Angrer på barn

[Gjest Gjest]

Hei. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Føler kanskje at jeg bare må få det ut.

Jeg lever et liv jeg ikke ønsker meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg har to barn, og en samboer som ikke er far til barna. På en eller annen måte tok livet mitt en retning som likner veldig på alle de andre livene jeg ser rundt meg. Men nå har jeg plutselig stoppet opp, sett meg rundt og innsett: det var jo ikke dette jeg ville. Jeg har aldri drømt om familieliv. Likevel har jeg det.

Min drøm handler om eventyr. Om å bo et helt annet sted enn i lille konservative Norge. Drømmen min handler ikke om materielle ting og 9-16 jobb. Ikke om å følge til fotballtrening eller gå på foreldremøter. Jeg gir blaffen i om unger får for mye sukker eller ikke, og jeg egner aldri en tanke til om sofaputene matcher gardinene. Jeg vil ikke ha stort hus og to biler. Jeg vil bo i en liten jordhytte et sted hvor jeg kan gjøre en forskjell. Eller i en seilbåt uten å vite hvor "hjemme" er neste gang. Jeg vil være bare meg. Uten ansvar, krav og forpliktelser.

Jeg elsker barna mine. Men det føles som et helt liv til de blir voksne og klarer seg selv. Jeg lengter til det skjer. Gleder meg til å bli alene. Jeg vet ikke om jeg orker å vente så lenge. Har tenkt på å overlate barna til faren sin, dumpe samboeren som er en materialist, og forsøke å oppfylle drømmen om et helt annet liv. Men jeg har ikke samvittighet til det. Jeg angrer på nesten alt i livet mitt, og vet at jeg må starte forandringen nå! Men har jeg ryggrad nok?

[Gjest graceland]

Jeg skjønner godt at det er fristende å tenke slik. Man blir jo presset inn i et A4-liv, og dersom man ikke oppfyller normen er man ikke god nok. Jeg har slitt med det samme selv. Jeg synes ikke jeg er god nok, fordi jeg føler at jeg ikke kan utstå det presset som samfunnet utøver mot meg.

Likevel synes jeg at det livet jeg har valgt, er et godt liv. Jeg har samboer, barn, leilighet, katt og stasjonsvogn. Jeg tar meg selv i å drømme om noe annet, men det er bare deilig! Jeg vil gjerne være børsmegler på Wall Street, og leve i en hipp studioleilighet, men vet at det bare er en utopi. Den dagen alle drømmene går i oppfyllelse, hva skal jeg da lengte etter?

[Gjest Peachbud]

Du trenger vel ikke leve et A4 liv selv om du har barn? Kanskje du kan flytte til et annet land sammen med barna dine? Og du trenger i alle fall ikke leve spesielt materialistisk selv om du har barn. Det er ikke sikkert du trenger å ha bil med mindre det ikke er bussforbindelse der du bor.

[jannamor]

Hei. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Føler kanskje at jeg bare må få det ut.

Jeg lever et liv jeg ikke ønsker meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg har to barn, og en samboer som ikke er far til barna. På en eller annen måte tok livet mitt en retning som likner veldig på alle de andre livene jeg ser rundt meg. Men nå har jeg plutselig stoppet opp, sett meg rundt og innsett: det var jo ikke dette jeg ville. Jeg har aldri drømt om familieliv. Likevel har jeg det.

Min drøm handler om eventyr. Om å bo et helt annet sted enn i lille konservative Norge. Drømmen min handler ikke om materielle ting og 9-16 jobb. Ikke om å følge til fotballtrening eller gå på foreldremøter. Jeg gir blaffen i om unger får for mye sukker eller ikke, og jeg egner aldri en tanke til om sofaputene matcher gardinene. Jeg vil ikke ha stort hus og to biler. Jeg vil bo i en liten jordhytte et sted hvor jeg kan gjøre en forskjell. Eller i en seilbåt uten å vite hvor "hjemme" er neste gang. Jeg vil være bare meg. Uten ansvar, krav og forpliktelser.

Jeg elsker barna mine. Men det føles som et helt liv til de blir voksne og klarer seg selv. Jeg lengter til det skjer. Gleder meg til å bli alene. Jeg vet ikke om jeg orker å vente så lenge. Har tenkt på å overlate barna til faren sin, dumpe samboeren som er en materialist, og forsøke å oppfylle drømmen om et helt annet liv. Men jeg har ikke samvittighet til det. Jeg angrer på nesten alt i livet mitt, og vet at jeg må starte forandringen nå! Men har jeg ryggrad nok?

er desverre redd du kommer til å møte en del pepper for dette, fordi det for veldig veldig mange, er selve livet og få barn, det er en stor glede og mange vil nok kalle deg egoistisk er jeg redd

på en måte føler jeg litt det og.. du har selv valgt og å få barn, ikke bare et men to.

Nå vet jeg ikke hvor store barna dine er, for det har stor betydning i forhold til mitt svar.

Men det jeg vil si til deg da, er at jeg forstår deg. for meg er ikke det du skisserer viktig, jeg har drømt om et stabilt familieliv fra jeg var 18, men alikevel forstår jeg at du vil realisere deg selv, men det er vanskelig med to barn.

Et alternativ som ikke er å vente til barna blir store nok er, å ta de med. dette går veldig på alder og din kunnskap til å lære de det de mister på skolen. Ta feks et år fra juni til juni. da kan du leie ut boligen din og får skattefrie inntekter der, man kan kun leie ut egen bolig 6 mnd i året og få det skattefritt. sikker på at et raskt søk på nett, gir deg flere gode tips til sparing av penger, og rent praktisk. så et stort oppslag i dagbladet eller vg om alt man kunne gjøre for å klare et år i utlandet med små barn.

hva du velger og gjøre er jo opp til deg

men selvom barna mister skole, vil de få et unikt sett med opplevelser, og erfaringer.

hvis du vil gjøre det alene, kan du jo snakke med far til barna, om at han feks, ha de i tre mnd? hvor du tar de tre mnd når du kommer hjem igjen? spar penger, bruk tips du finner, og dra. men ikke dra for lenge av gangen, ikke bra for barna dine, og helt ærlig, må de komme først. du må vite at det er ok for de. du kan jo ta tre mnd i året

som sagt aner ikke alder på dine barn så vanskelig å uttale meg

[Gjest Gjest_Julie_*]

Har tenkt på å overlate barna til faren sin, dumpe samboeren som er en materialist, og forsøke å oppfylle drømmen om et helt annet liv. Men jeg har ikke samvittighet til det. Jeg angrer på nesten alt i livet mitt, og vet at jeg må starte forandringen nå! Men har jeg ryggrad nok?

Det er en ærlig sak.

Hvorfor kan du ikke gjøre det for en periode, la barna vokse opp hos pappaen. Kanskje han ser på dette som en mer takknemlig og ønsket oppgave?

Slik jeg ser det kan du fortsatt bryte opp og få deg et annet liv. Samtidig må barna vite at du ikke er en vinglete person som igjen vil ombestemme seg etter et år eller tre, fordi det ikke fungerte likevel. Du vet altså at du vil klare deg alene uten samboeren, barna og du kan bryte opp i nåværende jobb og likevel ha økonomien i orden til å klare deg fint alene til å oppleve nye eventyr?

Jeg synes det høres litt uansvarlig ut i forhold til barna, men samtidig kan slikt ordnes på en ansvarlig måte dersom det gjøres ordentlig og stabilt, slik at alle er informert om hva og hvorfor. Det er jo synd at du angrer på så store livsviktige handlinger som barn, samboer, jobb og type liv. Samtidig kan det skje den beste og det er ikke alle som tør å si i fra eller gjøre noe med det.

[Gjest TS]

Takk for svar. Barna mine er 9 og 15 år gamle.

Jannamor, jeg har tenkt i de baner du nevner. Tusen takk for det konkrete tipset i Dagbladet forresten. Det har nok blitt slik at dagene kommer og går, man lever slik man er vant til og motivasjonen for å gjøre noe med sitt eget liv blir borte. Men i det siste har jeg følt det sterkere og sterkere.

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker. Jeg er klar over at jeg kommer til å få pepper, og på en måte er det helt greit. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, selv om det hadde vært lettere å være det. Mange ganger har jeg vært fortvilet og virkelig ønsket å bry meg om det samme som de fleste andre.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

Dine barn er med andre ord "store", slik at de kan forstå ærlige forklaringer.

Du er lærer og da har du enorme muligheter til å jobbe med internasjonale skoler i utlandet. Det finnes også norske og skandinaviske nettverk rundt slike internasjonale skoler.

Det du sier i første avsnitt over her (sitat) høres for meg helt normalt ut. Altså, for meg (singel og ingen barn), høres det fryktelig unaturlig ut å snakke om interiør, oppussing, hus, hjem og barnas gjøren og laden i samtaler med andre mennesker. Jeg håper heller ikke at jeg plutselig blir interessert i det bare fordi jeg får barn en gang. Det du sier høres for meg helt naturlig ut, og ikke så merkelig som du selv får det til å høres ut som.

Kanskje det er miljøet du er i som gjør at du føler det slik? At alle rundt deg er litt vel firkantet, standard, noe kjedelige og snevre?

Det må være helt legitimt å ville noe annet for sitt liv uansett om man er forelder eller er singel uten barn. Hvis du har mulighet til å la barna bo hos faren kan det være en god løsning. Dere kan jo besøke hverandre.

Lykke til videre med eventuelt ny jobb, nytt bosted, nytt miljø, utvikling og bevegelse.

[jannamor]

Takk for svar. Barna mine er 9 og 15 år gamle.

Jannamor, jeg har tenkt i de baner du nevner. Tusen takk for det konkrete tipset i Dagbladet forresten. Det har nok blitt slik at dagene kommer og går, man lever slik man er vant til og motivasjonen for å gjøre noe med sitt eget liv blir borte. Men i det siste har jeg følt det sterkere og sterkere.

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker. Jeg er klar over at jeg kommer til å få pepper, og på en måte er det helt greit. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, selv om det hadde vært lettere å være det. Mange ganger har jeg vært fortvilet og virkelig ønsket å bry meg om det samme som de fleste andre.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

Husk det er bra og være annderledes og. Sett pris på det.

Barna dine var mye større enn jeg trodde, så store at jeg synes du kan høre hva de synes. kan jo og hende at din samboer kan forstå situasjoene din og vil la deg dra for en periode. hvis du vil ut av forholdet er det en annen ting, men han må få en sjanse. Fortell familien hva du føler og hva du vil.

At du er lærer er jo veldig bra, lett og få jobb som det, så da ligger jo det til rette.

Hvis dette tynger deg sånn, kan det være godt å bare gjøre det og, du kan bli en mye bedre mor etterpå, og kunne gi barna dine mye mer. det er positivt ment altså

[Gjest Gjest]

Så godt å høre at vi er flere som tenker slik! Jeg tenker akkurat som du, men jeg har funnet løsningen. Jeg vil jo ikke gi opp barna mine, så jeg tar dem med meg til et land i Afrika, til en by som er både vakker og trygg og med gode rammer. Der skal jeg kjøpe et hus ved stranden, til bare 210.000 norske kroner. Jeg har i tillegg med meg cirka 300.000 som skal stå på konto. Det koster lite å bo der, og alle som har litt penger har hushjelp. Jeg skal ha ei dame boende i tilknytning til huset, hun får kost og losji hos meg og 180 kroner i måneden. Det finnes en internasjonal skole av høy kvalitet hvor barna skal gå. Og jeg tenker å kose meg med akkurat det jeg vil: Hjelpe fattige til et bedre liv, samtidig med at jeg gjør akkurat som jeg vil når jeg vil, og uten at det koster særlig mye. Noe for deg?

[Gjest Gjest]

Så godt å høre at vi er flere som tenker slik! Jeg tenker akkurat som du, men jeg har funnet løsningen. Jeg vil jo ikke gi opp barna mine, så jeg tar dem med meg til et land i Afrika, til en by som er både vakker og trygg og med gode rammer. Der skal jeg kjøpe et hus ved stranden, til bare 210.000 norske kroner. Jeg har i tillegg med meg cirka 300.000 som skal stå på konto. Det koster lite å bo der, og alle som har litt penger har hushjelp. Jeg skal ha ei dame boende i tilknytning til huset, hun får kost og losji hos meg og 180 kroner i måneden. Det finnes en internasjonal skole av høy kvalitet hvor barna skal gå. Og jeg tenker å kose meg med akkurat det jeg vil: Hjelpe fattige til et bedre liv, samtidig med at jeg gjør akkurat som jeg vil når jeg vil, og uten at det koster særlig mye. Noe for deg?

Kan du fortelle mer om dette? Hva og hvordan?

[Gjest Gjest]

Kan du fortelle mer om dette? Hva og hvordan?

Vil ikke si for mye her inne, men tar med en på fem og en på åtte. Vi tre selger altså huset for en god slump med penger, betaler ned lånet og flytter til Afrika.

Jeg var der to uker i vår for å finne hus og godt nærmiljø, og fant et perfekt sted. Utdannelsen min kan jeg bruke flere steder. Men jeg har som sagt tenkt å bruke mest tid på å hjelpe andre. Siden det koster svært lite for oss å bo der sammenlignet med hjemme (selv om maten i supermarkedene er like dyre mange steder i Afrika som hjemme), så trenger jeg ikke å jobbe med det første. Jeg skal bruke de første månedene til at barna mine og jeg kan bli kjent, og få de inn i trygge miljøer, både på skolen og blant det utenlandske miljøet i byen. De skal også integreres i lokalniljøet, og guttungen er allerede påmeldt fotballaget.

Jeg kommer til å starte med å se hva jeg tror jeg kan bidra med, ha møter med organisasjoner og enkeltpersoner der nede som jeg allerede er i kontakt med. Jeg har en del ideer til prosjekter jeg kan bygge opp, men vil ikke lufte de her :-)

Poenget er at i Afrika er det en helt annen livsstil, ikke maset og stresset som er her hjemme. "I morgen, i morgen" er omkvedet. Det er relaxrd, laid back, behagelig. Ingen systemer som krever at du skal tilpasse deg 9-4. Og så er klimaet herlig... Og best av alt: Funker det ikke, kan vi bare dra tilbake til Norge - eller et helt annet land! Fatter egentlig ikke at folk gidder å gro fast i dette landet, som vi liker å tro er så bra å bo i...

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter, her fant jeg en interessant link :-)

http://blogg.sol.no/staralfur

[Gjest Gjest]

Hei! Tror det er flere som tenker som deg av og til. Noen ganger føles det som man mister litt av seg selv. Man blir presset inn i et system hvor man absolutt ikke passer inn. Vil bare si at jeg tror ikke det er nødvendig å rømme til et annet land for å leve etter andre verdier. Du kan gjøre det her også. Lev enkelt, selg bilen, jobb mindre, dropp fotballtrening og foreldremøter. Søk om fri for barna to ekstra uker i forbindelse med juleferien og reis bort i fire uker.

Lurer også på om du noen gang har bodd i utlandet? Min erfaring er at det er spennende og annerledes, men jeg har alltid begynt å lengte hjem etter noen måneder. Det føltes alltid veldig godt å komme hjem til Norge igjen etter noen uker elller måneder med jobb i utlandet. Jeg er derfor usikker på om det er så lurt å brenne alle broer.

Hvis du velger å gjøre noe drastisk synes jeg barna skal få være med på hele prosessen og at de selv kan velge om de vil bli med på denne reisen eller ikke. Det er jo heller ikke sikkert at faren deres vil at de skal bo der fast. Det ville ikke faren til barna mine gått med på. Kanskje samboeren din også vil bli med deg?

Tenk deg godt om og velg realistiske løsninger. Lykke til!

[Gjest imli]

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden... Tenker litt som gjesten over - at det er ikke sikkert du vil trives like godt som du tror - kanskje vil du lengte veldig hjem etter bare noen få måneder. Vet ikke om du har bodd i utlandet før. Jeg har det, bare noen måneder, trodde jeg kom til å takle det kjempebra, men herregud å jeg lengta hjem til Norge! Og dette var et land halvannen times flytur unna... Så tenk deg godt om!

[Nabodama]

Takk for svar. Barna mine er 9 og 15 år gamle.

Jannamor, jeg har tenkt i de baner du nevner. Tusen takk for det konkrete tipset i Dagbladet forresten. Det har nok blitt slik at dagene kommer og går, man lever slik man er vant til og motivasjonen for å gjøre noe med sitt eget liv blir borte. Men i det siste har jeg følt det sterkere og sterkere.

Jeg føler meg annerledes enn alle andre. Ser jo at familielivet er himmelen for veldig mange kvinner. Og da ramler jeg litt utenfor i diskusjoner om barnas gjøren og laden, nye oppussingsprosjekter og siste skrik innen interiør. Synes mye blir så overflatisk, og mange setter de materielle tingene høyere enn relasjonen mellom mennesker. Jeg er klar over at jeg kommer til å få pepper, og på en måte er det helt greit. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre, selv om det hadde vært lettere å være det. Mange ganger har jeg vært fortvilet og virkelig ønsket å bry meg om det samme som de fleste andre.

Jeg er lærer, så det finnes nok av muligheter for meg til å få meg jobb i utlandet. Samboeren min er av den hjemmekjære typen, og ønsker ikke noe annet enn å skape et hjem for oss. Trygt og godt. Og alt annet et det jeg ønsker. Så jeg kan ikke leie ut huset vårt, jeg må flytte fra ham eller bli der jeg er.

Det er nok flere enn du tror som er som du:)

Ikke at jeg noen gang har angret på at jeg fikk barn, men livet ble jo helt klart annerledes enn det ellers ville blitt. Likevel, hvem vet om livet hadde blitt bedre enn det ble?

Jeg har også drømt om å bryte opp og leve et helt annerledes liv, og jeg kommer kanskje til å gjøre det senere. Jeg sier kanskje, fordi jeg har vært i denne prosessen lenge. For meg har det noe med å sette opp status for hvor i livet man er, hvem man er, og hva man ønsker videre. En kommer til et punkt hvor en ser at hvis en skal gjøre noe ut av drømmene sine, må en snart begynne å gjøre det.

Jeg har bestemt meg for at inntil videre blir jeg her. Jeg hadde en slags "livskrise" hvor jeg var klar til å bytte ut alt jeg hadde med et mer spennende liv i utlandet. Men etterhvert som tiden gikk, innså jeg at jeg hadde så mye godt i livet mitt, som det kostet meg for mye å gi avkall på, deriblant mannen (som ikke var innstilt på eller kunne begynne et helt nytt liv).

Nå har jeg lært meg å sette pris på det jeg har, se de gode tingene i hverdagen min.

Det kan godt hende jeg ville fått et godt og spennende liv utenlands, men det er ingen garanti for at jeg ikke ville angret på valget, ettersom det betød å gå videre uten mannen.

Dessuten ville jeg uansett måttet vente til datteren (15) er ferdig med ungdomsskolen.

Når det gjelder snakk om interiør, oppussing osv, så har jeg en oppfatning at det er noe som fyller dagene, og gir en slags mening for noen. Men like ofte er en slik opptatthet av TING en måte å dekke over andre behov i livet.

Når en har barn. er mye av livet styrt ut fra deres behov. Det er vanskelig å bryte av tvert og begynne på nytt når barna er i skolealder, små, tenåringer osv. Alle aldre er vanskelige sånn sett. Nå er barna dine ( og mine) såpass store at det kan hende de har lyst til å være med på dette, men da må det legges til rette og planlegges godt.....umulig er det ikke.

Men du har en samboer. Hva du vil videre med ham er vel det største spørsmålet her. Vil du fortsette med ham, må han jo involveres i dette. Kan han tenke seg å prøve et annet liv med deg eller ikke. Vil han ikke, er det enten eller. Enten gjør du det slutt og går videre, eller du fortsetter i samme tralten, og ser det an noen år.

[Julianne]

Jeg har det da også sånn at jeg kan dagdrømme om et liv uten bringing og henting av barn, forsøksvis sunne middager, arrangere barnebursdager og gå på jobb hver dag. Tror ikke det er så veldig uvanlig å drømme seg vekk fra hverdagstralten som for mange handler om å forsøke å strekke til og innfri sine plikter i fht barn, hus, familie, jobb, venner, osv.

Det er ikke noe galt i å tenke sånn, men det er også viktig å huske på at du har selv gjort dine valg som har ført deg dit du er i dag, og da er det kanskje greit å snu noen steiner og se hvordan du kan leve et fullverdig liv selv om du ikke gjør det barnløs i en jordhytte? Du sier at du vil hjelpe andre og gjøre en forskjell - vel, du har faktisk to stykker rett foran nesa på deg som trenger deg veldig i noen år til. Står du det løpet ut, kan du flytte til en jordhytte så mye du bare orker! Det er snakk om maks 10 år til, så har du ikke lenger disse to barna som er avhengig av deg og hjemmet ditt.

Samboeren din kan du vel gjøre det slutt med, hvis han ikke er en del av "det gode liv" for deg - men ikke dump barna dine!! Prøv heller å få til en ny avtale med barnefar, kanskje han kan ha den daglige omsorg og du kan være besøksforeldren?

Det er mulig å gjøre endringer og kanskje få et liv som er mer i takt med det du ønsker deg, selv om du ikke tar drastiske skritt enda. Da har du fortsatt drømmen om jordhytta og kose deg med, og hvem vet om du kanskje får realisert den når barna dine er større? Hvis far overtar mer av ansvaret og du kvitter deg med de matchende gardinene og din materialistiske samboer, er det utrolig mange meningsfulle hjelpeting du kan bruke fritiden din på her hjemme også: besøksvenn, frivillig i ulike organisasjoner, støttekontakt, osv osv.

[Nabodama]

Hei. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Føler kanskje at jeg bare må få det ut.

Jeg lever et liv jeg ikke ønsker meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg har to barn, og en samboer som ikke er far til barna. På en eller annen måte tok livet mitt en retning som likner veldig på alle de andre livene jeg ser rundt meg. Men nå har jeg plutselig stoppet opp, sett meg rundt og innsett: det var jo ikke dette jeg ville. Jeg har aldri drømt om familieliv. Likevel har jeg det.

Min drøm handler om eventyr. Om å bo et helt annet sted enn i lille konservative Norge. Drømmen min handler ikke om materielle ting og 9-16 jobb. Ikke om å følge til fotballtrening eller gå på foreldremøter. Jeg gir blaffen i om unger får for mye sukker eller ikke, og jeg egner aldri en tanke til om sofaputene matcher gardinene.

Jeg vil ikke ha stort hus og to biler. Jeg vil bo i en liten jordhytte et sted hvor jeg kan gjøre en forskjell. Eller i en seilbåt uten å vite hvor "hjemme" er neste gang. Jeg vil være bare meg. Uten ansvar, krav og forpliktelser.

Jeg elsker barna mine. Men det føles som et helt liv til de blir voksne og klarer seg selv. Jeg lengter til det skjer. Gleder meg til å bli alene. Jeg vet ikke om jeg orker å vente så lenge. Har tenkt på å overlate barna til faren sin, dumpe samboeren som er en materialist, og forsøke å oppfylle drømmen om et helt annet liv. Men jeg har ikke samvittighet til det. Jeg angrer på nesten alt i livet mitt, og vet at jeg må starte forandringen nå! Men har jeg ryggrad nok?

Når det gjelder dette med å bo i jordhytte eller seilbåt uten krav, ansvar og forpliktelser, så slipper du nok ikke unna disse tingene uansett.

Over alt hvor du kommer vil andre ha forventninger til deg, du vil måtte ta ansvar for ting, og du vil ha forpliktelser og møte krav.

Det høres litt ut som om du har mest lyst til å rømme bort, uten å ha tenkt skikkelig gjennom hva det er du vil møte.

Jeg kjenner som sagt igjen mange av tankene dine, men jeg har også kommet så langt i min prosess at jeg innser at jeg må godta at ikke alt ble som jeg drømte om....og at det livet jeg drømte/drømmer om også vil koste, og også vil innebære valg som jeg med sannsynlighet ville angre på.

Du vil møte problemer, kanskje større enn du har nå, ved å bryte opp og gjøre det du har drømt om. Du vil møte følelsesmessige tunge perioder fordi du ga avkall på mennesker som betød mye for deg. Er du forberedt på det?

Hvordan vil du at forholdet til barna dine skal være i framtiden? Har du tenkt på om du kan opprettholde god og nær kontakt med dem hvis du f.eks overlater dem til pappan? Hvordan vil det at du drar og de blir igjen virke inn på dem, takler de å evt bytte miljø nå?

Du har mye å tenke gjennom.

Jeg sier ikke at du skal glemme drømmen din, men at du bør tenke gjennom alle sidene ved den, både de positive og negative konsekvensene.

Vil det koste deg og dine for mye å gjøre det du drømmer om? Kan det være en fordel å utsette dette noen år?

[Gjest lissi32]

Jeg syns det er trist å høre at folk angrer på at de har fått barn, etter at de har gjort tabben å fått to stykker.

Barn er uskyldige, og det er jo ikke bare å angre å putte dem inn igjen.

Det bør være gjennomtenkt, og JA det tar uendelig lang tid før de vokser opp og du slipper ansvaret.

[SnillMito]

Bare kjør på. Du lever ikke for andre, selv om du har barn. Egoistisk, kanskje, men jeg ville heller hatt foreldre som våget å realisere segg enn som kuet av konvensjon forble i rotteracet for å gjør sin imaginære "plikt".

For øvrig, hun angrer nok ikke på å ha barn i og for seg, men den tradisjonelle selvoppofrelsen som følger.

Endret 28. oktober 2007 av SnillMito

[Karry]

Godt og modig skrevet trådstarter.

Jeg tenkte på det du skrev om A4 liv. Er det ikke litt opp til oss selv om vi ønsker å følge en slik standard da? Må vi gjøre som alle andre? Og hvordan vet du at alle er så opptatt av interiør? Jeg tenker at vi stort sett kan velge. Mulig du skal teste ut det store steget fordi du har behov for å teste det ut okke som.

Men har du egentlig gjort noe særlig håndgrep i hverdagen din da? Gidder du bruke fantasien til å foreta deg noe annet? kanskje barna dine faktisk heller ikke ønsker et A4 liv? Du MÅ jo ikke arrangere vanlig barnebursdag, du kan be alle om å møte opp midt i skauen med tur mat? Du kan invitere til lokal innsamling til et godt formål. Du kan bestemme deg for å leve på et minimumsbudsjett bare for å se hva som går an. Du kan selge bilen og flytte ut på landet, begynne å sykle. Du kan bevisst oppsøke de miljøene du nå kanskje er tiltrukket av. forsk litt ut hvordan en tilværelse vil være i praksis mer enn en dagdrøm.

Jeg tror du driver littegrann virkelighetsflukt som i og for seg er berettiget og forståelig, men jeg tror ikke du kommer til å bli tilfreds uten et minimum av innsats. gå litt akademisk tilverks davel og se på hva er dine indre verdier, hva er du god til, hva gjør deg glad. skriv det opp, og begynn iallefall med å finne ut hvilke håndgrep du kan gjøre her og nå bare for å få til en forandring.

Og ta en prat med ugene dine davel, finn ut hva de er opptatt av. kanskje vil du få noen overraskelser og finne ut at dere kunne ha noen felles ønsker og interesser som dere kunne begynne med.

Lykke til iallefall!