Bra forhold til dine foreldre?

[tingeling]

Jeg har et greit forhold til mine foreldre, men deres forhold seg i mellom (selv om de er gift) sliter veldig på meg siden de bruker meg som ekteskapsrådgiver/søpplebøtte. Ingen kan gjøre meg så rasende som pappa, men når vi er alene har vi gode samtaler. Skal også innrømme at jeg er fryktelig skuffet over at de ikke stiller opp mer for barnebarnet sitt siden de har mast om barnebarn i så mange år. Men det er visst ikke tid/overskudd til å se han så ofte likevel

tingeling

[messy]

Ja, og så?

Mange døtre har et aller best forhold til sin far og er pappa-jenter fremfor moren. Det fine sen god del døtre der ute som velger far som samtalepartner fremfor mor.

Det jeg mente var vel strengt tatt at han var min pappa. Og min pappa er av den typen som kommer med dårlige vitser og ler av dem selv om ingen andre ler, eller pleide å vekke meg om morningen med å synge "Hit me baby" mens han danset macarenadansen.

[Ce'Nedra]

Jeg har et ikke-eksisterende forhold til mine foreldre, nå har jeg vel ikke sett dem på 1,5 år. Skrev en melding til dem rundt juletider og det er vel sist vi hadde kontakt.

[Gjest Gjest]

Ja jeg har et veldig godt forhold til dem begge. Jeg jobber til og med sammen med begge to og synes det går greit.

Oh my god! Holy smoke!

Psykiatrisk klinikk neste...

Dere må være en mønsterfamilie, slik som i 7th heaven.

[Gjest Gjest]

Det jeg mente var vel strengt tatt at han var min pappa. Og min pappa er av den typen som kommer med dårlige vitser og ler av dem selv om ingen andre ler, eller pleide å vekke meg om morningen med å synge "Hit me baby" mens han danset macarenadansen.

Bedre det enn en sur, fjern og humørsvingete far som ikke forstår barn og spesielt ikke døtre.

[Helen]

I oppveksten så jeg ikke faren min så mye fordi han var/er trailersjåfør, men jeg var en skikkelig pappajente da han var hjemme.

Nå i dag har jeg et kjempegodt forhold til min far og hans "nye" familie.

Vi har tlf kontakt flere ganger i uken, helst da med hans samboer. Hun er omtrent på min alder så hun er mer som venninne enn som stemor. Vi er også på ferie sammen.

Mora mi har vært død i mange år, hun var alkoholiker så der var ikke forholdet det beste, desverre.

[Gjest LeiAvMasGjest]

Snakket med en venninne om dette. Hun har et nært, godt og åpent forhold til sine foreldre. Tilbringer ofte helgene sammen med de fordi de trives sammen og finner på mye artig.

Selv har jeg en mor som gir meg mindreverdighetskomplekser og som trer ned "gode" råd over hodet mitt. En far som mener jobb er selve livet og som jeg sluttet å ha en dialog med for lenge siden. Vi er nærmest blitt totalt fremmede for hverandre og selv da jeg besøker de er det fint lite å prate om....han vet alt best.

Litt uggent egentlig å være passert 30 og føle at de ikke respekterer meg som et voksent,likeverdig menneske.

Har på følelsen at vi har ganske like mødre, du og jeg... Min mor er full av gode intensjoner, men er altfor geskjeftig og kritisk, og ender alltid opp med å få meg til å føle meg mislykket. På alle områder, fra jobb og til husvask.

Må bare fortelle hva jeg gjorde forrige helg, for første gang i mitt liv. Skulle egentlig ha besøk av min mor på ettermiddagen, men det ble endret til morgenen (!) fordi hun hadde så mye å gjøre den dagen. Jeg ble oppgitt, huset var ganske rotete etter en lang jobbeuke, og ungene er ikke de raskeste til å rydde. Men jeg satte i gang og bake, jeg vasket gulv, kjeftet på barna og prøvde å gjøre det ferdig til besøket.

En halvtime før var jeg bare stresset og sur, og hadde fremdeles en del igjen. Og selv om kaken var god og gulvet var rent, så hadde hun garantert gått rundt og lagt sammen klær, ryddet i bokhyllene osv, og spurt om hun ikke skulle komme innom en tur til uka og "hjelpe meg" med å vaske vinduer... "Nei, for pokker!" tenkte jeg, "Dette gidder jeg ikke!". Så jeg ringte henne, hun var på vei til oss, og sa at vi møtes på en kafe i steden. Og det gjorde vi, og det var hyggelig. Resten av ryddingen tok jeg etterpå.

SÅ lett var det altså å sette grenser og gjøre hverdagen litt bedre. At jeg aldri har tenkt på det før! Ikke dramatisk, og ikke kjipt verken for henne eller meg- men når jeg er 30 og bor for meg selv, så kan jeg faktisk velge om jeg vil ha besøk en lørdagsmorgen eller møtes ute. Utrolig at det tok så lang tid å innse det... Og fremgangsmåten har jeg tenkt å bruke på andre områder også!

Lykke til med din mor! De vil oss jo som regel bare vel, men de kan lett ende opp med å gjøre det motsatte...

[Gjest vimselot]

Snakket med en venninne om dette. Hun har et nært, godt og åpent forhold til sine foreldre. Tilbringer ofte helgene sammen med de fordi de trives sammen og finner på mye artig.

Selv har jeg en mor som gir meg mindreverdighetskomplekser og som trer ned "gode" råd over hodet mitt. En far som mener jobb er selve livet og som jeg sluttet å ha en dialog med for lenge siden. Vi er nærmest blitt totalt fremmede for hverandre og selv da jeg besøker de er det fint lite å prate om....han vet alt best.

Litt uggent egentlig å være passert 30 og føle at de ikke respekterer meg som et voksent,likeverdig menneske.

Jeg har et bra forhold til mine foreldre, men kan kjenne meg litt igjen i det du skriver. Jeg måtte sette grenser og si hva jeg følte når jeg følte at de overkjørte meg og f.eks. var kritiske til valgene jeg gjorde.

[Gjest Miss Cutie]

Har et fint forhold til mamma. Men nå er det sånn at hun sitter i rullestol og har amputert begge leggene. Det eneste hun har er oss og jeg besøker henne hver eneste dag før jeg leverer sønnen min i barneparken. Dette er noe hun setter stor pris på, siden resten av familien har totalt skjøvet henne bort og ringer ikke henne engang.

Det finnes uenigheter, men sånn er det jo bare. Så lenge vi er voksne nok og respekterer at vi ikke er enige så burde det jo gå an. Hun er rasist og ekstremt fordomsfull, noe som irriterer vettet av meg siden min sønn er halvt afrikansk og er selv ganske åpen.

Endret 3. juni 2007 av Miss Cutie

[Liskat]

Jeg bor langt unna familien og har et OK forhold til foreldrene mine nå (det har vært litt variabelt). Har stort sett et greit forhold til Pappa, mens det er mer variabelt med Mamma. Passer seg best for meg å bo langt unna dem. Jeg har ikke noe nært forhold til noen av dem, det klarte de selv å ødelegge ved å bruke meg som kasteball etter skilsmissen.

Det nære familiebåndet har jeg med søsteren min, og det er som regel der jeg bor i ferier.

[Saeria]

Jeg har et fint forhold til mamma og stefaren min. Vi bor et godt stykke unna hverandre, men jeg prater med mamma på telefonen rundt en gang i uka.

Allikevel blir jeg litt mettet etter to-tre dager på besøk hos dem. Jeg trives nemlig så utrolig godt her hvor jeg bor.

[Gjest ts]

Min far har gitt meg rådet "hold deg unna mennesker som forsurer hverdagen din", ganske ironisk siden han virkelig forsurer ethvert besøk, enten her eller hos han og min mor.

I dag stakk han innom for å hente noe. Vi har bygget på huset og gjort mye innvendig,eller fagfolk har:) Men nei, aldri noe positivt å si.

"Uff, for et dårlig arbeid, hvorfor har dere gjort det på den måten, nei og nei, uff, dette ser ikke ut, fagfolk kan umulig har gjort dette, ja dere gjør som dere vil.........etc" Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Temaet kunne vært hva som helst, han vet best uansett og han blir direkte ufin noen ganger. han kan si stygge ting til andre, inkludert min mor, men nåde den som svarer tilbake. han er forferdelig nedlatende og jeg forstår veldig godt hvorfor han kommer i konflikt med andre, være seg naboer, familie eller samarbeidspartnere innen jobb. Det er alltid alle andre det er noe i veien med.

Det å si til min mor, foran hele familien: "er det mulig å være så dum i hodet, du er så dum at du vet det ikke selv" og lignende uttalelser får meg til å tenke at folk blir verre med årene.....

Kan ikke kutte kontakt heller, min mor lever og ånder for barnebarna og ville bli forferdelig lei seg om jeg kom i åpen konflikt med min far. Ergo kan jeg heller ikke konfrontere han med at han oppfører seg som en ufin stabeis heller, for han sitter ikke bare å tar i mot. Nei, det hadde blitt åpen krangel og krise i familien...

[rugrat]

Mamma og jeg er kjempegode venner (pappa er død, hadde et godt forhold til han også). Vi prater på telefonen et par ganger i uka og ser hverandre så ofte det lar seg gjøre. Vi er slett ikke enige i alt, men aksepterer hverandres syn på saker og ting og kan snakke sammen om alt. Hun er et herlig menneske som jeg er stolt av å kunne kalle min mamma.

[Gjest Gjest]

Jeg har et kjempegodt forhold til min mor, og har alltid hatt det. Når vi er under samme tak for lenge, må jeg ha litt pause for vi er for like. Men vi snakkes/treffes hver dag og trives i hverandres selskap.

Min far kjenner jeg ikke. Han er et navn på fødselsattesten, en person som forsvant ut av mitt liv da jeg var veldig liten.

Min stefar har jeg et veldig bra forhold til. Han har vært der for meg i alle år etter at han flyttet sammen med mamma.

[Gjest Gjest]

Hun er et herlig menneske som jeg er stolt av å kunne kalle min mamma.

Samme føler jeg om min mamma.

[Anglofil]

Jeg har et veldig bra forhold til mine foreldre. Det har liksom alltid vært oss tre. Føler meg i grunn veldig heldig, spesielt når jeg ser enkelte av mine venner og deres forhold til sine foreldre. De har alltid vært der for meg, når jeg ble mobbet og når jeg har hatt det vondt. Jeg vet ikke om jeg er mest pappajente eller om jeg er mest mammajente. Pappa er veldig snill og mye lettere å overtale enn mamma. Pappa var alltid den som var med meg på stevner når jeg konkurrerte, vi dro på søndagsturer for å slippe unna søndagsvaskinga da jeg var liten (det var mammas ønske altså ) eller han har tatt meg med på utallige fotballkamper eller kinoforestillinger. Pappa og jeg har veldig lik humor og er begge egentlig ganske stille. Mamma og jeg har et veldig likt temperament. Vi blir like fort sinte, men også like fort blide igjen. Nå skal det sies at mamma er mer utadvendt av seg enn det jeg er. Uansett, det er mamma jeg går til spesielt hvis jeg trenger litt trøst eller trenger råd. Vi også fant på mye morsomt sammen da jeg var liten. Nå skal det sies at vi tre fant på mye sammen (sykkelturer, skogsturer osv).

Det jeg nok har satt størst pris på gjennom oppveksten er at de har latt meg få lov til å bestemme selv hva jeg vil holde på med. De har gitt meg lov til å følge mitt hjerte og de gir meg alltid støtte. Jeg tror nok også at jeg er ganske snilt barn, men jeg tror det kommer av at det er en god kjemi og harmoni mellom oss. Selv om jeg har opplevd en del vonde ting i oppveksten (mobbing osv), så ser jeg ikke tilbake på barndommen min med sorg. Det har vært en vond tid også, men fullt ut levelig. Jeg vil faktisk si at jeg hadde en lykkelig barndom, takket være en fantastisk lærer, gode venner og flott foreldre. Det betyr ikke at jeg ikke sliter med tanker rundt det, men det har vi heldigvis alltid hatt en god dialog om.

Mine beste minnner fra barndommer er familieturene sammen med mine foreldre og deres bestevenner. De hadde også bare ett barn, en sønn som er et par år yngre enn meg. Han er som en bror for meg.

Jeg føler meg både priviligert og heldig som har såpass flott foreldre. Jeg vet at enkelte synes mine foreldre var litt strenge i oppveksten. Og det kan jeg kanskje være litt enig i. Men de var alltid rettferdige og satte grenser. Det er jeg glad for. Det gjør at jeg føler meg trygg på meg selv, selv om selvbildet ikke alltid har vært det beste. De har lært meg å sto opp for mine egne meninger og jeg er glad de ikke har servert meg alt med sølvskje. Jeg er mer priviligert enn mange, det vet jeg, og det kommer jeg alltid til å huske.

Mine foreldre er ikke perfekte, men de har lært meg masse. Jeg fikk høre en gang av ei jente at jeg var bortskjemt fordi jeg var enebarn. Da jeg fortalte mamma det, tok hun meg på fanget og sa at det hadde jenta rett i, for jeg vil alltid være bortskjemt på kjærlighet. Det synes jeg var veldig vakkert sagt.

Håper jeg er så heldig å få barn en dag og ha et like godt forhold til dem. Mine foreldre har lært meg mye, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg er veldig glad i dem.

Mvh Yvonne

Endret 4. juni 2007 av yvonne

[Gjest Miss Guided]

Jeg har et veldig bra forhold til mine foreldre. Det har liksom alltid vært oss tre. Føler meg i grunn veldig heldig, spesielt når jeg ser enkelte av mine venner og deres forhold til sine foreldre. De har alltid vært der for meg, når jeg ble mobbet og når jeg har hatt det vondt. Jeg vet ikke om jeg er mest pappajente eller om jeg er mest mammajente. Pappa er veldig snill og mye lettere å overtale enn mamma. Pappa var alltid den som var med meg på stevner når jeg konkurrerte, vi dro på søndagsturer for å slippe unna søndagsvaskinga da jeg var liten (det var mammas ønske altså ) eller han har tatt meg med på utallige fotballkamper eller kinoforestillinger. Pappa og jeg har veldig lik humor og er begge egentlig ganske stille. Mamma og jeg har et veldig likt temperament. Vi blir like fort sinte, men også like fort blide igjen. Nå skal det sies at mamma er mer utadvendt av seg enn det jeg er. Uansett, det er mamma jeg går til spesielt hvis jeg trenger litt trøst eller trenger råd. Vi også fant på mye morsomt sammen da jeg var liten. Nå skal det sies at vi tre fant på mye sammen (sykkelturer, skogsturer osv).

Det jeg nok har satt størst pris på gjennom oppveksten er at de har latt meg få lov til å bestemme selv hva jeg vil holde på med. De har gitt meg lov til å følge mitt hjerte og de gir meg alltid støtte. Jeg tror nok også at jeg er ganske snilt barn, men jeg tror det kommer av at det er en god kjemi og harmoni mellom oss. Selv om jeg har opplevd en del vonde ting i oppveksten (mobbing osv), så ser jeg ikke tilbake på barndommen min med sorg. Det har vært en vond tid også, men fullt ut levelig. Jeg vil faktisk si at jeg hadde en lykkelig barndom, takket være en fantastisk lærer, gode venner og flott foreldre. Det betyr ikke at jeg ikke sliter med tanker rundt det, men det har vi heldigvis alltid hatt en god dialog om.

Mine beste minnner fra barndommer er familieturene sammen med mine foreldre og deres bestevenner. De hadde også bare ett barn, en sønn som er et par år yngre enn meg. Han er som en bror for meg.

Jeg føler meg både priviligert og heldig som har såpass flott foreldre. Jeg vet at enkelte synes mine foreldre var litt strenge i oppveksten. Og det kan jeg kanskje være litt enig i. Men de var alltid rettferdige og satte grenser. Det er jeg glad for. Det gjør at jeg føler meg trygg på meg selv, selv om selvbildet ikke alltid har vært det beste. De har lært meg å sto opp for mine egne meninger og jeg er glad de ikke har servert meg alt med sølvskje. Jeg er mer priviligert enn mange, det vet jeg, og det kommer jeg alltid til å huske.

Mine foreldre er ikke perfekte, men de har lært meg masse. Jeg fikk høre en gang av ei jente at jeg var bortskjemt fordi jeg var enebarn. Da jeg fortalte mamma det, tok hun meg på fanget og sa at det hadde jenta rett i, for jeg vil alltid være bortskjemt på kjærlighet. Det synes jeg var veldig vakkert sagt.

Håper jeg er så heldig å få barn en dag og ha et like godt forhold til dem. Mine foreldre har lært meg mye, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg er veldig glad i dem.

Mvh Yvonne

Å, det er så flott å lese om de som har et godt forhold til sine foreldre. Jeg har dessverre ikke det, mange grunner til det og mange av dem kan ikke glemmes.

[Knøttet]

Jeg har et fint forhold til foreldrene mine, selv om hverken mamma og jeg eller pappa og jeg er bestevenner. Det hadde vært veldig koselig, men av en eller annen grunn greier jeg ikke å fortelle foreldrene mine "alt" det blir så forferdelig unaturlig.

Mamma er litt utålmodig, og har skikkelig temperament når hun først blir sint, men egentlig er hun veldig snill. Foretrekker å snakke med henne framfor pappa når jeg er trist, hun forstår meg så mye bedre, og klarer å trøste meg og få meg til å føle meg trygg.

Pappa er kunstnerisk, har også et forferdelig temperament når han først blir sint, egenrådig, sta, kan være egoistisk og utrolig irriterende. Han oppfører seg til tider mer som en storebror enn en far, liker å erte meg og få meg sur, provosere. Det er ikke noe gøy ... men vanligvis er han kjempesnill og vi kan finne på ting sammen og prate og kose oss

Er veldig glad i foreldrene mine jeg, og savner de mye siden vi bor et stykke unna de.

[Gjest Bodillen]

Jeg har et godt forhold til moren min (pappa er død). Jeg hadde et litt ambivalent forhold til henne før (kun fra min side), men etter at jeg i fjor måtte ta med meg hele familien min og flytte inn hos henne over en periode på nesten et halvt år, har jeg faktisk fått et mye bedre forhold til henne.

Jeg oppdaget at hun er det snilleste, tålmodigste og mest tollerante mennesket jeg vet om!

[Gjest Frysepulver]

Har et fint forhold til mamma. Men nå er det sånn at hun sitter i rullestol og har amputert begge leggene. Det eneste hun har er oss og jeg besøker henne hver eneste dag før jeg leverer sønnen min i barneparken. Dette er noe hun setter stor pris på, siden resten av familien har totalt skjøvet henne bort og ringer ikke henne engang.

Det finnes uenigheter, men sånn er det jo bare. Så lenge vi er voksne nok og respekterer at vi ikke er enige så burde det jo gå an. Hun er rasist og ekstremt fordomsfull, noe som irriterer vettet av meg siden min sønn er halvt afrikansk og er selv ganske åpen.