Forbannede spiseforstyrrelse!

[Gjest Blondie65]

Og så ser jeg alle disse andre flotte, tynne, slanke jentene, som spiser sjokoladekake, sjokolademuffins, sveler, vafler, kakao osv osv i lunsjen, og er like fordømt tynne. Hvorfor legger jeg bare på meg da, når jeg spiser sånne ting?

Æsj, så forferdelig urettferdig verden er iblant. Skulle ønske jeg slapp å tenke så mye, at alt bare gikk automatisk. Uten tvangshandlinger, eller maratontrening etter man har spist noe usunt. Det letteste hadde vært å slippe å spise i det hele tatt, men det går jo ikke..er jo derfor det hele er så forbannet vanskelig.

Men du vet jo ingenting om hvorfor de er tynne og flotte, hvor aktiv de er, hva annet de spiser, etc. Hvorfor sammenligne seg med dem?

Jeg ser på meg selv som bitteliten. Det er null og nada jeg kan gjøre med høyden min, men jeg ser jo alle disse flotte høye rundt meg og skulle ønske jeg kunne vært litt høyere? Hvis jeg snakket med dem ville jeg sikkert fått vite hvor umulig det er å få bukser som passer både i lengden og i livet samt hvor lei de er av å ikke finne sko, etc.

Det er ingen god ide å sammenligne seg selv med andre - det er kun deg selv som kan være mal for hvordan du skal være.

[Ibenholt]

Jeg vet man ikke skal sammenligne seg med andre.. men jeg vil så gjerne vere tynn selv, men må trene meg helseløs for å få det til, å spise veldig lite, og da går tankene mine bare til mat og hva jeg skal spise, og ikke kan spise, og så blir jeg helt utmattet og har null energi til noe annet. Alt går til tanker og handlinger styrt av mat. Slik har jeg hatt det lenge. Regner timer til jeg har "lov" å spise igjen.. blir kjempesulten, velger noe sunt å spise, og ender med å spise som om jeg aldri hadde sett mat før. Og dersom noen snakker til meg når jeg spiser, så får jeg ikke med meg hva de sier nesten, fordi jeg er altfor travelt opptatt med å konsentrere meg om, når er jeg mett? Når skal jeg slutte å spise? Har jeg spist for mye i dag, slik jeg ikke kan spise hele porsjonen? Hva skjer om jeg spiser hele porsjonen? Jeg kan spise hele porsjonen, selv om hun over bordet bare har spist en skive og et eple tidligere, og jeg har spist tredobbelt så mye. Derfor er jeg feit, og hun ikke, fordi hun klarer å begrense seg og tenke på annet. Jeg gjør ikke. ....så spiser jeg hele porsjonen, og stemmen i hode sier: din dumme ku, nå gjorde du det igjen. Din feil du legger på deg.

[Gjest Blondie65]

For å spise mindre må du ta mindre porsjoner. Og når du har valgt en mindre porsjon så kan du spise den med god samvittighet.

"Den dumme kua" vet ikke jeg hvem er - du kommer ALDRI til å komme videre hvis du ikke slutter å tenke så negativt om deg selv. Du må fokusere positivt isteden.

[*Enigma*]

En nøkkel til å få et normalt forhold til mat er å sette seg inn i hva sunn og næringsrik mat er og hvor mye kroppen trenger av det.

Neste nøkkel er å spise for å gi kroppen næring og kutte ut alt som heter kompensasjon, trøst og belønning og lignende former for spising. Mat er ingen belønning, ei heller straff.

En tredje faktor er å sette opp et balansert treningsprogram som følges uansett hva man har spist. Jeg tror at de aller fleste kan klare seg fint med 3-4 treninger a 1-1,5 time. Legg inn en pause dag mellom hver trening og få et program som du kan følge og trives med.

Selv har jeg valgt å si at fredag og lørdag er kosedager, da kan jeg unne meg snop. I uken må jeg være "flink" - så kan jeg ha en stor skål med snop til helgen.

Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelse selv, men jeg er veldig obs på denne problemstillingen for jeg har sett det på nært hold. Av den grunn har jeg selv kuttet ut fokuset på slanking og heller gått for sunt kosthold og balansert trening.

Nå har jeg i utgangspunktet et sunt kosthold, jeg trener, alle som ser meg utenfra ser på meg som sunn, frisk og opptatt av å spise skikkelig og trene. Jeg tror jeg har utrolig mye bedre oversikt over hva jeg egentlig bør ha i meg, hvor mye osv, enn veldig mange andre. (Sorry, blir litt provosert) Men problemet er å faktisk leve etter dette. Det er ikke sånn at folk som sliter med tvangsspising ikke har oversikten over slike ting. De fleste tvangsspisere så vidt meg bekjent har perioder der de har det ille. Sånn er det for de jeg har kontakt med og sånn er det for meg.

Problemet er de gangene man har det psykisk ille og "sprekker". En sprekk for oss er ikke nødvendigvis en sprekk for noen andre. Det kan være noe så enkelt som at man faktisk unner seg denne spisedagen på lørdag, til tross for at dette kan være noe som fungerer vanligvis så kan man plutselig få denne sinnsykt dårlige samvittigheten for at man faktisk unner seg noe som egentlig er normalt, eller man kan sprekke så totalt at man spiser og spiser og spiser.

[moon-flower]

Sender over en klem!

Håper ting blir bedre!

[Zero]

Uansett hvor mye man vet om kosthold, om hva akkurat din kropp trenger, om hva som er sunt, om hva som er usunt, om hvordan kroppen reagerer på ulike matvarer, så hjelper dette veldig lite i de fleste sammenhenger når det kommer til spiseforstyrrelser.

Jeg har hatt anoreksi siden jeg var 15 år, og og jeg visste nok mer om kosthold og trening på den tiden enn de fleste 30-åringer med sunt kosthold visste på det tidspunktet. Jeg slukte all kunnskap og informasjon om mat og kosthold - men fulgte det jo ikke. Føltes bare tryggere å vite alt.

Man kan sette opp tusen regler som godt kan hjelpe for mennesker som spiser litt for mye i hverdagen, men det vil ikke si at det hjelper for en person som har problemer med trøstespising. Det er noe helt annet.

Trådstarter, jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, annet enn at jeg vet hvordan du har det. Har vært syk i mange år, og gått gjennom år med anoreksi, bulumi og også trøstespising/overspising. Det er helt fælt og maten blir ens verste fiende.

Tror man kommer til det punktet hvor man trenger hjelp av noen utenforstående, uansett hvor vanskelig det kan være å finne motet til å oppsøke. Kan du ikke sende en uforpliktende mail til IKS f.eks? (Jeg vet, jeg har ikke kommet så langt ennå, selv om jeg har sagt i et år at jeg skal gjøre det snart).

[Gjest Blondie65]

Nå har jeg i utgangspunktet et sunt kosthold, jeg trener, alle som ser meg utenfra ser på meg som sunn, frisk og opptatt av å spise skikkelig og trene. Jeg tror jeg har utrolig mye bedre oversikt over hva jeg egentlig bør ha i meg, hvor mye osv, enn veldig mange andre. (Sorry, blir litt provosert) Men problemet er å faktisk leve etter dette. Det er ikke sånn at folk som sliter med tvangsspising ikke har oversikten over slike ting. De fleste tvangsspisere så vidt meg bekjent har perioder der de har det ille. Sånn er det for de jeg har kontakt med og sånn er det for meg.

Problemet er de gangene man har det psykisk ille og "sprekker". En sprekk for oss er ikke nødvendigvis en sprekk for noen andre. Det kan være noe så enkelt som at man faktisk unner seg denne spisedagen på lørdag, til tross for at dette kan være noe som fungerer vanligvis så kan man plutselig få denne sinnsykt dårlige samvittigheten for at man faktisk unner seg noe som egentlig er normalt, eller man kan sprekke så totalt at man spiser og spiser og spiser.

Det er slett ikke meningen å provosere - eller å fremstille dette som enkelt. Jeg forstår godt at dette er mer enn bare noen teite ideer dere har.

Meningen med å anbefale å lage en kostholdsplan er at man skal være bevisst hva man spiser slik at man på et intellektuelt nivå kan vite at det man spiser ER sunt og at de dagene man dessverre faller ut på vet man hvordan man skal komme i rutine igjen.

Og ja jeg skjønner også at dere både ser sunne ut og at dere spiser sunt og at det er vanskelig å bli trodd når dere sier at dere har problemer.

Men det er dere selv som er nøkkelen til løsningen på problemene - i alle fall hvis det ikke er slik at dere får hjelp fra andre.

[Zero]

Kommer helt ann på hvilket behandlingsopplegg man tror på såklart - men kostplaner har gjort det verre for meg under perioder med overspising (derimot hjulpet ved anoreksi). For hvis man først "sprekker" i forhold til programmet som er satt opp (det kan være alt fra et eple for mye eller en middagsporsjon for mye) så er det gjort og man straffer seg selv ved å spise enorme mengder mat i tillegg til den lille "sprekken" man hadde. Derfor vil jeg tro, i forhold til egen erfaring i alle fall, at kostplan gjerne ikke er løsningen, men heller det at man tar hver dag som den kommer, og ikke konsentrerer seg så mye om å holde seg til et skjema. Man prøver heller å få et mer normalt forhold til maten ved å spise det som blir servert/man serverer seg selv og prøver å spise en tallerken uten at det å spise hverken for mye eller for lite av den tallerkenen blir et negativt holdepunkt.

Trådstarter, spiser du sammen med kjæresten din? I så fall tror jeg det ville vært en god ting. Å sitte sammen med noen, snakke med noen og få tankene over på andre ting mens du spiser kan være en god ide. Jeg syns også det hjelper å rydde vekk etter måltidet med en gang begge to er ferdig, så slipper man å tenke mer på det (jeg begynner gjerne med oppvasken etter middag og det får i alle fall tankene mine over på andre ting).

Distraksjoner er også viktig, for man kommer i den situasjonen at man hiver seg over maten, uansett om den er i frossen eller kokende tilstand. Strikking, tv-titting, suge på isbiter, gå tur, ringe kjæresten, ta en dusj, trene.. alt som holder en opptatt egentlig.

Jeg vet ikke, det jeg skrev ble kanskje bare et eneste rot. Har ikke orden på alle tankene mine, tror jeg

[Ibenholt]

Det er forferdelig slitsomt å tenke så mye på mat. Jeg synes det som er vanskeligst er å komme seg bort fra kaloritelling, og treningsmengd i forhold til mat. Jeg har angst for å få i meg for lite mat, slik at forbrenningen går ned, samtidig har jeg angst for å spise for mye å legge på meg. Det er utrolig lett å legge på seg, i forhold til å gå ned i vekt.

Klart jeg har all kunnskap om hva som er bra å spise, å hva som ikke er bra. Men det som er vanskelig er at mat er godt, snop er godt, og man vil da selfølgelig hige etter det som smaker godt, uansett om det er sunt eller usunt. Noe som er kjempevanskelig er at nå som jeg prøver å slutte å telle kalorier osv, å prøve å fokusere på andre ting en mat, gjør at det er kjempeskummelt å måtte stole på kroppens egne signaler om når man er sulten og mett. Jeg er vant med å spise etter klokken, etter porsjoner osv osv, noe som resulterer i at jeg aldri egentlig vet om jeg er sulten eller mett, da jeg spiser skjematisk og prøver å spise i begrensede mengder. Jeg vet derfor egentlig ikke når jeg er skikkelig mett, eller når jeg burde slutte å spise. Derfor er jeg trygg når jeg er sammen med andre en hel dag, fordi jeg da spiser etter deres behov for mat, da jeg synes det er lettere å stole på enn meg selv.

Dersom jeg for eksempel er sammen med en venninne, og vi har spist samme frokostmenge for ikke så lenge siden. Så kan jeg, som da tenker på mat hele tiden, tenker på det å holde forbrenningen i gang osv, får lyst på et eple f. eks. Så spør jeg, har du lyst på eple? Og om hun sier, nei takk, jeg er mett ennå. Er du sulten? Så sier jeg: nei nei, jeg bare lurte. Og ender med å føle meg fæl fordi jeg mest sannsynlig hadde spist et eple, eller noe, dersom jeg hadde vært alene. Ergo, når jeg er alene er jeg utrygg, fordi jeg ikke vet om det er "rett" eller normalt å spise igjen, så kort etter et måltid. Men da jeg er sammen med andre, gjør jeg ikke det, fordi jeg da ikke tør å spise noe før noen andre gjør det. Skjønner dere?

Og det er kjempestressende å ha det sånn, fordi når jeg er alene med tankene mine sitter jeg å lurer på om det er rett av meg å spise sånn og sånn, og om det er altfor mye osv. Så jeg kan ha en tendens til å være kjemperedd for å spise, å utsette det og utsette det, helt til sulten river i magen, og jeg kaster meg febrilsk over maten, og ender med å spise slik at når jeg er ferdig, har jeg spist for mye, fordi når hjernen endelig sier fra at jeg er forsynt, da er jeg stappmett - og jeg har feilet igjen.

Og en annen ting som er kjempevanskelig for meg er når jeg spiser med andre, og de gir seg (som fører til at jeg også gir meg), da kan de sitte der å si: åh, nå ble jeg stappmett. Og jeg sitter å har spist samme mengde mat, og ikke føler noe tyngd i magen i det hele tatt nesten. Og DET er fælt. For da føler man seg utrolig mislykket og unormal. Og ikke minst, feit. Og da sier jeg til meg selv: vel, det er forskjellen på meg og de, og grunnen til at jeg er feit, og de holder seg tynne. Fordi de har et normalt forhold til mat, og kan stole på sine egne behov og sin egen sult- og metthetsfølelse.

Så forferdelig synd at mat er så vanskelig Og følelsen av å ikke ha kontroll, og ikke kunne stole på seg selv, er helt jævlig.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Trodde nesten jeg var alene om dette, men det er flere i samme bås.

Jeg er også redd for å spise for lite slik at forbrenningen går ned. Dvs. jeg sulter meg ikke. Men jeg veier for lite enn hva jeg bør..... 47 kg. og 165 cm. Jeg skriver en matplan hver kveld, og prøver så godt jeg kan å holde meg til den dagen etterpå. Jeg sprekker nesten alltid, og da føler jeg meg mislykka og feit.

Hvor mange kalorier er "for mye" for deg? Vanligvis ligger jeg på 1600 kcal., og synes det er altfor mye. Jeg trener utrolig mye, så det er kanskje derfor jeg holder meg stabil i vekta. Sånn rent helsemessig er det selvsagt ikke bra...... Jeg har tidligere studert ernæring, så har god peiling på hva som er sunt. Uheldigvis klarer jeg ikke å tenke på en slik logisk måte.

Har oppsøk lege, men fått avvisning..... Vurdere å bytte.