Ikke som andre kvinner?

[Solskinnsbolla]

angående det å gifte seg og få barn, så kjenner jeg ikke den pirrende følelsen, som jeg skjønner mange her inne føler. jeg vil jo få baby, men jeg drømmer ikke om det.

jeg synes faktisk mange her inne stresser noe innmari med graviditet: leter etter symptomer, kjøper EL tester og går rundt og bekymrer og stresser seg opp! dette skjønner jeg ikke, er det slik de fleste kvinner har det/tenker rundt det å få baby??

[Hedda22]

angående det å gifte seg og få barn, så kjenner jeg ikke den pirrende følelsen, som jeg skjønner mange her inne føler. jeg vil jo få baby, men jeg drømmer ikke om det.

jeg synes faktisk mange her inne stresser noe innmari med graviditet: leter etter symptomer, kjøper EL tester og går rundt og bekymrer og stresser seg opp! dette skjønner jeg ikke, er det slik de fleste kvinner har det/tenker rundt det å få baby??

den pirrende følelsen er jo en fantastisk følelse, selv om man er spent... det er jo ikke det at folk stresser.. er jo bare nysgjerrig på hva som skjer med kroppen og vil vite fortest mulig om de er gravid. jeg er veldig nysgjerrig og spent på om jeg er gravid, og har mange spørsmål rundt det siden jeg er i min aller første pp... folk er jo forskjellig på dette området, og det må det jo være lov å være

[Gjenglemt sykkellås]

Nja, tror det er like vanlig å drømme om og ha "den pirrende følelsen" rundt frieri og giftemål og graviditet som det er å.. ja, ikke gjøre/ha det.

Jeg føler ikke at sånne drømmerier er typisk for kvinnekjønnet. I så fall er både jeg og de aller fleste venninnene mine dårlige representanter.

Mulig vi er for unge. Kanskje det kommer med alderen?

[Gjest imli]

Jeg har alltid ønsket å gifte meg å få barn, og ønsket har vært veldig sterkt de siste 2 åra (er 21). Nå skal jeg ha barn. Vi holdt ikke på med temping og EL-tester eller noe sånt (orket ikke stresse med det), bare hadde masse sex og lot naturen gå sin gang... Men selvfølgelig var det spennende! Det kommer nok du også til å føle, når det er din tur. Er bare naturlig at du ikke føler noe sånt nå.

[Holly Hobbie]

Jeg var ikke saann jeg heller da jeg var yngre. Har alltid visst at jeg ville ha barn, men foer jeg var ca. 26 gikk jeg ikke rundt og tenkte paa proeving og barn. Gradvis ble jeg mer og mer keen, til jeg tilslutt ble kjempeivrig - og her sitter jeg med en skjoenn liten gutt!

[Gjest Gjest]

Det er noen som velger å ikke få barn. Jeg forstår det godt. Jeg har 3 barn som jeg er kjempeglad i, men hvis jeg skulle valgt på nytt ville jeg valgt å ikke få barn. Vi har ingen god fremtid å tilby dem. Jeg ville heller valgt å være fosterforeldre.

[Gjest Gjest]

Jeg var 30 år da jeg giftet meg. Vi hadde da vært forlovet i et år og væt sammen i 6 år.

Som du skjønner tok det tid før vi tok skrittet ut og valgte å gifte oss, jeg hadde ikke noen hast, ikke mannen min heller. Etterhvert kom det frem et ønske hos oss begge så da "slo vi til".

Når det gjelder barn har jeg sagt nesten hele livet at jeg ikke ønsker barn. Jeg var ganske så bestemt også. Etter vi hadde giftet oss fant jeg plutselig ut at jeg ønsket barn. Det tok sin tid med prøving før jeg ble gravid og etter en tøff fødsel har vi funnet ut at det rekker med et barn. Har hatt fødselsdepresjon i ettertid, noe som selvsagt har vært med på denne avgjørelsen.

Jeg tror alle er forskjellige på dette omrd. Har venninner som ikke øsnker å gifte sge å få barn som har gjort det(etter å ha møtt den rette), noen som forts ikke ønsker disse tingene og venninner som har drømt om det siden de var små. Ta tiden til hjelp og ikke stress er mitt råd. Skjer det så skjer det, hvis ikke er det ikke verdens undergang!

[Solskinnsbolla]

Hei! Tusen takk for respektfulle og seriøse svar.

[Gjest Allikatt]

angående det å gifte seg og få barn, så kjenner jeg ikke den pirrende følelsen, som jeg skjønner mange her inne føler. jeg vil jo få baby, men jeg drømmer ikke om det.

jeg synes faktisk mange her inne stresser noe innmari med graviditet: leter etter symptomer, kjøper EL tester og går rundt og bekymrer og stresser seg opp! dette skjønner jeg ikke, er det slik de fleste kvinner har det/tenker rundt det å få baby??

Jeg har heller aldri drømt om hverken å gifte meg eller å få barn, og har vel tenkt at det finnes bedre ting i verden å drømme om enn det... Men hva gir du meg: Forlovet nå og rimelig babylysten

Jeg vil ikke si at jeg stresser enda (selv om symptomjakt-tankene kommer om jeg vil eller ei), men jeg verken temper eller tar EL-tester eller kjenner på "tappen" enda... Hmm, det sier vel litt at jeg vet hva disse er

Jeg tror kvinner er like forskjellige på dette området som menn. Noen vil ha mann/dame og baby for enhver pris, andre ikke. Det kommer helt an på hva man synes er viktig her i verden. Og det er vel bra at vi er forskjellige?

[Saeria]

Jeg er 27 og er ikke den som har denne pirrende lysten og store drømmen om barn. Frem til nylig har jeg ikke vært sikker på om jeg ønsket barn en gang. Jeg så for meg at jeg fint kunne leve livet uten barn og det store (og skremmende, dog jeg ville nok ikke inrømme at det var skremmende ) ansvaret som følger med barn.

Når jeg leser om graviditet og fødsel, så synes jeg det er veldig interessant for det kan hende det er meg en gang og det skader ikke å ha litt input om hvordan en graviditet og en fødsel kan være.

Ergo har det skjedd en endring et sted i meg som åpner for muligheten om at jeg kanskje mer heller mot å få barn i fremtiden. Jeg inrømmer at det er en skummel tanke. Jeg har aldri vært mor for noe menneskebarn, ikke er jeg spesielt flink med barn og fremmede barn er skumle. Babyer er stort sett søte og rare, men litt større barn er skumle.

Når jeg satt og så Jordmødrene på nett, så gråt jeg til og med en liten skvett og tenkte at en fødsel og det å være tilstede på en, må jo være en fantastisk opplevelse. Da innså jeg at selv om jeg ikke har den pirrende lysten og store drømmen om å bli mamma, så vil jeg nok glede meg stort den dagen vi bestemmer oss for å prøve å lage vår egen lille baby.

[Rosalie]

Jeg blir også forundret over hvor ekstremt opptatt enkelte er av prøvingen.

Jeg skjønner godt at man begynner med temping, EL-tester etc. når man har prøvd ei stund uten å lykkes. Men når enkelte her inne løper og kjøper en haug EL-tester samme dag som de slutter på pillen og begynner å tempe og fikle med tappen allerede da, syns jeg det går for langt. Det virker som om babylaging er mer en besettelse enn kos, og jeg tar meg selv i å lure på hvordan disse kvinnene blir å være i hus med dersom det ikke klaffer første halve året, eller dersom de blir langtidsprøvere...

[Solskinnsbolla]

Jeg er 27 og er ikke den som har denne pirrende lysten og store drømmen om barn. Frem til nylig har jeg ikke vært sikker på om jeg ønsket barn en gang. Jeg så for meg at jeg fint kunne leve livet uten barn og det store (og skremmende, dog jeg ville nok ikke inrømme at det var skremmende ) ansvaret som følger med barn.

Når jeg leser om graviditet og fødsel, så synes jeg det er veldig interessant for det kan hende det er meg en gang og det skader ikke å ha litt input om hvordan en graviditet og en fødsel kan være.

Ergo har det skjedd en endring et sted i meg som åpner for muligheten om at jeg kanskje mer heller mot å få barn i fremtiden. Jeg inrømmer at det er en skummel tanke. Jeg har aldri vært mor for noe menneskebarn, ikke er jeg spesielt flink med barn og fremmede barn er skumle. Babyer er stort sett søte og rare, men litt større barn er skumle.

Når jeg satt og så Jordmødrene på nett, så gråt jeg til og med en liten skvett og tenkte at en fødsel og det å være tilstede på en, må jo være en fantastisk opplevelse. Da innså jeg at selv om jeg ikke har den pirrende lysten og store drømmen om å bli mamma, så vil jeg nok glede meg stort den dagen vi bestemmer oss for å prøve å lage vår egen lille baby.

kjente meg igjen her, foruten ar jeg har masse erfaring med både store og små barn

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro det er fullstendig normalt å ha denne "pirrende" følelsen. Det ligger jo latent i menneske et ønske om å formere seg.

Mange vil påstå at det er meningen med livet.

Har man en mann man elsker så er det jo helt naturlig å ville stifte familie.

Er 24 år nå og merker at jeg begynner å få denne følelsen. Sinnsykt spennende! *Glede seg*

[jente 79]

Jeg er også en som aldri helt har visst om jeg ville ha barn. Selv etter at jeg traff mannen trang vi en "modningsperiode" før vi ble klare til å prøve. (hjalp litt å bli tante og onkel i fjor )

Jeg har alltid likt barn, men da gjerne fra fylte 1 år og oppover. Babyer synes jeg har vært skumle saker som jeg har vært veldig redd for å "ødelegge" Det har også hjulpet det siste året

Jeg har ikke tempet, kjøpt EL tester eller noe. Hadde kanskje gjort det hvis vi slet med å bli gravide. Men foreløpig har vi bare latt naturen gå sin gang, det funket fint for oss :rødme:

[Rosalie]

Jeg har aldri noensinne hatt interesse av å få egne barn. Barn er facsinerende skapninger, men ikke noe jeg vil ha i livet mitt på fullid. Heldigvis har samboer det på samme måte, og vi er derfor frivillig barnløse.