Flytte med barnet

[Gjest Gjest]

Kunne det falle deg inn å ta barnet med å flytte langt unna for å forhindre sterkere bånd mellom ditt barn og den andre forelderen hvis du var redd for at barnet skulle komme til å ville flytte til sin andre forelder?

Kunne du bli så redd for at barnet ditt ville fortrekke den andre forelderen med familie slik at du kunne lyve om at du flyttet for å begynne på skole mens dette egentlig ikke var sant - men for at den andre foreldren ikke skulle protestere på avgjørelsen?

Ja, jeg kunne ha gjort alt dette hvis formålet var å beskytte barnet.

Alt kommer an på omstendighetene rundt!

[Minni-Mus]

Kunne det falle deg inn å ta barnet med å flytte langt unna for å forhindre sterkere bånd mellom ditt barn og den andre forelderen hvis du var redd for at barnet skulle komme til å ville flytte til sin andre forelder?

Kunne du bli så redd for at barnet ditt ville fortrekke den andre forelderen med familie slik at du kunne lyve om at du flyttet for å begynne på skole mens dette egentlig ikke var sant - men for at den andre foreldren ikke skulle protestere på avgjørelsen?

Nei, jeg kunne ikke drømmt om å klare å gjøre dette..... Slik som du beskriver det. Skjønner ikke at noen kan gjøre noe sånnt jeg....

Men hadde jeg havnet i en slik situasjon at pga jobb, utdanning MÅTTE flytte lang unna, så kunne det hende jeg gjorde det da, men ikke å lyve om runnen til barnefar for å få med meg barna osv....

Hadde jeg vært i et forhold og fått barn med en og det ble slutt og han var av typen som ikke deltok, ikke bidrog osv, kanskje det lå mer alvorlige grunner tilstedet også for at han ike var egnet sdom far osv, kunen det hende jeg hadde flyttet langt vekk med barnet for å komme oss videre i livet og beskytte oss fra far. (men det vuille jo vært i ekstremt tilfeller visst han haded vært voldelig o.l.)

[Gjest vimselot]

Skal jeg være med på å avspore enda mer, men siden sladder og bakvasking av mor/far til barnet kom som et tema, så er det ikke så ofte dette skjer, håper jeg, men vet at det har skjedd.

I ett tilfelle, lovet far mor at han skulle fortelle alt hun hadde gjort, hvem hun hadde ligget med osv, når barnet ble større. :kaffe:

Hun (moren) ble så nervøs (hadde tidligere brukt stoff), men hun flyttet ikke unna, og da barnet ble eldre, hadde heldigvis far glemt hva han skulle si, så enden på den historien ble jo bra.

Trur han sa det, fordi mor mente (hun hadde hovedomsorgen) at far burde stille oftere opp for barnet og for henne, hun var helt alene om omsorgen og ble frustrert pga at barnets far ikke ville stille opp (unntak; når han hadde dame som likte barn, ellers aldri)

Men barnet slapp å høre stygge ord om mor, jeg har bare hørt om dette fra barnets mor, men kjenner også faren litt, og antar han sa det i et anfall av barnslig raserianfall pga. at hun mente at han måtte stille opp litt mer...

Nettverket til barnefarens familie var heldigvis sterkt og en trygghet.

Men hun tenkte tanken på å stikke av og flytte, men hun angrer ikke på at hun ikke gjorde det. I dag har far og barn god kontakt, og barnets far har aldri sagt noe stygt om mammaen.

[Gjest Mayamor]

De aller fleste mennesker er greie, ærlige og vil ikke være slemme mot andre mennesker - og iallefall ikke sine egne barn. Men det er noe som skjer med noen få som lager kvalme historier, da er det godt å høre om historier hvor det går bra. En del er bitre på eksen av ulike grunner og lar det bli en altoppslukende effekt som styrer mye av livet sitt. Det kan føre til irrasjonelle handlinger personen i fredstid aldri ville drømt om å gjøre...

Leste en gang:

Det som kommer ut av andres munn sier INGENTING om meg, men ALT om dem!

Tenker nok barnet i historien over ikke ville synes fryktelig godt om faren dersom han svartmalte moren slik han truet med...

[Gjest Blondie65]

Til Renate:

Jeg hadde ikke fått med meg at dette var en konkret situasjon, trodde det var et generelt spørsmål.

Nå har vi selvsagt bare hørt din versjon av denne saken, og ut fra den vil jeg gjerne presisere at det er totalt uansvarlig og barnefiendtlig av mor å gjøre dette.

Hun vinner nok en kortvarig seier, men i lengden tror jeg hun taper. Alle forhold jeg har sett på nært hold der den ene part innvolverer barna i sitt dårlige forhold til den andre part - enten det er samværsabotasje, drittslenging eller andre ting - vinner de en kortsiktig seier, men risikerer at barna snur seg mot dem og peker og sier "mamma (eller pappa) det du sa stemmer ikke og nå vil vi ha samvær med pappa (mamma)".

Hva gjør man når man risikerer å bli fratatt samvær på denne måten? Man går rettens vei. Bare vær forberedt på at dere kan vinne i retten og tape i virkeligheten fordi mor likevel ikke gidder rette seg etter rettens påbud. Og da er spørsmålet hvor steintøff (politi, barnevern, etc) man skal være.

Gå ALDRI i samme fellen som motpart ved å bruke ungene som klagemur/kasteball. DET vil du/dere vinne kolossalt på i det lange løp (for barn er ikke dumme, de ser og hører). Men de må kanskje bli ganske store før de selv setter den forelderen på plass som bruker dem som ball.

[Far til 2]

Trådstarter: Hadde du forventet at noen skulle stått frem og sagt at det ville de gjort, vel vitende om at de da står lagelig til for flambering etterpå?

I den virkelige verden er det langt flere nyanser enn svart og hvitt. Man må være to for å bli foreldre - men det trenges bare en for å sabotere samværet.

...

Det er riktig. Men å frata barn samvær ved å flytte langt blir ikke sett på som samværstrenering. Å nekte barnet kontakt med samværsforelder om en blir boende, er derimot samværstrenering.

Men hva er værst for barnet (om vi skal ta utgangspunkt i beskrivelsen "barnets beste) ? Er det å bli fratatt muligheten til en samværsforelder på kort sikt, eller er det muligheten til å bli fratatt samvær med samværsforelder i mange år, mulighet til å miste alle relasjoner til samværsforelder, fratatt tryggheten med venner i nærmiljøet, skole, fritidsaktiviteter og kansje mobbing pga dialekten ?

Myndighetene har frem til nå definert det siste som "barnets beste".

...

Dessverre har vi et rettsapparat i dette landet beregnet for rike, for å kjøre sak koster så mye at det er flaut. Spesielt advokatutgiftene er jo helt horrible. Så det er dyrt å ha rett og mene at barna ikke skal utsettes for en delt omsorg fylt i sladder og forhør.

Og her er vi uenig i vinklingen som bare går en vei . Det er enda dyrere for en forelder som ønsker å tilby barnet felles omsorg, om bosted- eller samværsforelder motarbeider dette. Og med dagens praksis hvor enkelte uegnede fagfolk mener at barn bør ha begrenset samvær med far, blir det som oftest far som får de store utgiftene.

Så lenge "barnets beste" er utgangspunktet for barneloven, sier altså fagfolk at det er "barnets beste" å få begrenset samvær med samværsforelder fordi dette har vært den tradisjonelle løsningen.

Hva er årsaken til at bostedsforelder altid vet best mht hvor i landet barnet skal bo ? Og hvorfor anbefaller "meklere" etc at mor bør ha omsorgen ? Det er ikke slik at menn generelt er uegnet til daglig omsorg (med unntak av 3% av de norske menn, kansje fordi mor har utenlandsk pass), og at norske kvinner er eneste egnede omsorgsperson ( sansynligvis over 98% da det er større sansynlighet at kvinner med utenlandsk pass ikke får omsorgen ved en rettstvist).

Et minimumstiltak for å sikre barn samvær med far på var om bostedsforeldre som ønsket å straffe sitt barn for konflikten med samværsforelder, ble fratatt bidrag og barnetrygd. Med dagens løsning blir barnet og samværsforelder straffet med mindre samvær og samværsforelder med høyere bidrag i tillegg.

Bostedsforelder som trenerer samværet blir imidlertid premiert med høyere bidrag.

[Tule]

hei

nar jeg har tenkt lit på det så vil jeg mene at dere burde gå til sak om og få den daglige omsorgen, vis barnet ike har bod lenge på stedet kan reten ta hensyn til det, den skal ta hensyn til status qou og vis barnet for eksempel har bodd seks ar der dere bor og et halt hos mor sa vil hun vanskelig vinne, har dere rett til fri rettshjelp

jeg skjoner at det må vere vont og se barnet sit vokse op hos en slik mor og jeg syn han burde gjore noe med det hun kan ike bade føle for barnet og samtidig ta fra det noe det er sa glad i

jeg har også vert borti en slik sak ike personlig men noen jeg kjenner der flytet moren til et nyt sted der hun ike hade familie eler netverk pa grunn av en kjereste den elste jenta som var stor nok til og si va hun onsket ble hos faren for og kune bli hos vennene og netverket sitt, desverre ente det ike helt got, faren ble alvorlig syk ike slik alvorlig at hun kune miste han men han var ute av stand til og kune gi hene omsorg han la pa sykehus i lange perioder han hade ike mye familie der som kune ta seg av jenta og hun var hos vener en periode og sa ble hun sent til moren moren dømte hene med det til og mate bo pa et nyt sted uten vener og netverk hun var glad i

ut fra dete ma jeg si meg enig med far til to, jeg synes loven burde endres bege burde vere enige om det dersom den ene bare skal ha samver elers bor det vere delt omsorg, uanset burde ale der bege foreldre er i stan til og gi omsorg ha delt bosted, et barn trenger ike og bo like mye hos bege for og ha delt bosted men retighetene sikres om den ene vil flyte og samveret bli redusert da ma man forhandle det vil vere til barnets beste

hilsen

[Gjest Blondie65]

Far til to, jeg skjønner ikke hva vi er uenig i.

En forelder som trenerer, saboterer eller på annen måte ødelegger barnets samvær med den andre forelderen er her problemet, uansett hva slags ordning man har (delt, bostedsforelder, samværsforelder).

Jeg er også enig i at meklingskontorene snakker best med den de snakker sist med og har ingen reell myndighet. Det kan godt være at noen av dem er direkte fedre-fiendltlig.

Jeg mener at den forelderen som ønsker å samarbeide men blir sabotert, enten på den ene eller den andre måten må betale en ganske høy utgift i form av advokatutgifter for å føre sin sak. Dette er så dyrt at det går på rettsikkerheten løs (og da mener jeg helt uavhegig av kjønn).

Delt omsorg er et privilegium som fordrer 100 % evne til å samarbeide. I det øyeblikket man begynner å sabotere dette (ved f.eks. å flytte for langt unna til at reelt samarbeide og ungenes ferdsel mellom hjemmene blir vanskeliggjort) så bør den part som flytter uten noen god grunn også måtte akseptere at samværs-/omsorgsfordelingen automatisk blir vurdert av kompetente myndigheter.

Min oppriktige mening er at den forelderen som uten å kunne dokumentere andre grunner enn egen interesse fra forelderens side for flytting bør fratas den daglige omsorgen fra sitt barn - med mindre det ligger særskilt gode grunner bak flyttingen. Det burde være unødvendig for den "uskyldige" forelderen å gå til sak for at dette skulle skje.

[Far til 2]

Far til to, jeg skjønner ikke hva vi er uenig i.

En forelder som trenerer, saboterer eller på annen måte ødelegger barnets samvær med den andre forelderen er her problemet, uansett hva slags ordning man har (delt, bostedsforelder, samværsforelder).

Jeg er enig med deg. Min frustrasjon er myndighetenes talemåte og det elendige lovverket. For i lovteksten refereres det til "barnets beste". Samtidig vet vi at regjeringens tidligere rådgiver fraråder for mye samvær med barn og far, og regjeringen aksepterer samværstrenering vha flytting over store avstander.

Det er regjeringens manglende interesse for å ivareta "barnets beste" jeg viser til i mitt første innlegg. Vi er med andre ord enig i at myndighetene sier en ting (ønsker å ivareta "barnets beste"), men gjør noe annet (aksepterer samværstrenering).

Jeg er også enig i at meklingskontorene snakker best med den de snakker sist med og har ingen reell myndighet. Det kan godt være at noen av dem er direkte fedre-fiendltlig.

Vi er kjempeenig også på dette punktet.

Så lenge deler av denne yrkesgruppen benytter Magne Raundalen som faglig mentor, er det ingen tvil om at meklerene er farsfiendtlige. Men meklerene viser også manglende empati og vilje til å trygge situasjonen for de barna som berøres av samlivsbrudd. Slik sett motarbeider de indirekte myndighetenes påstand om at "barnets beste" skal stå sentralt. Som en digresjon kan jeg nevne at da jeg under mekling ba om felles omsorg snudde mekleren seg til moren med følgende kommentar: "Har du råd til å dele omsorgen ?" RÅD ??? Dette med valg av omsorgsløsning skal da ikke være basert på hvor god råd mor har, men isteden prioritere "barnets beste" (i denne perioden fikk mor nesten 10.000,- svart hver mnd for ikke å flytte langt, så det var muligens dette meklerene mente med at mor ikke hadde råd til å gå glipp av disse utpressingspengene).

Hverken mekleren eller mor ville høre argumentasjonen. Mekleren (som jeg da trodde på som en authoritet) sa isteden at "om mor krever omsorgen alene vil hun altid få dette". Hva slags "mekling" er det ? (pengene fikk jeg forøvrig tilbake i sin helhet av overlikningsnemda senere, basert på dokumenterte bankoverføringer og "avtalte pengeoverføringer" selv om jeg ikke hadde klaget på noe).

Jeg mener at den forelderen som ønsker å samarbeide men blir sabotert, enten på den ene eller den andre måten må betale en ganske høy utgift i form av advokatutgifter for å føre sin sak. Dette er så dyrt at det går på rettsikkerheten løs (og da mener jeg helt uavhegig av kjønn).

Det var vel på dette punktet jeg antydet at jeg var uenig, og kansje jeg sa vi var uenig på feil grunnlag.

Årsaken til min tidligere påstand var at det historisk sett har vært flere menn som har gått til sak enn det er kvinner som har gjort det. Årsaken til dette er myndighetenes uvilje til å la fedrenes få ta del i barnas oppvekst.

Men som du sier kan dette gå begge veier uavhengig av kjønn. Menn har like stor mulighet som mor til å trenere samvær, enten de er bostedsforelder eller samværsforelder. Dette går ikke på kjønn men på funksjon.

Dessverre har fedre lettere for å trekke seg bort om mor viser jernvilje til å kreve kontrollen over omsorgen/samværet. Delvis fordi det å gå til sak blir sett på som konfliktskapende av myndighetene. Dermed blir det den som går til sak som sitter igjen med Svarteper. Det blir veldig dyrt.

Delt omsorg er et privilegium som fordrer 100 % evne til å samarbeide. I det øyeblikket man begynner å sabotere dette (ved f.eks. å flytte for langt unna til at reelt samarbeide og ungenes ferdsel mellom hjemmene blir vanskeliggjort) så bør den part som flytter uten noen god grunn også måtte akseptere at samværs-/omsorgsfordelingen automatisk blir vurdert av kompetente myndigheter.

Enig igjen.

Men det bør ikke være basert på hvilken omsorgsløsning som praktiseres, så lenge begge foreldrene er egnet til omsorg og barnet har god kontakt med begge foreldrene. Det må heller ikke være slik at bare en av foreldrene kan frata barn/forelder omsorgen ved å flytte langt, uten at en blir pålagt ny mekling og mulighet til å anke samt en økonomisk merbelastning for at barnet skal få mest mulig samvær.

Jeg ønsker på ingen måte å nekte bostedsforelder eller samværsforelder å flytte langt. Men vedkommende bør bli gjort oppmerksom på at myndighetene ser på en slik handling som samværstrenering om det ikke dokumenteres en god grunn for flyttingen.

Min oppriktige mening er at den forelderen som uten å kunne dokumentere andre grunner enn egen interesse fra forelderens side for flytting bør fratas den daglige omsorgen fra sitt barn - med mindre det ligger særskilt gode grunner bak flyttingen. Det burde være unødvendig for den "uskyldige" forelderen å gå til sak for at dette skulle skje.

ENIG !!!

[Tule]

hei

jeg kom pa noe som jeg ikke tenkte på da jeg skrev, vi far ikke her vite hvor gamelt barnet er eller hvor mye avstanden er, jeg vil si ut fra det at om avstanden ikke er storre en at det gar an med mer samver bor dere kreve det mor kan ikke diktere samveret alene og om barnet er sa stort at det kan ha et eget syn og sete seg in i noe av det det handler om bør dere kjempe for barnets retigheter

Jeg vil si for og svare pa det som kom forst i tråden at om det var mitt barn ville jeg aldrig ha gjort det, om sikerheten gjorde at barnet ike kune ha samver med den andre forelderen sa vile jeg got til retten for og stope det om man flyter vil reten likevel besteme at det skal vere et begrenset samver, vis det sel ike kune ha got ville jeg da altsa ga til reten for og stope det. og flyte vile bare vert et alternativ dersom for eksempel darlif forstaelse fra familien gjorde at jeg mente at det var bedre og bo et annet sted eter en san sak.

jeg vil da si at barnet har ret til og ha sin menig og det er barnets rett dersom det er stort nok til og ha et syn og velge den forelderen det foretrekker og bo hos og det ma og en mor gota om ikke valget er umulig og gjore pa grun av sikkerheten et barn kan ikke altid vite ale ting om situasjonen hos foreldrene men jeg mener at foreldre ikke bor utsete barnet for og velge om man ike kan respektere valget om et av alternativene ike kang gjenemfores

det var vel det jeg vile si

hilsen

[Gjest Gjest_Renate_*]

Jeg takker alle for svar og gode råd. Flyttingen ligger langt tilbake, samvær var overkommelig det første året, den egentlige grunnen til flyttingen har kommet i ettertid, sammen med nedskjæring på samvær. Etter lang tid med konflikt ser det ut til at et såvidt akseptabelt samvær går igjennom, men barnet er såpass stor at skole og fritid må taes hensyn til. Omsorgsforelder har vært smart, har du først fått barnet etablert på ny plass så kan ingen gjøre dette om, i ettertid kan man bare slå seg i pannen å si: så dum og godtroende jeg var

[Tule]

Jeg takker alle for svar og gode råd. Flyttingen ligger langt tilbake, samvær var overkommelig det første året, den egentlige grunnen til flyttingen har kommet i ettertid, sammen med nedskjæring på samvær. Etter lang tid med konflikt ser det ut til at et såvidt akseptabelt samvær går igjennom, men barnet er såpass stor at skole og fritid må taes hensyn til. Omsorgsforelder har vært smart, har du først fått barnet etablert på ny plass så kan ingen gjøre dette om, i ettertid kan man bare slå seg i pannen å si: så dum og godtroende jeg var

hei

jeg skjoner det er dumt, men dere burde jo ha tenkt ja at nar avstanden ble stor så vile det bli mindre tid til samver etervert siden reisingen tar tid men det er likevel egoistisk av moren og flyte sa langt når faren er glad i barnet sit og nar hun ikke bryr seg om at barnet henes savner faren så vil barnet merke det etervert ogsa, er barnet sa gamelt at det kan velge sel snart foresten, uanset er det trist at omsorgsforeldre skal ha sa mye makt det er feil at loven skal skile slik melom forelderene bege burde ha like mye makt jeg far hape at regjeringen kommer med lovforslag om delt omsorg snart di sa jo at di vile gjore det eler ha det ut pa høring

hilsen