Klaps eller mishandling?

[Gjest Tutta fra Calcutta]

Jeg lurer på følgende spørsmål:

Har du noen gang gitt ditt barn en klaps?

Eller ser du på dette som mishandling?

Er klar over at i den perfekte verden foregår ikke slikt!

Men er du så "perfekt"?

Jeg mener at et barn som forstår at h*n har gjort noe galt - må heller tåle at det sprekker for mor eller far.

Ikke banke dem - men en klaps på baken, tar barnet i armen etc.

Med hånden på hjertet:

Har du ALDRI gjort dette?

Jeg har.

De jeg kjenner med barn - har.

Vær ærlig nå.

Tutta

[Jinx]

Man er vel ikke "perfekt" selv om man ikke slår barna sine ???

De fleste jeg kjenner slår ikke barna sine, men de

er langt fra perfekte...

Jeg derimot ....

Du er virkelig fra Calcutta du .....

[Gjest Anonymous]

Ja, ja Jinx.

Nobodys perfect - your name is miss Nobody...

Mvh "Ei som klapser barna"

[Gjest Hilde K S]

Med hånden på hjertet ; nei, jeg klapser ikke barna mine og har aldri gjort det !

MEN jeg har hatt lyst til å riste de godt innimellom.....

Ser ikke på meg selv som en perfekt mor selvom !

Tror de som klapser barna kan gjøre andre ting for barna sine som jeg ikke er så god til.

[Gjest Hilde K S]

Og ; ser ikke på det som mishandling. Men jeg synes det er en vesentlig forskjell på å ta barnet i armen og å klapse det.

Mye mer ydmykende å bli klapset enn at noen holder deg i armen !

[Gjest care]

Klaps er et overtramp mot et hvert menneske, dessuten er det en dårlig metode for læring.

[Gjest Starya]

Da guttungen var yngre, ja da hendte det ved et par tilfeller at jeg prøvde klapsen som "siste instans". Hjalp det? Nei. (heldigvis, egentlig...) Angret jeg? Visst pokker. Som Care sier, det er en dårlig metode for læring. Jeg tok et lite oppgjør med meg selv, og utforsket andre metoder. Som funket.

[bluesky]

Skal innrømme at jeg har hatt lyst, men jeg har ikke gjort det. Har tatt meg i det og tenkt meg om. Tror ikke på vold som oppdragelses metode

[VesleBråka]

Etter å ha prøvd å lære en guttunge på ett og halvt at han ikke skal rote i hundeskåla, og han rett oppi 10-15 ganger, ble jeg så frustrert at jeg knipset fingrene hans.. han så forskrekket på meg med store blå, og skjønte ikke hvorfor jeg gjorde ham vondt :cry: så det ble med det..

[Pink]

Nei, har aldri klapset jenta mi, sier heller nei, og snakker med henne. Ser da ikke på meg selv om en "perfekt mor" av den grunn, men _jeg_ kunne aldri ha gjort det. For meg blir det fullstendig feil, men meg om det.

[Gjest gotthard]

har knipsa ungen på munn en gang pga hun var så utrolig frekk og uanseth hva jeg sa svarte hun tilbake , men det hjalp vel egentlig ikke noe.

så jeg kjøpte en dukke hun hadde ønsket seg lenge i steden og sa at neste gang du er så frekk så tar jeg dukken i en uke , dets mindre du er frekk dets lengere har du dukken om gangen.

og det virka.

så konklusjon er at knipsing ikke hjelper..

husker jeg fikk brev fra skolen pga slossing med en i klassen under meg , min far skulle da jaggu lære meg og banke de som var mindre en meg , noe han også gjorde.....hva jeg lærte av det?

jo , og banke de som var mindre en meg

[Gjest Anonymous]

Jeg har ALDRI klapset mine barn og ser på det som et overgrep uansett om det ikke kan karakteriseres som slåing. Tror på kommunikasjon, men har som Hilde K S vært oppe i situasjoner der jeg har vært så fustrert at jeg har hatt lyst til å riste. Da sier jeg til guttungen at nå er mamma virkelig strukket til bristepunktet og så fjerner jeg meg fra situasjonen. Gå inn i et annet rom og ras fra deg - hva som helst annet enn å ty til fysisk avstraffing. Etterpå kan man prate ut. Jeg er ikke perfekt, og ikke barna mine heller (fins det englebarn?????), men vi har klart oss uten fysiske konfrontasjoner. Ingen barn tar skade av å se at foreldrene kan bli sinte, det er hvordan vi takler sinnet som er avgjørende. Jeg tror f.eks. ikke brøling og verbal nedverdigelse av barnet er noe bedre enn en klaps!

[Gjest care]

har knipsa ungen på munn en gang pga hun var så utrolig frekk og uanseth hva jeg sa svarte hun tilbake , men det hjalp vel egentlig ikke noe.

Fint at du er sluttet med dette. Får man problemer med barna sine, bør man umiddelbart prøve ut ulike metoder å samhandle med dem på. Hvis ikke dette hjelper, må man søke råd hos fagfolk, og denne terskelen bør være små...

[Gjest Betty Blue]

Klaps er et overtramp mot et hvert menneske, dessuten er det en dårlig metode for læring.

Selv er jeg på ingen måte en perfekt mor, men å "klapse" (eller "slå" som vi kaller det der jeg kommer fra), syns jeg er bedritent og totalt lavmålt... Faktisk. Mine barn kan være ubeskrivelige og jeg kan bli sint/frustrert/etc innimellom, men de er små, jeg er stor... Å slå et lite menneske når man selv er en voksen person.... nei, det duger ikke!!!

[Madison]

Ble knipsa et par ganger på hånda husker jeg.

Men å bli sendt på rommet, og/eller innestraff.. DET var ille straff det.

Sitte i vinduet å se på de andre barna..husker det ennå

(skjedde ikke så ofte da, et par ganger jeg husker)

[Gjest Mayamor]

Jeg må innrømme at jeg har klapset gutten min på baken ved 2-3 anledninger... Ikke noe jeg er stolt av :oops: Og jeg tror jeg har det vondere enn gutten min etterpå... :-?

Ikke for å unnskylde meg - men av og til blir du bare så presset

og provosert at du vet ikke helt hva du skal gjøre...

Men jeg har ikke noen tro på at det bra for et barn å bli klasket/knepet/slått...

Prøver å prate med gutten når han gjør noe galt

- men noen ganger når stemmen den høye C ja... :oops:

Når et barn gjør noe det VET er dumt (f.eks. en gutt på 6 år som tømmer ut shampo,dusjsåpe og kremer for ca. 300,- kroner.... Så går det noen dager - så ryker alle vaskemidlene... :evil: ) - så blir jeg sint.

Dette er noe han gjorde for å provosere meg i uken som gikk.

Min løsning:

Han får lommepenger hver fredag som han skal bruke på snop og digimonkort etc...

Denne gangen gikk turen rett inn på Rema og vi handlet en grønnsåpe og Dr.Greves intimsåpe... Det var ikke så kjekt for såpeaktivisten min på 6 år nei...

Neste uke skal vi kjøpe shampo og balsam...

Håper dette er det som skal til...

Ikke alltid like lett å etterleve prinsippet om å aldri ta gutten hardt i armen - men det spørs om det hjelper likevell... Det kommer jo ann på barnet ditt det.

Har du et barn som gjør alt det kan for å provosere deg - kan det være vanskelig å være 100 % pedagogisk hele tiden...

Drømmesituasjon er en ting, men virkelighet er kanskje noe annet?

Jeg har ingen tro på fysisk avstraffelse, men kan forstå dem som tar hardt i armen når barnet gjør noe kun for å provosere...

Men på den annen side: slår du barnet ditt - lærer du at det er greit å slå hvis du er sint etc... :-?

Maya30

[Gjest Change]

Uansett hvor sint og frustrert man blir, skal man ALDRI slå et barn!!!

Jeg har ved flere anledninger vært så sint og frustrert at jeg kan ha god lyst til å riste eller klapse barna,men jeg har aldri gjort det og tror at jeg aldri kommer til å gjøre det.

Jeg har funnet ut at det beste jeg kan gjøre er å enten fjerne barnet eller meg selv fra situasjonen, sånn at vi kan rase litt fra oss, før vi snakker om det som skjedde.

Jeg ble selv slått når jeg var liten: ris på rompa + at jeg ble lugget et par ganger. Det jeg husker fra disse anledningene er en utrolig ydmykelse og et vanvittig sinne mot mine foreldre. Altså det hjalp i hvertfall ikke på meg!! Kanskje jeg ble "snill", men det var ikke fordi jeg forstod eller angret..det var mer fordi jeg var redd for en mulig straff.

Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal legge hånd på mine barn!

[Gjest Starya]

Maya30, her har det også gått hardt ut over baderomsartikler til tider, skjønt han gjør det ikke for å provosere. Han (som er ni...) får bare et innfall om å mikse og trikse med såper f.eks, og vips er mamma fri for rensevann. En gang han satt på do kjeda han seg, og fikk en idè om å klippe tuppen av alle *hva det enn heter* på hårbørsten min. Han skjønte ikke at den ble ødelagt før jeg lot ham prøve å børste seg med den.. Det var jo vondt, gitt... Da røk ukepengene til ny børste, så kanskje han tenker seg om to ganger neste gang han får en "god idè"....

[Gjest sexysadie]

Det er jo forskjell på å tak i barna og på å banke livsskiten ut av dem.

[Gjest Embla s]

Å "klapse" et barn har ikke med oppdragelse å gjøre, det er kun en måte å (ikke) takle egen frustrasjon/raseri/etc på. Er det greit å "klapse" til den du lever sammen med også hvis du blir rasende på vedkommende?

Man slår ikke de som er mindre enn seg, vel

(MEN at man kan føle en ubendelig TRANG til å filleriste et medmenneske i ny og ne, se det har jeg FULL forståelse for.. Syns bare man skal besinne seg)