Steforeldre!Hvordan er det?

[Gjest Stemor]

Jeg føler det ofte på samme måten som Gjest her.Og jeg er så barnslig at jeg synes hun skal slippe å ha Stedatteren som brudepike i bryllupet sitt!

Er det ikke hans bryllup også da? :o

[Gjest Turi]

Her er jeg faktisk litt enig med stemor. Dersom hun ikke ønsker å ha brudepike i bryllupet, bør hun ikke bli presset til det. Det er hennes og mannens bryllup tross alt - ikke datteren. Det vil sannynligvis være mer traumatisk for henne å HA stedatteren som brudepike enn det vil være for stedatteren å sitte sammen med andre i kirkerommet. (Forutsatt at det IKKE er andre brudepiker selvsagt).

Ellers må jeg si en ting til dere som føler at mannen vil at dere skal være mer mødre enn dere føler dere som: Jeg har ikke egne barn, og føler mye av det samme i forhold til min sambo og stebarn.

Ofte forstår ikke min sambo at jeg ikke er så glad i gutten som han er. Jeg er kjempeglad i stesønnen min, for all del ikke misforstå meg. Som jeg er glad i fetteren min eller som jeg er glad i venninnen mitt sitt barn + enda mer fordi vi er så ofte sammen. MEN ikke som et eget barn! Det må han forstå.

Men jeg må også forstå at for min sambo er hans barn livets kjerne og verdi, og at barnet er (og skal være) viktigere for ham enn meg.

Dette gjør at vi ikke fullt ut kan forstå hverandre. For ham ER jo gutten størst i verden. For meg er han IKKE det. Men vi må respektere hverandre, akseptere det og forsøke å ta hensyn til det.

[Mortie]

Jeg er stefar for ei jente på 5, og heldigvis er samboeren min stemor for min sønn på 7. Og vi har ofte snakket om at vi er heldige som har barn fra før begge to, da er det så mye lettere å forstå.

Og du gjest er et godt bevis!

Et godt bevis på at man ikke forstår hvordan det er å ha barn, før man har et selv.

Og at man ikke forstår hvordan det er å være forelder til et barn hvor foreldrene har skilt lag.

For en mor eller far kommer barnet først. Så når du føler deg nedprioritert er det riktig, og et godt sunnhetstegn hos din samboer, som tar farsrollen på alvor.

Det jeg tviler på når det gjelder din samboer, er hvorfor han ønsker å gifte seg med en så umoden jente som deg.

Han burde tenkt på datteren sin, og funnet en livsledsager som delte hans ønske om å gi barnet de beste muligheter her i livet.

[@lfa]

Jeg må også si meg enig med stemor her.

Ønsker du ikke stedatteren som brudepike, bør ingen tvinge deg til det.

Noen ønsker heller ikke å bruke brudepiker, og det er jo heller ingen selvfølge at man skal bruke brudepike selv om man har en datter/stedatter.

Jeg ønsker heller ikke å bruke stedatter som brudepike den dagen jeg skal gifte meg (hvis den dagen kommer, da).

Årsaken til det, er at det uansett bare hadde blitt trøbbel ut av det.

Moren ville spolert hele greiene, ved å enten nekte jenta å dra i bryllupet, eller finne på noe annet møkk.

Og det gidder jeg rett og slett ikke. Nok at hun ødelegger diverse hverdager om hun ikke skal ødelegge den dagen også.

Ellers så vil jeg bare si at du fortsatt kommer til å være stemor den dagen du gifter deg. Barnet vil fortsatt være der, og dersom du og samboeren din ikke greier å være enige eller dere ikke greier å kommunisere om hva som er bra eller ikke for forholdet når barnet er hos dere, så tror jeg dere kommer til å slite litt...

Du sier at du tror han er livredd for at hun skal kjede seg når hun er hos dere. Har du snakket med ham om det? Kan jo godt være du har rett. Virker som noen fedre prøver å oppveie dårlig samvittighet over å ikke være hos barnet hele veien, med å overdrive når de først har samvær...

Ellers så har han ingen rett til å tvinge deg til å se på henne som din egen. Stebarn kan aldri komme opp mot egne barn, uansett hvor glade man er i de.

Lykke til, håper du finner ut av ting.

[Labella]

Veldig gode svar fra både Sissan og Mortie. Jeg forstår at det kan være vanskelig å være stemor, men ikke glem at du som voksen har et stort ansvar! Jenta er faktisk helt uskyldig i at foreldrene har skilt lag og i at fren har funnet seg en ny dame, og hun kommer alltid, forhåpentligvis, til å være en del av sin fars liv.

Jeg opplevde som liten at min far giftet seg med en dame som ikke aksepterte at han hadde en fortid. Hun ønsket ikke at han skulle ha kontakt med meg, og klarte også å holde ham unna meg, og jeg hadde minimal kontakt med faren min i de årene de var gift. Mye var ødelagt for godt da de ble skilt, men du kan tro jeg var glad for at deres forhold ikke fungerte! Jeg kan fortelle at dette har vært en svært vanskelig situasjon, jeg har følt meg verdiløs, avvist og hatet, og har hatt mange problemer som følge av dette.

Det barnet min far og "stemor" fikk sammen, min "søster" har jeg virkelig hatet dypt og inderlig, har fortsatt mange vanskelige følelser i forhold til henne - av og til hater jeg henne, men som oftest bare misliker jeg henne sterkt, selv om vi overhode ikke har noen kontakt.

Min "stemor" har ødelagt mye for meg. Prøv å ikke ødelegge din stedatters liv! Hvis du ikke kan klare å få ting til å fungere bør du revurdere hele forholdet.

Selv om du kanskje ikke hindrer samvær mellom far og datter så merker barn veldig godt en negativ holdning!

[Gjest Anonymous]

Hei,igjen.

Godt å høre hva alle mener , også de som har barn selv,eller har steforeldre.

Det eneste jeg kan si er at jeg har alltid vært der for henne.Jeg har sydd kostymer til karneval og ballettopptredender.Tørket snørr og tårer om natta...ja,alt det som hører med med et barn i huset.Jeg vil si at jeg har stillt opp 110% siden dag en.

Problemet er ikke der...det er at jeg MÅ få være bare meg selv av og til og vi må kunne reise på hytta en gang i blandt alene.

Vi gifter oss ikke kirkelig og vi har ikke andre brudepiker.Hadde det vært aktuellt hadde selvfølgelig hun vært førstevalg.

Det er bare jeg som ønsker litt alenetid.Når hun er hos oss og det er hun mye, jeg oppfordrer alltid til å ha henne for hans del så føler jeg meg forpliktet til å "leke familie".Han blir irritert om jeg ønsker å jogge en tur, møte en venninne etc.Når hun er hos oss må hun underholdes hele tiden.Hvis hun går inn på rommet sitt litt, går han med en gang inn dit fordi ha sikkert er redd for at hun kjeder seg. Jeg har prøvd å si at hun godt kan være ute litt med klassevennindene sine eller leke litt på rommet sitt, men sånn som det er nå sitter hun oppå oss hele tiden og alle samtaler dreier seg om 7-års interesser.Han lar henne være oppe sent og vi sovner gjerne når hun har lagt seg.

Jeg legger INGEN av skylden på henne, men jeg tror at faren hennes bør begynne å la henne komme over baby-tiden.Han setter alle pigger ut hver gang jeg prøver å ta det opp på en forsiktig måte.

Jeg har skrevet brev til ham en gang om dette etter at jeg måtte ligge på sofaen fordi hun fikk ligge i sengen til far når hun våknet om natten.Dette resulterte i at hun hadde "vondt" ulike steder hver natt og jeg måtte legge meg på stua.DA satte jeg ned foten.Det er også mitt hjem.

Det stemmer kanskje at jeg ikke er moden nok til å gifte meg med ham.Det har jeg tenkt mye på....Men jeg vet ikke om så mange andre hadde taklet det heller.

Det gjorde ikke saken bedre at han sa at selv om vi fikk barn kom de aldri til å måle seg med henne!Det sa en kveld vi satt og snakket om at det kanskje var på tide siden jeg nettopp har hatt 30-årsdag og begynner å ønske meg "flere barn" som jeg bruker å si.

Nei,....ikke vet jeg.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det er egoistisk av deg å nekte jenta å være brudepike. Småpiker drømmer om dette, og pappaer vil gjerne stolt vise frem sine prinsesser.

Med dine følelser for barnet, og en samboer/ mann som vil se barnet mest mulig så ville jeg utsatt bryllupet, det er stor fare for at dere ikke vil klare å holde sammen. Farsfølelsen hans vil aldri forsvinne, og dine følelser vil komme mellom dere.

Hvis mammaen til barnet finner seg en mann med samme følelser som du, så vil det stakkars barnet ikke føle seg hjemme noen plasser. Nei, tenk over hva du kan være med på å utsette barnet for.

Alida

[Gjest Turi]

Problemet er ikke der...det er at jeg MÅ få være bare meg selv av og til og vi må kunne reise på hytta en gang i blandt alene.

Det er bare jeg som ønsker litt alenetid.Når hun er hos oss og det er hun mye, jeg oppfordrer alltid til å ha henne for hans del så føler jeg meg forpliktet til å "leke familie".Han blir irritert om jeg ønsker å jogge en tur, møte en venninne etc.

Dette har jeg også problemer med av og til. Men dette har ikke noe med barnet å gjøre. Selv mener jeg at jeg av og til blir litt "brukt" fordi jeg er flinkere til å finne på ting, og fordi far og sønn av og til misforstår hverandre litt og jeg er kjekk å ha som tolk. Men dette har ikke noe med barnet å gjøre - og det er viktig. Du fremstilte barnet som ufordragelig i ditt første innlegg, men etterhvert ser det ut som om det er mannen din som er problemet syns jeg (om jeg skal synse litt uten å ha totalbildet).

Mannen din må innse at dette er HANS barn. Du har - som meg - valgt å ikke få barn. Når man da "plutselig" allikevel får barn gjennom nytt forhold, syns jeg ikke samboer skal forvente at man forandrer personlighet og prioriteringer fullstendig. Dra på joggetur og besøk venninner når det passer deg, du (samtidig som du tar hensyn selvsagt).

Jeg legger INGEN av skylden på henne, men jeg tror at faren hennes bør begynne å la henne komme over baby-tiden.Han setter alle pigger ut hver gang jeg prøver å ta det opp på en forsiktig måte.

Jeg har skrevet brev til ham en gang om dette etter at jeg måtte ligge på sofaen fordi hun fikk ligge i sengen til far når hun våknet om natten.Dette resulterte i at hun hadde "vondt" ulike steder hver natt og jeg måtte legge meg på stua.DA satte jeg ned foten.Det er også mitt hjem.

Fint at du plasserer skylden hos ham, for det er der den hører hjemme, og noen av de negative tilbakemeldingene tidligere kommer nok av at det kunne virke som om det var jenta du var lei av. Slik jeg leser det nå, er det ikke det, men snarere måten faren behandler henne på.

Jeg har dessverre ingen gode råd til hvordan du skal klare å fortelle ham hva du mener, men det er svært viktig at du gjør det. Sett grenser for deg selv, det har du lov til. Han kan og skal være pappa, men kan ikke kreve at du skal ta en fullstendig mammarolle! Han bør finne på ting med sin datter som ikke krever at du er med. Og selvsagt skal ikke barnet være oppå dere 24 timer i døgnet når hun er hos dere. Regelen hos oss er slik: Voksne leker ikke med barn før barneTV, dersom ikke barnet først har vært hos ungene i nabolaget og søkt lekekamerater der. Vi koser oss etter barneTV, med spill etc. Gutten er 7 år, går på skolen, og skal være i seng mellom 2000 og 2030. Og det er han alltid. På fredag/lørdag er han kanskje oppe til 2100. Dette gir oss voksentid, noe som er kjempeviktig.

Det stemmer kanskje at jeg ikke er moden nok til å gifte meg med ham.Det har jeg tenkt mye på....Men jeg vet ikke om så mange andre hadde taklet det heller.

Dette har ikke noe med modenhet å gjøre, men det har med samarbeid dere i mellom å gjøre. Dere bør nok ta en runde med dere selv, der dere begge blir hørt. En god måte å gjøre dette på slik jeg har opplevd det er at man snakker en av gangen. Dvs. at når du forklarer ham om dine bekymringer, får du si alt du vil uten at han får si noe - han skal bare høre til du er ferdig. Slik kan du kanskje få frem at du ikke er imot barnet eller ham, men at du trenger voksenliv og grenser for deg selv, fordi du så langt faktisk ikke har egne barn.

Det gjorde ikke saken bedre at han sa at selv om vi fikk barn kom de aldri til å måle seg med henne!Det sa en kveld vi satt og snakket om at det kanskje var på tide siden jeg nettopp har hatt 30-årsdag og begynner å ønske meg "flere barn" som jeg bruker å si.

Nei,....ikke vet jeg.

Her vil jeg kanskje si at han ikke er moden nok til å få flere barn? Dette er ganske råttent å si til deg!!! (siter meg gjerne på det)

Det kan være et utslag av at han føler (som mange nok gjorde i ditt første innlegg her) at du har et problem med hans datter, og at han er i forsvarsposisjon overfor henne. Tror det er viktig for både deg og samboeren din at du evaluerer situasjonen litt og forklarer at det IKKE er datteren som er problemet, men hvordan dere håndterer dagliglivet når hun er hos dere....

Huff - dette ble langt og rotete - håper du skjønner hva jeg mener... Lykke til!!

[Gjest c75]

Til Gjesten som startet tråden! Jeg har det akkurat på samme måten!!!! Det er grusomt! I tillegg må man takle kritikk fra andre som mener vi er egoistiske og da blir hvertfall jeg enda mer fortvila! Det er jo ikke det det er snakk om!! Vi har bare litt lyst på å bli tatt en smule hensyn til selv om vi er voksen og skal forstå alt!! En ting er at vi stemødre var klar over at med mannen følger det også med barn men han var også klar over at vi ikke hadde barn!! Det må gå begge veier.

Dette har ikke noe med vårt engasjemang i barna,det har med sambo/barnas respekt for vår ønsker!! Jeg nekter plent å tro at ungene lider noen nød både fysisk og sosialt dersom de ikke får være med på hyttetur, og det til og med i den uka de er hos mamman sin!!

(Kanskje jeg skulle bytte nick til Egoisten da..... )

[Gjest Anonymous]

egoistisk å ikke ofre seg for stebarn? tåpeligste jeg har hørt..

foreldrene har asvar for barn.. partnere hjelper hverandre...

en steforeldre hjelper altså sin partner med partneren oppgave som foreldre.. men en steforeldre får aldri et eget personlig direkte ansvar for sine stebarn.. kun via det å hjelpe sin partner..

selvfølgelig må du vite hva du går til når du involverer deg med noen som har barn fra før, selvfølgelig må du forvente at dette kommer til å prege livet ditt..

men har noen rett til å si at du SKAL ofre deg selv for noen andes barn? NEI!

skal det forventes at du skal gjøre alt du kan for et barn på lik linje med en foreldre på tross av at du ikke har noen garantier for hvor lenge dette barnet blir i livet ditt osv? NEI

slapp av kjære steforeldre.. dere er ikke egoistiske.. dere er bare utsatt for barneforeldre som derimot er egoistiske når de forventer at andre mennesker skal være like ivrige på vegne av deres barn som de selv er..

typisk mennekselig.. det å forvente mer av andre enn seg selv.. men likefult feil..

[Murvel]

Det største problemet med å være stemor, synes jeg er barnets mor.....

6-åringen synes det er greit å være sammen med meg, men mora liker det ikke og manipulerer ungen.

Hun har alvorsprat med ungen og forteller at jeg ikke har noe rett til å bestemme over henne og at hun ikke skal bry seg om hva jeg sier osv.

Det er ikke lett å ha jenta i hus da, for hun vil selvfølgelig ikke godta grensene som jeg setter- "det er bare mamma som bestemmer over meg" osv.

Heldigvis har jeg og samboern felles oppfatning om hvordan ting skal være, men det bli jo for dumt at han må fortelle ungen at hun må høre etter, uansett hvem som snakker til henne.

Men, selv om jeg synes det er koselig at jenta er her, har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg ikke er hjemme under hele samværet.

[Tinarina]

Hva i alle dager har stedatteren hans med deres kjærlighet til hverandre å gjøre???

Et bryllup feirer kjærligheten mellom to personer, og hans datter er IKKE et resultat av deres kjærlighet. Ergo; - skal hun ikke være brudepike.

Er selv stemor, og jeg har sagt KLART og TYDELIG fra til min samboer at jeg IKKE vil ha hans barn som brudesvenn/pike i vårt brullyp. For det er VÅR dag, og ingen skal få ta fokusen bort fra oss som brudepar - denne dagen!

Men til deg første anonym: DU MÅ IKKE GIFTE DEG MED HAM, FØR DU ER 110 % KLAR FOR EN FREMTID MED HAM (og det hans liv medfører) !!!

TENK DEG OM!

Og lykke til videre!

Klem fra Tinarina

[Junebug]

Hva i alle dager har stedatteren hans med deres kjærlighet til hverandre å gjøre???  

Et bryllup feirer kjærligheten mellom to personer, og hans datter er IKKE et resultat av deres kjærlighet. Ergo; - skal hun ikke være brudepike.  

ehmmm... nå er det vel bare de siste årene at det har vært vanlig å ha egne barn som brudepiker da?

Ellers synes jeg at gjesten som startet tråden bør få bestemme selv om hun vil ha brudepike. Håper bare at hun vil invitere datteren til samboeren i bryllupet. Selv ble jeg ikke invitert i min fars bryllup da jeg var 12 år og syntes det var veldig leit.

[Labella]

Når det gjelder brudepikedebatten her; Deres syn på å bruke mannens datter som brudepike fikk meg til å tenke på hvordan dere ville stilt dere dersom situasjonen var omvendt. Altså at det var kvinnen som hadde en datter i passende brudepikealder - jeg klarer ikke helt å se at kvinnen i den situasjonen ville synes det var helt greit at mannen nektet henne å bruke datteren som brudepike...

Skal dere ikke bruke brudepiker blir det jo noe annet. Men la henne gjerne få mulighet til å føle seg litt spesiell på bryllupsdagen. Det er jo en spesiell dag for henne også - pappaen hennes gifter seg jo - og det skjer vel ikke så ofte :blunke:

Tinarina; de fleste brudepiker er ikke resultat av brudeparets kjærlighet - det er vel mer vanlig å bruke andre "små" slektninger - mange brudepar som ikke har egne barn vet du. Hvis du og samboeren din lykkes i å få et felles barn - kunne du da tenke deg å bruke dette barnet som brudebarn og ikke halvsøsknene?

[Gjest Anonymous]

Hei igjen og takk for alle svar.

Det var en som nevnte dette med om jeg hadde hatt barn selv og de skulle vært brudepiker.Hvis det hadde vært aktuellt å bruke brudepiker enten egne barn eller andres hadde ALLE blitt med.Jeg favoriserer ikke!

Det er bare det at jeg ønsker en dag som er min og hans.Det er kjempeviktig for meg.

Da vi forlovet oss var datteren hans der sammen med familien.Da samboeren min satte ringen på fingeren min og sa at han var glad i meg begynte hun å hyl-gråte.Jeg skjønner at hun kanskje syntes det var vanskelig og trodde at han var mer glad i meg enn i henne.Så før jeg hadde rukket å svare "ja" hadde de to forsvunnet inn på rommet hennes.Etter en time kom han ut.Jeg trodde da at jeg skulle få svare ham,men nei....hun satte igang igjen og dermed ble han der en time til.Til slutt gikk jeg og la meg.

Noen uker etter sa hun til meg at :"jeg skal skrike sånn i bryllupet ditt også jeg".Jeg ble helt paff.Har prøvd å forklare ham at det er helt naturlig at hun ser på meg som en konkurrent, og at han derfor må la henne forstå at det er hun som er datteren og jeg fremtidig kone.Det er to forskjellige måter å elske på.OG at det går an å elske en kvinne selv om man har en datter en er kjempe-glad i.

Poenget her er at hun aldri får grenser for hva hun kan tillate seg.Jeg forstår at hun er redd for at jeg skal ta hennes plass fordi hun opplever at faren hennes ALLTID slipper alt han har i hendene uansett hva han holder på med, inkludert frieri.

Hun har fått mange små oppgaver på bryllupsdagen.Jeg vil at hun skal føle at hun er med.

NÅ har han insistert på at hun skal være med laaaangt utover natten.På fest og alt.Jeg vet hvordan det kommer til å bli, har sett det før.Hun kommer til å okkupere fanget hans grinete og sutrete..så det er ikke sikkert det blir noen dans på meg, nei.

Han klarer ikke å se at det finnes anledninger i livet hvor hun ikke er midtpunkt.Selvfølgelig vet jeg også at jeg ikke kan ane den kjærligheten han føler for henne, men jeg tror ikke at alle foreldre er sånn.

Det er fælt å si det men jeg trøster meg med at hun ikke er 7 år i all evighet og at hun kanskje begrenser seg litt selv når hun blir eldre.HAN setter hvertfall ingen grenser.

[Gjest Anonymous]

Høres ut som om det beste ville vært at du satte deg ned og pratet med henne på tomannshånd.

Har du prøvd å fortelle henne at du aldri skal ta pappas oppmerksomhet fra henne ? At pappa alltid ville være like glad i henne uansett om du er i hans liv eller ei ?

Jeg tror også det kunne vært en god ide å ta henne med på noe alene, bare dere to slik at dere får bygge opp noe uten at pappa er den sentrale personen.

Hvis hun får tillit til deg og får hele din oppmerksomhet alene i noen situasjoner tror jeg at hun vil slutte å se på deg som en trussel som stjeler pappas oppmerksomhet ifra henne.

Selv har jeg en gutt på 6 år og min samboer har en gutt på samme alder. Vi fungerer bra som en familie og legger stor vekt på å ikke gjøre forskjell på de to små. En kveld steller jeg gjerne hans sønn og han kjører min sønn i barnehagen osv..Det er ikke en selvfølge at han tar seg av alt det praktiske med sin sønn og jeg tar meg av min..Det deles på alt.

For at de to skulle få et tett forhold til den andre parten brukte jeg litt tid sammen med hans sønn alene og han gjorde det samme med min. På den måten ble ikke stefar eller stemor en trussel men heller en person som var der for dem også.Min sønn blir fort sjalu og er veldig glad i å ha mamma for seg selv.For ham var det viktig å få tillit og oppmerksomhet fra stefar og litt kvalitetstid alene slik at han ikke skulle se på ham som en som stjal mammas oppmerksomhet fra ham.

Jeg tror ofte det kan være lettere å være i en situasjon der begge parter har barn fra før enn der den ene parten har barn fra før av..Jeg tror man ser ting på en litt annen måte når man begge har barn og man er på en måte i samme båt. Kanskje det er litt lettere å akseptere situasjon slik den er og ikke føle seg tilsidesatt og at det man gjør med den andres barn blir tatt som en selvfølge ?

Vinn barnets tillit først er mitt råd. Bruk tid med henne alene uten pappa også. Snakk med henne og forklar at hun vil alltid være like viktig for pappa uansett om du er i pappas liv eller ei. Da tror jeg muligens at hun vil akseptere situasjonen tilslutt.

Klem fra Kine

[Vibbeto]

Jeg er selv stemor for 2 jenter 10 og 12 år. De har bodd fast hos oss

de siste 6 årene. Vi har ingen felles barn. Vi fungerer som en familie, og deler på alle voksen oppgavene best mulig. Jeg reagerte på et innlegg hvor det ble nevnt en slags gradering av kjærlighet til barn, dvs mine barn kontra stebarn. Slik jeg føler det, er det umulig for meg å føle mere kjærlighet for barn - selv om det skulle vært mitt eget. Jeg spør meg selv - ok, du har ikke født barna, men det er faktisk den eneste forskjellen for meg på den følelses messige plan. Selve fødselen er enkel i forhold til oppdragelsen av et barn. Og det er nettopp dette vi stemødre får lov til å være med på , på lik linje som en far og mor. Så lenge barna bor hele tiden i huset til far og stemor, så MÅ det fungere slik.

Jeg er muligens veldig heldig, jeg gir mye kjærlighet men jeg får jammen masse tilbake fra barna også, noe som gjør meg mer sikker i den måten vi praktiserer på er riktig. I tillegg har faren gitt meg full backup hele tiden overfor barna. Dvs, han overstyrer ikke mitt mandat. Har jeg sagt fra til barna om et eller annet, er han enig overfor barna, slik at de ikke skal føle at jeg er strengere/snillere enn pappa. Dette gjør at barna har like stor respekt for meg som for far.

Da vi giftet oss var jentene brudepiker, det var faktisk helt utelukkende for meg å gjøre det på en annen måte. Det er viktig å innkludere barna i slike store avgjørelser, la de føle at de også har en rolle på denne store dagen, en fin ting vi kan dele som en familie.

En nøkkel til et harmonisk hjem med steforeldre, er gjensidig respekt for den annens situasjon og at man prater sammen, også med barna til stede om stefar/stemors rolle. Gjør barna trygge på at ingen skal stjele mor eller far, men heller gi dem mulighet til å få kjærlighet fra en voksen til.

Det er mine erfaringer, og det har fungert.

[Liz_69]

Jeg kjente meg igjen her, ja! Fint å se at det går ann å få det til å fungere!

Jeg har i flere år vært "helt" alene med sønnen min fordi pappaen er død. For ca et år siden fikk jeg ny kjæreste. Han flyttet nærmest inn til meg det første halve året, det var naturlig å være hos meg ettersom jeg har barn. Det var stor stas for sønnen min, endelig fikk han også en pappa! Han har aldri vært sjalu.

Etterhvert begynte ting å skjære seg. Vi er veldig uenige om grensesetting og barneoppdragelse. Selv det å møtes på halvveien er vanskelig. Løsningen har foreløpig blitt at vi bor hver for oss. Dermed slipper vi å irritere oss over småting. Vi har hatt mye barnevakt den siste tiden for å få tid alene. Jeg må bli mer konsekvent når det gjelder grensesetting, han må fire litt på sine prinsipper. (Han har ikke egne barn) Så får vi ta en dag av gangen, være åpne om problemene, og jobbe aktivt får å få til en løsning som kan fungere for alle. Jeg har stor tro på at vi skal få det til!

[Gjest Anonymous]

Jeg er stemor til tre barn og jeg må si det har gitt meg en del grå hår.

Vi fungerer veldig fint sammen som familie, med hans og mine barn.

Hans sønn på 15 år har bodd hos oss i nesten 2 år nå og skal konfirmeres

i mai. Moren til gutten har kommet frem til at mine barn ikke har noe i guttens konfirmasjon og gjøre og nektet og møte opp om ikke min samboer føyet henne!

Gutten er selvfølgelig veldig lei seg over dette da vi måtte forklare ham hva mor hadde sagt og at vi selvfølgelig ikke kunne godta det.

Gutten svarte at mine barn var en selvfølge i hans konfirmasjon og at han ikke forsto hvorfor moren begynte å blande seg inn hans gjesteliste.

Det er så ille at det måtte bli to selskaper for gutten.

Jeg forstår ikke hvordan en mor kan oppføre seg slik overfor sønnen sin. Forstår hun ikke hvor vondt det gjør for ham?

Jeg forstår at han er lei seg for det er tross alt en veldig viktig dag i livet hans og at mor er der da, betyr mye.

Hun mener jeg ikke har noe som helst og si når det gjelder ungene "hennes" og det gjør meg virkelig forbannet.

Det er jeg som har tatt meg av alle ungene som regel, far er mye borte pga. arbeid. Nå reiser han og blir borte frem til konfirmasjonen så det er jeg som får jobben med og ordne til konfirmasjonen.

Jeg har ingen problemer med å ordne det men jeg godtar ikke at hun prøver å gjøre meg og mine barn til noe som ikke finnes i hennes øyne.

Far og sønn flyttet inn hos meg og mine barn.

Jeg har som sagt ingen problemer med mine stebarn men jeg har begynt å få nok av mødre som ikke klarer å sette barna forran seg selv.

Jeg kan snart begynne og skrive en bok om dette emnet.

Jeg er glad det ikke er noen problemer med far til mine barn.

[Gjest Anonymous]

Heisan.

En nevnte at jeg bør bruke litt tid alene med stedatteren min.Det har vi gjort MYE.Jeg har hatt henne når han har vært bortreist og vi har gjort alt mulig sammen bare vi to.Det gjør vi minst en gang i uken.

Problemet er nok ikke at hun ser på meg som den slemme stemor.Det er det at han (far) ALDRI sier: "du må vente litt" eller "pappa er glad i deg, men akkurat nå sitter han og frir ti kjæresten sin".

Han setter ALDRI grenser.Hun er vant til at så snart hun er litt misfornøyd blir det dikking og dulling for at hun skal bli blid igjen.

Det er ofte at vi har planlagt en romantisk helg sammen også får hun snusen i at vi skal noe sammen.Så begynner hun å mase.Da varer det ikke lenge før hun er invitert med.

Vi har henne ALLTID med.Vi er nesten ALDRI alene.Han forstår ikke at jeg IKKE klarer å ha barn med bestandig.Det hadde vært noe annet om han klarte å sette av littegranne tid til oss to når vi har henne med,men det klarer han ikke..

Hun er oppe sent , må underholdes hele tiden, er med i ALLE samtaler.....

Jeg er kjempe-glad for at han er en så oppofrende og snill far.Men det er slitsomt å ikke få noe kjæreste-tid.

Jeg visste at han hadde barn da vi ble sammen.Datteren hans og jeg kjente hverandre godt fra før, men han visste også at jeg IKKE hadde barn.Skal ikke han fire littegranne på kravene sine da?Han må da i det minste se at vi trenger tid for oss selv....?????

Akkurat nå er jeg så oppgitt......OG drittlei!