Ønsker jeg meg barn?

[Ingy]

Dere som bevisst har valgt å få barn, hvordan har dere klart å bestemme dere? Jeg er innmari usikker på om jeg vil ha / bør ha barn. Jeg har alltid sagt at det ikke er sikkert at jeg vil ha (biologiske) barn. Nå har jeg mer lyst på egne barn enn tidligere, men er likevel ikke sikker. Flere og flere av mine jevngamle venner får barn og jeg synes det er stor stas å få være tante og "lissomtante". Tror også den biologiske klokka mi har begynt å tikke... Føler at nå som bolig, utdanning, arbeid og ekteskap er "i boks" er det neste "naturlige steget" barn.

Lysten på barn er altså stigende, men så er jeg redd for at den først og fremst er skapt av samfunnet/miljø/kultur. Alle, inkl. oss sjøl, forventer lissom at nå skal vi ha barn. Klarer ikke helt se for meg ei framtid uten egne unger, det er jo normen. Samtidig synes jeg det er kjempeskummelt å skulle bli mor: Ansvaret, usikker framtid (verden), det å ha et lite vesen som er fullstendig avhengig av oss! Kan ikke si jeg gleder meg til graviditet og fødsel heller...

I tillegg har jeg det med å se for meg de verst tenklige situasjoner. Hva hvis vi skilles, hva gjør vi mot barna våre da? Hva hvis en av oss dør, vil den andre klare foreldrejobben aleine? :o

En dag kan jeg være hyperklar, nesten babysjuk, den neste er jeg så utrolig glad for at jeg ikke venter barn. Gubben er, om mulig, enda mer forvirra enn meg.

Hvordan turde dere? Hvordan visste dere når dere var klare? Hjelp! :-?

Hilsen veldig usikker Ingy

[Nanella]

Hei!

Jeg har ikke blitt mamma enda jeg da, men jeg er en av de ivrige prøverene som håper det snart går i boks.

Du lurer på hvordan man vet at man er klar for å få barn. Det spørsmålet har jeg og samboeren spurt oss om også, og det er vel ikke noe fasitsvar på det. Vi tenker sånn at vi har et trygt hjem, grei nok økonomi så praktiske ting sånn sett er jo i orden til at vi kan få barn. Men det viktigste er at begge to gleder oss til den dagen det er to blå på graviditetstesten, den dagen du kan se at magen vokser, til den første ultralyden da du ser at det er liv der inne og fremover til barnet er født. Etter det er født gleder jeg meg til å bli kjent med det og oppdra det og "forme" det som et menneske. (Litt vanskelig og finne rette ordene her.. He he) Jeg kan ikke si at jeg bekymrer meg over å sette et lite barn til i denne verden, selv om det kan høres litt naivt ut.

Selvfølgelig kan det virke skremmende å skulle gå igjennom det her.. Det skulle bare mangle!! Det blir jo en stor forandring i livet det å bli foreldre! Kroppen skal også gå igjennom en stor forandring.

Hvis jeg var deg ville jeg ikke ha stressa med det dersom du/dere er såpass usikkre enda. Plutselig er ikke disse bekymringene du går med der lenger og da tror jeg det blit lettere og litt mer koselig og skulle gå gjennom graviditet og fødsel. Selv om dere har jobber, hus og er gift betyr det ikke at dere burde få barn nå. Det er veldig individuelt og det er bare dumt og følge slike uskrevne regler dersom dere ikke føler dere klare til det.

Men, uansett hva dere bestemmer dere for ønsker jeg dere lykke til!

Klem Trulta