ad/hd

[lulle]

Det er i hvert fall ikke tilfelle for de jeg kjenner med ADHD. De er svært nært knyttet til foreldrene sine.

og ofte har flere søsken i familene samme diagnose etterhvert. En kan se opphopning i familier, og arv fra foreldre til barn.

[Yrjenia]

Tull og vas. De får det bedre med seg selv fordi de ikke kommer i konflikter, ikke får kjeft, får flere venner, og får med seg det faglige på skolen. Bl.a.

Når livet blir litt enklere, selv med noe så unaturlig som medisinering, er det klart selvfølelsen blir bedre. Men jeg syns det blir for enkelt å bare konkludere med det, og slutte å motarbeide de faktiske årsakene som ligger bak.

[Kayli]

1. Etter din mening hvordan er personer med ad/hd?

Svært forskjellige. Mange er urolige, hyperaktive og sliter med et uvanlig sterkt temperament. Andre er apatiske og trekker seg inn i seg selv. Felles for disse er dårlig konsentrasjon, indre konflikter og et vanskelig sosialt liv.

2.Etter din mening hvorfør bør/bør man ikke medisinere ad/hd personer?

Den viktigste grunnen til å medisinere mener jeg er at det muliggjør et rikere sosialt liv, samt evne til å fokusere over lengre tid. Sistnevnte er spesielt viktig for å tilegne seg kunnskaper bl.a. på skolen.

3. Etter din mening hvordan bør man behandle ( altså medisin, kosthold etc ) personer med ad/hd?

Jeg har sett både medisinerte og umedisinerte tilfeller av ADHD. Min erfaring er at medisinering er nyttig for å få venner og for å kunne lære. Dersom man i tillegg har erfart at kostholdet har noe å si for barnet, bør dette også vektlegges.

4. Helt til slutt hvilke ad/hd medisiner har du hørt om?

Retalin, Dexedrine.

Endret 23. juli 2007 av Kayli

[Yrjenia]

Det er i hvert fall ikke tilfelle for de jeg kjenner med ADHD. De er svært nært knyttet til foreldrene sine.

Jeg snakker om den primære fundamentale tilknytningen, som skjer fra de er nyfødte og igjennom de første leveår.

Denne tilknytningen mangler de aller aller fleste i vår kultur. Så godt som alle.

Man kan ha et godt forhold til foreldrene, selv om tilknytningen mangler. Når den er borte, vet man nesten ikke at den fantes en gang.

Kan bare ane en vag eller sterk smerte langt i det indre, en uro, rastløshet. Varier i grad alt ettersom.

De som har opplevd enda værre omsorgsvikt mister i enda større grad kontakten med følelsene sine, og det er ikke disse som får diagnosen ADHD.

Det er heller de som fortsatt har kontakt med følelsene sine, dermed kjenner den uutholdelige uroen og smerten.

Kanskje derfor også at det blir mer og mer tilfeller med ADHD. For gammel norsk (Vestlig) oppdragelse var enda mer brutal enn nå.

Da måtte barna fort lære seg å koble vekk følelsene sine, for å overleve.

Dere kan lese om dette i flere svært annekjente bøker. Blandt annet "Parenting for a peaceful world" (Grille), som jeg anbefaler på det aller varmeste!

Endret 23. juli 2007 av Yrjenia

[Gjest Tweek]

Det har vært mange debatter rundt akkurat denne diagnosen. Jeg er egentlig ikke ute etter å skape en ny debatt, men å høre hva folk egentlig mener.

Derfor håper jeg du tar deg tid til å svare på følgende spm:

1. Etter din mening hvordan er personer med ad/hd?

Personer med ad/hd er som de fleste andre. De har bare en del "problemer" som kan være konsentrasjon, rastløshet og at de gjør ting de ikke kan noe for.

2.Etter din mening hvorfør bør/bør man ikke medisinere ad/hd personer? Jeg syntes man bør medisinere p.g.a noen har det bedre med medisinene. Min lillebror har ad/hd og etter han begynte på medisinene får han bedre karakterer ettersom han klarer å konsentrere seg bedre, han blir ikke så fort irritert, han kan se en helt film osv.

3. Etter din mening hvordan bør man behandle ( altså medisin, kosthold etc ) personer med ad/hd?

Personer med ad/hd trenger struktur i livet sitt. Rutiner og et sunt kosthold

4. Helt til slutt hvilke ad/hd medisiner har du hørt om?

Ritalin er den jeg husker navnet på

For at ikke moderator skal flytte denne kommer jeg med grunnen til at jeg har lagt den inn på barn og familie:

Det er nettopp fra denne gruppen jeg ønsker svar og meninger.

[Gjest lillebøll]

Så mye svade i en så kort tråd.

[snuppelure37]

Jeg snakker om den primære fundamentale tilknytningen, som skjer fra de er nyfødte og igjennom de første leveår.

Denne tilknytningen mangler de aller aller fleste i vår kultur. Så godt som alle.

Man kan ha et godt forhold til foreldrene, selv om tilknytningen mangler. Når den er borte, vet man nesten ikke at den fantes en gang.

Kan bare ane en vag eller sterk smerte langt i det indre, en uro, rastløshet. Varier i grad alt ettersom.

De som har opplevd enda værre omsorgsvikt mister i enda større grad kontakten med følelsene sine, og det er ikke disse som får diagnosen ADHD.

Det er heller de som fortsatt har kontakt med følelsene sine, dermed kjenner den uutholdelige uroen og smerten.

Kanskje derfor også at det blir mer og mer tilfeller med ADHD. For gammel norsk (Vestlig) oppdragelse var enda mer brutal enn nå.

Da måtte barna fort lære seg å koble vekk følelsene sine, for å overleve.

Dere kan lese om dette i flere svært annekjente bøker. Blandt annet "Parenting for a peaceful world" (Grille), som jeg anbefaler på det aller varmeste!

Dette er noe av det dummeste jeg har hørt. Jeg har to barn. Min datter er eldst og jeg kan innrømme at da hun var liten var det veldig viktig for meg at hun var tidlig ute med å bli "stor" som å krabbe tidlig, sitte tidlig, si sine første ord osv. I tillegg hadde vi på den tid så dårlig råd at jeg kun var hjemme i 6 mnd etter fødselen, hun begynte hos dagmamma og hadde 4 forskjellige dagmammer, 1 barnepark og 1 barnehage før hun begynte på skolen. Hun er meget intelligent, har ingen problemer og har kunn toppkarakterer på skolen.

6 år etter jeg fikk min datter, fikk jeg min sønn som har diagnosen ADD. Da hadde jeg skjønt at det ikke var så viktig at de ble fort store, så med han pushet jeg ikke på når det gjaldt krabbing, snakking osv. I tillegg hadde vår økonomiske situasjon forandret seg slik at jeg ikke gikk ut i jobb igjen før han var 2 år. Han begynte da hos en dagmamma der han var inntill han fikk barnehageplass og var i samme barnehage inntil han begynte på skolen.

Hvis man skal tro på det du skriver her, så er det datteren min som etter alle solemerker skulle hatt diagnosen og ikke sønnen min!!!

Hvordan forklarer du dette da?

[Fibi]

Jeg har et barn med ADHD, og har i løpet av årene opplevd å måtte forholde meg til både sårende og rett og slett dumme kommentarer fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om.

Både såkalte "gode råd", sladder og folk som skal fortelle meg hvorfor min sønn er som han er og handler som gjør.

Dette her er imidlertid det desidert mest idiotiske jeg har kommet over. Jeg har også erfart at folk som kommer med slike teorier er umulig å diskutere med.

[Gjest Gjest]

1. Det varierer veldig, men problemer med å konsentrere seg, evt lærevansker, noen ganger aggresjon og tildels drøy impulsiv atferd? Men jeg vet jo det er store variasjoner særlig mellom kjønnene, og personer med ADD (om man bruker denne betegnelsen?) vil vel f eks ofte mangle endel av det utagerende. Og så varierer det etter den hjelpen de har fått.

2. Jeg tror medisinering er verdt å prøve. Om man mangler dopamin og derfor ikke klarer å fungere skikkelig, vil det selvsagt hjelpe å tilføre kroppen dette. I endel/noen tilfelle tror jeg man feildiagnostiserer, eller glemmer å se etter bakenforliggende årsaker og andre måter å behandle på, men det er da ikke slik at årsakene må ligge i en eller annen traumatisk oppvekst - men de KAN skyldes ulike former for omsorgsvikt også tror jeg. Uansett er det jo positivt om barnet/personen med ADHD kan fungere mer normalt, mestre skole og jobb og få ro til å legge seg til bedre rutiner, med medisiner.

3. Jeg er tilhenger av at man prøver å behandle fra flere kanter, så både kostholdsråd, aktiviteter, atferdsterapi e.l, og medisinering kan være aktuelt. Det er også viktig at voksne rundt barnet, foreldre, skole o.l, lærer hvordan man bør reagere på ting barnet gjør - jeg har ikke inngående kunnskap om dette, men man kan lett gjøre feil og forsterke barnets frustrasjon om man ikke er bevisst at det faktisk har det - og reagerer - annerledes enn et friskt barn.

4. Ritalin og concerta (men jeg trodde concerta var antidepressiva eller angstmedisin, så jeg har ikke mye peiling).

Jeg er ellers enig i at noen av innleggene her er noe av det drøyere jeg har lest

[Yrjenia]

Dette er noe av det dummeste jeg har hørt. Jeg har to barn. Min datter er eldst og jeg kan innrømme at da hun var liten var det veldig viktig for meg at hun var tidlig ute med å bli "stor" som å krabbe tidlig, sitte tidlig, si sine første ord osv. I tillegg hadde vi på den tid så dårlig råd at jeg kun var hjemme i 6 mnd etter fødselen, hun begynte hos dagmamma og hadde 4 forskjellige dagmammer, 1 barnepark og 1 barnehage før hun begynte på skolen. Hun er meget intelligent, har ingen problemer og har kunn toppkarakterer på skolen.

6 år etter jeg fikk min datter, fikk jeg min sønn som har diagnosen ADD. Da hadde jeg skjønt at det ikke var så viktig at de ble fort store, så med han pushet jeg ikke på når det gjaldt krabbing, snakking osv. I tillegg hadde vår økonomiske situasjon forandret seg slik at jeg ikke gikk ut i jobb igjen før han var 2 år. Han begynte da hos en dagmamma der han var inntill han fikk barnehageplass og var i samme barnehage inntil han begynte på skolen.

Hvis man skal tro på det du skriver her, så er det datteren min som etter alle solemerker skulle hatt diagnosen og ikke sønnen min!!!

Hvordan forklarer du dette da?

Skjønner at du kommer i forsvarposisjon, men jeg klandrer ingen enkeltmennesker. Det er hle kulturen i helhet som er feilen. Også er det selvfølgelig ikke svart hvitt.

[Yrjenia]

Jeg må bare legge til at jeg ikke utelukker at det finnes et medisinsk årsak til at enkelte har problemer som ved feks ADHD eller ADD. Men at så mange som har diagnosen ,har det pga medisinsk årsak, har jeg liten tro på. Og det er jeg ikke alene om.

Leste dere feks nyhetene for noen uker siden, hvor det stod at under halvparten av de som har ADHD, faktisk HAR ADHD?

Jeg skjønner veldig godt at foreldre med disse diagnosene føler seg trødd på når jeg sier sånn. Det er ikke meningen.

Men jeg tror ikke løsningen kommer fram ved å nekte å gå inn i ting som kan være ubehagelige sannheter.

Endret 23. juli 2007 av Yrjenia

[gompen]

Medisiner behandler symtomene, ikke problemene. De får det ikke bedre med seg selv, de blir bare mer likegyldige.

Blir det samme som å si at min sønn, som har leddgikt, ikke burde få medisin for smertene, fordi de bare er symptomer på sykdommen.

[Yrjenia]

Blir det samme som å si at min sønn, som har leddgikt, ikke burde få medisin for smertene, fordi de bare er symptomer på sykdommen.

Om man mistenkte hva årsaken var, til leddgikten, og det var noe man kunne påvirke om det ble gjort fra begynnelsen av, ville jo det vært bedre. Ville det ikke?

Det er ting som kunne vært gjort for å hjulpet barn med ADHD, som ikke trengte innebære medisiner. Men for noen vil det nok være det beste med medsiner. Når det først er blitt sånn... Så får man heller håper at neste generasjon er mer tilknyttet barna sine.....

Endret 23. juli 2007 av Yrjenia

[lulle]

Jeg må bare legge til at jeg ikke utelukker at det finnes et medisinsk årsak til at enkelte har problemer som ved feks ADHD eller ADD. Men at så mange som har diagnosen ,har det pga medisinsk årsak, har jeg liten tro på. Og det er jeg ikke alene om.

Leste dere feks nyhetene for noen uker siden, hvor det stod at under halvparten av de som har ADHD, faktisk HAR ADHD?

Jeg skjønner veldig godt at foreldre med disse diagnosene føler seg trødd på når jeg sier sånn. Det er ikke meningen.

Men jeg tror ikke løsningen kommer fram ved å nekte å gå inn i ting som kan være ubehagelige sannheter.

Det betyr forsovet lite om det heter det ene eller det andre så lenge barna har problemer de får hjelp for. Hjelper medisinering er det kjempebra. Hjelper andre behandligsformer er det kjemepbra.

[Yrjenia]

Det betyr forsovet lite om det heter det ene eller det andre så lenge barna har problemer de får hjelp for. Hjelper medisinering er det kjempebra. Hjelper andre behandligsformer er det kjemepbra.

helt enig med deg. Så er det jo enda bedre om man kan forhindre at barna i de neste generasjonene får slike problemer.

[snuppelure37]

Et lite spørsmål til deg Yrjenia: Har du barn selv? Evt. hvor gammelt er barnet og hvor mye erfaring har du med barn med div diagnoser?

[Rubina D]

Takker for mange svar.

Slik situasjonen er her hos oss, fungerer medisiner som en del av ett stort tiltak.

Vi har kuttet ut alt det "unødvendige sukkeret" altså i brus og godterier og vi holder oss langt unna blått fargestoff. Det naturlige sukkeret som sukker i te og på vaffel er helt greit.

Vi har dagtavle med en strukturert hverdag ( han er i tillegg mistenkt for å ha asperger syndrom ), samtidig som vi legger inn rom for impulsive ting for at han skal lære å takle dette.

Han går på en vanlig skole, men har montesorri-pedagogikk og dette fungerer veldig fint foreløpig. Han begynner i 2. kl til høsten.

Vi går også på pmto ( paretnt management training- ontario) og dette fungerer også greit ( litt tidlig å si for vi er bare på uke 6 )

Han bruker 3 halve tabletter metamin 5 mg om dagen, men vi må antagelig justere opp litt til høsten, men vi får se.

Da sønnen min fikk diagnosen ad/hd var han bare 5 år, men det var ikke tvil fra hverken nevropsykolog eller barneoverlege.

Jeg derimot ble sendt gjennom samme utredning fordi legene mente jeg også kunne ha ad/hd. 6 mnd sener satt jeg fortsatt med diagnosen panikkangst, men de tror at jeg har ad/hd i tillegg.

Siden jeg selv og leger/psykologer mener jeg klarer meg fint allikevel er den eneste medisinen jeg har en brødpose i lomma bestandig ( fordi jeg hyperventilerer hvis jeg får anfall av panikk angsten ).

[Yrjenia]

Et lite spørsmål til deg Yrjenia: Har du barn selv? Evt. hvor gammelt er barnet og hvor mye erfaring har du med barn med div diagnoser?

Jeg har to barn under fem år, ett med spesielle behov. En mann med diagnose, fire gode venner med diagnose. Jeg har en mor som sannsynligvis burde hatt en diagnose men ikke har det.

Har dyp interesse for barn, barnepsykologi, samfunn, historie, skole osv osv osv.

[Gjest Tira]

Det betyr forsovet lite om det heter det ene eller det andre så lenge barna har problemer de får hjelp for. Hjelper medisinering er det kjempebra. Hjelper andre behandligsformer er det kjemepbra.

Når det er slik at enkelte av medisinene virker sløvende, så er det vel ikke bedre å gi de slik medisin, enn å finne årsak, og dermed en annen løsning på problemet?

Jeg er for medisinering om det er det som skal til for at et barn skal ha det bra, om barnet har AD/HD, men om barnet bare har ulike adferdsproblem, håper jeg heller at man forsøker andre alternativ. Uansett bør vel kostendring (om det er nødvendig) og konsekvente handlinger i hjemmet (om det er nødvendig) være prøvd først?

[lulle]

Når det er slik at enkelte av medisinene virker sløvende, så er det vel ikke bedre å gi de slik medisin, enn å finne årsak, og dermed en annen løsning på problemet?

Jeg er for medisinering om det er det som skal til for at et barn skal ha det bra, om barnet har AD/HD, men om barnet bare har ulike adferdsproblem, håper jeg heller at man forsøker andre alternativ. Uansett bør vel kostendring (om det er nødvendig) og konsekvente handlinger i hjemmet (om det er nødvendig) være prøvd først?

Hvis medisinen virker sløvende er det selvsagt ikke bra, og da responderer ikke barnet på denne. Da bør andre tiltak prøves for å lette barnets problemer.