Kan man gi opp sitt barn?

[Kylling]

Ta kontakt med fastlegen og fortell ham hvordan du har det. Ikke hør på kvakksalverne her inne som vil gi deg antidepressiva og diagnoser. Fastlegen kan hjelpe deg videre med det som passer nettopp deg, det være seg psykolog, barnevern e.l. Lykke til!

[Gjest MSB]

Hei..

Kjente meg igjen i det du skrev. Bortsett fra at jeg hadde flust av familie rundt meg og barnefar, avlastning osv. Men den følelsen av å ikke ønske mer, av å ønske å gi opp barnet mitt, den var der, sterk og altoppslukende.

Jeg var psykisk syk, led av selvmordstanker, angst og depresjoner gjennom mange år. Har hatt to innleggelser ved psykiatrisk sykehus, som skal sies å være de to beste avgjørelsene jeg har gjort i mitt liv- nest etter å velge livet..

Det er vel ingen grunn for at du skal stole på meg. Men jeg kan si deg- at du vil bli bedre. Livet vil bli bedre. Jeg kan ikke fortelle deg hvordan, eller når. Men at jeg vet at det er en sannhet, kan jeg si. Du ønsker det kanskje ikke nå, men det kommer.

Dette er hva som har hjulpet meg:

- Legevakt, der jeg forklarte at jeg ønsket å dø, hvordan og hvorfor. Med påfølgende akutt innleggelse. I ditt tilfelle vil vel barnevernsvakta ta seg av barnet ditt så lenge du er der.

- Anti-depressiva. Krykker å holde seg oppreist på, til en er sterk nok å bære vekten av sitt liv igjen.

-Distriktspsykiatriske sykehus- gruppe en gang i uken. (ja, det høres lamt og drittskummelt ut, men det var godt og mye bedre/morsommere enn forventet)

- Psykolog en gang i uken

Sist men ikke minst:

-Kinesolog! Det er dyrt, men det er verdt det. Hun hjalp meg til å se meg selv, og være glad i meg selv.

-Venner- tørre å være svak, be om hjelp og hvordan hjelp. Noen venner forsvinner fordi de ikke vet hva de skal gjøre og ikke føler seg kompetente til samtaler rundt slike emner- gi de konkrete oppgaver. Si at hvis de virkelig vil hjelpe deg, så kan de hjelpe deg med barnevakt, husarbeid, matlaging, klesvask. Både jeg og mine venninner fikk et lettere og nærere forhold etter at jeg turte å be om hjelp til konkrete ting.

Ang. barnet vil jeg ikke si så mye. Jeg tror, at morskjærligheten til barnet ditt ligger som en latent vulkan inne i deg. Men tanken om å dø, overskygger og er sterkere. Dødsønsket har en voldsom kraft på mennesker. Det er det eneste vi til tider føler vi har kontroll over. Om vi ønsker å leve, eller dø.

Barnet ditt vil ikke greie at du dør fra det. Jeg er lei for det. Dette er ord jeg selv fikk da det stormet som verst. Han vil nok leve, men bare halvveis. Ingen barn klarer å leve godt med vissheten om at dens forelder valgte å dø fra det. Barnet ditt vil aldri tilgi deg. Aldri forstå. Alltid stille seg spørsmålet om hvorfor han ikke var god nok, hvorfor du ikke elsket han nok, til å leve videre. Du kan sikkert overgi han til barnevernet, barnehjem, fosterhjem- det kan han nok greie å tilgi- men aldri at du velger bort livet.

Om du leser bøker vil jeg anbefale "veronika vil dø" av Paulo Coelho. Den boken ble et vendepunkt i mitt liv. Den er verdt å lese før du eventuelt tar ditt eget liv.

Jeg er 25 år og har en sønn på 5 år. Om du ønsker å skrive til meg privat, om du har spørsmål eller rett og slett bare trenger noen å skrive til, så er mailadressen min: xxxxx.

Håper det vil løse seg for deg på best mulig måte.

Klem Marianne

Epostadresse fjernet, se Kvinneguidens regler.

vimse-mod

Endret 5. juli 2007 av vimse

[Gjest vsn]

Ta kontakt med fastlegen og fortell ham hvordan du har det. Ikke hør på kvakksalverne her inne som vil gi deg antidepressiva og diagnoser. Fastlegen kan hjelpe deg videre med det som passer nettopp deg, det være seg psykolog, barnevern e.l. Lykke til!

Jeg er enig!

[Gjest B]

Du kan få hjelp på flere måter. Ta straks en telefon til fastlegen din og fortell at du trenger en akuttime. Fastlegen din vil da vurdere din psykiske og fysiske helsetilstand og gi deg behandling deretter.

Kanskje trenger du et opphold på et mødrehjem? Kanskje trenger du en innleggelse på sykehus? I så fall vil barnet ditt bli tatt hånd om av kompetente mennesker til du er på bena igjen.

Akkurat nå ser alt håpløst ut for deg. Med riktig behandling vil tilværelsen kunne bedres på så mange måter. Husk at sykehus/poliklinikker også har sosionomer som hjelper til med praktiske saker som økonomi ol.

Gi barnet ditt det beste du kan: deg selv.

Lykke til!

[CeeCee]

Du kan få hjelp på flere måter. Ta straks en telefon til fastlegen din og fortell at du trenger en akuttime. Fastlegen din vil da vurdere din psykiske og fysiske helsetilstand og gi deg behandling deretter.

Kanskje trenger du et opphold på et mødrehjem? Kanskje trenger du en innleggelse på sykehus? I så fall vil barnet ditt bli tatt hånd om av kompetente mennesker til du er på bena igjen.

Akkurat nå ser alt håpløst ut for deg. Med riktig behandling vil tilværelsen kunne bedres på så mange måter. Husk at sykehus/poliklinikker også har sosionomer som hjelper til med praktiske saker som økonomi ol.

Gi barnet ditt det beste du kan: deg selv.

Lykke til!

Bra sagt! TS: Du er nok en god mor! Det tviler jeg ikke på! Du har det bare litt vanskelig for tiden!

[Gjest Gjest]

Det er dessverre ikke noen selvfølge at fastlege eller psykolog vil hjelpe deg med å søke hjelp hos barnevernet. Det er min erfaring. Da bør du selv bruke den lille energien du har til å gjøre det selv. Du kan ringe først. Hvis det ikke er nok skriver du et brev og presiserer at du ønsker et skriftlig svar. Legg gjerne ved en legeerklæring fra fastlegen din som beskriver depresjon og selvmordstanker.

Jeg føler med deg. Har vært der du er nå. Det er vondt, men det blir bedre. Det er i motbakke det går oppover!

[Gjest Gjest]

Hun sier jo selv at hun er suicidal.Hun er helt alene med omsorgen for et barn.. Dersom ikke det er god nok grunn for å starte med anti depressiva vet ikke jeg...

Jeg har ved flere anledninger vært suicidal. Noen ganger har det vært pga ubalanse i kjemien, men ofte har det vært rent situasjonspreget. Så personlig har ikke medisinering (i mitt tilfelle, johannesurt som jeg har brukt en periode) noen verdi for de sucidale tankene som kommer pga situasjoner, men kun på de som kommer av ubalanse i kjemien.

Medisiner hjelper ikke om problemet ligger utenfor hodet, men det kan døyve enkelte problemer slik at det er lettere å endre situasjonen rundt. Men det må grundig avveies med tanke på bivirkninger.

[Gjest Gjest]

Barnevernet kan hjelpe deg.

Skriv et brev og forklar situasjonen og be om et møte.

Jeg har selv gjort det. Barnevernet er faktisk en serviceinstans. Ikke bare en stor, stygg ulv. Jeg ble veldig godt mottatt. De kan yte hjelp før det går så langt som at det blir omsorgssvikt. Det kalles forebyggende

[Furstina]

Tråden redigerad. Se reglerna

/Furstina (moderator)

Endret 5. juli 2007 av Furstina

[gompen]

Jeg har ved flere anledninger vært suicidal. Noen ganger har det vært pga ubalanse i kjemien, men ofte har det vært rent situasjonspreget. Så personlig har ikke medisinering (i mitt tilfelle, johannesurt som jeg har brukt en periode) noen verdi for de sucidale tankene som kommer pga situasjoner, men kun på de som kommer av ubalanse i kjemien.

Medisiner hjelper ikke om problemet ligger utenfor hodet, men det kan døyve enkelte problemer slik at det er lettere å endre situasjonen rundt. Men det må grundig avveies med tanke på bivirkninger.

Johannesurt kan ikke sammenlignes med anti depressiva. Jeg vil forøvrig ikke anbefale noen å ta antideppresiva uten å bli ordentlig fulgt opp av psykiatrien/fastlege i tillegg.

[Gjest Miss Cutie]

Utrolig tøft at du klarer å innrømme noe sånt. Jeg virkelig foreslår at du søker hjelp. Du KAN FÅ TILBAKE gleden og livet ditt. Ble trist inni meg av å lese dette.

[Gjest Gjest]

Johannesurt kan ikke sammenlignes med anti depressiva. Jeg vil forøvrig ikke anbefale noen å ta antideppresiva uten å bli ordentlig fulgt opp av psykiatrien/fastlege i tillegg.

Det fungerer omtrent som andre antideppressiva, og blir gitt til mange i stedet for SSRI i Tyskland (søk på st johns wort germany). Når det har fått meg ut av 10 år med svært dype depresjoner som har gjort meg ute av stand til å fungere i samfunnet (og jeg har prøvd utrolig mye annet som ikke har virket) så kan jeg ikke tenke meg at det er ren placebo. Men jeg begynnner ikke på en diskusjon om johannesurt her, det har jeg ikke tid til, og ikke har jeg lyst til å avspore diskusjonen

[la Flaca]

Registrer deg, så går det an å sende deg pm. Kanskje noen her bor i nærheten av deg og har lyst til å hjelpe.

Jeg bor i Trondheim

[Gjest vsn]

Hvordan går det trådstarter?

[Gjest Gjest Labellamia]

Uff dette var lei lesing. Men det finnes hjelp å få, og kansje litt avlastning vil hjelpe. BV har mange hjelpetiltak. Send meg en PM hvis du vil prate privat, bor du i nærheten av oss kan kansje vi hjelpe.

Labellamia.

[Gjest Gjest_Lise_*]

Hun sier jo selv at hun er suicidal.Hun er helt alene med omsorgen for et barn.. Dersom ikke det er god nok grunn for å starte med anti depressiva vet ikke jeg...

Antidepressiva kan være vanskelige å komme seg av igjen, så man bør prøve å se om man klarer seg uten først.

Frivillig omsorgsovertakelse med besøksrett høres ut som en god midlertidig løsning for deg. Barnet kan plasseres i fosterhjem inntil du kommer deg på beina.

I den perioden er det veldig viktig at du pusher deg selv for å bli bedre, reise deg av depresjonen. Kanskje kan du få samtaler med psykolog. Uansett MÅ du komme deg i fysisk aktivitet, det er naturens egen medisin! Kom deg ut, bli kjent med folk, skaff deg et sosialt nettverk, meld deg inn i en gruppe av noe du synes er interessant. Så vil du oppdage at verden ikke er så ille, og du kan finne en bedre vei fremover. Lykke til!

[Top Gun]

Jeg vet jeg er syk og trenger hjelp, vil bare gjøre det beste for gutten min først. Kan jeg levere han noe sted (ikke forlate)

Det beste for sønnen din vil vel være å bli adoptert bort til et par som er bedre egnet til å ta vare på ham. Det skal visst være mange som ønsker å adoptere så det blir nok ikke noe problem. To foreldre er jo også bedre enn èn.

Endret 15. juli 2007 av Top Gun

[Gjest Gjest]

To foreldre er jo også bedre enn èn.

Vel det kommer vel helt an på foreldrene...

[Top Gun]

Vel det kommer vel helt an på foreldrene...

Ja, men jeg tenker på sånn generelt.

[Kosemose]

[

Endret 1. mai 2008 av Kosemose