Flytte med barnet

[Gjest Gjest_Renate_*]

Kunne det falle deg inn å ta barnet med å flytte langt unna for å forhindre sterkere bånd mellom ditt barn og den andre forelderen hvis du var redd for at barnet skulle komme til å ville flytte til sin andre forelder?

Kunne du bli så redd for at barnet ditt ville fortrekke den andre forelderen med familie slik at du kunne lyve om at du flyttet for å begynne på skole mens dette egentlig ikke var sant - men for at den andre foreldren ikke skulle protestere på avgjørelsen?

[Gjest Piper]

Nei det kunne jeg ikke ha gjort, og jeg vil si at de som velger en slik løsning ikke burde fått barn med noen i det hele tatt. De er rett og slett ikke moden for å få barn, og å ta det ansvaret som følger med å ha barn.

En har ikke lov til å være så egoistisk når man får barn, og det er heller ikke verdens undergang om barnet bosetter seg hos den andre. Så lenge begge foreldrene er skikket til å ta seg av barnet, vil jeg si at det beste for barnet er der barnet ønsker å være. Og spesielt om barnet er over 12 år gammel

[Kosemose]

j

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[viren]

Ja i teorien, dersom den andre forelderen var alkoholiker, narkotikamisbruker, voldelig etc og jeg oppriktig fryktet for ungenes ve og vel. Rent bortsett fra slike tilfeller ville jeg gått svært langt for at ungene skulle få et godt forhold til den andre forelderen, selv om man er sint/såret osv. Men som nevnt tidligere i tråden: jeg kunne nok også tenkt tanken i mitt stille sinn, men gjøre det - nei.

[Gjest =tentacle=]

Kunne det falle deg inn å ta barnet med å flytte langt unna for å forhindre sterkere bånd mellom ditt barn og den andre forelderen hvis du var redd for at barnet skulle komme til å ville flytte til sin andre forelder?

Kunne du bli så redd for at barnet ditt ville fortrekke den andre forelderen med familie slik at du kunne lyve om at du flyttet for å begynne på skole mens dette egentlig ikke var sant - men for at den andre foreldren ikke skulle protestere på avgjørelsen?

Nei. Og nei. Det ville være utrolig sårt om barnet var veldig ulikt knyttet til hver av oss, og mye mindre til meg enn til faren, men da kan jeg jo ikke ta fra barnet hans eller hennes viktigste tilknytningsperson. Jeg vil ikke ødelegge mitt eget barn for at det ikke skal få lov til å være mer glad i en annen enn meg.

[Gjest Gjest_Renate_*]

Det var da godt å høre at 4 av 4 mener at dette er forkastelig, 5 av 5 medregnet meg da..

[Far til 2]

Jeg er også glad for at alle 4 (5) er av en slik oppfatning. Dessverre vet jeg at ikke alle bostesforeldre er av samme mening. Og av de som flytter er jeg overbevist om at det brukes beskyldninger og argumentasjon som ikke stemmer med virkeligheten.

OM en bekjent velger å flytte slik trådstarter beskriver, tror jeg neppe vedkommende vil bekrefte at barnet går glipp av en viktig samværsforelder. Som oftest tilpasses argumentasjonen ganske mye.

Det er faktisk flere tusen bostedsforeldre som flytter så langt hvert eneste år, at samvær blir vanskelig å gjennomføre f.eks. annenhver uke.

Men det finnes like mange samværsforeldre som flytter langt, som det er bostedsforeldre som flytter langt. Jeg tror mange av de samværsforeldrene som flytter ikke er egnet til daglig omsorg. Sånn sett kan vi akseptere at de flytter. Samtidig er det sansynligvis like mange bostedsforeldre som flytter som ikke er egnet til daglig omsorg. Dette er for barna et større problem. Det er bare så synd at myndighetene prioriterer foreldrene fremfor barna, og det viser at beskrivelser som "barnets beste" ikke har noen realitet men kun en talemåte for å gjøre budskapet spiselig for velgerene.

Kravet om foreldrenes rett til å prioritere seg selv går med andre ord vesentlig lenger enn kravet til å ivareta barnets beste. Mange norske politikere er ikke egnet til den jobben de er satt til å gjøre så lenge de akseptere en slik form for barnemishandling.

Om dette skal bedre seg må både kvinner og menn si ifra om at dette ikke er akseptabelt.

[Gjest Mayamor]

Kunne aldri flyttet langt bort fra eldstemanns far.

Vi var to om å få barnet og jeg har ikke mer rett på barnet enn far har. Far er like god far som jeg er god mor, selv om jeg synes han er slapp med husarbeid, matlaging, leksehjelp, leggetider etc. Men jeg ser jo at gutten har det bra og da kan ikke jeg diktere en voksen mann hvordan han skal te seg. Eller han meg. Vi respekterer hverandres rett til selvstendige avgjørelser.

[Gjest Gjest_Renate_*]

Mayamor - det var et flott innlegg, slik mamma vil barna ha

Jeg skjønner ikke hvordan foreldre som overser sine barns følelser på den måten klarer å leve med seg selv. Kommer ikke barna til å merke det en eller annen gang, skjønne hvordan ting henger sammen. Hva vil de føle for forelderen da, eller klarer denne forelderen kanskje å overbevise barnet om at det var rett å gjøre det slik?

Vi sitter med et papir der omsorgsperson foreslår 3 samvær i året (fra et omfang som var fra tors-man annenhver uke + ferier) - er det mulig å være så jævli med sitt eget barn og samtidig elske det?

[Gjest Mayamor]

Jeg skjønner ikke hvordan foreldre som overser sine barns følelser på den måten klarer å leve med seg selv. Kommer ikke barna til å merke det en eller annen gang, skjønne hvordan ting henger sammen. Hva vil de føle for forelderen da, eller klarer denne forelderen kanskje å overbevise barnet om at det var rett å gjøre det slik?

Vi sitter med et papir der omsorgsperson foreslår 3 samvær i året (fra et omfang som var fra tors-man annenhver uke + ferier) - er det mulig å være så jævli med sitt eget barn og samtidig elske det?

Det kan være mange grunner til at foreldre flytter, men ofte synes jeg at foreldrene tenker mest på seg selv og mist på barna når de lager store omveltninger for dem. Tar her høyde for en normal, oppegående samværsforelder som ønsker å se barna sine - ikke dem som gir blaffen. Ofte synes jeg det virker som at den barna bor hos mener at det er dens gode liv som betyr noe; har ikke jeg det bra - har ikke barna det bra. Ikke så farlig med samværsforelder eller barna liksom...

Om en er uenig i at den med daglig omsorg flytter; er en da villig til å forsøke å få daglig omsorg? Hvor gamle er barna? Hva sier barna selv? Hva med mer samvær er 3 ganger i året?

Min samboer opplevde at hans kone hadde kjøpt seg nytt hus bak ryggen hans i et annet fylke, 6 timer herfra. Han gikk til sak for å få daglig omsorg, men fikk det ikke fordi barna var etablert i nytt nærmiljø og den eldre dommeren mente at barna hadde det best hos mor. heldigvis er mye endret siden den gang hos de fleste dommere, men ingenting er sikkert.

Nå har eldste barnet til samboer bodd fast hos oss i 2 år, så denne avstanden ble ikke til noe hinder for et godt forhold dem to i mellom. To yngre søsken bor hos mor, og har ingen planer om å endre på det uten at de har et dårlig forhold til far av den grunn. De har samvær en langhelg fra torsdag til søndag hver måned, 4 uker sommerferie, høstferie, vinterferie, annenhver påske, annenhver jul eller nyttår. Til sammen blir dette omtrent det samme som annenhver helg og to uker sommerferie.

En kan holde kontakt med barna på msn, sms, mms, telefon, mail, brev osv - men det blir ikke det samme som jevnlig kontakt ansikt til ansikt. Hver situasjon blir unik og er vanskelig å si noe om, men jeg personlig synes ikke noe om at en fratar sine egne barn muligheten til god kontakt med mor OG far.

[Gjest =tentacle=]

Vi sitter med et papir der omsorgsperson foreslår 3 samvær i året (fra et omfang som var fra tors-man annenhver uke + ferier) - er det mulig å være så jævli med sitt eget barn og samtidig elske det?

Sympatiserer med situasjonen, men er det uttalt av mor at hun gjør dette av sjalusigrunner? Jeg skjønner at det kan være fristende å spekulere i, men er det virkelig det eneste mulige målet med flyttingen? Er det ikke mulig at dere tar feil og at hun kan ha andre motiver? Hvis dere dømmer henne på feil grunnlag kan det vanskeliggjøre samarbeidsklimaet mer enn nødvendig.

Er mor virkelig så umoden og selvsentrert ville jeg vurdere om det er et godt alternativ for barnet at far søker hovedomsorg ut fra totalsituasjonen. Det er usunt å kreve at barnet skal bo i en gjensidig liten kjærlighetsboble atskilt fra andre tilknytningspersoner for å bekrefte mors verdi.

Dersom dette er aktuelt, bør dere få stoppet flyttingen med en midlertidig forføyning inntil saken er avgjort.

[Far til 2]

Mayamor - det var et flott innlegg, slik mamma vil barna ha

Jeg skjønner ikke hvordan foreldre som overser sine barns følelser på den måten klarer å leve med seg selv. Kommer ikke barna til å merke det en eller annen gang, skjønne hvordan ting henger sammen. Hva vil de føle for forelderen da, eller klarer denne forelderen kanskje å overbevise barnet om at det var rett å gjøre det slik?

Vi sitter med et papir der omsorgsperson foreslår 3 samvær i året (fra et omfang som var fra tors-man annenhver uke + ferier) - er det mulig å være så jævli med sitt eget barn og samtidig elske det?

Hei Renate (en av ungene hadde foresten en flott lærer for noen år siden som heter Renate ).

Om mor virkelig er glad i barna og gjør sitt ytterste for å ivareta BARNAS beste, ville hun naturligvis ikke ha fratatt barnet samvær med en foreder barnet er glad i (selv om foreldrene er uvenner).

Som de andre sier vil flytting være en av de sterkeste årsakene til at domstolene overfører omsorgen til samværsforelder ettersom det å frata barn BÅDE en oppegående samværsforelder og nærmiljø, blir sett på som et overgrep i mange sammenhenger.

Nå vet vi andfre her inne veldig lite om saken, hvor lenge barnet har bodd på den nye plassen, hvorgammelt det er.

Dere har imidlertid alle muligheter til å vinne frem i en sånn sak.

Lykke til uansett hvilken måte dere klarer å sikre barnet mest mulig samvær med begge foreldrene på.

[Gjest Gjest]

Herregud - for en spekulasjon, ikke minst i domstolenes vurderinger

Helt horribelt og useriøst...Eller hva bygger man disse fakta på?

Så utrolig lei jeg er av disse perfekte menneskene her inne...som visst fortsatt er her....

[Gjest Mayamor]

Herregud - for en spekulasjon, ikke minst i domstolenes vurderinger

Helt horribelt og useriøst...Eller hva bygger man disse fakta på?

Så utrolig lei jeg er av disse perfekte menneskene her inne...som visst fortsatt er her....

Hvem som er perfekt da? :klø:

[Gjest Gjest]

Hvem som er perfekt da? :klø:

Vet du hva? Det gidder jeg ikke å svare på....jeg ble nemlig utestengt fra forumet da jeg svarte dere!

Men ser jo at dere er her fremdeles....og forrsetter manipuleringene mht hva som domstolene legger vekt på bl.a., og gir så politisk korrekte svar som mulig. Hvem trenger samvittighet når man har dere.....

[Gjest vimselot]

Hvis far slår mor, ruser seg daglig el.lign. kan jeg forstå at en mor (eller motsatt, en far) flytter langt unna med barnet.

Men det er vel ikke politisk korrekt å gjøre det... Kommer vel også mye an på hvilket forhold barnet har til tanter, nieser/nevøer, farmor osv.

Bare å flytte pga at man er såret eller at samarbeidet ikke går så bra er ingen grunn. Da ville jeg vel heller kontaktet familierådgivningskontoret. Samarbeid skal jo fungere begge veier, og man skal jammen være litt av en diplomat noen ganger, overbærende og ikke bare se den andres rolle, men også prøve objektivt å se sin egen, i bildet.

Som forelder kan man ikke pga egen sårhet, bitterhet el. bare stikke av med ungen. Unntaket må være om du blir truet på livet, eller barnet blir utsatt for mishandling, men ville da kontaktet krisesentreret.

[Gjest Blondie65]

Trådstarter: Hadde du forventet at noen skulle stått frem og sagt at det ville de gjort, vel vitende om at de da står lagelig til for flambering etterpå?

I den virkelige verden er det langt flere nyanser enn svart og hvitt. Man må være to for å bli foreldre - men det trenges bare en for å sabotere samværet. Og det kan like godt være den parten man flytter bort fra. Jeg forsvarer uansett ikke det, men forstår at man blir lei av at ungene blir stilt i 3. grads forhør hver gang de kommer fra mor/far om hvem mor/far er sammen med, dårlig skjulte hentydninger om at mor/far sin levestandard må da være mye dårligere enn far/mors etc. Jeg forstår faktisk at far/mor da kan tenke at det må være bedre for alle å flytte et helt annet sted slik at barna slipper å ukentlig forsvare/lytte til ren dritt om en av sine foreldre.

Det blir ikke mer riktig, men fullt forståelig.

Dessverre har vi et rettsaparat i dette landet beregnet for rike, for å kjøre sak koster så mye at det er flaut. Spesielt advokatutgiftene er jo helt horrible. Så det er dyrt å ha rett og mene at barna ikke skal utsettes for en delt omsorg fylt i sladder og forhør.

[Gjest Gjest_Renate_*]

Tentacle, Far til to og mayamor: Takk for svar, det er for sent å forandre avgjørelsen om flytting, men samværet blir det diskusjon om.

Blondie 65: Nei jeg hadde vell ikke trodd at noen skulle stå frem, men det er lov å prøve seg. Jeg ser ikke linken mellom sladder og forhør og mitt tema - kan forvisse deg om slikt ikke har foregått her.

Gjest: ?? Dette er et diskusjonsforum, her spekuleres det selvfølgelig.

[Gjest Blondie65]

Jeg ser ikke linken mellom sladder og forhør og mitt tema - kan forvisse deg om slikt ikke har foregått her.

Jeg har aldri ment at det har foregått hos deg. Det var en generell betraktning om hvordan en mor eller far kan komme i en slik situasjon at de velger vekk det viktigste for barnet og flytter bort for fredens og det de tror og mener er barnets beste.

[Gjest Mayamor]

Vet du hva? Det gidder jeg ikke å svare på....jeg ble nemlig utestengt fra forumet da jeg svarte dere!

Men ser jo at dere er her fremdeles....og forrsetter manipuleringene mht hva som domstolene legger vekt på bl.a., og gir så politisk korrekte svar som mulig. Hvem trenger samvittighet når man har dere.....

Manipulering? Politisk korrekt? Du utestengt pga "oss"? :klø:

På lik linje som alle andre brukere her inne skriver jeg min mening om saken. Jeg er farget av hva vi har opplevd - likt andre er farget av hva de har opplevd. Ville vært greiere å diskutere sak og ikke person.