livet er hardt

[Gjest Gjest_Kristine_*]

jeg ønsker bare å dele min historie med dere og ønsker å få ut mine tanker og opplevelser.

For 4 år siden fikk jeg kreft, heldigvis en kreftform som var snill og som det var lett å gjøre noe med.

Jeg er i dag frisk, selv om jeg går til kontroll 2 ganger i året.

Så i påsken for 3 år siden vart min svigermor syk, og etter masse prøver viste det seg at hun hadde kreft i livmoren.

Hun fikk mye behandling og alt gikk egentlig greit..

Hun virket frisk og opplagt og prøvde å leve normalt.

Så for snart 2 år siden fikk min kjære elskede mor kreft..

Hun fikk lungekreft med spredning til ryggen.

Med henne gikk det ikke så bra i tiden etter.

Hun vart opperert i ryggen.

Pga svulster hadde hun fått brudd i ryggen.

etter opprasjon fikk hun mye cellegift og stråling.

Min mor var Tøff.

Aldri klaget hun og aldri var det snakk om å gi opp.

Eneste hun pratet om var når hun blei frisk.

Så i nov for 2 år siden vart min svigermor akutt dårlig.

Kreften hadde eksplodert.

Hun døde kun etter noen dager.

Min mann er enebarn og har en far som også er syk etter hjerneslag, så alt måtte vi sørge for selv.

det var tøft.

Ente med at min kjære fikk kyssesyke og blei sykemeldt i 6 mnd.

tiden gikk, jula var spesiell og trist.

Sammtidig som vi prøvde å nyte tiden med min mor.

Så i januar gikk min mor i kramper hjemme på badet.

Hun blei sendt på sykehus og det viste seg at kreften hadde spredd seg til hjernen.

Da ble hun satt på kortison og dermed ble hun totalt forandret.

Hun forandrett seg ikke bare utseende messig, men også som person.

det er det en hjernesvulst kan gjør med et mennenske.

Hun var ikke den personen som hun tidligere var.

Hun fikk mer inntesiv behandling, men jeg forsto hvilken vei det bar.

Selv om min mor ALDRI pratet om det.

Men det gikk som jeg fryktet.

Hun døde etter en lang og hard kamp sist sommer.

Hun var fryktelig syk den siste tiden og hadde noen grusomme smerter.

Jeg opplevde å se ting som jeg ikke unner noen å oppleve.

Jeg orker ikke en gang å gå inn på det.

Jeg må også kort legge til at i løpet av denne perioden så har jeg og min kjære også mistet en onkel og en god venn i kreft.

Alt dette skjedde i løpet av en 4 års periode.

Jeg har ingen søsken, ingen far(aldri møtt han)

Jeg er så takknemlig for min kjære og jeg har hverandre og kan støtte hverandre.

Når jeg tenker tilbake så forstår ikke jeg hvordan vi har kunnet takle alt dette uten å gå under.

Jeg tar meg selv i å tenke på når skjer det neste tragiske.

Men prøver å vere posetiv..

Hvordan går jeg videre??

Jeg savner min mor så sinnsykt mye.

Hun var den trygge, stabile i mitt liv.

Takker for dere ville lese mitt innleg.

Jeg beklager om det var litt uoversiktelig og skrivefeila.

Ikke lett å skrive alt dette.

Aldri gjort det før ogjeg kunna nok skreve mere, men...

Takk

[snuppelure37]

Jeg kan ikke gjøre noen annet enn å gi deg en stor

Skjønner godt at du savner mamma'n din......det er liksom det ene menneske på hele jorden som alltid vil være der for deg uansett.

Håper fremtiden bringer masse godt på din vei, for det fortjener du etter disse tøffe årene.

[Gjest lissi32]

Hva skal man si? Å miste så mange som har stått deg nærmest. Jeg har mistet bestefaren min i en alder av 85 år, ganske så naturlig at man dør da, samt at han var alkoholiker og ikke den som stod meg aller nærmest. Jeg tenker hver dag på hvor redd jeg er for å miste noen. Kreften er så kraftfull og noen ganger så uovervinnelig. Jeg beundrer deg for at du står oppreist.

Ta godt vare på din samboer, dere har hvertfall hverandre. Deilig å vite at man har en å dele livet med, og tar vare på den tiden man har. Trøsteklem.

Er veldig enig at livet er hardt, og føles ofte urettferdig.

En ting vi ikke råder over, det er liv og død.

Elsk mens man kan.

[Gjest Gjest]

Nå er det viktigere enn noen gang at dere tenker på dere selv. Dere må bruke tid på å komme til hektene igjen.

Det er umulig å vite hvordan man helt skal klare det, men begynn i det små. Har dere mulighet til å komme dere på en lengre ferie langt av gårde - så prøv å få det til. Cuba eller Fillippinene er begge steder med nydelige strender og mye sol. Få dere gode minner så fort som mulig.

Prøv å omgi dere med glade mennesker. Mennesker som har lett for å fokusere på det negative bør dere rett og slett unngå.

Prøv å oppleve så mye som mulig. Når dere dytter nye og gode opplevelser inn i hodet, vil det etterhvert kunne skyve vekk mange av de vonde opplevelsene deres.

Dere har klart alt dette sammen. Nå er det deres tur til å ha det bra.

Jeg ønsker dere alt godt av hele mitt hjerte.

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Takker for klemmer og tanker dere sender til oss!!

Vi dro bort når alt dette var over...

Har nå gått over 1 år siden min mor gikk bort og ting går jo videre.

Selv om jeg til tider savner henne noe ubeskrivelig mye.

Hadde jo i mange år vert bare henne og meg.

Men det som skremmer meg aller mest nå er at til tider føler jeg meg så følelsekald.

Skal liksom til mere før jeg blir trist over ting og jeg klarer ikke å gråte over alvorlige ting.

Slik vil jeg jo IKKE ha det.

Jeg vet det er mange triste skjebner ute i verden, men jeg synest sliksom synd på meg og min kjære.

Vil jo ikke ha det slik for all fremtid.

En annen ting er jo at siden tiden går så forstår gjerne folk rundt oss ikke at vi forsatt sliter med savnet.

At vi forsatt er triste og gjerne føler for å prate om våre kjære.

Ikke hele tiden, men innimellom.

Og jeg blir så fortvilet når jeg hører venner som forbanner sine foreldre og krangler med dei om bagateller.

Dei vet ikke hvor heldig dei er som har sine ennå.

Det er tungt å vere 2 samboere som begge er enebarn når jula nærmer seg og vi vet alle våre venner er hos sin familie.

Nei huff nå blei det mye negativt her...

Vi har det jo egentlig bra.

Er bare noen dager som er tyngre en andre og da er det godt å få letta sitt hjerte.

[Gjest Gjest]

Så trist at dere øfler at folk rundt dere ikke ser sorgen deres, og ikke forstår. Jeg forstår veldig godt. Det å få så mye i en så kort periode er også veldig intenst, og døden opptar liksom hele livet.

Dere er veldig heldige som har hverandre, og dere står nok veldig sterkt sammen for fremtiden nå når dere har vært i gjennom så mye sammen.

Det er nok ikke lett å tro det, men livet blir lettere. Sorgen blir man aldri kvitt men man lærer seg å leve med den, den blir en del av livetm eb del av dere som person. Samtidig vil dere vokse på dette å komme ut som noen andre mennesker enn det dere var før. Dere vil ha et perspektiv på livet som mange ikke får før sent i livet. Dere lærer å sette pris på de små og nære ting og vil på denne måten også oppleve mer lykke, samtidig som at dere har med dere samvet og sorgen. Livet har en fin måte å balansere akkurat dette på. Vi lærer å bli mer lykkelige, akkurat på grunn av sorgen.

Jeg håper dere klarer å nyte julen og ta vare på minnene. Dere kan også starte deres egne tradisjoner, hvor dere gjerne innlemmer minner om familien deres, enten i en spesiell pyntegjennstand, eller et spesiellt lys. Vi tenner et lys som vi har brennende hele jula så sannt vi er hjemme, det er svigermors tilstedeæværelse med oss i jula og har en spesiell julepynt som hun var glad i stående på en hedersplass i hjemmet. For oss er dette fine tradisjoner som gjør at vi kan minnes alt det fine litt ekstra i jula.

Lykke til for fremtiden

[Gjest Gjest]

Jeg har også opplevd liknende. Mistet først en av foreldrene mine og mistet på en måte den andre også da. Uten å gå inn på detaljer har jeg veldig begrenset kontakt med "familien" min nå og vi var uansett aldri av den typen familier som er veldig tett knyttet sammen; var liksom bare foreldrene mine (hvor jeg da var mest knyttet til den som døde da den andre har litt for mange problemer med seg selv til å ta hensyn til andre...narcissist osv) og meg.

Noen år etterpå fikk jeg så selv kreft og er fortsatt under behandling. Også skjedd mye annet i samme periode ift å miste folk som stod meg nær til sykdom, ulykker, slutt med samboer osv.

Kjenner meg igjen i det ts sier om at alle på en måte "glemmer" de vi har mistet etter en stund. Livet går liksom videre av seg selv men man blir ikke kvitt følelsene og når jeg nå tenker tilbake på de første par årene etter at den ene av foreldrene mine døde så er det hele som en tåke jeg ikke helt skjønner hvordan jeg kom meg gjennom. Siden jeg selv fortsatt er syk føler jeg at jeg er på vei inn i nok en periode den jeg føler meg litt skrudd av rent følelsesmessig. Kanskje er det en måte hjernen hjelper en å takle ting på. Man merker jo også etterhvert at man har forandret seg som menneske på grunn av at man har møtt på livets realiteter tidligere og kanskje mer brutalt enn hav de fleste gjør.

Men man vokser som menneske og jeg klapper meg selv på skulderen for at jeg føler meg såpass mentalt stabil som jeg gjør. I en verden der jeg har inntrykk av at "alle" har gått på lykkepiller ol. så har jeg styrt klar av denslags og funnet måter å leve med ting på. Vi mennesker er mer robuste enn vi tror og det håper jeg ts tar med seg.

[gatebil]

får helt vondt av å lese innlegget ditt..

har selv opplevd kreften på nært hold. Men jeg var ikke så gammel, å forsto ikke alvoret der å da..

Du er heldig som har samboeren din, dere må fortsette å ta vare på hverandre..

Snakk om det som har skjedd, ikke gjem det inni deg, få det ut. Prøv å minnes de gode dagene dere hadde sammen, å prøv å glem de vonde..

Gå til graven, legg ned en rose, tenn et lys om du føler for det.

Jeg tror moren din er med deg i dag.. du kan bare ikke se henne..

Broren min opplvede engang noe mektig unaturlig, han var ute for en bilulykke, ble kastet ut av bilen noe som reddet livet hans. Men det føltes ikke som han ble kastet, det føltes som han ble bært ut..jeg er sikker på det var noen som passet på han..

Ønsker dere masse lykke til videre.. du vil aldri miste sorgen.. men den vil bli lettere å bære.. stå på, du er tøff! sinnsykt tøff!!

[Gjest Gjest_kristine_*]

Takker for all støtten...

Har tatt meg godt over et år å få satt ord på alt sammen.

Når jeg tenker tilbake så fatter jeg ikke hvordan jeg klarte å vere så sterk.

Utrolig hva vi mennesker takler.

Men det at man er sterk i slike sammenhenger kan også gjøre at dei rundt faktisk ikke ser ditt behov for støtte og trøst.

Jeg er hverfall ikke flink til å be om det.. jeg trenger forsatt støtte selv om jeg ikke sier det høyt.

Derfor godt å kunne skrive noen ord her.

Jeg vet jeg ikke er den eneste med tøffeopplevelser lik dei jeg har hatt..

Stå på alle sammen..

Dere er alle i mine tanker.

[Gjest Mayamor]

Innlegget ditt er en påminner om hvor heldig vi egentlig er. Ting vi tar for gitt. Helsen som til tross for litt småplunder er bra. Har en tidligere svigermor som har kreft og er under behandling nå. Skal ta og bestille en blomst til henne når og bare si at jeg tenker på henne. Og det hadde jeg muligens ikke gjort i dag om det ikke var for ditt gripende innlegg. Ta vare på hverandre og kjærligheten, sammen er dere sterkere enn de fleste.

[Gjest Gjest_kristine_*]

Jeg tror nok at din svigermor blir glad for blomstrene.

Viktig for dei som er syke å vite at noen er der for dei.

Kan vere lett for alle rundt og ikke heilt tørre å vere sammens med alvorlig syke.

Min mor opplevde at mange trakk seg unna og det vet jeg såra henne veldig.

Man trenger ikke prate bare sykdom om man ikke vil , for mange er det nok å bare la skravla gå om løst og fast..

Viktigste er å vise at man bryr seg.

Ennå en takk for alle innlegga dere har skreve...

Takknemlig for all støtten dere gir meg..

Viser bare at det finnest så mange snille og flotte mennesker i dette landet.

TAKK

[Gjest Gjest_Malene_*]

En kraftig god klem fra meg også Jeg er i tilsvarende situasjon som du var i tidligere og det er en tøff tid f.t. Det er på en måte litt terapi å lese om andre som har vært i samme situasjon.Jeg mistet min bror for 4 år siden som døde 36 år gammel av hjerteinfarkt, en venninne av meg døde av kreft for 1,5 år siden, min far døde i april (han var alkoholiker og drakk seg i hjel...).

Far og mor var skilte. Jeg har alltid hatt et nært og godt forhold til min mor og vi har hatt en utrolig fin kontakt. I fjor sommer fikk hun småcellet lungekreft med spredning til lymfer.Men det hjalp godt med cellegift og strålebehandling. Men for noen uker siden kom tilbakefallet...spredning til lever og skjellet. Jeg er livredd for at det skal spre seg til hjernen og påføre henne store smerter, slik det gjorde med din mor....Hun sier til meg at hvis det blir veldig "ille" kommer hun til å ta overdose med piller..Ja, det var litt av en "julepresang" for min mor (og oss). Jeg er nærmeste pårørende og det føles som et stort og tungt ansvar. Håp den ene dagen og fortvilelse den neste dagen..I går fikk hun en siste cellegift kur, men prognosene er vissnok dårlige for at behandlingen skal ha like god effekt, men tiden får vise. Heldigvis har jeg en samboer som er utrolig forståelsefull i den tunge tiden. Han har også mistet sine foreldre og vet hvordan det føles. Våre to jenter på 15 og 19 år har snart ingen besteforeldre...Trist ...men sånn er livet.

[KristineT]

Hei...

(

Det er meg som har startet dette temaet..

Bare ikke vert innlogget før..

Jeg føler så innmarig med deg.. Jeg vet vel omtrent hvordan du har det nå..

Uansett hva jeg skriver til deg så vil ikke det gjøre ting bedre for deg og dine..

Så jeg gir deg en god klem og så håper jeg dere får ei fin jul og at dere får brukt all tid på hverandre.

Håper dere kan vere opne mot hverandre og snakke opent ut om sykdommen og alt som dere vil prate om.

For det ville nemlig ikke min mor, hun benektet (ikke akkurat et riktig ord her.. men i mangel på noe bedre) sin sykdom og pratet alltid bare om fremtiden og hva hun skulle gjøre når hun blei frisk.

Hun nektet å innse at hun var dødelig syk og at det ikke var noe å gjøre med.

Det er det som plager meg mest nå for tiden at jeg ikke fikk sagt til henne alt jeg tenkte på og hvor mye hun betydde for meg.

Hun ville aldri prate om slike ting.

Så jeg håper dere får pratet masse og vise hvor glad dere er i hverandre.

God jul til deg og dine... jeg tenker på dere alle som står oppi liknende situasjoner.

Klem fra K

[bigredmachin]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=307700

Gå inn her og les.jeg fant det i dag,helt tilfeldig,-og det gjorde meg godt.jeg ble enke for 11år siden,-født i 1960!!!! Fatter ikke at jeg kom gjennom det.

Du har mistet mange og nære mennesker,så det er helt normalt for deg å reagere som du gjør.

prøv sorg-gruppe eller noe der du bor.jeg anbefaler ikke antideppresiva! Det er en kjemisk,bilig og enkel løsning,men gjør ting værrepå sikt.Man blir veldig avhengige av de.det beste er å sbakke,gråte,skrike,prate sorgen ut av seg.

Ønskker deg lykke til!

Varme tanker fra meg.

"Den som sår med tårer,skal høste med jubelrop!"-

HÅPER du får et GODT 2008!!!!!!!

Endret 20. januar 2008 av bigredmachin

[Gjest Gjest_90]

Jeg føler med deg! Og nå skriver jeg bare litt her, for å få litt ut og fortelle om dette.

Min bestemor, på 52, som både jeg og min mor er veldig nære, har akkurat fått diagnosen lungekreft, med spredning til leveren og i hoftebenet, hun er blirr forferdelig syk på så kort tid. For 1 månede siden så hadde vi aldri trodd dette. Og det blir bare verre og verre for ver gang i snakker med legene. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne behandle fordi hun er underernært, og for svak, men nå får de i henne mat, og skal prøve å begynne cellegift, men uansett så kommer hun ikke til å leve mer enn 1 år. Alle i familien avlyser reiseplaner, og ingen er i noe som helst julestemning, og på julaften kommer vi til å sitte på sykehuset med henne. Dette er så utrolig vanskeligt for hele familien. Jeg merker det veldig mye på min mor, at hun endrer seg, og jeg er veldig bekymret for henne, for om hun stresser eller bekymrer seg for mye så kan hun bli syk og må øke dosene på kortson, på grunn av hjertetransplantasjonen. Dette er så fælt for jeg merker godt selv og at jeg har endret mer, jeg tenker mer, depper mer og kommer nok ikke i noe julestemning. Dette er også den eneste besteforelderen jeg har ukentlig kontakt med og er nære, og det er så vanvittig fælt å tenke på at vi ikke kommer til å snakke mer i gostolene hjemme hos henne lengre!

Men som hele familien sier, så må vi le, prøve å leve normalt, bruke meste av tiden vi har, prøve å komme i julestemning, og dette synst jeg alle burde gjøre! Tenke på det gode, minnene og stundene!

[Gjest Gjest_student_*]

Utrolig vondt å lese innlegget ditt..

Skjønner veldig godt du savner mamma'n din veldig.. kan ikke forestille meg hvordan det er eller hvordan jeg selv hadde taklet det.. Men skjønner at det gjør vondt..

Jeg har ikke mistet foreldrene mine, men jeg har mistet mange andre jeg var veldig glad i opp igjennom årene.. Livet går opp og ned..

Bare det siste året har det skjedd så mye.. det kom dødsbudskap på dødsbudskap, sykdomsbeskjeder på sykdomsbeskjeder.. Tenkte til slutt bare 'off, hva blir det neste..' I perioden januar - mai skulle jeg vært i tre begravelser..jeg kom meg bare i en.. pga skole og jobb fikk jeg ikke mulighet til å gå i begravelsen til en god nabo fra barndomsstedet og onkelen min.. begge de segnet om og døde brått.. men jeg var i min mormor sin.. ubeskrivelig vondt.. skjedde så mye annet på samme tid.. tre andre familiemedlemmer fikk kreftdiagnose, en fikk slag..

Har fått en reaksjon nå i ettertid, når alt har sunket inn, itillegg så er det mye annet som skjer, man må leve videre, og fungere optimalt, både på skole og jobb.. Det er hardt iblant..

Nå var ikke dette ment for at jeg skulle sitte å skrive om meg selv.. men noen dager er bare mørkere enn andre.. håper det går bedre med deg nå, og at du bruker kjæresten og vennene dine på dager som er ekstra tunge. Jeg synes det hjelper veldig og bare få fortellt alt til venner jeg stoler på.. de kan ikke skjønne uten å vite..

stor til deg. Og lykke til videre, håper 2009 blir et fint år for deg

[Gjest Gjest_P]

Dette er kjempe tøft, men du har virkelig vært flink synes jeg.

Forståelig at du savner din mor, men som du beskriver, så har du heldigvis din kjære ved siden av deg.

Jeg har vært gjennom masse vonde opplevelser selv i de 2 siste årene..

Det jeg kan anbefale deg, er ABSOLUTT å vite hvordan du skal klare å holde kjærsten din ved siden av deg, ikke la småe ting i hverdagen ødlegge noen gang for dere to, dere har kjent hverandre nok en stund, gått gjennom masse, og trøstet hverandre samtidig. det betyr sikkert mye for deg å ha han i nærheten. i tilleg prøv å tenk positiv, livet går jo opp og ned, du har vært nede i flere år, hos deg har det tatt lang tid, kanskje du er på veien oppover nå??

En stor klem.. og lykke til videre i livet vennen min:)