Karin Naphaug

[Gjest Helen Parr]

Jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive en situasjon vi var oppe i for noen år siden.

Vår eldste gutt var halvannet år, jeg var høygravid med nummer to. Han hadde fått det for vane å våkne klokken fem om morgenen, med et ønske om å stå opp. For oss var dette uholdbart i lengden, og egentlig var det det for ham også. Resultatet av å stå opp så tidlig, var jo at han ble dautrøtt en gang i ni-tiden, på et tidspunkt det var for tidlig å sove formiddagslur. Med den følge at det ble mye surr i sovemønsteret.

Nå vil sikkert enkelte si at han måtte få regulere dette selv, og at vi satte våre egen behov foran hans, men det er jeg ikke enig i. At fem er for tidlig å stå opp, er rett og slett en kjensgjerning både han og vi foreldre må forholde oss til.

Vi forsøkte i den situasjonen vi var i, å la han skrike på natten og ikke tilby han oppmerksomhet som gjorde at han våknet ytterligere. Selvfølgelig ispedd trygghet for ham, og med det formål å gjøre det bedre på sikt. Resultatet var vellykket, etter to dager sov han til sju. Dette gav oss virkelig et nytt liv, og jeg tviler på at det har hatt noen særlig negativ effekt på ham.

Hvorfor skriver jeg dette? Nettopp for å understreke at det finnes utallige eksempler på hvordan denne metoden benyttes og at resultatet kan være viktigere enn metoden av og til.

Hos oss var endringen dramatisk, vil jeg påstå. Jeg gikk fra å være utslitt gravid med konstant mangel på søvn, til å bli noenlunde opplagt. At jeg skulle se vekk i fra det, er utenkelig. Dessuten måtte jeg tenke på mitt ufødte barn også.

[Gjest not perfect]

Jeg orker ikke gå inn på nok en diskusjon om disse temaene, men jeg er rystet over hvor mange som prioriterer "voksentid" og "barnefri seng" foran barnets behov. Og det å tro at et barn bare utnytter en, når de desperat prøver å bi forstått og hørt, nei, uff.

Små barn trenger å ha omsorgsperson(er) tilgjengelig hele døgnet.

Det var i gamle dager man trodde barn var onde og utspekulerte. Barn er så rene, og gode som det går an å være, og har aldri annet enn gode hensikter. La barna få det de utrykker at de trenger!

Selv om det innebærer at dere kanskje må være litt oppfinnsomme i forhold til "voksentid" osv.

Og det er det vi sier enten/eller - du tolker det dit hen at vi som liker at ungene sover og at vi får en time eller to for oss selv, tror at unger er onde og utspekulerte. Jeg tror ikke det og mine barn fikk god omsorg selv om jeg ikke tok dem opp og sang for dem når de gråt, men heller strøk hånden min over hodet deres og holdt dem litt i hånden til de roet seg.

Det er så mange nyanser og måter å gjøre ungene trygge på selv om alle foreldre ikke gjør det på samme måte og på den måten du selv foretrekker det. Alle må finne den måten som fungerer for seg og sin familie. Ikke la det bli enten voksentid eller omsorg - for begge deler fungerer fint sammen.

[Gjest Helen Parr]

Jeg orker ikke gå inn på nok en diskusjon om disse temaene, men jeg er rystet over hvor mange som prioriterer "voksentid" og "barnefri seng" foran barnets behov. Og det å tro at et barn bare utnytter en, når de desperat prøver å bi forstått og hørt, nei, uff.

Små barn trenger å ha omsorgsperson(er) tilgjengelig hele døgnet.

Det var i gamle dager man trodde barn var onde og utspekulerte. Barn er så rene, og gode som det går an å være, og har aldri annet enn gode hensikter. La barna få det de utrykker at de trenger!

Selv om det innebærer at dere kanskje må være litt oppfinnsomme i forhold til "voksentid" osv.

Du bruker sterke ord, Yrjenia.

Du er rystet, og sier at man prioriterer seg selv foran barna, at barn desperat forsøker å få oppmerksomhet. Dette er i beste fall en halv sannhet.

Små barn har stort sett omsorgspersoner tilgjengelig hele døgnet, bortsett fra de som utsetter barna sine for omsorgssvikt, men det er ikke det vi diskuterer her.

Her snakker vi om mennesker som ikke synes det er naturlig å la ungene diktere alt i hjemmet, og særlig barns leggetider. Du skyter langt over mål når du kritiserer disse metodene på generell basis. Jeg hadde vært enig med deg dersom du hadde presisert det til å gjelde spebarn som ble forlatt sultne, våte og alene i en seng gråtende. Det er ikke dette vi snakker om. Det må være mulig å tenke en nyansert tanke.

[Dalila]

Ærlig talt, ingen har sagt at unger er ondskapsfulle.

Når barn våkner/ikke får sove om kvelden og natten trenger de å få vite at det er tid for å sove. Ikke for å synge eller aktiviseres på annen måte. Det er vårt ansvar som foreldre å lære barn forskjellen på natt og dag. De kan ikke regulere dette selv.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, og for at de skal ha det bra om dagen så må de sove nok om natten. Barn trenger trygghet og rutiner, og det er nok ingen her inne som lar barna ligge alene og skrike i sin ensomhet. Det er ikke enten eller.

Å gi full service 24 timer i døgnet er misforstått kjærlighet spør du meg, og jeg er enig med den som sa tidligere at det ofte er mors behov som styrer en sånn situasjon.

[Susan Sto Helit]

Jeg er enige med flere her som sier at man kan høre forskjell på gråt og behov for oppmerksomhet, og "gråt" og ønske om oppmerksomhet og aktivisering.

Min gutt har fra han var 6mnd forsøkt å lage lyder som ligner på de han lager når han gråter, for å få oss foreldre til å komme løpende og plukke han opp.

Og da sitter han gjerne i senga og titter for å se om vi kommer, og når vi gjør det så gliser han og begynner å forsøke å leke med oss.

At vi ikke besvarer slike utrop, men lar han roe seg selv, og legge seg til å sove, er vår markering av at nå er det natt, nå skal vi sove.

Vi kommer løpende med en gang om ha gir det minste uttrykk for at han er redd, eller har vondt, eller bare trenger oss av andre grunner.

Tror til og med vi er litt for ettergivende og tar han opp for ganske lite.

Han er altså en trygg og harmonisk unge, som tester grensene våre, for å se hvor mye han kan få som han vil.

Det betyr ikke at han får alt han peker på, og alt som han vil, bare for at han aldri skal lage skrikelyder.

[Gjest imli]

Ærlig talt, ingen har sagt at unger er ondskapsfulle.

Når barn våkner/ikke får sove om kvelden og natten trenger de å få vite at det er tid for å sove. Ikke for å synge eller aktiviseres på annen måte. Det er vårt ansvar som foreldre å lære barn forskjellen på natt og dag. De kan ikke regulere dette selv.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, og for at de skal ha det bra om dagen så må de sove nok om natten. Barn trenger trygghet og rutiner, og det er nok ingen her inne som lar barna ligge alene og skrike i sin ensomhet. Det er ikke enten eller.

Å gi full service 24 timer i døgnet er misforstått kjærlighet spør du meg, og jeg er enig med den som sa tidligere at det ofte er mors behov som styrer en sånn situasjon.

Helt enig med deg, særlig i det siste. Det å sette grenser for barna sine, er å vise kjærlighet. Det er voksnes ansvar å oppdra barna til å bli forholdsvis greie voksne. Det er ikke dermed sagt at man skal la vær å gi dem omsorg. Det er viktig at barna føler seg trygge og tatt vare på.

Men ofte er det slik at barn som krever mye oppmerksomhet, gjør det fordi de er vant til å få mye oppmerksomhet. (Nei, det betyr ikke at man skal gi dem lite oppmerksomhet. Det betyr at man skal gi dem oppmerksomhet og omsorg, men at man også må lære dem å ta hensyn til andre menneskers behov og følelser).

[Tusenfryd]

Det har "alltid" vært sagt at de barna som får umiddelbar oppmerksomhet fra de er babyer blir klengete og uselvstendige, masete og usikre unger. Det har i de senere år dreid seg til at de barna som får riktig oppmerksomhet, dvs de som får umiddelbar respons og trøst ved fall el. men blir "oversett" når de kjeder seg (eksempel) blir trygge, sikre og gode unger. De klarer seg bra selv fordi de vet at ved behov er trøsten og omsorgen der.

TRor jeger svært viktig å huske på.

Kjenner ikke Karin Naphaug, men det som kommer frem her virker fornuftig og er ikke i strdi med hverken samsoving eller noe annet som jeg ser det, men er sunn fornuft.

Skriver under på Susan sitt innlegg.

Endret 25. oktober 2007 av Tusenfryd

[Gjest imli]

Nettopp - det er forskjell på å overse et barn som er lei seg og et barn som kjeder seg.

[Rubina D]

Jeg regner med at det var meg du siktet til Yrjenia når jeg sa at kveld er lik voksentid.

Mine barn legger seg mellom 1930 og 2030 og da er det natta og ikke masse dilling etter lesestunden.

Begge må tidlig opp mandag-fredag for å nå skolebussen om morgenen. Ergo de trenger søvnen sin og da får både små og store dekket sine behov.

For meg er kvelden voksentid fordi da er det husarbeid som står på dagsplanen, samt gjøre klar til dagen etter. Og når jeg er ferdig med det skal jeg slappe av og hente inn igjen energi.

Barna mine betyr alt for meg, men de skal ikke bestemme alt i denne verden heller. Det er min oppgave som voksen og lære dem regler, hva som er rett og galt og hva man gjør/ikke gjør i forhold til andre. Samtidig er det min oppgave at de får den omsorgen de har krav på.

Ta for eksempel medisiner. Vi hadde en periode hvor yngstemann nektet plent og ta astmamedisinen sin. Han hylte, skrek og ble helt vill og blånektet. Det hele resulterte i at vi måtte tvinge i ham medisiner, mens vi holdt ham fast mens han hylte og sprellet.

Høres grusomt ut, ja da jeg vet det, men han kan ikke bestemme når det passer ham å ta medisiner. Det er det faktisk legen og sykdommen som bestemmer og ikke han.

Det jeg vil frem til er at det finnes uhorvelig mange måter å oppdra barn på. Den ene er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Og det er faktisk en enorm forskjell på barn. Bare her praktiseres det to forskjellige oppdragelser, nettopp fordi barna er forskjellige.

Men jeg mener det er viktig at barn lærer seg å vise hensyn til andre barn og voksne også. Og det er det foreldrene som må lære dem. Og de lærer det ikke ved at foreldrene slipper alt de har i hendene 24/7 hver gang barnet knipser.

Men vi vet jo fra før yrjenia at vi stiller i hver vår ende av skalaen her og vi får bare være enig i at vi er uenige

[Gjest Helen Parr]

Men vi vet jo fra før yrjenia at vi stiller i hver vår ende av skalaen her og vi får bare være enig i at vi er uenige

Ikke enig i dette, Rubina D. Jeg opplever en forelder som ignorerer et barns desperate behov for omsorg, hjelp eller trøst som en som befinner seg i den andre enden av Yrjenias skala. Ingen av de som har skrevet innlegg til nå befinner seg der.

[Rubina D]

Ikke enig i dette, Rubina D. Jeg opplever en forelder som ignorerer et barns desperate behov for omsorg, hjelp eller trøst som en som befinner seg i den andre enden av Yrjenias skala. Ingen av de som har skrevet innlegg til nå befinner seg der.

Bare for å oppklare den har jeg og yrjenia hatt noen debatter om dette før og vi er langt i fra enige uten at jeg vil gå mer inn på det nå.

[Gjest Gjest]

Herregud så hysteriske folk er! Skjønner ikke hva dere reagerer på m dette her !!

Get a life

[Gjest hallo]

Ikke enig i dette, Rubina D. Jeg opplever en forelder som ignorerer et barns desperate behov for omsorg, hjelp eller trøst som en som befinner seg i den andre enden av Yrjenias skala. Ingen av de som har skrevet innlegg til nå befinner seg der.

Jeg er enig med din konklusjon av skalaen, men har en mistanke om yrjenia ikke er enig med deg. Hun sier jo:

Jeg reagerte kraftig på at denne damen fikk komme i studio, reklamere for seg selv, og gi brutale råd til småbarnforeldre.

Disse metodene hennes stammer jo i fra 40-50 tallet, da barn skulle sees og ikke høres. Trodde ærlig talt man hadde litt mer kunnskap og barns behov i dag!

..

Karin Naphaugs metoder er ikke bare brutale. De er veldig skadelige.

Problemet med folk som er ganske langt ut i ytterkantene, er at alle som ikke er helt enig med dem automatisk må være i den andre siden av skalaen.

[Gjest Mayamor]

Jeg er enig med din konklusjon av skalaen, men har en mistanke om yrjenia ikke er enig med deg.

Problemet med folk som er ganske langt ut i ytterkantene, er at alle som ikke er helt enig med dem automatisk må være i den andre siden av skalaen.

Der kom det bedre fram hva jeg også mener: det er ikke flo/fjære - alt/ingenting, men så mange nyangser i mellom.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke helt skjønne hva som skulle være så forferdelig med metodene. Men hvis foreldre i utgangspunktet fra begynnelsen av hadde lært barna sine gode søvnvaner hadde jo ikke så mange hatt problemene. Vi har selvsagt i perioder her også gitt trøst om natten, og vår datter har i perioder blitt lagt i vår seng for å sovne. Men dette har som regelgått over fordi vi ikke har stresset så mye med det i de periodene. Men jeg vet om mange som har begynt med dette å bysse og synge for barna, og klappe på de til de sovner. De jeg kjenner har da fått store problemer med å få barna til å sovne av seg selv om kvelden. Faktisk har det gått så langt at mor måtte sitte i 2 timer ved siden av sin sønns seng. Det sier jo seg selv at hvis man må holde på med dette nesten hver eneste kveld i 1 og ett halvt år, så er det ikke sunt for noen.

[Karry]

Kjenner et par som har vært kjempefornøyd med henne! de hadde surret seg helt inn i gal rytme, og fikk grei hjelp til å komme ut av det. det var overhodet ikke noe inhumant i det, og de priser seg lykkelige over endelig å fått nattesøvnen tilbake og overskudd til å være positive foreldre i motsetning til sure og slitne som de var før.

[Gjest imli]

Ja, det må være mange overbeskyttende foreldre med bortskjemte unger her i landet hvis tv2 hadde fått så mange mail/negative reaksjoner som ts skrev...

[Gjest Gjest]

Jeg reagerte kraftig på at denne damen fikk komme i studio, reklamere for seg selv, og gi brutale råd til småbarnforeldre.

Disse metodene hennes stammer jo i fra 40-50 tallet, da barn skulle sees og ikke høres. Trodde ærlig talt man hadde litt mer kunnskap og barns behov i dag!

Jeg sendte en mail til redaksjonen.

I tilbakemeldingen jeg fikk stod det at de hadde blitt bombadert av reaksjoner, ja at veldig mange hadde reagert, og de hadde fått mange mailer. Videre sa de at de tok dette alvorlog, og skulle jobbe videre med dette.

Syns dette er kjempebra, og tyder på at verden kanskje går i riktig retning alikevel.

Karin Naphaugs metoder er ikke bare brutale. De er veldig skadelige.

Nå har jeg sett innslaget du mest sannsynlig reagerte på, og jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor du ble så sjokkert.

Kan du beskrive nøyaktig hva du reagerte på?

For jeg hørte ingen hverken skadelige eller brutale råd, og jeg lurte på hva du konkret reagerte på.

[Lizzee]

Jeg orker ikke gå inn på nok en diskusjon om disse temaene, men jeg er rystet over hvor mange som prioriterer "voksentid" og "barnefri seng" foran barnets behov. Og det å tro at et barn bare utnytter en, når de desperat prøver å bi forstått og hørt, nei, uff.

Små barn trenger å ha omsorgsperson(er) tilgjengelig hele døgnet.

Det var i gamle dager man trodde barn var onde og utspekulerte. Barn er så rene, og gode som det går an å være, og har aldri annet enn gode hensikter. La barna få det de utrykker at de trenger!

Selv om det innebærer at dere kanskje må være litt oppfinnsomme i forhold til "voksentid" osv.

Det kan være maaaange forskjellige årsaker til at barn gråter eller skriker. Foreldre skal ikke umiddelbart konkludere med at barnet har vondt eller har behov som foreldrene skal gjøre noe med. Det er ikke foreldres hovedoppgave å tilrettelegge hele livet rundt det å unngå at barn gråter/skriker. Barn med slike foreldre lærer seg raskt at de kan trass-gråte/skrike seg til hva det måtte være. Barn lærer seg fort at dette er den riktige knappen å trykke på når det gjelder å få viljen sin.

Barn er ikke bare desperate etter å bli forstått. Barn ønsker å bli forstått ja - men desperate?? Barn har ikke bare edle og gode hensikter i alt de gjør! OK. Barn som våkner kl. 4 om morgenen og krever oppmerksomhet er selvfølgelig ikke ondskapsfulle vesener. Men de har heller ikke krav på å bli føyet i å stå opp eller få komme opp av sengen og inn til mor og far.... Da er det foreldrenes oppgave å få orden på søvnmønsteret. Fordi både barnet og foreldrene trenger søvn for å fungere i hverdagen! Det er IKKE det samme som å være egoistisk fordi man vil ha voksentid!

Forøvrig er jeg 100% enig med Helen Parr i hennes innlegg (under)

Opplevde det samme selv med to små barn (som det er 1,5 år imellom). Vi brukte metoden til Naphaug med stor suksess på det yngste barnet. Han holdt nemlig hele huset våkent. Storebroren ble vekket og var trøtt på dagtid. Jeg og far var slitne og det gikk utover hele forholdet og da selvføgelig også barna. Han som ikke ville sove om natten var en liten person som elsket å være midtpunkt og som gjerne ville ha viljen sin i alt. Men det fikk han ikke! Hele familien kunne ikke danse etter hans pipe! Han gråt og var sint fordi han måtte sove når han selv ikke ville (klokken 3 om natten) - men det betydde ikke at han hadde det vondt eller var fortvilet. Joda, han ble litt desperat når han forsto at mor og far ikke ville føye ham og leke med ham... Han gråt fordi han ikke fikk viljen sin - og han var rimelig viljesterk. Men etter 2 slitsomme uker (både for ham og oss) så sov han hele natten. Og resultatet var en mye mer fornøyd, opplagt og blid unge! Og en familie som totalt hadde mye mer overskudd.

Når det gjelder voksentid på kvelden. Vi legger jo ikke ungene primært for å få voksentid. Vi legger ungene til rett tid for at de skal få nok søvn. OG!!! Noe av bonusen er at foreldre da kan få ro til å snakke sammen uten barn som lytter eller skal ha oppmerksomhet. Foreldre får pleie forholdet sitt (eller brette klær og legge i skap.....) - dette er ikke egoistisk. Foreldre med et godt forhold er lykkelige foreldre som har mer å gi til barna sine! Foreldre som sitter alene i sofaen om kvelden og koser seg - det er ikke slik at disse er vanvittig lettet over å ikke ha barna tilstede som om de ikke ønsket å ha barn i det hele tatt! (det er slik Yrjena får det til å virke) Man puster bare litt ut og nyter flere sider av livet sitt og er kjempeglad i barna sine som sover!

Jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive en situasjon vi var oppe i for noen år siden.

Vår eldste gutt var halvannet år, jeg var høygravid med nummer to. Han hadde fått det for vane å våkne klokken fem om morgenen, med et ønske om å stå opp. For oss var dette uholdbart i lengden, og egentlig var det det for ham også. Resultatet av å stå opp så tidlig, var jo at han ble dautrøtt en gang i ni-tiden, på et tidspunkt det var for tidlig å sove formiddagslur. Med den følge at det ble mye surr i sovemønsteret.

Nå vil sikkert enkelte si at han måtte få regulere dette selv, og at vi satte våre egen behov foran hans, men det er jeg ikke enig i. At fem er for tidlig å stå opp, er rett og slett en kjensgjerning både han og vi foreldre må forholde oss til.

Vi forsøkte i den situasjonen vi var i, å la han skrike på natten og ikke tilby han oppmerksomhet som gjorde at han våknet ytterligere. Selvfølgelig ispedd trygghet for ham, og med det formål å gjøre det bedre på sikt. Resultatet var vellykket, etter to dager sov han til sju. Dette gav oss virkelig et nytt liv, og jeg tviler på at det har hatt noen særlig negativ effekt på ham.

Hvorfor skriver jeg dette? Nettopp for å understreke at det finnes utallige eksempler på hvordan denne metoden benyttes og at resultatet kan være viktigere enn metoden av og til.

Hos oss var endringen dramatisk, vil jeg påstå. Jeg gikk fra å være utslitt gravid med konstant mangel på søvn, til å bli noenlunde opplagt. At jeg skulle se vekk i fra det, er utenkelig. Dessuten måtte jeg tenke på mitt ufødte barn også.

[Julianne]

Jeg har ikke sett dette programmet, men ut fra det jeg leser her, syns jeg hun har gode poeng. Som Helen Parr sier - det går an å bruke hodet og ikke sluke alt rått til punkt og prikke, men tilpasse informasjon til seg og sine.

Barn som vet at det vanker kos, sang, eventyr, drikke ol hvis de våkner om natten, våkner gjerne om natten. Jeg tror IKKE ideen er at barna skal ligge og hyle vettskremte mens mor og far koser seg med voksenkvalitetstid... Ideen er nok IKKE at barna skal lure på om mor eller far fremdeles eksisterer og om de passer på dem eller ikke. Men å gi trygghet i så måte kan gjøres uten at det synges, leses, dilles og dalles midt om natten når barnet skal sove. Det tror jeg de fleste skjønner.

Jeg er også ganske sikker på at barn som vokser opp i den tro at de styrer foreldrene og hele familielivet, vokser opp som usikre, utrygge barn. Barn liker å vite at foreldrene setter grenser og at foreldrene er tydelige. Det fratar barnet ansvar for ting barn ikke evner å ha ansvar for. Og selvfølgelig er det viktig at foreldrene kommer seg helskinnet gjennom småbarnsperioden med mest mulig av samliv og vett i behold.

Jeg undrer meg også litt på hvorfor vi oppfordres til å skrive til TV2 og klage på innslaget. Om noen er uenige, så er vel det greit? Eller takler dere ikke at noen har et annet syn på ting enn dere har? Hvis man er litt åpen for andres tanker og synspunkter kan man lære mye og forhåpentligvis utvikle seg. Å stikke fingrene i ørene og rope lalala hver gang det kommer et innslag med noen som forfekter andre synspunkt på barneoppdragelse virker ganske snevert på meg.

Endret 27. oktober 2007 av Julianne