.

I dag 6år etter er jeg igjen straks steforelder igjen. Kjæresten og jeg bor ikke sammen enda, men flytter sammen til høsten. Han har en jente på 7 og gutt på 10. Samvær annenhver uke. Døtrene våre er like gamle. Jeg har datteren min hele tiden utenom annenhver helg.
Jeg vet at jeg kan ta til meg hans sine barn og bli glad i dem. Og aldri forskjellsbehandle dem fremfor min datter.

[Daraya]

Tråden er fra 2003....