Bo med fars nye samboer!

[Gjest Moncler]

Mor har faktisk ikke en særrolle uansett hva som skjer. Det finnes situasjoner der stemor har en nærere fohold til barnet enn ekte mor, og da har jo stemor mer eller mindre tatt overfor mor. Den moren som ikke blir sjalu når en stemor ser barnet ditt mer enn du selv gjør kan umulig være en god mor spør du meg. Å akseptere situasjonen og ønske det beste for barnet gjør at du er en god mor, men å ikke bli sjalu? Sjalusi er jo som regel en konsekvens av at man er glad i noen.

[Gjest vimselot]

Ja, jeg synes du er urimelig. Hun er ikke to år, og bor fast hos sin far og hans samboer.

Dette er kanskje trist for deg, men man kan ikke alltid kun tenke på seg selv, du har lov og være trist, forbannet osv, men ikke bland inn barnet i dette.

Om han har fått ny jobb og pendler, så vær takknemlig for at hans samboer ikke lager problemer av den grunn.

Hei,

Og takker på forhånd alle som vil "hjelpe" meg med råd,tips,erfaringer i dette

Skal prøve å gjøre saken kort og presis..

Har ei jente på 11 år, som bor sammen med far & hans nye samboer. Og hennes barn fra ett tidligere forhold. De har bodd sammen(de 4) i 2 år. Min datter er hos meg i henhold til "vanlig" sammvær. Valget på at vår datter skulle bo hos far, er fordi han bor i barndomshjemmet til datteren vår. Mens jeg bor sammen med ei venninne( av økonomiske grunner, er student)

Men nå skal min ex begynne i ny jobb.. Noe som gjør at han vil være bort 2 uker og hjemme 2 uker. Jeg tok det som en selvfølge at datteren vår da skulle være hos meg de 14.dagene han er borte.

KUNNE IKKE TATT MERE FEIL!

Han mener hun skal bo med hans nye samboer, og ikke hos meg! Jeg bor i samme nabolag, hun må ikke bytte skole.

For meg, er denne "nye" en "ukjent" kvinne.. Finnes det noen grunn iverden til at jeg skal la datteren min bo sammen med en "ukjent" kvinne når hun kan bo hos meg???

Er jeg vrang? Urimlig?

Hjelp...

[Lizzee]

Mor har faktisk ikke en særrolle uansett hva som skjer. Det finnes situasjoner der stemor har en nærere fohold til barnet enn ekte mor, og da har jo stemor mer eller mindre tatt overfor mor. Den moren som ikke blir sjalu når en stemor ser barnet ditt mer enn du selv gjør kan umulig være en god mor spør du meg. Å akseptere situasjonen og ønske det beste for barnet gjør at du er en god mor, men å ikke bli sjalu? Sjalusi er jo som regel en konsekvens av at man er glad i noen.

Hvis graden er sjalusi er beviset for hvor glad du er i noen - da er du ute å kjøre...

Hvis stemor har et nærere forhold til barnet så har det vel noe med relasjonene i seg selv å gjøre og at hun faktisk har fått lov til å ta over.... Men det er ikke så enkelt at det er snakk om at mor er en dårlig mor om hun har latt denne situasjonen oppstå. Barnet har her fått lov til å bo hos far i barndomshjemmet og der har hun også fått en stemor. Som derav ser mer til jenta enn moren. Men mor er mor uansett.

Min biologiske far var aldri noen dårlig far selv om han lot meg få bo i mitt barndomshjem sammen med stefar da min mor døde. Han hadde heller ingen grunn til å være sjalu - for både han og jeg visste jo at han var faren min. Men jeg valgte det hjemmet jeg kjente best - og der bodde stefaren min.

Sjalusi når det gjelder forhold til en av det motsatte kjønn (kjæresteforhold) er noe annet. Men når det gjelder barna våre så kan vi da umulig være sjalu fordi barnet har flere mennesker som er glad i de og ønsker å gi dem noe godt i livet!

Og om vi skulle føle en sjalusi til en annen voksenperson i barnets liv - ja da får vi heller prøve å bygge relasjoner til denne personen. Slik at vi får et fellesskap, som igjen kommer barnet til gode.

Det er lov å være litt voksne også!

[Far til 2]

Jeg synes debatten i denne tråden blir en debatt som kun omhandler biologisk mors rettigheter til å delta i avgjørelsen om bosted, og biologisk fars rettigheter til å si nei til alt han ikke er enig i. Og slik tråden har utviklet seg blir det for noen førsteprioritet at biologisk mor ikke skal kunne påvirke situasjonen. Andre prioritet blir at biologisk far (fordi han er bostedsforelder ?) skal kunne si nei til ethvert forslag han ikke er enig i.

Jeg mener at det handler om morens rettigheter (også), men hvor det viktigste er barnets rettigheter. Dette burde være førsteprioritet (og ikke 3.prioritet)

Det synes for meg som om barnet ikke er forespurt, noe jeg mener gir feil beslutningsgrunnlag. Jenta må NATURLIGVIS bli hørt i denne saken. Hun er gammel nok til å ha en mening og det blir feil om far (far alene) skal bestemme jentas bosted.

Jeg tror ikke vi kan komme bort fra at biologisk mor og fars tilnytning til barnet vil påvirke hvilken mening en har. Og derfor bør det også være med i beslutningsunderlaget. Men JENTAS mening er og blir det viktigste. Derfor synes jeg ikke mor bare skal akseptere at far eventuelt har motforestillinger om bostedsvalg.

[Lizzee]

Mor og far får mene akkurat hva de vil.

Jenta bør få bestemme selv hvor hun vil bo. Og den bestemmelsen bør hun få ta uten følelsesmessig press eller forventninger fra mor og far.

[Far til 2]

:kaffe:

Mor og far får mene akkurat hva de vil.

Jenta bør få bestemme selv hvor hun vil bo. Og den bestemmelsen bør hun få ta uten følelsesmessig press eller forventninger fra mor og far.

Det er riktig. Men så lenge far sier at hun ikke får lov å flytte, må mor få lov å si at hun bør flytte.

Jeg antar at du er enig i at ingen av foreldrene skal bestemme på jentas vegne. Derfor tar far like mye feil som mor i denne saken.

[Gjest Piper]

Mor og far får mene akkurat hva de vil.

Jenta bør få bestemme selv hvor hun vil bo. Og den bestemmelsen bør hun få ta uten følelsesmessig press eller forventninger fra mor og far.

Du sier at jenta skal bestemme dette selv, og da har du fått med deg at jenta er 11 år gammel? I Norge blir barn over 12 år hørt, men de får fortsatt ikke bestemme dette selv. Så hvor gammel skal et barn være, for å få lov til å bestemme slike ting selv?

[Gjest Gjest_Renate_*]

Du sier at jenta skal bestemme dette selv, og da har du fått med deg at jenta er 11 år gammel? I Norge blir barn over 12 år hørt, men de får fortsatt ikke bestemme dette selv. Så hvor gammel skal et barn være, for å få lov til å bestemme slike ting selv?

Barn har rett til å bli hørt fra 7 år, ved 12 år skal det vektlegges hva barnet mener - og da går jeg ut i fra at en 11årings mening også vil bli vektlagt.

[Gjest lillebøll]

Hun er neppe en ukjent for datteren din. På mange måter er hun jo faktisk den "mammaen" hun er vant å bo heltid i lag med. På tide mødre blir mindre egoistiske.

[Gjest Gjest_Renate_*]

Du gjør rett i å ikke uten videre godta at samværformen skal være slik den er pr. i dag.

Forutsetningene er forandret:

-Far skal være borte halve tiden

-Far og samboer har bare bodd sammen i 2 år, dette er faktisk ikke så lenge når det gjelder og venne seg til et annet menneskes omsorg, for alt vi vet så kan det være slik at det KUNN er far som har tatt seg av barnet og at samboeren har vært passiv tilstedeværende

-Samboeren vil bli alenemor 2 uker i måneden, noe som kan være vanskelig å takle for noen og enhver

-Samværsavtaler skal normalt revurderes når forutsetningene endres!

-Janta er gammel nok til å si sin ærlige mening hvis dette blir taklet rett

Stå på TS, jeg synes du er en omsorgsfull mor:)

[Gjest porchen]

Så her mener mor at datteren ikke skal få bo i det som hun ser på som sitt primærhjem to uker i strekk. Har mor i det hele tatt luftet dette for datteren sin? Og kunne mor tenkt seg å måtte bytte hjem hver fjortende dag?

Dette er bare ett av eksemplene på at dere tydeligvis ikke får med dere HVA SOM VIRKELIG er saken her...

IKKE UTTAL dere om dere ikke har annet en usakelige kommentarer..

Skulle gjerne likt å sett det innlegget jeg har skrevet, som viser til at jeg mener hun ikke skal bo i sitt "primær" hjem...

For de som ikke har skjønt det; DET VIKTIGSTE FOR MEG ER AT MIN DATTER HAR DET BRA!

Jeg er ikke sjalu/misunnelig osv på stemor. Stemor er ei flott dame hun Men, jeg, syns det er helt naturlig å reagere når far skal være borte 14.dager. Og HAN MENER hun skal bo med stemor. Reaksjonen min er/var: Bør ikke hun bo med meg?? Far mener hun ikke bør og skal det.. Og da ville jeg lufte tankene mine med flere. Rett & slett for å se om mine tanker var egoistiske..

Get it??

Til alle dere andre sakelige som har skrevet har: Takker mye for råd,tips og erfaringer

[Gjest porchen]

Jeg blir forundret jeg, over hvilke holdninger det finnes ang foreldre og steforeldre...

Et barn har EN mor og EN far. I utgangspunktet, skal disse ta seg av barnet sitt.

Når det kommer inn steforeldre, er det kjempeflott at disse også får et godt forhold til barnet.

Men like fullt mener jeg at det er barnets biologiske mor og far - som har hovedansvaret.

Derfor mener jeg TS SELVSAGT skal ha barnet boende hos seg de 2 ukene far er borte. Er mor så "raus" at hun lar datteren velge, er hun en utrolig god mor.

TS er en god mor - som vil ta vare på sin datter, isamarbeid med faren. Når faren ikke er tilstede, er det hun som er der for datteren. Itillegg er hun åpen for en annen løsning (stemor), hvis datteren ønsker å bli boende der.

Du er en flott mor TS. Datteren din er heldig.

Og til dere som mener at stemor, skal ta mors rolle...spør jeg om eier følelser?? Selvom TS her setter sine egne følelser bak datteren, blir hun selvsagt såret over å høre slikt..

Takk

[Lizzee]

Du sier at jenta skal bestemme dette selv, og da har du fått med deg at jenta er 11 år gammel? I Norge blir barn over 12 år hørt, men de får fortsatt ikke bestemme dette selv. Så hvor gammel skal et barn være, for å få lov til å bestemme slike ting selv?

Ja det mener jeg! Mine barn har alltid blitt hørt og fått være med å bestemme selv og vi har føyd barna så langt det praktisk har latt seg gjøre. Med stor suksess for alle parter!

Det du sier om at barn over 12 år skal bli hørt er delvis riktig.

Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal foreldrene høre hva barnet har å si før de tar avgjørelse om personlige forhold for barnet. Når barnet har fylt 7 år, skal det få si din mening før foreldrene tar avgjørelse om barnets personlige forhold, også i sak om hvem av foreldrene det skal bo hos hvis foreldrene ikke bor sammen. (Nytt etter lovendring med virkning fra 1. april 2004)(Barneloven § 31). De skal legge vekt på hva barnet mener.

Loven bestemmer at når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Da skal barnet få kunne si sin mening før det tas avgjørelse om barnets personlige forhold, for eksempel hvem av foreldrene det skal bo hos hvis de lever hver for seg.

Mine barn bor 50/50 hos meg og faren - noe de selv (som 12 og 13 år gamle) tok opp og ønsket gjennomført. Før det var det de selv som bestemte at de hovedsaklig skulle bo hos meg og annenhver langhelg hos far. Vi hadde allerede da mulighet for 50/50, men barna ville ikke. Og derfor gjorde vi heller ikke noe mer med det før barna selv ville. De var altså langt yngre enn 12 år og fikk bestemme/bli hørt når det gjaldt hvor de skulle bo.

Det er ingenting som tilsier at barn ikke skal få bestemme selv om de er under 12 år (eller 7 år for den saks skyld - alt etter hvor modne barna er). Det er jo opp til foreldrene det! Hvis foreldrene vil at barna skal være med å ta avgjørelsen så kan de det! Det du sikter til med denne aldersgrensen er at det i en konfliktsituasjon /mekling (når mor og far ikke blir enige om hva som skal skje) så skal barnet bli hørt / være med å bestemme. De har altså loven på sin side når det gjelder å bli hørt. Men det betyr ikke at men sånn i det private, når man ikke trenger å ty til rettslige instanser, er pålagt å vente til barnet fyller 7 eller 12 år før man velger å vektlegge barnet meninger. Som foreldrene kan man velge å vektlegge barnets meninger så mye man bare vil! Hvis en mor velger å la en 3-åring bestemme selv så kan hun selvfølgelig det, for å sette det på spissen...

Jeg tror en 11 år gammel jente godt vet hvor hun vil bo og hvordan hun vil ha det. Og da bør foreldrene høre på det!

Hverken far eller mor bør tvinge datteren til noe som helst - eller sette datteren i den situasjonen at hun føler at hun tar parti med den ene eller andre foreldren.

Og Fartil2 - jeg er helt enig med deg i at ingen av foreldrene skal bestemme på vegne av jenta. Far har like liten rett til å kreve at ting blir som de er som at mor krever endring.

Jeg tror alle parter her har mest å vinne på å sette seg rolig ned og lytte til datterens meninger. Og deretter - når beslutningen er tatt -like rolig respektere avgjørelsen. Man er nødt til det når man er i en slik situasjon. Det kan være bittert og leit for den som føler at h*n "taper" - men de bor jo bare 10 minutter fra hverandre og da må det kunne gå an å få til litt samarbeid og hygge i hverdagen. For datterens skyld.

[Gjest BillieJean]

Først vil jeg si at jeg er veldig enig med Lizzee. Og at hun har sitt ståsted mye fordi hun nettopp har fått til samarbeid med eksen sin og en stemor.

Tror mange av dere som mener at TS bare skal stå på og kreve sin rett gjør det ene og alene fordi dere selv er mødre og derfor lett tar en mors parti.

Når det gjelder å la barn bli hørt. Jeg tror at det er størrelsen på konflikten mellom mor og far som bestemmer om man klarer å lytte til barnet eller ei.

Liten konflikt mellom mor og far betyr at man lettere evner å lytte til barnets behov. Og da ikke farget av foreldrenes egne behov - men kun barnets! Liten konflikt mellom foreldrene betyr at man lettere klarer å "dele" barnet og være foreldre til barnet uavhengig av hvor det bor..

Har mor og far en konflikt så blir de mye mer opptatt av å vinne sin egen sak enn å ta hensyn til barnets behov. Det å vinne over eksen blir på en måte et tema... Og den nye partneren til eksen skal man ihvertfall vinne over... Også argumenterer man med at sin egen sak nettopp er å ta hensyn til barnets behov. Men da selvfølgelig ut i fra eget ståsted. Det er menneskelig det.... Men skal vi la det at vi (i denne tråden) synes synd på mammaen gi henne fordeler som gjør at hun skal få mer rettigheter til å bestemme enn barnet selv?

Jeg er ikke interessert i å ta verken mors eller fars parti her. Jeg har ingen som helst mulighet til å vite om den ene ønsker noe som er bedre for datteren enn den andre... Det som er mest spennende er om den som ikke får "viljen sin" er stor nok til å unna datteren det hun helst ønsker. Og da gir jeg blaffen i slike ting som "har du ikke empati nok til å forstå at det er sårende for mor og oppleve at datteren tilbringer mer tid med stemor enn moren". Dette er konsekvensen av et samlivsbrudd og at livet går videre. Jeg forstår at moren kan bli såret, men det er ikke noe argument for at datteren skal flytte til henne fremfor å bo hos far og stemor.