Jump to content
Sign in to follow this  
ThirtySomething

"Å sette barna først"

Recommended Posts

ThirtySomething

Etter denne samsovingsdebatten som jo har eskalert, og undertegnede har jo bidratt det skal sies, har jeg begynt å tenke.

Min mann og jeg snakket mye om å bevare parforholdet før barna kom til verden. Vi mener at en av de største tingene vi kan gjøre for barna våre, er å være gode mot hverandre - i tillegg til dem selvfølgelig.

Men så kommer dette begrepet "å sette barna først". Hva menes med det?

Er det ikke å sette barna først også å ta vare på parforholdet? Kanskje ikke "her og nå", men på litt sikt.

De første månedene er det klart det tar litt tid å justere samlivet etter det nye familiemedlemmet, men etterhvert så må man da også sette av tid til hverandre?

Mulig vi er veldig egoistiske, men vi gjør ting uten barna (barna er som regel hos besteforeldre og det føler de er en bonus). Mannen min har en hobby, og jeg har en hobby. En av oss er stort sett alltid hjemme når den andre er avgårde. Noen ganger har vi barnevakt for å gå på kino osv.

Vi har vært sammen i maange år, og forholdet vårt er sterkt, ømt, morsomt og kjærlig. Er ikke det en gave å gi til barna også?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

ToveM

Helt enig med deg, hvist setter en barna først, men det er faktisk viktig å ta vare på seg selv og forholdet også. Det finner liksom med alt annet en gylden middelvei. Har aldri helt forstått de som kan reise bort en hel ferie opptil 2 uker uten ungene, men vi har unt oss noen weeekender uten ungene de siste årene, og det er spesielt blitt lettere nå som eldstemann er gammel nok til å være hjemme med de yngste..bare han nå komemr seg hjem fra militæret så vi kan få ta os en tur snart...

Share this post


Link to post
Share on other sites
ThirtySomething

Enig - den gyldne middelvei!

Lengste vi har vært borte er fra torsdag til mandag morgen. Da var vi fornøyde, barna fornøyde og besteforeldrene klare for litt ro og fred igjen. :fnise:

Godt at andre setter parforholdet i sammenheng med en trygg barndom også!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Elastica

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er kjempeviktig å ta vare på parforholdet etter at man har fått barn. Det er dessverre mange forhold som ikke tåler den påkjenningen det tross alt er å få barn, enten ved at man ikke er forberedt på alt arbeid og ansvar som følger med, eller fordi jeg ofte tror at samhørigheten som eksisterer før man får barn, blir satt på en prøve.

Den gylne middelvei er nok et stikkord her, ja. Jeg har venner som er så mye ute og reiser i utgangspunktet at jeg faktisk reagerer når de skal på kjærlighetsferie den fjerde helgen det året. Dette er nok ikke representativt - de fleste har nok ikke mulighet til det. Likevel føler jeg at problemet for de fleste barn i dag ikke er at de ser foreldrene sine for mye - men for lite.

For vårt vedkommende er det mangel på barnevakt som gjør det vanskelig å reise bort - så hvis noen har tid og rom til tre unger i alderen 3 til 7 år - reiser jeg gjerne på romantisk tur med mannen min. Sånn i tilfelle noen ville drive feltarbeid på ulike teorier til Jesper Juul... :sjenert:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Loni

Jeg synes det er viktig å sette familien først og det gjelder både mannen og barna. Føler ikke at det er nødvendig å skille så veldig der. Barna våre er små og vi koser oss sammen hver kveld når de har sovnet. Vi har hushjelp en gang pr uke og er flinke til å planlegge middager, handling osv, så vi trenger ikke å fyke så mye rundt etter arbeidstid. Det kan være ganske rotete hos oss, men vi rydder ikke hver dag. Vi tar vare på forholdet i hverdagen og barndommen er veldig kort så vi vil være tilstede for barna våre nå og vi har ikke noen trang til å komme oss bort i fra dem. Vi har vært på kino og ute og spist noen ganger sammen, og vi møter selvsagt også venner og trener, men da er en av oss hjemme. Har besøk og går på besøk (tar med barna). Vi kan gjøre det veldig koselig hjemme, pynte oss for hverandre og ta på noe sexy, tenne i peisen og spise/drikke noe godt. Med barna i huset. De blir tidsnok store.

Share this post


Link to post
Share on other sites
ThirtySomething
Først av alt vil jeg si at jeg synes det er kjempeviktig å ta vare på parforholdet etter at man har fått barn. Det er dessverre mange forhold som ikke tåler den påkjenningen det tross alt er å få barn, enten ved at man ikke er forberedt på alt arbeid og ansvar som følger med, eller fordi jeg ofte tror at samhørigheten som eksisterer før man får barn, blir satt på en prøve.

Den gylne middelvei er nok et stikkord her, ja. Jeg har venner som er så mye ute og reiser i utgangspunktet at jeg faktisk reagerer når de skal på kjærlighetsferie den fjerde helgen det året. Dette er nok ikke representativt - de fleste har nok ikke mulighet til det. Likevel føler jeg at problemet for de fleste barn i dag ikke er at de ser foreldrene sine for mye - men for lite.

For vårt vedkommende er det mangel på barnevakt som gjør det vanskelig å reise bort - så hvis noen har tid og rom til tre unger i alderen 3 til 7 år - reiser jeg gjerne på romantisk tur med mannen min. Sånn i tilfelle noen ville drive feltarbeid på ulike teorier til Jesper Juul... :sjenert:

Det er jeg enig i. Det finnes alle varianter. Jeg har et par venninner som aldri gjør noe uten barna. De EIER barna, og mannen er en slags biperson. De forteller i tillegg at forholdet er dårlig.

Vi setter av en helg nær bryllupsdagen, og så reiser vi bort. Som regel fra torsdag kveld til søndag kveld eller mandag morgen.

Ett år var vi i tillegg borte en helg med mannen min sin jobb i tillegg. Ungene synes forøvrig det er veldig deilig at vi er borte litt. :fnise: ...og før noen skjærer hodet av meg, så synes de også at det er hyggelig at vi kommer hjem.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Elastica

Vi har også selvsagt vært borte noen ganger, og da med besteforeldre som barnevakt. Ingenting har vært mer stas for ungene! De har storkost seg sammen med besteforeldrene og det har vært deilig å få lov til å savne dem litt. Gjensynsgleden har vært stor - fra begges side.

Ærlig talt, de som mener man ikke kan være borte fra ungene sine fordi de tidsnok blir store - jeg tror nok også ungene har godt av å se at det finnes andre gode omsorgspersoner for dem. Og da tenker jeg ikke på tilfeldige barnevakter, men nær familie. Det er tross alt ikke så uvanlig å være på besøk hos besteforeldre enten man er på jobb eller kjærlighetsferie - eller simpelthen bare fordi besteforeldrene ønsker det selv. Det ville være et tap for barna å ta fra dem det, syns jeg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Elodi

Jeg synes absolutt at en del av det å gi barna en god oppvekst krever at også foreldrene har det bra!!

Jeg setter barna høyest av alt her i verden, men synes likevel det er viktig at jeg og mannen min iblant gjør ting uten barna.

For vår del, så har vi vært en "fiks ferdig familie" fra dag en, siden jeg hadde 2 barn fra før, og barna har ikke samvær med biologisk far.

Nå er vi så heldig at storesøster er 14 og fint klarer å passe de 2 minste noen timer så vi kan gå på kino eller ut å spise.

Vi prøver også å reise bort en helg eller 2 i året, og da er det besteforeldre som passer barna. Ungene synes det er kjempestas!!

I løpet av en helg alene får vi vært bare kjærester, samtidig som vi savner ungene og blir "enda bedre foreldre" når vi kommer hjem :fnise:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rubina D

Å dekke barnas behov er faktisk å dekke sine egne behov også.

Ungene har ikke godt av utslitte foreldre. Har man ikke overskudd så har man ingenting igjen å gi ungene heller.

Så det er den gyldne middelveien som gjelder.

Og Jesper Juul ja, han har mange fine teorier han elestica. Hvis alt bare hadde vært så enkelt som han sier.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nabodama

Ser at mange prioriterer å reise bort alene for å ta vare på forholdet, og kose seg som par.

Og det er flott.

Men hva med resten av tiden, når en ikke er ute et sted, men hjemme?

Er det barna som alltid kommer i første rekke da? Hva blir det til med egne/mannens/forholdets behov da? Legges de på is til en kan dra bort en tur igjen?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Elastica
Er det barna som alltid kommer i første rekke da? Hva blir det til med egne/mannens/forholdets behov da? Legges de på is til en kan dra bort en tur igjen?

Nei, barna kommer ikke automatisk i første rekke, selvom tiden fordeles ut fra et praktisk synspunkt sett fra ungenes side.

Av og til må jeg på møte eller har lyst til å treffe venninner, av og til er det mannen min som gjør noe alene. Noen ganger finner vi på ting alle sammen, andre ganger synes jeg det er koselig å gjøre noe alene med den eldste, den mellomste eller den yngste. Eller at jeg gjør noe alene med alle tre.

Alt i alt fordeler vi tiden ut fra beste evne, men det er et ubestridt faktum at mesteparten av tiden brukes på barna. Likevel er det viktig å ta vare på hverandre i hverdagen også - vi må jo opprettholde forholdet slik at vi har noe å prate om dersom vi tilfeldigvis kommer oss på en kjærlighetsferie. :ler:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest_Julie_*

Det er selvfølgelig ikke galt å gjøre ting uten barna. Selvfølgelig kan foreldre gjøre ting sammen uten at barna er med.

Det er faktisk innlysende, selv for meg som ikke har barn.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Vampyra

En av de tingene som har fått meg til å føle meg som et trygt barn er nettopp mine foreldres kjærlighet til hverandre. De har vært heldige med å ha besteforeldre i nærheten som har tatt vare på meg, og i tillegg er min søster en del eldre enn meg slik at hun har trådd til, slik at de har hatt mulighet til å prioritere hverandre litt nå og da. (Nå skal det sies at pappa har reist mye i jobben sin også)

I dag er mine foreldre fremdeles forelsket, de oppfører seg ofte som nyforelskede ungdommer der de står på kjøkkenet og koser og nusser hverandre. Jeg og søsteren min har stadig blitt rørt av den omsorgen og kjærligheten de viser hverandre.

Så for min del må man gjerne prioritere hverandre fremfor barna, og gjerne litt oftere enn de fleste føler er "riktig". Barna har ikke vondt av å være borte fra foreldrene sine en kveld eller to i uka, eller flere helger i året. I allefall har ikke jeg og søsteren min hatt det :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

ThirtySomething
En av de tingene som har fått meg til å føle meg som et trygt barn er nettopp mine foreldres kjærlighet til hverandre. De har vært heldige med å ha besteforeldre i nærheten som har tatt vare på meg, og i tillegg er min søster en del eldre enn meg slik at hun har trådd til, slik at de har hatt mulighet til å prioritere hverandre litt nå og da. (Nå skal det sies at pappa har reist mye i jobben sin også)

I dag er mine foreldre fremdeles forelsket, de oppfører seg ofte som nyforelskede ungdommer der de står på kjøkkenet og koser og nusser hverandre. Jeg og søsteren min har stadig blitt rørt av den omsorgen og kjærligheten de viser hverandre.

Så for min del må man gjerne prioritere hverandre fremfor barna, og gjerne litt oftere enn de fleste føler er "riktig". Barna har ikke vondt av å være borte fra foreldrene sine en kveld eller to i uka, eller flere helger i året. I allefall har ikke jeg og søsteren min hatt det :)

Takk for flott innlegg, Vampyra! Det er godt å høre. :)

Akkurat som jeg også tenker. Det er trygt og godt å vite at foreldrene er glad i hverandre også.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Far til 2
...

...

Men så kommer dette begrepet "å sette barna først". Hva menes med det?

...

...

Jeg tror det er viktig å forstå barna og prioritere det som er VIKTIG for dem.

Trygghet og kjærlighet er som oftest veldig viktig for barn. Om foreldre kan pleie forholdet seg imellom, uten å gå på akkord med viktige ting for barnet, har en "satt barnet først".

Å gå på kino eller bruke noe tid på hobby, endrer ikke fokuset på barnet. Dette vet også trygge barn (selv om de kansje ikke altid vil akseptere det med en gang).

Å ha fokus på barnets daglige fremskritt, oppmuntre til "selvstendighet", men samtidig ivareta barnets behov for 2 omsorgsfulle foreldre tror jeg er sentralt i begrepet "å sette barnet først". Om det innebærer at også foreldrene må "lade batteriene" en gang iblandt, vil det sansynligvis bare være til hjelp når barnets behov skal ivaretas.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Mayamor

Jeg vet at vi burde være flinkere å finne på noe, bare samboer og jeg, men det er vanskelig siden ingen av oss har foreldre i umiddelbar nærhet. Har en venninne som kan ha minstemann innimellom når vi skal noe, men det blir lenge mellom hver gang...

Ellers føler jeg at jeg er flinkere å realisere meg selv enn samboer: svømmer 2-3 ganger i uken på dagtid, spiller husmorfotball en kveld i uken, tar turen ut og spiser og går på kino med to venninner en gang i måneden og nå har jeg begyndt i en fotoklubb som har møte en gang i uken. Samboer er litt mer av den typen som lever og ånder for barna/familien: kjører og ser på fotballkamper, fotograferer sammen med barna, skrur på gokarter, fjellturer, sykkelturer, matematikkoppgaver etc. Men alt i alt er vi flinke å snakke om ting, se filmer sammen, finne ut av ting, men jeg er nok den sosiale, og han den mer stille typen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Opa
Vi mener at en av de største tingene vi kan gjøre for barna våre, er å være gode mot hverandre - i tillegg til dem selvfølgelig.

Er det ikke å sette barna først også å ta vare på parforholdet? Kanskje ikke "her og nå", men på litt sikt.

Er ikke det en gave å gi til barna også?

Jo, så absolutt. Jeg kommer til å være veldig opptatt av at vi skal få tid til å være kjærester etter at barnet kommer, fordi det er viktig at VI har noe felles, noe som holder oss sammen etter at barna blir store og klarer seg mer selv.

Vet at min mor kommer til å synes vi er fryktelig egoistiske, for det å "prioritere forholdet" er jåleri og store ord... Men mine foreldre er mitt skrekkeksempel, og jeg håper jeg ALDRI blir som dem. De har aldri vært alene på ferie sammen, har ingenting felles, og finner aldri på noe sammen. Sånn vil ikke jeg ha det ;)

Og jeg er forberedt på at vi må jobbe for å få det til. (sambo tenker ikke over sånt, og trenger kanskje en oppvekker før han skjønner det. Tror jeg.)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kosemose

[

Edited by Kosemose

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest imli

Når det gjelder hverdagen, har barn i alle fall godt av å leke alene, eller sammen med søsken/venner, og ikke trenge foreldrene til å underholde dem hele tiden. For at foreldrene skal kunne ta vare på kjærligheten, trengs ikke så mye, bare at man feks. kan sitte å prate sammen mens barna er ute og leker.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lassie

Alle foreldre har godt av å være borte fra barna sine innimellom, alle barn har godt av å være borte fra foreldrene sine innimellom. Akkurat som alle par har godt av å være litt borte fra hverandre innimellom!

Å pleie parforholdet mener jeg også er en stor del av det å sette barna først. Man skal faktisk ikke glemme seg selv, selv om man har barn.

...sier jeg som ikke har barn engang...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...