"Å sette barna først"

[Gjest Thelma :-)]

Det er ikke kjærlighetsferiene som pleier samlivet - det er hverdagen. Hvis ikke man får hverdagen til å funke, så vil heller aldri et forhold fungere i lengden.

Jeg og mannen har snart vært gifte i 20 år - og på de årene har vi hatt 2 langweekend-reiser uten barn

Det viktigste i et forhold er å innse at livet ikke er noen dans på roser og at man ikke gir opp ved den minste motstand ..

Ungene våre har aldri vært noen mamma-dalter - de har levd sine liv med venner og har knapt vært innom og spist en skive og litt middag før de fòr ut igjen .. Dermed har vår alenetid i det daglige aldri vært noe mangelvare.

Vi har i alle år vært engasjert i barnas idrett og fritidsaktiviteter - dette er noe som har sveist familien sammen mer enn noe annet .. det har også sveist oss sammen med andre foreldre på en måte som vi aldri hatt oppnådd om vi ikke har vært engasjerte på trenersiden, etc.

Ungene har i alle år ligget over hos familie og venner - men det har vært når de har ønsket det selv - ikke fordi vi har følt behov. De har alltid fått lov til å reise med venner og familie på hytteturer og ferier .. så noen henging i skjørtene mine har det aldri vært.

Jeg tror ærlig talt ikke det finne noen oppskrift på det perfekte samlivet og familielivet - for det finnes nemlig ingen perfekte par eller familier .. Vi kan gjøre så godt vi kan .. og hva som er rett for noen behøver ikke være det for andre ..

[Usikker]

Jeg vil også si noe - enda jeg ikke har egne barn

"Å sette barna først" - det tror jeg er viktig. Og det skal foreldrene gjøre...........men jeg legger en litt annen tolkning i det enn andre her. Jeg både ser og hører (og erfarer) at barna er blitt en "salderingspost" i hverdagen.......... Først må mor og far jobbe, så har de krav på litt fritid/hobby - og så får de ta seg av barna resten av tiden..........

Jeg mener at når man velger å få barn så har man automatisk gjort et valg om at barna vil bli hovedoppgaven i mange år framover.

Da er det ens egne behov som må bli "salderingsposten". Og med det mener jeg ikke at man skal utslette seg sjøl og sine behov.

Men, det kan bety at man kanskje må droppe den kafèturen man hadde planlagt, noen ganger går week-end-planene i vasken, andre ganger må man vente ett år på å få gått på det malekurset man har veldig lyst på.............

Å få barn er vanligvis noe to stk bestemmer sammen, og da må begge to ta konsekvensene. Det er ikke noe selvfølgelighet at det er mor som skal være hjemme og far jobbe..........eller omvendt. Begge må "ofre". Kanskje sette karrieren "på vent" et par år. Om akkurat det opprykket man har lyst på nå blir uoppnåelig, så vil det faktisk komme flere sjanser............ Det vil bestandig komme flere sjanser!

Om man må utsette bilkjøpet i to år (fordi man ikke kan jobbe så mye at man har råd til ny bil) - ja, so what?? Det er da ikke noe krise om man ikke bestandig er helt oppdatert på nye ting........

Dette legger jeg i begrepet "å sette barna først" - ikke om barna skal overnatte hos besteforldre/andre i en weekend eller fire i løpet av året............

Være sammen med barna - bygge grunnmuren i deres liv. Det må gjøres fra starten, man kan ikke begynne å bygge grunnmuren når barna er 13 år - for det da har man tid!!

Og i grunnmuren ligger det at man gir slipp på barna av og til. Om bleia sitter litt skevt, eller tannpussen droppes en kveld............

Om man på onsdag får en liten goddis av bestemor når man ser på barne-TV hos henne, det er ingen krise. Om man får en vaffel til kveldsmat istedet for den vanlig havregrøten..........hva gjør det?

Hvis ikke foreldrene viser barna (i praksis) at det er fint at de kan være hos bestemor, så kan jo ikke barna skjønne det. La andre skifte bleie/mate/trille tur/ta kvelds-ritualet. Barna lærer da fra de er små at det ikke bare er mamma/pappa som MÅ gjøre alt. De lærer å bli trygge på andre.

"Å sette barna først" - er å ha tid til ungene, gi dem trygghet og bygge den grunnmuren alle barn har krav på å få.

Og i den grunnmuren ligger det mye.............veldig mye.

Mener jeg