ADHD barn

[absinthia]

Samtidig så er det så vanlig med fordommer, at det må være en biologisk grunn til at det er sånn. Kanskje er fordommer ikke så forkastelig allikevel, men lurt. Det kan være deilig å avreagere litt om disse jævla krapylene lager for mye faenskap før de får gumla metylfenidaten sin.

Joda.. og så bruker andre barn, barn med adhd-diagnose som syndebukker, fordi alle voksne tror at det er dem som har gjort ugangen likevel. Noen voksne (sure naboer o.l.) bruker disse barna som syndebukker når de ikke vet hvem som har gjort ugagn eller de orker ikke å undersøke om hva som egentlig skjedde, fordi de bare går ut fra at det er "det umulige barnet" som har gjort det.

Sønnen min har utrolig nok en gang klart å gjøre en hel masse ugagn i det gamle nabolaget vårt mens han var 50 mil unna på ferie. Det kom blant annet en dame og skulle ha erstatning for riper i lakken på bilen sin, hun hadde sett at min sønn skjøt med sprettert på bilen sin og fikk bekreftet mistanken sin av noen andre barn. Det tok lang tid før hun skjønte at han var 50 mil unna.

Sønnen min har gjort ugagn, altså, men ikke mer enn de fleste andre gutter i slyngelalderen, men når de er flere om det, var det alltid han som ble pålagt all skylda av enkelte voksne.

Heldigvis er det slik nå, at min 15 år gamle sønn med en diagnose ikke drikker seg full i helgene, mens de søte små englene som i følge sine foreldre aldri gjorde noe galt har faktisk begynt å feste temmelig hardt, fordi deres foreldre tror at deres barn ikke finner på noe tull..og gidder derfor ikke å sitte oppe om natta og vente på dem. (Sønnen min henger sammen med disse, men han har til min store glede, hverken kommet full hjem, eller med røde øyne).

I dette tilfellet har det at jeg vet at min sønn er impulsiv og er kapabel til å plutselig havne i vanskelige situasjoner, forhindret ham til å gjøre det. Jeg har tross alt tatt meg bryet med å snakke om alkohol, diverse rusmidler og ting som kan skje når man er påvirket, eller om man tar noe man ikke vet hva er i et par år før han fikk være ute såpass lenge som han får nå, fordi jeg vet at han takler situasjoner bedre når man har forberedt ham på problemstillinger som kan oppstå.

Nå har jeg møtt mindre fordommer i de siste par årene, men jeg blir møkklei av folk som dømmer min sønn nord og ned, pga. en diagnose, når de ikke ser hva deres egne barn driver på med.. og i det ene tilfelle jeg faktisk ymtet frampå ble jeg beskyldt for å lyve (selv om foreldreparet er noen av dem som snakker høyest på foreldremøter om hvordan man bør oppdre sine barn og at vi må si fra om vi oppdager at andres barn raver rundt midt på natta) Blæh..!

Jeg måtte bare vrenge ut av meg dette, mens jeg først var i gang.

Edit: Når jeg sier at de dømmer ham nord og ned, er det fordi enkelte tror og har sagt til meg at diagnosen gjør at han omtrent garantert kommer til å havne på "skråplanet".

Endret 7. juni 2008 av absinthia

[Gjest Gjest]

Og HVORFOR forsvinner denne "diagnosen i takt med miljø" ? Det har ALDRI vært noe diagnose, det har vært ukompetente og fordomsfulle voksne som aldri har hatt evne til å se barnet, tvert i mot de dømmer det, adferden internaliserers.

Skremmende.

Ja, de er feil diagnosert.

Mange lærere, førskolelærere, sfo ansatte osv som skulle hatt veiledning og råd fra fagfolk som vet hva de driver med, det ER for mye fordommer.

Skjønner ikke hva du mener?

I mange tilfeller dømmer de også foreldre og skaper ett dårlig samarbeidsklima, som også igjen skaper konsekvenser for hele familien.

For å sette en diagnose skal barnet gjennom MANGE tester, også nevrobiologiske.., de setter ikke en diagnose under tvil.

Men problemet er jo at mange barn har fått en diagnose som de ikke skulle ha hatt!

[Gjest Gjest]

Og HVORFOR forsvinner denne "diagnosen i takt med miljø" ? Det har ALDRI vært noe diagnose, det har vært ukompetente og fordomsfulle voksne som aldri har hatt evne til å se barnet, tvert i mot de dømmer det, adferden internaliserers.

Skremmende.

Ja, de er feil diagnosert.

Mange lærere, førskolelærere, sfo ansatte osv som skulle hatt veiledning og råd fra fagfolk som vet hva de driver med, det ER for mye fordommer.

Skjønner ikke hva du mener?

I mange tilfeller dømmer de også foreldre og skaper ett dårlig samarbeidsklima, som også igjen skaper konsekvenser for hele familien.

For å sette en diagnose skal barnet gjennom MANGE tester, også nevrobiologiske.., de setter ikke en diagnose under tvil.

Men problemet er jo at mange barn har fått en diagnose som de ikke skulle ha hatt!

HVORFOR har de da fått denne diagnosen?

[Gjest Gjest]

HVORFOR har de da fått denne diagnosen?

Og ett til spørmål til deg som arbeider med dette, HVORFOR blir det da godtatt ? medisinerer man barn uten diagnose?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke. Jeg jobber ikke med å stille noen diagnoser jeg. Men jeg sier at det er feil diagnosert. Du vet det er noen kriterier for at et menneske som har ADHD? Disse kriteriene kan være noe som passer for spesielle barn som viser "gal" atferd ( i mangel av et bedre ord) men det er bare slik barna reagere for noe som ikke er bra i hjemmet. Men jeg vet ikke om dette er rett. Jeg bare vet at det finnes barn som har fått diagnosert ADHD, men at det er i senere tid oppdaget at dette barnet aldri skulle ha fått den diagnosen.

[absinthia]

HVORFOR har de da fått denne diagnosen?

Fordi enkelte typer oppvekstmiljø, kan gi lignende problemer. Posttraumatisk stress, eller andre påkjenninger kan iblant ligne ganske mye på enkelte nevrobiologiske diagnosers adferdsmønster og lærevansker.

Men, dette er likevel bedre enn at de ikke får noen diagnose i det hele tatt, fordi at i forhold til lærevansker og ekstra ressurser i barnehage og skole, bør det foreligge en eller annen form for diagnose.

Jeg sier ikke at det er bra, men det er bedre enn ingenting ihvertfall.

Foreldrene får jo også tettere oppfølging og tips om hvordan de bør legge til rette for barnet sitt for å oppdra det på en mer riktig måte ut fra et adhd-perspektiv, og det betyr at barn som for eksempel har for løse grenser, kan få de grensene de trenger fordi foreldrene får bedre oppfølging på slikt.

Det er ikke lett å stille riktige diagnoser, selv om man gjennomgår mange forskjellige tester er det nok alltid en eller annen som havner på feil hylle. Målet må være å bli enda bedre på dette, uten at man lar barn som virkelig har en spesiell diagnose stå udiagnostiserte, fordi man er så redd for at det "skal bli for mange".

[absinthia]

Noen barn som har fått en diagnose som de ikke burde ha hatt har i ettertid vist seg å være svært intelligente og på søken etter mer stimulerende aktiviteter enn man finner på en vanlig skole og hatt problemer med å komme overens med jevnaldrende, fordi de er på et helt annet plan.

Diagnosen burde altså vært "for høy IQ".

Men dette var vel en tråd om fordommene mot de som faktisk har adhd og ikke de som ikke har det?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke. Jeg jobber ikke med å stille noen diagnoser jeg. Men jeg sier at det er feil diagnosert. Du vet det er noen kriterier for at et menneske som har ADHD? Disse kriteriene kan være noe som passer for spesielle barn som viser "gal" atferd ( i mangel av et bedre ord) men det er bare slik barna reagere for noe som ikke er bra i hjemmet. Men jeg vet ikke om dette er rett. Jeg bare vet at det finnes barn som har fått diagnosert ADHD, men at det er i senere tid oppdaget at dette barnet aldri skulle ha fått den diagnosen.

Hvis dette er tilfelle er det svært alvorlig. Medisiner for adhd skal man ikke spøke med, og det er snakk om barn i utvikling.

Samtidig er jeg litt skeptisk, jeg er nemlig selv mamma til en med adhd og arbeider med barn, mine egne observasjoner og tid førte til at jeg var 100 prosent sikker på dette FØR diagnose var satt.

Hvis man setter seg inn i ett "slikt barn sin verden" så reagerer det annerledes på MANGÈ intrykk enn andre barn. Vi kan spore det helt tilbake fra spedbarnsalder. Måten sinne kommer til utrykk, behov for STABILITET og RUTINER, de takler nederlag dårlig og de forstår ofte ikke andres grenser..

forstår ikke hvordan de kan "ta feil" av barn som ALDRI skulle hatt diagnosen, skal ikke mye kartlegging til før man kan finne årsak.

Misforstod deg i sted.

[Gjest Gjest]

Fordi enkelte typer oppvekstmiljø, kan gi lignende problemer. Posttraumatisk stress, eller andre påkjenninger kan iblant ligne ganske mye på enkelte nevrobiologiske diagnosers adferdsmønster og lærevansker.

Men, dette er likevel bedre enn at de ikke får noen diagnose i det hele tatt, fordi at i forhold til lærevansker og ekstra ressurser i barnehage og skole, bør det foreligge en eller annen form for diagnose.

Jeg sier ikke at det er bra, men det er bedre enn ingenting ihvertfall.

Foreldrene får jo også tettere oppfølging og tips om hvordan de bør legge til rette for barnet sitt for å oppdra det på en mer riktig måte ut fra et adhd-perspektiv, og det betyr at barn som for eksempel har for løse grenser, kan få de grensene de trenger fordi foreldrene får bedre oppfølging på slikt.

Det er ikke lett å stille riktige diagnoser, selv om man gjennomgår mange forskjellige tester er det nok alltid en eller annen som havner på feil hylle. Målet må være å bli enda bedre på dette, uten at man lar barn som virkelig har en spesiell diagnose stå udiagnostiserte, fordi man er så redd for at det "skal bli for mange".

Jeg tror IKKE at posttraumatrisk stress kan føre til TYDELIGE tegn på adhd.

Hvis fagfolkene er så udyktige og lite profesjonelle at de ikke kartlegger årsak først så blir jeg rystet. Har vanskelig for å tro på det.

i enkelte tilfeller er det lett å stille diagnose jo.., selv merker jeg adferd ganske tidlig, det går IKKE bare på hyperaktivitet, det er mer sammensatt..

[absinthia]

Jeg tror IKKE at posttraumatrisk stress kan føre til TYDELIGE tegn på adhd.

Hvis fagfolkene er så udyktige og lite profesjonelle at de ikke kartlegger årsak først så blir jeg rystet. Har vanskelig for å tro på det.

i enkelte tilfeller er det lett å stille diagnose jo.., selv merker jeg adferd ganske tidlig, det går IKKE bare på hyperaktivitet, det er mer sammensatt..

Adhd-diagnosen innbefatter nå også de med add, de er ikke hyperaktive.

Fagfolk kartlegger årsaker, men faktum er at for eksempel blant enkelte fosterhjemsbarn som ikke kom i fosterhjem før de ble over 12, finnes det forandringer i hjernen som gir symptomer som gir konsentrasjonsproblemer i samme grad som hos mange med adhd. De kan for eksempel lese og pugge uten at de husker hva de har lest og også ha en impulsiv og utagerende atferd.

Husk at egentlig er adhd bare en samling personlighetstrekk som er til stede i en viss grad. Folk med adhd er vidt forskjellige, selv om de også har ting som ligner hverandre. Jeg kan ofte spotte ut enkelte voksne med adhd rimelig fort.. og hva er det jeg ser? Jo, er det til stede en viss grad av ustruktur, følsomhet og impulsivitet hos et fint, aktivt, kreativt og morsomt menneske som i stor grad kjører sin egen stil og ikke er helt mainstream.. så tror jeg ofte at de har adhd. Det har vist seg å stemme. Det er selvfølgelig ikke bare dette jeg tar det på, men i hovedsak.

Jeg synes det er litt for mye negativ omtale av diagnosen, enkelte av disse "handikapene" har også fine bivirkninger, selv om det også er slitsomt å ha det. Selvfølgelig har ikke alle disse fine egenskapene som jeg beskriver, men jeg vil påstå at de i større grad enn de som regnes som helt "normale" har denne typen (for meg) prisverdige personlighetstrekk.

[Gjest Gjest]

Adhd-diagnosen innbefatter nå også de med add, de er ikke hyperaktive.

Fagfolk kartlegger årsaker, men faktum er at for eksempel blant enkelte fosterhjemsbarn som ikke kom i fosterhjem før de ble over 12, finnes det forandringer i hjernen som gir symptomer som gir konsentrasjonsproblemer i samme grad som hos mange med adhd. De kan for eksempel lese og pugge uten at de husker hva de har lest og også ha en impulsiv og utagerende atferd.

Husk at egentlig er adhd bare en samling personlighetstrekk som er til stede i en viss grad. Folk med adhd er vidt forskjellige, selv om de også har ting som ligner hverandre. Jeg kan ofte spotte ut enkelte voksne med adhd rimelig fort.. og hva er det jeg ser? Jo, er det til stede en viss grad av ustruktur, følsomhet og impulsivitet hos et fint, aktivt, kreativt og morsomt menneske som i stor grad kjører sin egen stil og ikke er helt mainstream.. så tror jeg ofte at de har adhd. Det har vist seg å stemme. Det er selvfølgelig ikke bare dette jeg tar det på, men i hovedsak.

Jeg synes det er litt for mye negativ omtale av diagnosen, enkelte av disse "handikapene" har også fine bivirkninger, selv om det også er slitsomt å ha det. Selvfølgelig har ikke alle disse fine egenskapene som jeg beskriver, men jeg vil påstå at de i større grad enn de som regnes som helt "normale" har denne typen (for meg) prisverdige personlighetstrekk.

Enig, og slike " prisverdige personlighetstrekkene" kan ett "trent øye" se tidlig..

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri skrevet at alle ADHD barn er støyende drittunger men jeg har dessverre møtt på mange av dem samt foreldre som bruker sykdommen som en unnskyldning til ikke å engag forsøke å oppdra barna sine.

Mange barn med ADHD fungerer fint med rett kosthold og medisinering.

Signerer denne! Selv om barn har fått diagnosen ADHD, skal man ikke slutte å prøve å oppdra dem. Tvert imot så blir det enda viktigere! Noen ser ut til å puste lettet ut fordi de endelig har fått diagnosen, og da kan barnet bare oppføre seg som det vil, for man har fått en unnskyldning.

Ellers synes jeg det er mange som bruker diagnosen, når det egentlig er snakk om et barn der foreldrene har feilet kraftig med oppdragelsen.

Begge desse tilfellene gjør nok sitt til at det oppstår fordommer, og at man feier alle over en kam.

[Gjest Gjest]

Signerer denne! Selv om barn har fått diagnosen ADHD, skal man ikke slutte å prøve å oppdra dem. Tvert imot så blir det enda viktigere! Noen ser ut til å puste lettet ut fordi de endelig har fått diagnosen, og da kan barnet bare oppføre seg som det vil, for man har fått en unnskyldning.

Ellers synes jeg det er mange som bruker diagnosen, når det egentlig er snakk om et barn der foreldrene har feilet kraftig med oppdragelsen.

Men i de fleste ADHD-tilfeller er jo voksne tvert i mot ekstra nøye med oppdragelsen, rett og slett fordi det er helt nødvendig! ADHD-barn trenger ekstra mye struktur, god grensesetting og forutsigbarhet, og dette har de fleste foreldre til disse barna skjønt. De barna som får mest grensesetting her i livet, er gjerne de barna som har ADHD...

At det finnes foreldre som bruker diagnosen som unnskyldning, er sikkert sant, men jeg har møtt mange "ADHD-foreldre" og kan ikke se at dette gjelder flertallet av dem. Tvert i mot.

[Gjest Piper]

Signerer denne! Selv om barn har fått diagnosen ADHD, skal man ikke slutte å prøve å oppdra dem. Tvert imot så blir det enda viktigere! Noen ser ut til å puste lettet ut fordi de endelig har fått diagnosen, og da kan barnet bare oppføre seg som det vil, for man har fått en unnskyldning.

Ellers synes jeg det er mange som bruker diagnosen, når det egentlig er snakk om et barn der foreldrene har feilet kraftig med oppdragelsen.

Begge desse tilfellene gjør nok sitt til at det oppstår fordommer, og at man feier alle over en kam.

Og jeg tror at det er mange som vet hvordan man skal oppdra ADHD barn mye bedre enn det foreldrene gjør, for i følge deg og andre så er det jo bare enkelt. Det er sikkert kjempe enkelt, å måtte kjempe med et barn som er totalt hysterisk. Og det er helt sikkert kjempe enkelt, å snakke til et barn som faktisk IKKE hører etter. For en del barn med ADHD hører ikke etter. Og selvfølgelig er alt mye lettere, så lenge man selv slipper å måtte forholde seg til de barna 24/7. Men det er kjempe enkelt å oppdra de teoretisk, for det er jo bare til å gjøre si og så.

I stedet for å tro at foreldrene bruker ADHD som en unnskyldning, kan du kanskje prøve å tenke deg til at de kanskje bare vil gi deg og andre en forklaring på hvorfor deres barn oppfører seg slik som det gjør. Og kan det være at foreldrene puster lettet ut, fordi de nå har fått en forklaring på barnets oppførsel? Eller må det være at de puster lettet ut etter diagnosen, for da kan barnet få oppføre seg som det vil? Det er faktisk ikke alle ADHD barn som får det like bra, selv om man har rett oppdragelse og rett medisin. For alle barn er forskjellige, og dette gjelder også barn med ADHD. Der kosthold og en klar og fin grensesetting fungerer på noen, er det ikke dermed sagt det fungerer på alle.

Slike som deg er med på å opprettholde fordommene, for du ser bare det negative i alt i stedet for å prøve å forstå foreldrene litt i stedet. Men det er mye lettere å sitte på utsiden og kritisere, når man selv ikke behøver å ha noe med dette å gjøre. Og skulle du nå ha en med ADHD, så regner jeg med at du burde fått såpass mye informasjon at du visste at det finnes ulike grader på ADHD og der alt fungerer ulikt på de ulike barna.

[Gjest Gjest]

for Piper! Du er dagens helt! :-)

[Gjest Gjest]

Jeg er mor til ett barn med adhd. Kan fortelle i korttrekk hva jeg har opplevd til nå:

stigmatisering

fordømmelse

mistet venner

barnet blir ikke bedt i bursdagsbesøker

bekymringsmelding til barnevernet

møter

videre utredninger, bup, ansvarsgruppemøter, kan ikke være i arbeid

føler jeg ikke har ett vanlig liv

er mye ute, leser faktalitteratur, oppsøker mennesker med mer kunnskap enn meg, SLOSS for at barnet skal lære sosiale spilleregler, møter andre fordømmende blikk når vi er på steder som han har vansker med å takle ( feks kjøpesentre, men det er en del av min trening i små doser)...

Mitt barn er mitt liv, og hvis dere der ute vil stå på sidelinjen og fordømme oss for manglende oppdragelse så prøv å leve mitt liv en uke eller to, dere hadde ikke klart det.

[Gjest diagnose mor]

Jeg blir provosert, men kan forstå allikevel.

Men hvorfor skal jeg forstå at andre synes at mitt barn ikke har oppdragelse, ikke blir stimulert eller sett, når andre ikke kan forstå HVORFOR det er sånn?

Når man har barn med diagnoser blir hverdagen plutselig til ett helvete. Hvorfor vil mange spørre. Og svaret er langt, komplisert og helt uforståelig for personer som ikke selv har barn med diagnoser.

Å jobbe med "slike" barn er langt i fra det samme som å være foreldrene til dem.

Vi kjemper en kamp hver eneste dag, både med oss selv, barna, skole/barnehage, helsevesen og sist men ikke minst alle bedreviterne.

Min sønn er den han er på både godt og vondt, og jeg ser ingen grunn til å bruke krefter på å forandre den han er. Selv om mange mener at han kan bli som alle andre hvis man bare presser ham litt. Min sønn er ikke som alle andre og kan heller ikke bli det.

På skolen mener de at man skal tvinge ham til å leke med de andre for at han skal sosialiseres. Gutten har venner han ikke noe problem, men han trives best i sitt eget selskap i sin egen verden.

Vi begynte utredninga da han var 4. Da han var 5 fikk han diagnosen adhd. Vi tok i mot den fordi den åpnet opp en dør med HJELP, selv om vi hele tiden har ment at dette ikke er hans hoveddiagnose.

Da han var 7 fikk han en diagnose til og ytterligere en da han var 8.

Her er ting vi har fått høre om vårt barn opp igjennom årene:

* Han har mark i rompa, hører ikke etter og generelt urolig.

* Han liker ikke plutselige endringer og blir da pøblete og sint.

Gutten har adhd, det er en forklaring.

* Han er asosial og leker sjelden sammen med noen.

* Han viser aldri følelser

* Han er innesluttet

* Han snakker aldri om noe annet enn tog.

Gutten har aspererger syndrom, igjen en forklaring.

* Han må ha alt inn med t-skje, virker rett og slett dum.

Gutten har non-verbale lærevansker, igjen en forklaring.

Diagnosene er en forklaring, men ingen forsvaring for dårlig oppførsel. Etter 4 års utredning viste det seg at jeg hadde rett.

Hadde ikke vi tatt i mot diagnosen adhd hadde vi heller ikke kommet dit vi er nå. Han har asperger syndrom som hoveddiagnose og adhd som tilleggsdiagnose.

Og desverre er det nok mange fler enn oss som har måtte gjort det samme.

Og desverre finnes det også de der ute som skjuler omsorgssvikt via diagnosen adhd.

Og enda mer desverre så går det igjen ut over de som sitter og sliter med den reelle diagnosen, fordi de ikke blir trodd.

Nå kan du prøve å sette deg inn i hvordan det er å oppdra ett barn som ikke eier følelser, som lever i sin egen verden, som ikke har stor konsentrasjonsevne, som ikke forstår ting som ikke er konkret eller fast og som har intelligensevne langt over vanlig og som i tillegg blir misforstått i samfunnet.

Enkelt?

For de som ikke vet hva non-verbale lærevansker er kan jeg ta ett eksempel.

"Normalbarn"

barn: kan jeg få en banan?

foreldre: ja

barnet går og finner en banan.

Barn med non-verbale lærevansker må ha det sli:

barn: kan jeg få en banan?

foreldre: ja gå på kjøkkenet, i kurven på benken ligger det bananer og så tar du en der.

Så kan du jo selv se hvor mye lenger tid det tar bare på en enkelt ting.

Trenger vi med diagnose barn i tillegg at folk tror vi ikke oppdrar barna våre?

[Gjest Gjest]

Jeg blir provosert, men kan forstå allikevel.

Men hvorfor skal jeg forstå at andre synes at mitt barn ikke har oppdragelse, ikke blir stimulert eller sett, når andre ikke kan forstå HVORFOR det er sånn?

Når man har barn med diagnoser blir hverdagen plutselig til ett helvete. Hvorfor vil mange spørre. Og svaret er langt, komplisert og helt uforståelig for personer som ikke selv har barn med diagnoser.

Å jobbe med "slike" barn er langt i fra det samme som å være foreldrene til dem.

Vi kjemper en kamp hver eneste dag, både med oss selv, barna, skole/barnehage, helsevesen og sist men ikke minst alle bedreviterne.

Min sønn er den han er på både godt og vondt, og jeg ser ingen grunn til å bruke krefter på å forandre den han er. Selv om mange mener at han kan bli som alle andre hvis man bare presser ham litt. Min sønn er ikke som alle andre og kan heller ikke bli det.

På skolen mener de at man skal tvinge ham til å leke med de andre for at han skal sosialiseres. Gutten har venner han ikke noe problem, men han trives best i sitt eget selskap i sin egen verden.

Vi begynte utredninga da han var 4. Da han var 5 fikk han diagnosen adhd. Vi tok i mot den fordi den åpnet opp en dør med HJELP, selv om vi hele tiden har ment at dette ikke er hans hoveddiagnose.

Da han var 7 fikk han en diagnose til og ytterligere en da han var 8.

Her er ting vi har fått høre om vårt barn opp igjennom årene:

* Han har mark i rompa, hører ikke etter og generelt urolig.

* Han liker ikke plutselige endringer og blir da pøblete og sint.

Gutten har adhd, det er en forklaring.

* Han er asosial og leker sjelden sammen med noen.

* Han viser aldri følelser

* Han er innesluttet

* Han snakker aldri om noe annet enn tog.

Gutten har aspererger syndrom, igjen en forklaring.

* Han må ha alt inn med t-skje, virker rett og slett dum.

Gutten har non-verbale lærevansker, igjen en forklaring.

Diagnosene er en forklaring, men ingen forsvaring for dårlig oppførsel. Etter 4 års utredning viste det seg at jeg hadde rett.

Hadde ikke vi tatt i mot diagnosen adhd hadde vi heller ikke kommet dit vi er nå. Han har asperger syndrom som hoveddiagnose og adhd som tilleggsdiagnose.

Og desverre er det nok mange fler enn oss som har måtte gjort det samme.

Og desverre finnes det også de der ute som skjuler omsorgssvikt via diagnosen adhd.

Og enda mer desverre så går det igjen ut over de som sitter og sliter med den reelle diagnosen, fordi de ikke blir trodd.

Nå kan du prøve å sette deg inn i hvordan det er å oppdra ett barn som ikke eier følelser, som lever i sin egen verden, som ikke har stor konsentrasjonsevne, som ikke forstår ting som ikke er konkret eller fast og som har intelligensevne langt over vanlig og som i tillegg blir misforstått i samfunnet.

Enkelt?

For de som ikke vet hva non-verbale lærevansker er kan jeg ta ett eksempel.

"Normalbarn"

barn: kan jeg få en banan?

foreldre: ja

barnet går og finner en banan.

Barn med non-verbale lærevansker må ha det sli:

barn: kan jeg få en banan?

foreldre: ja gå på kjøkkenet, i kurven på benken ligger det bananer og så tar du en der.

Så kan du jo selv se hvor mye lenger tid det tar bare på en enkelt ting.

Trenger vi med diagnose barn i tillegg at folk tror vi ikke oppdrar barna våre?

Så UTROLIG bra innlegg, er i samme situasjon og tenk at noen faktisk opplever det samme, er ikke så ensom og alene som jeg trodde.

[Transmogrifier]

Det er 2 problemer i denne diskusjonen, slik jeg ser det.

Det første problemet omhandler hvordan man skal omgås andre mennesker som gir foreldrene skylda for at ungene ikke følger vanlige konvensjoner for oppførsel og er vanskelige å ha med å gjøre. Det er ganske kult, hvor mange eksperter på oppførsel som vandrer rundt omkring, gitt hvor vanskelig det er for nevroforskere å knekke de mange puslespillene som omhandler hvordan vi mennesker oppfører oss.

Det andre problemet er av akademisk art, og omhandler hva adhd egentlig er, er det for mange som får diagnosen, og skyldes disse kjennetegnene som skiller adhd barn fra gjennomsnittlige barn arvematerialet, eller hva som skjer etter fødselen? Forskning på eneggede tvillinger kontra ikke-eneggede, viser at i over 90% av de eneggede tvillingparene, har begge adhd, mens det samme gjelder for 1/3 av ikke-eneggede. Det betyr at gener spiller en HØY rolle, og adhd er en de forstyrrelsene som har best påvist genetisk sammenheng!!

Når det gjelder hvorfor det kan være vanskelig å stille riktig diagnose, så er dette et problem for veldig mange fysiske sykdommer også. Sykdommer slår rett og slett ikke ut likt for alle; det er stor variasjon. Psykiske lidelser forskes fram statistisk, men det kan i enkelte trekk være overlapp mellom den ene statistiske kategorien og neste. F.eks kan det være vanskelig å vurdere om en unge er bipolar eller har adhd, selv om en kan finne forskjeller mellom to ungeflokker hvor den ene flokken har kjennetegn på bipolar sykdom, og den andre adhd. For å nevne noen problemer med å sikre riktig diagnose. Og til og med om ungene reagerer på medisinene de får er ikke et bevis i seg selv, fordi unger ofte skjerper konsentrasjonsevnen mm når de får amfetaminliknende stoffer. Men for bipolare vil dette ofte ikke være nok, og da kan det tenkes at en kikker godt etter trekk som er spesielle for bipolare eller også forstyrrelser i det autistiske spekteret, autister kan også ha lavere oppmerksomhet, være hyper, impulsive og aggressive.

[msplum]

Man føler konstant at man er misslykket i foreldrerollen når man har et barn med spesielle behov.

Det er en tøff jobb bare å holde hodet hevet fordi man føler at alle andre mener og sier noe bak din rygg. Noe om deg som oppdrager, noe om ditt barn, din familie.

Jeg satt ute i hagen og lukte i et bed her om dagen da jeg overhørte naboen ha en skikkelig krangel med sin sønn. Gutten hadde låst seg inne på rom og nekta å låse opp. Det var hylig og skriking og brøling og jeg tenkte - "åh så deilig! Det er ikke bare hos oss det er slik".

Vi er blant de heldige. Vi har et godt støtteapparat rundt oss. En lærer som gjør så godt han kan, en fungerende ansvarsgruppe, psykolog og veiledere.

Men når situasjonen er slik at man sitter på møte med alle disse fagpersonene og INGEN vet hva man skal gjøre for å klare å lære 10-åringen klokka.

Men det er vi som foreldre som blir sett ned på.

Tenk at de ikke engang har gidda å lære gutten klokka - hvor vanskelig kan det være?

Tro det eller ei, men det kan være en umulig oppgave. Ikke fordi gutten er dum -neida, han er en meget intelligent liten gutt, problemet er at han vil ikke. Og ikke engang pedagoger, spesialpedagoger eller psykologer klarer å lære ham noe han ikke vil. Likevel føler vi at det er vi som har feilet som foreldre.

Det er en tung bør å bære, og du, som er nabo, eller mor/far til et barn i klassen har ingen rett til å legge ekstra vekt på den børen - uansett hvor jæ*** perfekt du mener at du er!