Å vite når man er klar!

[Solskinnsbolla]

Vanskelig dette- er jo veldig glad i barn! og jeg har veldig lyst! - har hatt samboer i 1, 5 år nå! og begge vil ha barn. jeg har fått jobb og han har fast jobb.

men så er det jo det å vite for sikkert om HAN er den jeg vil være sammen med resten av livet??

fy fillern, jammen ikke lett!

som søstera mi sier, blir man noen gang sikker?? skal man bare hoppe i det?- for jeg veit jeg tenker for mye og generelt er en samvittighetsfull person. jeg er jo 27 og har fått bra jobb- har generelt orden på livet mitt. jeg har jo et annet innlegg her; om det å begynne med barn før man er 30... jeg har alltid tenkt på det som en magisk og vanskelig grense.

nei, så det jeg spør om egentlig er: veit man når man er klar- og da mener jeg hovedsaklig iforhold til forholdet og følelsene til sin mann...

[L79]

Jeg synes også at dette er vanskelig. Jeg og gubben har vært sammen i 4 år, vi har hus, stasjonsvogn og gode jobber begge to. (Jeg er 28, og han er 33) Alle rundt meg har alltid sett på meg som karrierekvinnen. Noe som forsåvidt også stemmer.. Samtidig er jeg livredd for det aldri kommer til å passe med barn hvis jeg skal tenke kun på min fremtid i jobbsammenheng.. Også er jo også kroppen slik at den reagerer ikke alltid som vi ønsker at den skal gjøre. (Så når det passer med barn i min planlegging - så passer det ikke nødvendigvis for kroppen..)

Vi har hatt noen "runder" på dette. Vi er begge to livredde for å ende opp i en situasjon hvor man er prøver i veldig lang tid. Det må være utrolig vanskelig. (Nå har man aldri noen garanti for at man kan få barn, så det må man ta med i regnskapet.) All forskning sier jo også at det er vanskeligere å bli gravid jo eldre man er. Av disse grunnene har vi nå endt opp med at jeg slutter på p-pilla, og ser hva som skjer. Vi går ikke in for barn med en gang, men skulle det dukke opp 2 streker på testen så er det en bonus!

[angelou]

Jeg har aldri vært i tvil om at det er samboeren min jeg vil ha barn med - og heller ikke at det er han jeg ønsker å dele livet mitt med. Hadde jeg ikke vært sikker på det, så hadde jeg ikke vært sammen med han heller. Nå er ikke jeg så naiv at jeg ikke tar i betraktning at det er utrolig mange som går fra hverande idag, men man må jo alltid ta utgangspunkt i at det ikke skjer seg selv vel?

Iallefall - jeg var helt sikker på at jeg var klar, måtte vente et år på sambo før han turte å "slippe seg løs". Da hadde vi vært sammen i 6 år, og jeg blir 28 måneden før knerten blir født.

Men, det er jo mange som bare slutter på prevensjon, ser hva som skjer, og blir klar for barn i løpet av svangerskapet også Hver og en må jo gjøre det som føles rett for seg selv, det viktigste er at man er enige!

[Solskinnsbolla]

takk

[Hedda-78]

Det første du bør gjøre deg opp en mening om, er om dette er mannen du vil leve med resten av livet. Jeg synes ikke du skal planlegge barn med en mann du muligens ikke har lyst å være sammen med for alltid. Mange barn har det helt topp med foreldre som ikke er sammen, men jeg synes ikke du skal planlegge utifra det, så sant du har muligheten (les: uplanlagt graviditet)

Jeg mener at å gifte seg er mindre alvorlig enn å få barn sammen, hvis dere forstår hva jeg mener. Skal man være kynisk, kan man jo faktisk skille seg dersom det ikke går bra, og aldri se hverandre igjen. Har man barn sammen, er man knyttet sammen for livet uansett. Planlegger du barn, bør du være sikker på at dette er en mann som du vil ha i livet ditt og ta med i alle planer for alltid, uansett.

Dersom du ikke er klar til å binde deg til mannen gjennom ekteskap, er du heller ikke klar til å binde deg til ham gjennom et barn. Slik ser jeg det, i allefall!

[Solskinnsbolla]

Det første du bør gjøre deg opp en mening om, er om dette er mannen du vil leve med resten av livet. Jeg synes ikke du skal planlegge barn med en mann du muligens ikke har lyst å være sammen med for alltid. Mange barn har det helt topp med foreldre som ikke er sammen, men jeg synes ikke du skal planlegge utifra det, så sant du har muligheten (les: uplanlagt graviditet)

Jeg mener at å gifte seg er mindre alvorlig enn å få barn sammen, hvis dere forstår hva jeg mener. Skal man være kynisk, kan man jo faktisk skille seg dersom det ikke går bra, og aldri se hverandre igjen. Har man barn sammen, er man knyttet sammen for livet uansett. Planlegger du barn, bør du være sikker på at dette er en mann som du vil ha i livet ditt og ta med i alle planer for alltid, uansett.

Dersom du ikke er klar til å binde deg til mannen gjennom ekteskap, er du heller ikke klar til å binde deg til ham gjennom et barn. Slik ser jeg det, i allefall!

Ja, logisk:)