Voldtekter, ekte og falske

[Gjest Frk Åberg]

Jalp; jeg syns det er bra at du belyser ting fra menns side. Du setter fokus på at også menn kan være utsatt for vold osv.

Men jeg syns noen ganger du blir litt vel opptatt av å forsvare menn også, og det virker som du i en del tilfeller ikke ser at det er en del forskjeller. F.eks. så har jeg inntrykk av at du sidestiller overgrep begått mot kvinner og menn. Jeg er fullstendig klar over at menn kan utsettes for vold, men som jeg har forsøkt å poengtere flere ganger, så syns jeg det har en del flere konsekvenser når vold og overgrep gjøres mot kvinner. Menn som blir slått kan føle seg ydmyket og være redde for kona. Men jeg vil likevel påstå at det er langt færre menn enn kvinner som frykter for sitt eget eller barnas liv og helse. Og det syns jeg legger til en ekstra, og svært alvorlig dimensjon til det hele.

Et annet eksempel; la oss si at det kom fram at en mann ble overfalt eller voldtatt på gata. Jeg tviler på at det vil ha like stor innvirkning på andre menns liv som overfallsvoldtekter har på kvinner. Kvinner må slutte å gå alene eller holde seg inne, de må ta massevis av forholdsregler som jeg tviler på at de fleste menn må ta.

Uansett hvordan du ser på det, så er menn fysisk overlegne kvinner. Og jeg syns det utgjør en forskjell. Jeg sier ikke at man skal hysje ned overgrep begått mot menn, på ingen måte. Det er mye som bør gjøres der. Men jeg syns samtidig ikke at man kan sammenligne dem fullstendig, som jeg syns du, Jalp, ofte gjør.

[Jalp]

Jalp; jeg syns det er bra at du belyser ting fra menns side. Du setter fokus på at også menn kan være utsatt for vold osv.

Men jeg syns noen ganger du blir litt vel opptatt av å forsvare menn også, og det virker som du i en del tilfeller ikke ser at det er en del forskjeller. F.eks. så har jeg inntrykk av at du sidestiller overgrep begått mot kvinner og menn. Jeg er fullstendig klar over at menn kan utsettes for vold, men som jeg har forsøkt å poengtere flere ganger, så syns jeg det har en del flere konsekvenser når vold og overgrep gjøres mot kvinner. Menn som blir slått kan føle seg ydmyket og være redde for kona. Men jeg vil likevel påstå at det er langt færre menn enn kvinner som frykter for sitt eget eller barnas liv og helse. Og det syns jeg legger til en ekstra, og svært alvorlig dimensjon til det hele.

Et annet eksempel; la oss si at det kom fram at en mann ble overfalt eller voldtatt på gata. Jeg tviler på at det vil ha like stor innvirkning på andre menns liv som overfallsvoldtekter har på kvinner. Kvinner må slutte å gå alene eller holde seg inne, de må ta massevis av forholdsregler som jeg tviler på at de fleste menn må ta.

Uansett hvordan du ser på det, så er menn fysisk overlegne kvinner. Og jeg syns det utgjør en forskjell. Jeg sier ikke at man skal hysje ned overgrep begått mot menn, på ingen måte. Det er mye som bør gjøres der. Men jeg syns samtidig ikke at man kan sammenligne dem fullstendig, som jeg syns du, Jalp, ofte gjør.

Utgangspunktet mitt er at det er voldofferets oppfatning som må legges til grunn når man snakker om hvor alvorlig er voldsovergrep er. Jeg vet selvfølgelig at menn er fysisk overlegne og at det har en konsekvens for fysisk skadepotensial og en oppfatning av hvor alvorlig trusselen er.

Det jeg reagerer på er at mange kvinner alt for selvfølgelig konkluderer med at den vold kvinner utsettes for, er alvorligere enn den vold menn utsettes for. Når det kommer til vold generelt, er det jo slik at menn er mer voldsutsatt enn kvinner f.eks. på offentlig sted, og derfor er det mange av oss menn som er veldig forsiktige når vi går ut f.eks. i helgene. Den bevegelsesufriheten du nevner gjelder oss også.

Hvordan kan man så vite hvordan en mann som har blitt voldtatt eller mishandlet på annen måte, oppfatter overgrepet og påfølgende trussel? Du antyder på generelt grunnlag at det oppfattes en smule mer "pytt-pytt" enn når kvinner er utsatt for det samme. Jeg mener det er galt å anta det på generell basis, fordi vi ikke kan vite det sikkert.

Jeg vil som du forstår, holdninger om at menn er mer usårbare til livs. Den tankegangen som bl.a. har medført at det i liten grad finnes noe støttetilbud for voldtatte menn eller mishandlede menn. Kvinner har krisesentra over hele landet, og voldtekstmottakene i helsevesenet er først og fremst tilpasset kvinner. I det hele tatt så har ikke samfunnet fortsått hvorfor menn i overlegen grad topper selvmords- statistikkene. Jeg mener at man kan begynne å lete i den generelle holdningen om at det ikke er så farlig med menn.

Som offer for overgrep og vold, så diskrimineres altså etter min mening menn i stor grad. Jeg mener altså at et voldsoffer er et voldsoffer,- uansett kjønn og uansett kjønn på overgriper. Det samme mener jeg i forbindelse med voldtekter og andre overgrep.

Jeg oppfatter av og til, (forhåpentligvis feilaktig) at kvinner ikke liker at menn også kan ha en offerrolle. Det virker som om kvinner mener å ha monopol på rollen som offer, og jeg mener også at mange av kvinnene her inne formulerer seg i henhold til dette synet.

Det blir etter min mening veldig vanskelig å påstå på generelt grunnlag et det er værre for kvinner å være offer enn for menn. Jeg mener som sagt at det må være individets oppfatning som må være avgjørende her, og ikke en generalistisk oppfatning om at man kan behandle menn og kvinner som homogen og forskjellig gruppe i forhold til dette.

Derfor sier det ofte "klikk" i hodet mitt når jeg leser innlegg her inne der rollefordelingen er opplest og vedtatt som mann=overgriper og kvinne=offer på generell basis. Og når det påtales, da kommer alltid antydningen om at det uansett er værre for kvinner. Jeg skjønner ikke hvordan man kan anta det, og jeg skjønner heller ikke poenget med å anta det.

[Gjest JM]

Mener også at et overgrep er like alvorlig, samme hvilket kjønn som blir utsatt for det. Poenget må være hvordan offeret føler det. Her er det bra at du står opp for mannens rettigheter.

[Gjest Frk Åberg]

Utgangspunktet mitt er at det er voldofferets oppfatning som må legges til grunn når man snakker om hvor alvorlig er voldsovergrep er. Jeg vet selvfølgelig at menn er fysisk overlegne og at det har en konsekvens for fysisk skadepotensial og en oppfatning av hvor alvorlig trusselen er.

Det jeg reagerer på er at mange kvinner alt for selvfølgelig konkluderer med at den vold kvinner utsettes for, er alvorligere enn den vold menn utsettes for. Når det kommer til vold generelt, er det jo slik at menn er mer voldsutsatt enn kvinner f.eks. på offentlig sted, og derfor er det mange av oss menn som er veldig forsiktige når vi går ut f.eks. i helgene. Den bevegelsesufriheten du nevner gjelder oss også.

Hvordan kan man så vite hvordan en mann som har blitt voldtatt eller mishandlet på annen måte, oppfatter overgrepet og påfølgende trussel? Du antyder på generelt grunnlag at det oppfattes en smule mer "pytt-pytt" enn når kvinner er utsatt for det samme. Jeg mener det er galt å anta det på generell basis, fordi vi ikke kan vite det sikkert.

Som offer for overgrep og vold, så diskrimineres altså etter min mening menn i stor grad. Jeg mener altså at et voldsoffer er et voldsoffer,- uansett kjønn og uansett kjønn på overgriper. Det samme mener jeg i forbindelse med voldtekter og andre overgrep.

Det blir etter min mening veldig vanskelig å påstå på generelt grunnlag et det er værre for kvinner å være offer enn for menn. Jeg mener som sagt at det må være individets oppfatning som må være avgjørende her, og ikke en generalistisk oppfatning om at man kan behandle menn og kvinner som homogen og forskjellig gruppe i forhold til dette.

Jeg er enig i at det må være offerets oppfatning som er det viktigste. Folk er forskjellige, og man går videre i livet på ulik måte, uavhengig av hvilket kjønn man har. Hvis du tror at jeg har en "pytt-pytt"-holdning til at menn blir utsatt for vold, så har du misforstått meg. Grunnen til at jeg skriver det jeg gjør, er at jeg syns du ofte belyser menns problemer på bekostning av kvinners (i en annen diskusjon, hadde det kanskje vært jeg som argumenterte ut fra at man ikke må gleme menn som voldsofre). Uten at det nå skal utvikle sge til en kjønnskamp her, da det viktgiste som nevnt er individets opplevelse.

Et voldsoffer er et voldsoffer uansett, men jeg må også legge til at studier viser at seksualisert vold er den typen som gir offeret størst problemer i etterkant. Det samme med voldsepisoder hvor man føler seg fullstendig overmannet. Eller seksuelle overgrep mot barn som innebærer inntrengning. Dette er farlig å skrive, fordi jeg regner med at noen vil misforstå det. Det betyr ikke at et overgrep mot et barn som ikke involverer inntrengning eller en voldsepisode som ikke er seksualisert, ikke er alvorlig. En person kan få mer alvorlige problemer etter det enn en som objektivt sett har opplevd noe mer alvorlig. Det er ikke på sin plass å bruke dette i forhold til et individ som har vært utsatt for noe. Men om man snakker om mennesker som en gruppe, så mener jeg at man kunne målt reaksjoner i etterkant ut fra en slags objektiv rangering av overgrepets alvorlighetsgrad (selv om jeg vet det høres hjerterått ut). Igjen, snakker man om et enkelt individ, så blir det objektive temmelig irrelevant.

Poenget med denne avhandlingen, er at man ikke kommer unna at det er flere kvinner enn menn som f.eks. opplever seksualisert vold med alvorlige trusler. Siden dette objektivt sett forbindes med mer alvorlige reaksjoner i etterkant, i form av depresjoner, angst osv, så tror jeg det er lett for at det fokuseres mer på det enn overgrep og vold mot menn. Jeg prøver å sette din generelle agenda i et annet perspektiv her, ikke å underdrive viktigheten av å fokusere på at også menn er voldsofre og at de kan oppleve like alvorlige reaksjoner på dette som kvinner. Jeg tror vi er enige der, men jeg syns noen av innlegge dine blir noe unyanserte.

[Jalp]

Frk. Åberg.

Jeg ønsker ikke en kjønnspolarisering i forhold til hvem som har det værst av ofre for vold og andre overgrep. Det synes å eksistere en forbauselse over menn som fullstendig knekker sammen etter slike opplevelser. Den forbauselsen er imidlertid ikke tilstede når kvinner gjør det. Det er noe man forventer og forstår.

Engasjementet mitt kan settes i sammenheng med et engasjement for å skaffe menn det samme rommet for menneskelige reaksjoner på traumer etter slike overgrep. Etter det forhåpentligvis snart utgåtte kjønnsrollemønteret for menn, så er det lite rom for slike menneskelige reaksjoner. Og skal man dømme etter en del innlegg bl.a. i denne tråden, så forventes det nærmest at menn ikke en gang er i stand til å føle omsorg og sympati for kvinnelige ofre av slike handlinger.

Det finnes etter min mening noen klare sammenhenger her. Menn blir betraktet som temmelig følelsesløse og med manglende evne til å sette seg inn i problematikken. Derfor har heller ikke samfunnet oppdaget at man kan forebygge mange ugjerninger som begås i affekt av menn som er trengt opp i et hjørne. Man har ikke funnet det bryet verdt å ha noe apparat for å ta vare på menn i krise. Man overser menn i barnefordelingssaker, og øknonomisk sett er det ofte ruin for en mann etter et samlivsbrudd. Slik marginaliseres enkeltindivid som til slutt møter veggen. Alt for ofte ender det med at de tar livet av seg selv,- eller de tar livet av noen andre. Og samfunnet trekker på skuldrene og er sjokkert over "de forferdelige mennene". På den måten får man produsert den monstermannen som alt for ofte blir brukt som referansen for menn generelt her inne.

Selv er jeg engasjert i arbeidet med å forebygge vold både mot kvinner barn og menn. Det har jeg vært i mange år, og jeg synes ikke jeg kan gi meg med dette. Jeg vet selvfølgelig at mange menn begår grov urett mot kvinner og vise versa. Konsekvensene av den uretten og den volden er helt individuell. Den største uretten vi som ikke begår slike overtramp kan gjøre, er å generalisere og trekke linjer etter kjønn. Jeg ser kun enkelttilfeller av vold og overgrep, og jeg ser rollefordelinger på tvers av mytene. Det jeg også ser er at ofrene er avhengige av hjelp. Men det er ikke alle som får det, og det er en skam.