Sosionomer, barnevernspedagoger,vernepleiere og førskolelærere-se hit

[Gjest Gjest]

Hei.

Siden jeg var ferdig utdannet sosionom for ett år siden har jeg arbeidet i en barnehage- på assistentlønn. Det går ikke lenger-klarer meg ikke økonomisk på så lite.

Førskolelærerne lar meg gjøre jobben ganske ofte ( les: jeg drar lasset ) mens de "soler seg" - i tilegg får jeg høre at " jeg bare er en vikar"..

jeg synes det er veldig slitsomt etter år med hardt arbeid på skolebenken og ikke få bruke utdannelsen min.

Hvorfor er det slik?

Fordi jeg bor i en større by der arbeidsledigheten blant sosionomer er stor, dessverre har jeg ingen mulighet til å flytte på meg. ( Har ett barn som skal sikres stabile oppvekstvillkår)

Når jeg har vært på intervjuer har jeg blitt "grillet"- og her er spørsmålet til dere andre, er dette vanlig? har nemlig forstått det slik at det er det.

Vi sosionomer skal nemlig være SUPERMENNESKER! hele psykoanalysen og analysering av deg som menneske med 5 stykker som observerer deg under ett intervju synes til og med jeg ( som ikke er sjenert ) er drøyt.. SELVFØLGELIG skal vi levere-og ja vi har ett stort ansvar, men la nå mennesker få en sjangs. Det er INGEN som har en fasit selv - nemlig..

Skriver dette litt i fortvilelse, så dere der ute:

Noen som har bruk for en stødig, sikker og rettferdig dame på 30?

Ellers tar jeg i mot erfaringer og tips med takk:)

[knudz3n]

jeg er da bv. pedagog. og var igjennom noen intervju før jeg fikk meg fast jobb. Disse intervjuene var hovedsaklig på bv kontor og ungdomsinstitusjoner, hvordan de møtte meg var litt blandet...

På noen intervju var det skikkelig koselig vi pratet litt løst og fast og spøkte litt, mens på andre intervju var det mer A4 og rett frem. Men jeg har aldri følt meg grillet som du sier.. Mulig du har vært uheldig eller jeg har vært heldig...

håper det ordner seg i allefall

[Gjest Gjest]

jeg er da bv. pedagog. og var igjennom noen intervju før jeg fikk meg fast jobb. Disse intervjuene var hovedsaklig på bv kontor og ungdomsinstitusjoner, hvordan de møtte meg var litt blandet...

På noen intervju var det skikkelig koselig vi pratet litt løst og fast og spøkte litt, mens på andre intervju var det mer A4 og rett frem. Men jeg har aldri følt meg grillet som du sier.. Mulig du har vært uheldig eller jeg har vært heldig...

håper det ordner seg i allefall

Takk for det

Jeg har diskutert dette med en venn også ser du..han ble intervjuet i over 2 timer, observert av 5 mennesker- de ringte ikke en gang/ skrev ett brev om at stillingen var besatt;)..

vi i "våre yrker" bør jo virkelig vite hvordan vi møter mennesker? burde da forvente det samme av potensielle arbeidsgivere..

jeg ser ikke noe etiske perspektiver på å bli nødt til å "blottlegge absolutt ALT med meg selv" for å være en god nok sosialarbeider

[Abraxas]

.....

Endret 21. juni 2009 av Abraxas

[knudz3n]

jeg ble på et intervju spurt masse spørsmål om foreldrene mine... dette var da jeg var "ung" og skulle jobbe som kassadame..

om de var gifte/syke osv....

[Gjest Gjest]

Når jeg har vært på intervjuer har jeg blitt "grillet"- og her er spørsmålet til dere andre, er dette vanlig? har nemlig forstått det slik at det er det.

Det anses som uprofesjonelt av arbeidsgivere å stille opp på intervjuer med mer enn 2 personer som skal samtale med arbeidsinteressentene.

3-5 samtale"intervjuere" er absolutt i overkant for mange og det blir ikke behagelig stemning av det.

Jo mer profesjonell man er med mye innsikt, desto mer samtale og mindre grilling blir det.