Gjeldsslave og deprimert

[Gjest Gjest]

Et enkelt regnestykke: 60.000 i året utgjør 5.000 kroner i måneden. Et menneske med en helt normal lønnsinntekt har kanskje utbetalt 17.000 og sitter da altså igjen med 12.000 kroner. Det er jo ikke så galt hvis det er snakk om et boliglån og boutgiftene er betalt ved å betjene lånet, men her er det snakk om at de ikke er det. Boutgiftene må dekkes av de 12.000 og i tillegg kommer mat, klær, arbeidsreiser osv. osv. Det går på et vis, men gjelden reduseres ikke og situasjonen vil fortsette å være slik uoverskuelig fremtid. Klarer man å leve på 11.000 kroner i måneden inkludert boutgifter vil det ta 13 år å nedbetale gjelden.

Må bare legge til at det er mange enslige uføre som ikke har utbetalt mer enn 11 000 i måneden. Dette skal dekke alle utgifter: boutgifter, mat, klær...Personen som omtales i denne tråden er frisk og kan kanskje ha en ekstrajobb annenhver helg. Han har også en samboer å dele boutgifter med.

[Leo]

Må bare legge til at det er mange enslige uføre som ikke har utbetalt mer enn 11 000 i måneden. Dette skal dekke alle utgifter: boutgifter, mat, klær...Personen som omtales i denne tråden er frisk og kan kanskje ha en ekstrajobb annenhver helg. Han har også en samboer å dele boutgifter med.

Det er jeg fullstendig klar over og jeg svever da heller ikke den villfarelsen at det er noen dans på roser å være enslig ufør.

Endret 19. oktober 2007 av Leo

[snuppelure37]

Må bare legge til at det er mange enslige uføre som ikke har utbetalt mer enn 11 000 i måneden. Dette skal dekke alle utgifter: boutgifter, mat, klær...Personen som omtales i denne tråden er frisk og kan kanskje ha en ekstrajobb annenhver helg. Han har også en samboer å dele boutgifter med.

Hvorfor skal alltid svake grupper settes opp mot hverandre når det er snakk om penger?? Dette irriterer meg grenseløst!!

Selvfølgelig er 11 000,- i mnd en levelig inntekt, men som det ble opplyst her tidligere....de 5000,- som går til lån i mnd da er kun til renter, ingenting av lånet blir nedbetalt. Så dersom man da i tillegg betaler 2000,- ekstra i mnd på lånet....så er man ferdig etter ca. 21 år.....oppløftende..... Dersom man derimot er enslig og ufør, er sjansen stor for at man får gjeldsanering.

Nok om det, jeg er enig med flere andre her at det er bare å bite i seg skammen, ta lua i hånden og krype for kreditorene. Prøve å få i stand gode avtaler som alle kan leve med. Tilby seg å betale hovedkravet og litt renter. Mange kreditorer er mer interessert i å få inn litt av pengene, enn å ha slike saker hengende i årevis.

[Gjest Gjest]

Hvis gjelden er på over 500.000 og det ikke lar seg gjøre å få til en form for gjeldsordning/-sanering, har man faktisk ikke så mange muligheter. Bare renteutgiftene beløper seg da til nærmere 60.000 i året og selv om man betaler alt man makter, og kanskje også lever under det strenge regimet som tvangstrekk i lønn etc. innebærer i uoverskuelig fremtid, så blir man faktisk aldri ferdig!

Hvordan beregnet du 60.000 i året i renterutgifter? Ser ikke at TS har nevnt rentesatsen. Hvor høy rente beregner du utfra? 12%? Er det vanlig å ha så høy rente?

[Gjest Blondie65]

Jeg forstår ikke at denne gjelden er uoverkommelig. Hvis renta er f.eks 7% og han betaler 5000 hver mnd har han nedbetalt lånet om 12 år. Noen ganger blir ikke livet slik man hadde tenkt. Da må man gjøre noen justeringer og forsøke å gjøre det beste ut av det. Vi må alle stå ansvarlig for de valgene vi tar.

Renten er IKKE 7% på kredittkort og forbruksgjeld - den er vel nærmere 25% vil jeg tro.

Trådstarter: Begynn i en ende. Knekk alle kort og begynn å betale. Det går an å komme gjennom dette.

Er det kommet til namsmann og/eller inkasso så kontakt inkassoselskapet og si at dere ønsker en løsning.

[Leo]

Hvordan beregnet du 60.000 i året i renterutgifter? Ser ikke at TS har nevnt rentesatsen. Hvor høy rente beregner du utfra? 12%? Er det vanlig å ha så høy rente?

Satsen for morarente, altså forsinkelsesrente på misligholdte krav, er i øyeblikket på 11,5% p.a.

[Gjest Gjest]

Satsen for morarente, altså forsinkelsesrente på misligholdte krav, er i øyeblikket på 11,5% p.a.

Hvis renten er så høy forstår jeg at det blir vanskelig å betale gjelden. Håper trådstarter og hennes samboer kan forhandle seg frem til en lavere rente.

[Gjest Blondie65]

Nøkkelen til det er å komme seg vekk fra inkasso og namsmann og betale som man skal en periode og så refinansiere. Refinansiere til alminnelig forbrukslån i stedenfor kredittkortgjeld.

[Gjest Nedfall]

Er det ikke noe med at man kan flytte til Nord Norge og få slettet endel (eller alt) av studiegjeld.. ? Hvis det er det det er snakk om da.. ?

[Gjest Helt utmattet....]

Nord Norge??? Studielån? Nei nei nei....

Ok. Samboeren min prøvde for 4 år tilbake å starte ett firma sammen med en kompis, det gikk i dass. Så måtte de ta opp ett lån for å komme seg ut av det. Siden har det ballet seg på. Da jeg flyttet inn hit fant jeg uåpnede regninger for over 100 000 kr. Vi fikk refinansiert alt det. Det var omlag 415 000. Etter at han begynte å betale på det ble betalings anmerkningene slettet, og da gikk han og skaffet seg nye kredittkort. Ett på 50 000 og ett på 30 000. Altså 80 000. Med ENORME renter. Ett mastercard black, og ett annet surrekort. I allefall. Jeg har gjort ALT som står i min makt. Han jobber fra tidlig om morgen til sent på kveld, så jeg har fullmakt til å ringe de fleste steder og har fått til noen avtaler. Dessuten har jeg fått sperret han hos Lindorff Decision, Dun & Bradstreet og CreditInform for kredittsjekker, så han har ikke sjangs på å få kredittkort før jeg mener han er klar for det. (Om 50 år, eller aldri?) Jeg har i allefall kodene for å oppløse det.

JEG GJØR ALT JEG KAN!!! Men allikevel står jeg stille. Unnskyld at jeg la skylden på eksen hans, dere. Men jeg hater henne så inderlig. Hun var så stygg mot han. Takk alle sammen, til og med litt trøst og klemmer er godt å få nå. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og ja, Leo. En frisk, oppegående person som er fullstendig arbeidsfør skal ikke måtte trenge gjeldssanering. Han er sta nå. Virkelig innstilt på å klare det. Men det tærer på meg, da hele lønna hans på omlag 20 000 går rett i gjeld, mens jeg sitter igjen med husleie, mat, strøm osv...

Et lite hjertesukk....

og litt agressjon....

Og på toppen av det hele er jeg så dypt og inderlig forelska.... :rødme:

[Gjest Blondie65]

Men nå er det STOPP.

Kredittkortene er knekt, nye kan ikke startes opp. Dermed vil gjelden etterhvert gå ned.

Dere har allerede kommet så langt at det er faktisk gjeld som betales for pengene.

Etterhvert som kredittkortene kommer vekk fra limiten så vil minimumsbeløpene man betaler på disse gå ned. Da er det kanskje et poeng å betale mindre hver måned slik at man har litt rom i økonomien (en slags belønning for at man har gjennomgått en trang periode)?

Uansett er dere på rett vei - selv om dette er slitsomt. Vet av egen vond erfaring.

[Gjest Helt utmattet....]

Men jeg har samtidig litt dårlig samvittighet.. føler at jeg har umyndiggjort han helt. Han vil så gjerne, og jeg stoler på det. Jeg har klipt i stykker kredittkortene hans, sperret for all kredittsjekk, tatt fra han nettbanks kalkulatoren, og krever full oversikt hele tiden. I går var han så søt at han sendte meg lønnsslippen sin til meg på mail med en gang han fikk den for å vise meg hvor mye han hadde fått inn, også spurte han pent om å få lov til å kjøpe lunsj på jobben i dag siden det var fredag. (Han har vært flink og smurt seg matpakke hele uka)

Jeg er litt stolt av han også da...

[Gjest Blondie65]

Klart at du føler at du umyndiggjør han. Men hva annet skal du gjøre? Han har jo selv vist at ubehagelige ting hjemmes i en skuff (jeg fant en sånn jeg også da jeg ble skilt ... ).

Mest sannsynlig vil han se selv at det du gjør nytter om et års tid når han kan se selv at gjelden faktisk går nedover. Om ikke raskt, så i alle fall rett vei.

Men det er ikke godt å være den "sure kjerringen" som må stå der med myndigheten og negativiteten.

[Gjest Helt utmattet....]

Nei, takk, da har du forstått det. Det tærer veldig på forholdet vårt. Jeg våkner om nettene av angst, vi krangler mye om penger, jeg er ei sur megge, han prøver så godt han kan, jeg får dårlig samvittighet, han får dårlig samvittighet fordi han har "dratt" meg inn i dette... og det fortsetter:) Men jeg må bare prøve å se positivt på ting, og fremover tror jeg....

[Gjest Helt utmattet....]

Takk forresten, Blondie65. Og listen her er uendelig. Takk til dere alle!

STOR

[Gjest Nedfall]

Skulle til å nevne Bank2, siden de har en gjeldsmeklingsordning, men så fant jeg dette..

(Se under "Oversikt over rådgivere som bør unngås" litt ned på siden)

Kort sagt: Glem Bank2 !

Mye annet av bra info på de sidene, dog..

[Gjest Nedfall]

Nord Norge??? Studielån? Nei nei nei....

Beklager, leste ikke hele tråden.

[Gjest Helt utmattet...]

Helt i orden, nedfall

Takk for at du prøvde å hjelpe!

Stor klem til deg også

[Gjest Blondie65]

Ja for all del - unngå såkalte gjeldsmeglere. Mange av dem er de aller verste ågerhaiene som finnes. Skal dere i gang med det en gang så meld dere inn i gjeldsofferalliansen - de har kontakt med seriøse.

Min erfaring er at det du ikke greier å fikse selv ved å kontakte de du skylder penger med en ydmyk holdning kan ikke gjeldsmeglere fikse heller. Jeg hadde en advokat som skulle hjelpe meg en gang i tiden, og han var mer opptatt av å skjelle meg ut for at jeg hadde fått problemene og da fikk han sparken.

[Leo]

Trådstarter beskriver seg selv som utmattet og knust og det gir meg lyst til å skrive litt om hvordan dette oppleves og hva det faktisk kan gjøre med et menneske.

Jeg har altså i lengre tid levd sammen med en mann med slike problemer. Min økonomi har aldri vært involvert og den har heldigvis vært relativt bra. Jeg satt også inne med en god del kunnskap om emnet fra tidligere og hadde det ikke vært for de to tingene kan jeg med stor sikkerhet si at jeg ikke hadde vært her i dag. Jeg hadde rett og slett ikke orket og jeg skal også være så ærlig at jeg innrømmer at hadde jeg visst hva jeg gikk til, så hadde jeg trukket meg stille tilbake før det i det hele tatt var snakk om noe forhold.

Det verste med å leve med gjeldsproblemer er ikke å jobbe hardt og leve på et minimum for å nedbetale gjeld. Det verste er stigmatiseringen og den mer eller mindre allmenne oppfatningen av at betaler man ikke gjelden sin, er man nødvendigvis en kjeltring i alle henseende. Denne holdningen preger også mange av dem som har dette som arbeidsfelt. Jeg er absolutt ingen sart sjel, men mye av det jeg har fått høre i løpet av de årene jeg nå har vært i jevnlig kontakt med alle typer kreditorer, har gjort at jeg har følt meg dypt krenket og jeg har altså ikke en gang vært skyldner, men alltid opptrådt på vegne av noen. For å si det på en annen måte, så forstår jeg inderlig godt de som gir opp forsøket på å ordne opp selv og lar posten seile sin egen sjø. Man føler seg etter hvert nærmest forfulgt og mange slutter også å ta telefonen siden en del inkassoselskaper praktiserer purring pr. telefon. Like etter at jeg skrev det første innlegget i denne tråden fikk jeg merke dette selv. Jeg har altså sørget for at det i min samboers tilfelle foreligger klare avtaler om nedbetaling som følges til punkt og prikke, men likevel innholdt dagens post et varsel om utleggsforretning. Siden jeg har fullstendig orden i ”sysakene” visste jeg at dette måtte bero på en feil, men likevel ble jeg tørr i munnen og kjente at halsen snørte seg sammen mens hjertet hamret i brystet. Jeg kontaktet umiddelbart kreditor som kunne bekrefte at det var en feil og kansellerte utleggsforretningen med øyeblikkelig virkning, men hadde det brevet aldri blitt åpnet og det hele fått gå sin gang hadde problemet utartet for å si det mildt. De som virkelig sitter i klisteret åpner aldri brev og ringer i hvert fall ikke en kreditor frivilling. I verste fall fører det til at gjelden øker dramatisk på grunn av feil og misforståelser det aldri blir ryddet opp i.

Jeg forstår også de som tenker at man nødvendigvis må være et dårlig menneske når man ikke betaler gjelden sin og ikke tror på all verdens ”røverhistorier”. Hadde jeg for eksempel beskrevet hvordan min samboer havnet i uføret ville neppe særlig mange ha trodd meg. Jeg ville ikke ha trodd det selv heller hvis det ikke hadde vært for at jeg sitter med dokumentasjon som bekrefter det hele og i løpet av de siste årene har fått bekreftet hans versjon etter hvert som jeg har nøstet opp i sakene. Etter hvert som jeg har snakket med mennesker som har havnet i de samme problemene har jeg begynt å forstå at gjeldsproblemer er noe de fleste av oss kan komme til å havne i og livskriser er gjerne stikkordet. Samlivsbrudd, ulykker og sykdom er gjengangere.

Mange glemmer også at når man lever med gjeldproblemer og har betalingsanmerkninger, så er man på mange måter umyndiggjort og er helt eller delvis prisgitt andre på en del områder. Man kan for eksempel ikke kjøpe sin egen bolig eller eie noe annet av verdi. De fleste banker utsteder heller ikke VISA-kort til personer med betalingsanmerkninger. Å få tegnet for eksempel forsikringer og telefonabonnement er også vanskelig for ikke å si umulig. I det hele tatt en hel del ting som de fleste av oss tar som en selvfølge. I tillegg innser selvfølgelig mange at de selv, på en eller annen måte, har skyld i at problemene oppsto og må leve med en voldsom skyldfølelse når de ser hva dette gjør både med dem selv og de menneskene de bryr seg mest om her i verden.

Selv om jeg altså, trodde jeg i hvert fall, visste hva jeg gikk til da jeg valgte å si ja til å forsøke å få orden på disse problemene, aldri har vært direkte involvert og absolutt ikke er noe psykisk persilleblad, har jeg blitt overrasket over hvor sterkt man etter hvert reagerer. En av sakene jeg har jobbet med tok nesten ett år å behandle og jeg møtte stadig veggen. Til slutt kjente jeg også den velkjente postskrekken komme snikende og jeg måtte virkelig ta meg sammen for å orke å hente posten. Etter hvert begynte jeg også å reagere fysisk ved synet av konvolutter med en bestemt logo og en av de siste gangene jeg hentet et brev derfra klarte jeg ikke lenger å stå på bena og langt mindre holde konvolutten mens jeg åpnet den. Jeg skalv rett og slett så voldsomt at jeg måtte rive konvolutten i filler for å klare å åpne den. Nå begynner det å bli en stund siden denne saken var avsluttet, men da det på ny lå en konvolutt med denne logoen i postkassen for et par dager siden, kjente jeg virkelig angsten komme krypende igjen selv om den viste seg å inneholde en helt uskyldig orientering. Hvordan dette må føles for et menneske som føler seg personlig ansvarlig for problemene kan jeg jo bare forsøke å forestille meg.

PS. Samboeren min har lest gjennom og godkjent innlegget før det nå blir postet.