Forbannede spiseforstyrrelse!

[Ibenholt]

Vel, da var det på'n igjen. Overspising, tvangsspising, kall det hva du vil. Gikk ikke på trening i dag, fordi jeg heller skulle være flink skolepike. I stedet bestemte jeg meg for å spise tidlig kveldsmat før jeg startet.

1 eple

1 sans yoghurt med musli og nøtter

4 grovskiver med brunost og syltetøy

150 gr sjokoladekake

1 glass melk

Hurraaa! Nå blir fettcellene gla vet dere. Og dette var bare kveldsmaten. Hva med de tre andre måltidene jeg har hatt i dag?? Og melkesjokoladen jeg smugspiste av i 16-tida.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Er ikke motivert for noen ting lengre. Jeg klarer ikke styre matinntaket, å ha normalt forhold til mat. Så jeg kan liksågodt bare gi opp. For frisk, hah, ja det blir jeg ihvertfall ikke. Snill med kroppen min har jeg vært i alle år, og nå er jeg drittlei av å "passe" meg. Kan bare bli feit, og bli ferdig med det. Forbannet mas uansett.

[*Enigma*]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg vet så altfor godt hvordan du har det. Vet bare at å bli sint på seg selv fordi man spiser ikke hjelper. Heller ikke hjelper det å nitrene etterpå som "straff".

Vet du noe om hvorfor du tvangsspiser? Dette har du sikkert hørt mange ganger før, men prøv å ta deg en tur ut hvis du får lyst til å spise. Tving deg selv til å gå ut en tur i frisk luft, uten penger, og gå til du ikke har like lyst på noe å spise lenger. I tillegg må du forsøke å finne ut hva det er som får deg til å spise og forsøke å gjøre noe med årsaken. For all del, ikke straff deg selv eller bli sint på deg selv når du ender opp med å overspise. Vær heller flink til å rose deg selv de gangene du faktisk klarer å overvinne trangen til å overspise. Unn deg selv noe spesielt hvis du klarer det. Det bør da selvsagt ikke være mat.

Vet ikke helt om det jeg sier er noe hjelp for du har sikkert hørt det før, og egentlig er jeg slett ikke den rette til å si dette, fordi jeg absolutt ikke gjør det jeg selv råder deg til, men...du er ikke aleine om å føle det sånn....

[Ibenholt]

Tusen takk for svar, snille Enigma.

Nei, jeg vet det. Før har jeg alltid gjort det, spist først, straffet etterpå. Men nå har jeg mistet motivasjon til å trene også. Det som tidligere har vært så gøy, og så bra for meg.

Nå er jeg udugelig uansett hva som skjer, og midt oppi dette, er jeg forelsket.

Jippi. Når han ser hvor mye jeg spiser (når jeg først spiiiser), da vil han bli drittredd og stikke av.

Det er jo bare meg selv jeg skader. Hvorfor stopper jeg det ikke da?

[Ibenholt]

Og så mister jeg alle vennene mine

[*Enigma*]

Selv om du har fått et tilbakeslag nå, så betyr ikke det at du er udugelig, å tenke negativt om deg selv gjør ting bare enda verre. Prøv heller å finne positive ting med deg selv, små ting. Spiser du et sunt måltid så må du tenke: NÅ var jeg flink. Jeg spiste et sunt måltid som var bra for kroppen min. Fokuser på alle de gangene du er flink og legg de gangene du er mindre flink bak deg.

Sprekker du så går du videre, tenk heller: neste gang jeg får lyst på noe godt går jeg en tur i stedet, eller gjør noe annet. Ikke tenk at du ikke var flink, at du var udugelig osv. Prøv også å skrive ned hvorfor du sprakk. Var det en spesiell hendelse som gjorde det? Var det noe spesielt du var lei deg for, noe som var vanskelig?

Prøv også å finne noe du synes er gøy som kan inspirere deg til å komme i gang med treningen igjen, og tenk heller på hvor flink du er de gangene du kommer deg ut og er aktiv framfor å tenke på alle de gangene du ikke klarer det.

Tror heller ikke du skremmer noen med spisinga di. De færreste oppfatter hvordan ting er fatt før de kjenner deg veldig, veldig godt. Om du spiser skikkelig når dere er sammen ute på restaurant f.eks så tror jeg heller han synes det er fint at du ikke bare sitter og pirker i en salat i det minste.

Mister du vennene dine fordi du skyver dem vekk? Ikke orker å være sosial når du føler det sånn? Har du noen venner du kan snakke med når du har det vanskelig og som forstår hvordan du føler det? Kanskje ikke så lett for folk som ikke har opplevd spiseforstyrrelser selv å forstå...

[gatebil]

hei..

det der kan jeg å klare å "dytte" i meg på et måltid, ingen problem. men samvittigheten min har det ikke like godt etterpå.

Jeg har lagt på meg ca 8 kg det siste året. Og for åtte kg siden så klarte jeg virkelig å kontrollere hve jeg spiste, jeg ble fortere mett, jeg følte meg fortere "uvel" om jeg spiste for mye, og fant virkelig min trivselvekt.

Nå kan jeg godt hive innpå 100g sjokolade før et måltid, spise dobbelt så mye som før, og likevel har jeg lyst på mer.

Men jeg tvinger meg sjøl til å ut å trene/bevege meg i frisk luft hver dag. da har man liksom lov til å spise litt mer..

men jeg vil så gjerne ned 8kg... hvertfall 5!!! "drømme drømme"

[Gjest Gjest]

Jeg vet alt om hvordan du har det. Er oppi det samme selv, og kan skrive under på at det er helt j*vlig!

For min del er det ikke sult jeg driver med...... Overspising (i mine øyne, sikkert normal kost for andre), for deretter igjen å trene hele kvelden/natten på treningsapparatet i stua. Er så trøtt om morgningen, så jeg dropper ofte ut av forelesningne. En ond sirkel. Er drittlei! Har en normal vekt, og SER ikke syk ut, men det er jeg. Var hos legen for å lufte tankene mine (noe jeg virkelig hadde mannet meg opp til), men fikk et slag i trynet når han sa at jeg ikke SÅ syk ut. Ble enda mer oppgitt.

Vet også alt om hvordan det er med å miste venner...... Jeg trekker meg unna sosiale sammenkomster, fordi det som oftest innebærer kaloribomber i form av mat og drikke. Dessuten har jeg ikke behov for å være sosial. Vil bare være for meg selv, og konsentrere meg om dette med kosthold og trening. Off.....

Har fått time hos pyskolog nå, og ser fram til det. Har du vurdert noe lignende, eller har du kanskje prøvd det ut?

[Gjest itla]

Nå er jeg udugelig uansett hva som skjer, og midt oppi dette, er jeg forelsket.

Jippi. Når han ser hvor mye jeg spiser (når jeg først spiiiser), da vil han bli drittredd og stikke av.

Det er jo bare meg selv jeg skader. Hvorfor stopper jeg det ikke da?

For min del er det litt sånn at nettopp fordi det bare er meg selv jeg skader, så kan jeg fortsette - jeg fortjener jo ikke noe bedre. Jeg styrer ikke så mye med maten lenger, men ser igjen mønsteret i mange andre sammenhenger. Den dagen noen kan forklare meg hvordan hodet mitt er skrudd sammen... Forøvrig tar det tid og bli bedre, og midt oppi det føles det ofte som en helt umulig og uoverkommelig oppgave. Men selv om det er vanskelig å se det selv, så går det fremover, sakte men sikkert - det ser jeg med deg også, utfra innleggene du skriver/har skrevet.

Men som en liten oppmuntring - jeg traff samboeren min da jeg var midt oppi spiseforstyrrelsene sånn som du er. Og han stakk ikke av - snarere tvert i mot, han var en av grunnene til at jeg ble bedre. Ikke vær redd for å være deg selv med ham, på godt og vondt - det er vanvittig skummelt i begynnelsen, men det er en god ting også, fordi han kan hjelpe deg å lære å takle både dine egne følelser/reaksjoner (fordi han vil at du skal ha det bra) og den sosiale delen av det med mat. Hvis du tør å fortelle ham litt om hvordan du har det, er min erfaring at det hjelper på forholdet, for det er klart det er lettere for ham dersom han skjønner hvorfor du i perioder (antakelig) vil trekke deg unna, prioritere maten fremfor ham etc.

Send meg gjerne en PM hvis du lurer på noe mer.

[Ibenholt]

Tusen tusen takk for fine svar dere. Jeg er så kjempetakknemlig!

Jeg er så drittlei denne maten. Er livredd hver dag. Fikk kollaps i dag før middag. Jeg har vært flink idag, og fulgt planen til punkt og prikke. 2 skiver til frokost, pluss en yoghurt med musli. 2 skiver til lunsj, pluss et eple. Så gikk det 5 timer, og jeg var så sulten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Visste at jeg må ta kontroll, spise middag og slappe av, så jeg gikk å kjøpte meg en fjorland-ferdigrett med fiskekaker. Hadde ikke trent, skulle ikke trene, så jeg hadde derfor bestemt meg for at, mat..ja det skulle jeg ihvertfall ikke ha mere av i dag. Stod en stor boks med sjokolade på jobb, men selv om jeg var dødssulten, smakte jeg INGENTING. Så ikke på den en gang.

Men jeg var så sulten, og var det sånn at når det har gått så lenge, da er sulten over, og det er ikke vits å spise. Jeg varmet retten, spiste en halv potetbit, og knakk totalt sammen. Klarte bare å fokusere på at jeg følte meg smellfeit før jeg hadde begynt å spise, å visste at denne porsjonen ikke kom til å gjøre ting bedre. Ringe derfor min mor, strigråt og hadde megaangst, fordi jeg ikke hadde lyst å spise, men visste jeg måtte.

Endte opp med å overspise, å føle meg helt forferdelig etterpå. 5 brødskiver med pålegg, pluss 2 glass melk.

Angst i dag, og har enda mindre livslyst. Skammer meg så fælt at jeg ikke har lyst å leve. Nå veier jeg sikkert 60 kg, og er smellfeit! Aner ikke hva jeg skal gjøre, å klarer ikke finne motivasjon til å trene. Jeg er like forferdelig uansett.

Å jeg som har så lyst å være glad, forelsket og føle meg fin. Jeg vet jo at han jeg holder på å bli glad i, liker små jenter, og ville bare fått sjokk om han så hvordan jeg virkelig kan spise! Og jeg som er livredd for å bli feit. Huff.. kommer aldri til å bli frisk. Og mensen er borte for godt pga alt stresset. Vet ikke hva jeg skal gjøre

Jeg er dømt til å være alene og feit, resten av livet...

[Ibenholt]

Psykolog i morgen. Gleder meg, men vet ikke hvordan jeg skal klare å bli frisk..

Og til deg, gjest. Vet hvordan du har det, det er slik jeg også har det. Eller, treningen har jeg bare gitt opp nå da. Men var kjempeflink i sommer, og hadde bedre humør enn på lenge. Så kommer depresjonen igjen, og ødelegger alt sammen..

Jeg hater godteri!

[Gjest bada]

Det er trist å lese det du skriver.

Du trenger å lære hvor mye mat kroppen trenger, men det vet du sikkert allerede. Det er ganske trist å lese at du får dårlig samvittighet av å spise. Kroppen trenger mat for å fungere normalt. Mat kan dessuten være kilde til stor glede og nytelse.

Noen av de gangene hvor du sier at du overspiser, ser det ut for meg som at du har spist helt normale mengder mat.

Jeg vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi deg. Jeg vil bare si at det er fullt mulig å ha et fullverdig kosthold, hvor man spiser seg mett, hvor kroppen får de næringsstoffene den trenger, og hvor man av og til spiser usunne og/eller kaloririke matvarer som smør, fløte, ost, olje, kokosmelk, osv. Det som er viktig er at kostholdet er balansert, slik at man får i seg nok av de stoffene man trenger, og ikke for mye av det som er usunt.

Jeg håper du klarer å komme gjennom det du sliter med, og jeg føler virkelig med deg.

Endret 11. oktober 2007 av bada

[Gjest Blondie65]

Ville du reagert like sterkt hvis jeg sa til deg at jeg ikke orket å lage middag og spiste fem skiver med pålegg istedenfor middag?

Lærdommen fra i dag må være at du ikke må gå så lenge sulten at du mister matlysten.

I morgen er det en ny dag med nye muligheter. Da er det du gjorde i dag en del av historien, ikke noe å ta med seg til i morgen.

Det virker som du har en alt-eller-ingenting holdning - noe som kanskje følger naturlig av spiseforstyrrelser. Javel så har du kanskje hatt noen dager der ting ikke gikk helt etter planen. Ny dag - blanke ark.

Prøv å ikke fokusere så sterkt på det du gjør feil - og bli minst like flink til å skryte av deg selv når du er flink.

Føler med deg - stor klem.

[Ibenholt]

Godt å vite at det fins noen som dere der ute

Jeg skal klare å bli frisk.. jeg skal! Er bare så irriterende denne andre stemmen som sier at jeg ikke får lov til å spise, og at når jeg er mett, da har jeg spist aaaaaaaaltfor mye.

De dagene da jeg klarer å spise en yoghurt og et knekkebrød til frokost, frukt og salat, da går jeg rundt og smiler, fordi da føler jeg meg vellykket. Men hvem er det som får næring? Spiseforstyrrelsen, eller jenta? Jeg vet jo det, at man må spise nok for å få overskudd. Men det hjelper ikke, når jeg ikke får overskudd uansett... jeg er bare deprimert når jeg klarer å spise "normalt" fordi det i følge meg er altfor mye, og jeg føler meg forferdelig uansett hva jeg spiser.. Bare jeg spiser. For da har jeg "feilet"

[Ibenholt]

Og jeg er jo normalvektig, så det er ingenting som skulle tegne på at jeg har en spiseforstyrrelse. men i hodet er det kaos, dagen lang. Kalorier, trening, vekt, angst, sprekk... ja, et evig mas. Jeg er aldri virkelig glad..

[Gjest Blondie65]

Og jeg er jo normalvektig, så det er ingenting som skulle tegne på at jeg har en spiseforstyrrelse. men i hodet er det kaos, dagen lang. Kalorier, trening, vekt, angst, sprekk... ja, et evig mas. Jeg er aldri virkelig glad..

Med det synet du har på normale måltider eller en "liten" utskeielse så har du et usunt forhold til mat. Det kaller jeg spiseforstyrrelse.

Når det gjelder trening: Hvor ofte skifter du treningsprogram? Man bør visst skifte hver 3 mnd for at kroppen skal slippe å vende seg til det. Kanskje en ny treningsform er tingen slik at du kan få motivasjon igjen?

[Gjest bada]

Jeg synes at du burde fokusere på å få et normalt forhold til mat og spising igjen. Det er garantert ikke lett, og det krever helt sikkert en enorm tilpasning og en gedigen mental endring hos deg. Jeg vet ikke hvor du kunne få hjelp til det, men kanskje IKS kunne være et sted å begynne? Du har kanskje hatt kontakt med dem før for alt jeg vet, men jeg er sikker på at de kan bistå i alle slags spørsmål som har med forholdet til mat og spiseforstyrrelser å gjøre.

[*Enigma*]

Jeg synes at du burde fokusere på å få et normalt forhold til mat og spising igjen. Det er garantert ikke lett, og det krever helt sikkert en enorm tilpasning og en gedigen mental endring hos deg. Jeg vet ikke hvor du kunne få hjelp til det, men kanskje IKS kunne være et sted å begynne? Du har kanskje hatt kontakt med dem før for alt jeg vet, men jeg er sikker på at de kan bistå i alle slags spørsmål som har med forholdet til mat og spiseforstyrrelser å gjøre.

Problemet med en spiseforstyrrelse er at det er så inne h******s vanskelig å få hjelp når man ikke ser syk ut. Jeg har fått slengt i ansiktet at jeg kan da umulig være syk jeg som ikke ser syk ut. Greit at iks ikke sier sånt, men så er det det å faktisk be om hjelp også. Fryktelig vanskelig

Selv er jeg på kurs om dagen, og alle disse fristelsene står rett framfor nesa mi, sjokolade, kaker, skolebrød osv, osv....Prøver og prøver å ikke spise, men så sprekker jeg litt noe som resulterer i at jeg stikker på trening rett etter jobb og trener i timesvis for å "veie" opp for den ytterst normale mengden kalorier jeg egentlig får i meg. Heldigvis er kursuka i det minste slutt i morgen, så da blir det ingen fristelser neste uke, bortsett fra de fristelsene som består i å spise litt ekstra godt pålegg eller lignende til lunsj og den påfølgende dårlige samvittigheten for "utskeielsen".

[Ibenholt]

Ja, jeg vet. Dersom jeg virkelig vil, vet jeg at jeg fint klarer å ikke spise noe godteri. Men så er det jo hvor sunt det er å gå å være ulykkelig fordi man aldri lar seg selv få lov å spise godteri/søt mat. Men det er jo slik for meg da, at det nesten ikke er vits å unne seg noe heller, for det gjør mer vondt enn godt. Det trigger bare angst og vonde reaksjoner, fordi det er så ulvolig, at jeg aldri klarer bare een bit. Fordi inni mitt hode, skal jeg aldri få lov å spise det igjen, og jeg hiver innpå som en annen galning. Det samme gjelder all mat som er usunn, pasta, lasagne, grøt, osvosv. Dette er fyfy mat, som jeg blir lei meg av å spise, fordi jeg vet at jeg her må bare nøye meg med en liten pirk, om jeg skal være "flink". Og det er jeg jo aldri, fordi jeg ikke eier selvkontroll.

Og så sitter jeg å syns synd i meg selv, fordi jeg har sprukket etterpå. Og må presse meg ut å trene. Å de gangene jeg ikke har tid, lyst og absolutt ikke ork/overskudd, ja da har jeg bare lyst og dø, og skammer meg sånn at jeg såvidt tør å sette foten utfor døren. Og er redd for at alle skal se på meg for et "matmonster" jeg er.. svak, svak person er jeg

[Ibenholt]

Og så ser jeg alle disse andre flotte, tynne, slanke jentene, som spiser sjokoladekake, sjokolademuffins, sveler, vafler, kakao osv osv i lunsjen, og er like fordømt tynne. Hvorfor legger jeg bare på meg da, når jeg spiser sånne ting?

Æsj, så forferdelig urettferdig verden er iblant. Skulle ønske jeg slapp å tenke så mye, at alt bare gikk automatisk. Uten tvangshandlinger, eller maratontrening etter man har spist noe usunt. Det letteste hadde vært å slippe å spise i det hele tatt, men det går jo ikke..er jo derfor det hele er så forbannet vanskelig.

[Gjest Blondie65]

En nøkkel til å få et normalt forhold til mat er å sette seg inn i hva sunn og næringsrik mat er og hvor mye kroppen trenger av det.

Neste nøkkel er å spise for å gi kroppen næring og kutte ut alt som heter kompensasjon, trøst og belønning og lignende former for spising. Mat er ingen belønning, ei heller straff.

En tredje faktor er å sette opp et balansert treningsprogram som følges uansett hva man har spist. Jeg tror at de aller fleste kan klare seg fint med 3-4 treninger a 1-1,5 time. Legg inn en pause dag mellom hver trening og få et program som du kan følge og trives med.

Selv har jeg valgt å si at fredag og lørdag er kosedager, da kan jeg unne meg snop. I uken må jeg være "flink" - så kan jeg ha en stor skål med snop til helgen.

Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelse selv, men jeg er veldig obs på denne problemstillingen for jeg har sett det på nært hold. Av den grunn har jeg selv kuttet ut fokuset på slanking og heller gått for sunt kosthold og balansert trening.