Å sørge over noen man nesten ikke kjente

[Gjest Gjest]

En person jeg egentlig aldri har kjent, men har hatt bittelitt kontakt med gjennom felles yrke/miljø, døde nylig. Som sagt kjente jeg ikke vedkommende personlig annet enn fra veldig korte samtaler når man møttes gjennom jobb, men h*n var en veldig engasjert del av miljøet -altså ganske synlig - og sånn sett er vi kanskje fler som følte at vi kjente vedkommende likevel.

Jeg ble lei meg da jeg fikk høre om dødsfallet, og kan begynne å gråte når jeg leser, hører om eller tenker på det. Ikke slik å forstå at jeg føler jeg er i sorg som når man mister helt nære venner eller familie, men likevel. Er det andre som har opplevd noe liknende? Eller er det "rart" å sørge selv om man ikke har kjent hverandre og vi, om personen fortsatt var i live, ikke ville sett hverandre mer enn annethvert år..?

[Kylling]

Jeg "sørger" gjerne når folk jeg knapt kjenner dør. Dette gjør jeg fordi jeg da blir påminnet at livet er så forgjengelig og skjørt, og at det gjerne kan være jeg som mister noen av mine kjære neste gang. Og jeg kan gråte i medfølelse for etterlatte, selv om jeg ikke kjenner dem i det hele tatt.

[Gjest Eugene Onegin]

og sørge over noen man så og si ikke kjenner er i mine øyne litt merkelig. Men det er kanskje ikke galt men jeg ser ikke poenget skal jeg sorge så gjør jeg det heller over personer jeg kjenner en personer jeg ikke kjenner

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

og sørge over noen man så og si ikke kjenner er i mine øyne litt merkelig. Men det er kanskje ikke galt men jeg ser ikke poenget skal jeg sorge så gjør jeg det heller over personer jeg kjenner en personer jeg ikke kjenner

Ja, altså jeg føler jo at det blir på en helt annen måte enn om jeg skulle mistet noen jeg hadde nær kontakt med. Men jeg blir likevel trist - og vedkommende var jo ikke totalt fremmed heller, altså, og omtrent på samme alder som meg, så det er kanskje noen sånne ting som gjør det også. Identifikasjon, blant annet?

[Cata]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har også gjort det ved en anledning. Traff et hyggelig menneske på et 3-dagers seminar en gang. Vi fikk ganske bra kontakt der og da, men holdt ikke kontakt videre. Noen måneder senere fikk jeg høre at vedkommende hadde dødd brått og uventet. Det gjorde meg uforholdsmessig trist tatt i betraktning at vi egentlig ikke kjente hverandre.

Dette er nå mange år siden, men jeg kan fremdeles kjenne at det er litt vemodig.

Som du sier blir det slett ikke på samme måte som når nære venner eller slektninger dør, men det gjør inntrykk likevel.

[Ce'Nedra]

Jeg er slik selv. Døden kan jo være tragisk i seg selv, og det kan like gjerne være omstendighetene rundt som gjør at en sørger over det.

For en tid tilbake jobbet jeg på et sykehjem hvor det døde to mennesker. Jeg gråt og synes det var forferdelig trist, tok det med meg hjem også. Tror ikke dette er unormalt, men at mennesker er veldig forskjellige når det gjelder slike situasjoner. Av de jeg jobbet med var det noen som ikke brydde seg om dødsfallene i det hele tatt, mens noen tok det på samme måte som meg. Jeg kjente jo ikke de som døde, den ene hadde jeg ikke snakket et ord med da hun hadde vært for dårlig.

[*Emma*]

Jeg skjønner godt at du sørger. Noenganger skjer ting som går ekstra inn på oss. Kanskje er det noe vi kan sette oss inn i eller situasjonen gjør at vi tenker at det kan skje med oss også...og dermed blir smerten og følelsene så mye sterkere.

Jeg "kjenner" ei lita jente som er veldig syk. Hun har fått beskjed om at hun har 6 mnd igjen. Når jeg hørte det gråt jeg halve kvelden. Jeg har aldri møtt henne.....men jeg jobber sammen med noen i familien hennes. Tanken på små syke barn gjør mag kvalm og utrolig lei meg...og det blir nok ekstra ille fordi det føles nært...og man automatisk tenker -tenk om dette var mitt barn og min hverdag...

Endret 2. juli 2007 av *Emma*