Faren min døde

[Gjest marihan]

For snart 2 år siden va jeg på vei i dusjen og så ut vinduet på badet idet jeg gikk forbi. Der så jeg faren min som pakket inn i bilen til vi skulle dra på høstferie. Da jeg kom ut av dusjen 5 minutter senere, lå han dø på bakken..

Moren min og mine eldre søsken sørger ofte sammen på telefonen og når de er sammen. Jeg vil helst være alene når jeg er lei meg. Det virker av og til som om familien min "forventer" at jeg skal sørge sammen med dem og ikke skjønner hvorfor jeg vil være alene..

[LilleBille]

Vi sørger alle på forskjellig måte - på den måten som er riktig for oss.

Det kan være vanskelig å se at andre har bedre av å sørge på en annen måte enn det vi synes er naturlig.

Har du prøvd å forklare at du ikke sørger mindre - men at du må gjøre det på din måte?

Dette blir det samme som at for noen er et gravsted veldig viktig - mens for andre betyr det ingen ting. Jeg trenger ikke gå på kirkegården for å minnes pappan min - de minnene kan jeg ta frem når som helst og hvor som helst.

[Gjest marihan]

Ja, jeg har forklart de det, men vet ikke om de egentlig forstår det.. Jeg har heller ikke noe behov for å besøke gravstedet, jeg liker heller å se på bilder og minnes alle de hyggelige tingene

[Gjest Deception]

Jeg mistet faren min for tre uker siden, etter kort tids sykdom. Jeg merker nå at jeg helst vil tenke/sørge alene, og at jeg absolutt ikke er klar for å snakke om det som er skjedd, uansett hvor godt ment det måtte være. Alle har sin måte å sørge på, og det finnes ingen måte som er "riktig" og "gal".

[Arkana]

Som de andre sier sørger alle på forskjellige måter. Selv syntes jeg det var godt å snakke med andre da Pappa døde, det var godt å snakke om ham og alt vi hadde gjort sammen, men jeg sørger også alene. Ingenting er rett eller galt, man må gjøre det som føles best for en selv.

[Sol79]

I dag er det nøyaktig 12 år siden faren min døde helt plutselig av hjerteinfarkt. Jeg er den typen som stort sett har behov for å prate om det, men noen ganger er det best å være alene.

Sørg på den måten som er riktig og best for deg, men for all del få det ut. Jeg taklet det "greit" etterhvert da det skjedde, men fikk en voldsom reaksjon på nytt for 5 år siden. Det unner jeg virkelig ingen.

[gerotten]

All min medfølelese til deg..

Det er ikke lett uten pappan sin..

Mistet min i 1992, det har merket meg, jeg ble en helt annen person.

Hvordan går det nå?

[Gjest marihan]

D går bra sånn til daglig, men hvis jeg begynner å tenke på han, eller se på bilder, så blir jeg veldig trist. Fikk akkurat bilder på mail fra mamma, hun hadde vært på ferie i spania.. Veldig fine bilder, men det eneste jeg klarte å tenke på var at det manglet en person på alle bildene..

Å miste pappaen min er det verste som noen gang har hendt meg, men livet må jo gå videre. Enkelte dager er verre enn andre.

Tenker du fortsatt mye på faren din?

[gerotten]

Ja jeg tenker på han hele tida selv om dette skjedde i 1992..

Det er veldig vondt å tenke på alt vi skulle ha gjort som vi aldri fikk sjansen til.

Sorgen er overveldende enkelte ganger, spesielt i høytider og etter at jeg har hørt på musikken "hans" eller vært på graven.

Den er selvsagt ikke like strerk hele tiden, og det rare er, at hvis det har vært en periode som ikke har vært så sorgfull og han ikke har vært så mye i tankene som i de verste periodene får jeg dårlig samvittighet. For det siste jeg vil er å glemme han..

Min far var en ganske annerkjent forfatter så i begynnelsen var det veldig mye "styr".Det var minnestunder, avisartikler, han fikk sin egen gate oppkalt etter seg. Dette gjorde han levende, jeg følte at han fortsatt var her. Jeg var jo også ganske liten så familiemedlemmer ga meg stadig vekk penger fordi jeg var alene uten faren min.

Når alt dette stoppet..ja det verste er som sagt når du føler at du er den eneste som tenker på han(selv om det garantert ikke er sant)

Det er bare så rart..han skapte meg og nå er han bare jord.

Borte fra jorden for alltid.

Jeg håper jeg vil se han igjen når min tid er over(er ikke spesielt relgiøs, men tror på dette at vi møtes igjen, eller rettere sagt MÅ tro på det)Tenker du noe på dette?Hvor gammel er du?

[Gjest marihan]

Jeg er 19 år.. og ja jeg tenker og en del på om vi noen gang treffes igjen. Jeg drømmer ofte om han om natta, at vi er sammen og at alt er som "før". Når jeg våkner fra disse drømmene, lurer jeg alltid på om jeg får treffe han igjen. Jeg er heller ikke religiøs, men tror likevel man blir gjenforent med sine kjære når man dør. Jeg lever i hvertfall i troen på d

[gerotten]

Det tror jeg du gjør..

Han vil nok det like mye som deg..

Men du hva tenker du om dette?

Når jeg var liten, rett etter at faren min døde tenkte jeg at jeg aldri ville bli noe eldre enn rundt 18-19 år,fordi det ville blitt så rart hvis jeg døde i av alder av f.eks 70-80 år så ville det blitt "feil"i himmelen.

Jeg kunne ikke være hans lille jente hvis han var 50 og jeg 80 i himmelen?Skjønner du den tankegangen?

[Gjest marihan]

Skjønner hva du mener.. D har jeg faktisk ikke tenkt på. Jeg har alltid sett for meg at når jeg treffer han igjen, så er vi så gamle som vi var den dagen han døde. Men jeg vet ikke.. Siden jeg var den første som "fant" han da han hadde fått hjerteinfarkt, føler jeg at jeg kommer til å se ut akkurat slik jeg gjorde da. Det skjedde noe med meg den dagen, tror jeg har forandret meg mye. Her legger jeg ut i det lange til en person jeg ikke engang kjenner.. Men det føles godt, har aldri snakket med noen om dette før.

Hvordan ser du for deg "gjenforeningen"? Er du ung eller gammel?

[Gjest Gjest_gerotten_*]

Det er dette som er veldig vanskelig å si.

Den gangen så så jeg for meg at jeg var liten, og det var derfor jeg bestemte meg for at jeg aldri måtte bli eldre enn max 18-19 for etter det er jeg voksen og ikke lenger "liten nok".

Men nå når man er eldre så har jeg hatt kjæreste i mange år, så da tenker jeg, at det blir jo dumt hvis han kommer etter meg en dag og så er jeg liten..dette er sikkert teit,men..Jeg ser nok for meg at jeg er liten ja..sånn jeg ser det nå ihvertfall. Men jeg lurer på om man kan se det fysiske i det hele tatt..Og vil det bli det samme som før?Jeg ser for meg at jeg svever oppover denne berømt mørke "tunnelen" og ser siluetten hans i lyset på den andre siden.Jeg tenker ofte på hvor utrolig godt det må være å se han igjen.

Det kan også gi trøst hvis verden ikke er så god en dag.

Jeg er overbesvist om at du ser faren din igjen.

Hva slags mening ville det vært hvis vi mennesker skulle knytte sånne bånd vi gjør, for så å bli til ingenting?

Det er mer enn det.

Dessuten har jeg nylig lest en veldig seriøs bok om mennesker som har hatt nær-døden opplevelser.

Det gikkk mye igjen. Livet gikk i revy, ikke bare gode ting.De opplevde følelser fra begivenheter i livet.

Og mange fortalte om denne tunnelen. På den andre siden stod det folk som hadde betydd noe for dem.De følte en tilfredshet og en veldig helhet..dette gikk mye igjen med noen variasjoner.

Har ofte ønsket å se faren min i sånne syn eller hendelser som noen opplever..sånne gjenferdsaktige ting..skulle gjerne bare ha likt å fått snakket med han en siste gang, eller se han.

Tenker du sånn?

[Gjest marihan]

Ja, faren min pleide å spøke med meg da jeg var mindre, han sa at hvis jeg ikke var snill, så skulle han "gå igjen" etter sin død. Når jeg tenker på dette i dag, skulle jeg nesten ønske han kunne det. Er så mye jeg ville ha sagt til han. Da jeg var i den verste pubertetstiden, rundt 14-15 år gammel, var jeg ikke særlig snill med noen av foreldrene mine.. Løy til dem og sa at de var verdens verste foreldre.. Jeg vet jo at det er "normalt", men jeg tror aldri jeg sa unnskyld for det til pappa.. Jeg sa veldig sjelden at jeg var gla i han, selv om jeg var d. Dette angrer jeg veldig på i dag, og skulle ønske jeg kunne få treffe han, så vi bare kunne snakke litt..

[gerotten]

Men ikke glem at faren din godt visste at det du sa og gjorde da du var 14-15 bare var ungdomsopprør.Han visste nok godt at du var glad i han.

Han har jo også vært på den alderen engang.

Du må ikke ha skyldfølelse.

Og hvis du noen gang føler for å fortelle han at du er glad i han, så synes jeg du skal det på din måte..kanskje skrive ett brev for deg selv, eller dra til graven hans en dag det føles rett og si det til han.

Kanske bare prate litt til han.

Hvem vet hva som er mellom himmel og jord?Hvem vet hva han oppfatter?

Jeg føler ordentelig med deg, jeg kjenner meg veldig igjen.

[Gjest marihan]

Takk, det gjør godt å prate med andre som har opplevd det samme..

[Saeria]

Som de andre sier, så er sorg noe som er veldig individuellt. Man sørger på sin måte og ingen måte er mer rett enn andre.

Selv om din mor og dine søsken gjerne ikke helt forstår din måte å sørge for, fordi deres er annerledes.

Jeg mistet selv min far i 86, men fikk ingen ordentlig sorgreaksjon før mange år etterpå. Jeg var bare 6 år da han døde og selv om jeg forstod mye, så forstod jeg ikke hvordan hans bortgang ville påvirke livet mitt.

Jeg foretrekker å sørge alene. Den sårbarheten jeg bærer når jeg sørger, liker jeg ikke å blottlegge. Det er bare sånn jeg er.

Selv den dag i dag, i en alder av 27, kan jeg kjenne savnet etter pappaen min og det hender jeg feller en tåre eller to.

[Gjest marihan]

Jeg har hørt mange som sier at de får en reaksjon lenge etterpå.. Lurer på om jeg vil få en slik reaksjon noen gang.. Håper ikke det

[Saeria]

For mitt vedkommende, var det jo fordi jeg var så liten. Jeg hadde ingen forutsetninger til å kunne forstå hvordan dette dødsfallet ville påvirke mitt liv og min framtid.

Fire år etter døde min farmor, som jeg var veldig knyttet til, dette dødsfallet har ikke gitt meg noen etterreaksjoner, for jeg fikk sørget ordentlig når det skjedde. Jeg var gammel nok til å forstå mer enn hva jeg gjorde da min far døde.

[Usikker]

Vi er så forskjellige vi mennesker. Heldigvis.

Noen dør unge - noen dør av elde. Noen rives bort når man minst aner det. Ingen vet hva morgendagen bringer - og takk for det.

Hvordan vi sørger - er veldig individuellt. Noen sørger "utenpå" - andre sørger inni seg. Noen gråter, andre feller ikke en tåre, noen blir sinte og agressive.

Sorgprosessen er forskjellig - og alle prosesser er like riktige. Vi må forstå at alle sørger på sin måte, og at vi respekterer dette.

Finnes ikke noe fasit-svar på dette.

Personlig så tror jeg at de som får reaksjoner lenge (les: flere år) etterpå vil ha litt vansker med å forstå hva som skjer. De klarer ikke å sette sin reaksjon i forbindelse med noe som skjedde for flere år siden - derfor tror jeg at disse faktisk sliter mer.

Ergo så tror jeg at det beste er å ikke skyve sorgen unna, men å jobbe seg gjennom den når den kommer.

Jeg mistet min mor for 5 år siden - og er ofte på graven. Jeg finner en ro når jeg er på gravstedet. Noen ganger feller jeg noen tårer - andre ganger er jeg sint på mor, mens jeg noen ganger minnes alle det gode som min mor stod for (og det var tross alt mest av det). Min søster (som også bor i nærheten) er der aldri. Hun sier hun minnes mor ved å tenke på henne, se på bilder, snakke om henne.

Vi har to måter å være på - og det respekteres.

Dette er noen tanker jeg har om dette med sorg............ og måter å sørge på.