Prioteringer - hvem sine da??

[Gjest Anonymous]

Blir avogtil sint og frustert over andre menneskers måte å fremheve sine egne livsvalg og rakke ned på andres - les: mine! Jeg er en jente på 29, singel og barnløs. Jeg har en lang og høy utdanning, og begynte å jobbe for vel 1 år siden. Jeg elsker jobben min og firmaet; som har mange muligheter for jobbing i utlandet.

I helgen var jeg på reunion med klassen fra videregående. Jeg gledet meg ganske mye, klassen vår var ikke særlig sammensveiset, men var full av fargerike og spennende mennesker, så jeg var klart nysgjerrig på hvordan de hadde det.

På slutten av kvelden var jeg sliten og lei. I flere timer opplevde jeg at jeg måtte forsvare meg, overfor spørsmål som "når skal du få mann og barn da?""du blir jo snart 30" Dette var liksom gjennomgangstemaet - "HEI, alle" her er silje husker dere henne? Hun er singel og barnløs -ENDA!hun jobber med noen greier.."- akkurat som om min utdanning og mitt karrierevalg var en "fase" som jeg måtte komme over. Hvordan ville de reagert hvis jeg hadde satt det litt på hodet: "åja, 3 unger du da, når har du tenkt å få deg en utdannelse og en karriere da?du nærmer deg snart 30 - er vel på tide å få noe mer utdanning enn VGS" Litt satt på spissen, men hva gir dem rett til å sette meg i en posisjon der jeg må forsvare mitt livsvalg?? Hvorfor tror enkelte at familiepakken er en mal alle burde følge??? Sorry, men jeg liker faktisk ikke unger engang!

[Gjest Cruella]

Skjønner godt irritasjonen din.

Jeg var på en reunion nylig og traff ei jeg hadde masse kontakt med fra skoledagene (ungdomsskolen). Hun akket seg over at jeg drev og studerte igjen, selv hadde hun ikke tatt utdanning, og sa ; -Skjønner ikke hvordan du orker alt det styret med lesing og eksamen!

Da klarte jeg ikke å holde meg og svarte;- Jeg skjønner ikke hvordan du

orker å la være!

Jeg har selv mann og 3 barn, men det er da ingen hindring.

Mener ikke å rakke ned på de som har valgt jobb fremfor skole, det er ulike årsaker til at vi prioriterer forskjellig, men jeg opplevde det nesten som en anklage.

L-B

[Gjest sexysadie]

D var nok bare en måte fordi som ikke gikk en harde veien med utdanning og ikke kom seg bort ifra hjemstedet, å prøve ¨få deg til å være dem underlegen.....

Jeg kommer fanden ikke unna dem selv heller, på hvert ett eneste møte med gamle venninner som ikke har gjort så mye ut av livet sitt enn å få x antall barn m x antall fedre skal de på død og liv snakke om de jævla fødslene sine....

Som om man var interessert........NeiJeg har lært meg trikset med å begynne å snakke om meg og mitt med en gang de begynner med ungemaset sitt.

Og jeg har iallfall sluttet med å gjøre enkelte tjenester fordi de har aldrig tid til å gjøre noen til gjengjeld...

Snedig hvordan enkelte blir så bitre over de valg de selv har gjort, at de må ødelegge gleden for andre....

[Gjest Lea]

Det er andre veien med meg...

Jeg sluttet på skolen etter videregående, men har etterhvert klart å skaffe meg en trygg jobb som gir penger i lomma.

Når jeg har vært på reunions så får jeg spørsmålet: "Hva har du studert da?" Eller "Skal du ikke skaffe deg skikkelig utdannelse?"

Enkelte får meg til å sitte der og forsvare valgene mine. Det skulle ikke være nødvendig synes jeg.

Jeg har ikke mann og barn (bare samboer) og jeg er heller ingen karrierekvinne. Faller liksom HELT utenfor de to standard-gruppene jeg.

Men det beste er nok å blåse i det! Hvis man er trygg nok på seg selv, så kan man fnyse av de som "ser ned på" en. Men jeg vet jo selv at det ikke er SÅ himla lett når man er i en slik situasjon.

[Gjest Anonymous]

Hva tenker dere om en mann som ikke har barn eller vært gift da og som nærmer seg 40? Får de de samme spørsmålene....

[Gjest Sivi]

Jeg har kuttet ut disse "klassefestene" der alle skal fortelle hvor vellykkede de er, uansett om de har lang utdannelse eller "lykkelig gift". Er selv ganske fornøyd med mine egne valg, men klarer ikke helt å skryte hemnlingsløst over min egen vellykkethet. Så da sitter jeg der å føler meg misslykket selv om jeg vet jeg ikke trenger det..

Når det gjelder menn, tror jeg at også de blir vurdert i forhold til de samme kriterier som kvinner på det området. Har en svoger som opplever dette, snart 40 og ugift. Han får masse spørsmål om når han har tenkt å stifte familie.