Gjest Gjest_Evkris_* Skrevet 26. august 2007 #21 Del Skrevet 26. august 2007 Jeg har hørt mange som sier at de får en reaksjon lenge etterpå.. Lurer på om jeg vil få en slik reaksjon noen gang.. Håper ikke det Hei du. Nytt medlem, så håper jeg det her blir riktig. Veldig rart jeg skulle komme over nettopp denne siden, og din situasjon. . . Jeg mistet pappan min for 11 år siden, han falt på baderomsgulvet -slo hodet i vasken og døde momentant. . . Det er først de 3 siste ukene jeg har fått den reaksjonen alle "ventet" på etter at han døde. . Jeg hadde tilgang på hjelp fra skole, psykolog og gruppesamtaler. . men det ville jeg ikke. Mulig det er det jeg "svir" for nå, for nå føles alt helt forferdelig. Jeg er 29 år, en alder hvor venner får barn og foreldrene dems igjen blir besteforeldre. .. Eneste jeg ser etter er likheter jeg var utrolig lik pappa), og tenker stadig på at pappa aldri får oppleve det. . og jeg aldri får oppleve han som bestefar. For ikke å snakke om den dagen jeg skal gifte meg. . . Håper virkelig du slipper å gå gjennom det jeg går gjennom her nå.. Og har du mulighet til å få litt hjelp nå (samtalegrupper skal visst være ganske bra), vil jeg råde deg til å gjøre det. *trist* Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest marihan Skrevet 27. august 2007 #22 Del Skrevet 27. august 2007 Takk for svar Jeg tenker også mye på at barna mine aldri vil få en morfar og at jeg ikke har noen til å følge meg opp kirkegolvet.. Kjenner meg veldig godt igjen det du skriver. Hadde tilgang på mange som ville hjelpe, bl.a. gruppterapi, men ville ikke.. Føler på en måte at sorgen bare er min, at jeg ikke vil dele den med noen. Derfor er jeg litt redd for at jeg senere i livet skal få en slik "reaksjon" som mange opplever.. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest_Christina_* Skrevet 11. september 2007 #23 Del Skrevet 11. september 2007 Hei marihan! Kjenner meg veldig att i det du skriver. Eg mista far min for 13 år sidan da eg var 7 år. Og eg klarte ikkje å sørge i lag med resten av familien, låste meg inne på rommet mitt for å grine i fred. Enda sørger eg for meg sjølv, pleier å hente fram mangen gamle bilder av familien og grine til dei. Høres kanskje dumt ut, men ein har ofte behov for å grine skikkelig ut iblant. Sjølv har eg fått litt problemer i etterkant, sliter litt med å innlede forhold, og tenker masse på døden og at andre nære rundt meg skal dø. Så kanskje du kan snakke med ein profosjonell person viss du ikkje klarer å snakke med andre i familien. Håper alt går fint med deg og familien i framtida:) Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå