Barnefordeling - igjen og igjen

[Far til 2]

Kort fortalt:

Mann og kone skilles.

Mor får omsorg for barna.

Mor flytter flere timer bort.

De 2 yngste trives, men savner far.

Den eldste vantrives, og etter 3 år går mor med på at barn flytter til far.

Mor regner med at barnet kommer snarlig tilbake.

Nå har det gått 2 år, og barnet vil ikke tilbake.

Barnet er nå over 13 år og vil fortsette å bo hos far.

Mor truer barnet til å flytte tilbake.

Barnet nekter da det er et mobbeoffer i mors nærmiljø.

Far har liten inntekt og betaler lite bidrag.

Mor er ok - far er ok.

Mor mener far er uduglig, far det samme om mor.

Yngre søsken savner eldstemann, men skjønner hvorfor hxn flyttet.

Samtidig ser de helst at alle bor på samme sted.

Ikke å unngå at det er litt sjalusi med hva mor/far finner på sammen med barna sine i ukedagene.

Kan mor klare å få omsorgen tilbake?

Kan far beholde jenten hos seg mot mors vilje?

Kan søskens savn etter bror/søster veie tyngre enn barnets egne ønsker?

Teller barnets egen mening mer enn foreldrene?

Dårlig inntekt, er det grunn til å frata daglig omsorg?

Hvilke valg har mor?

Hvilke valg har far?

Hvilke valg har barna?

Er eneste mulighet rettsak?

Eller kan noen tvinge barnet tilbake til mor da det er hun som har foreldreansvaret, selv om barnet har bodd 2 år hos far? Eller har far bare tatt seg til rette og fått daglig omsorg på denne måten?

Det er ingen oppskrift for hhvor barnet skal bo i slike situasjoner. Men generelt sett vil jeg p[st[ at domstolene tar mer og mer hensyn til barnets ønsker. I loven står det at barnet skal tillegges VESENTLIG VEKT. Men det er likevel bare et par år siden dette ble fraviket i en sak hvor den ene forelderen hadde manipulert barnet til å ikke like samværsforelder (og derfor heller ikke hadde samvær).

Fra barnet er 15 år må forelderen være uegnet til omsorg om ikke barnet skal få gjennom sitt ønske.

I praksis får barn som oftest gjennom sin vilje fra de er i 10 års alseren, ettersom de har bli rett til å bli hørt fra de er 7 år og at de gradvis skal tillegges mer og mer vekt frem til de er 12 år.

I denne saken har altså barnet bodd 2 år hos far uten at det har skapt noen problemer for barnet. Samtidig sies det at barnet blir mobbet hos mor. Jeg tror derfor det blir å regne som en teroteisk/hypotetisk mulighet for at mor skal få barnet til å flytte tilbake, selv om barnet har søsken hos mor. Det er faktisk ganske vanlig at et acv barna flytter til samværsforelder når det blir stort nok. Og jeg har aldri hørt at noen rettsinstans har nektet barnet dette.

Hvis far i tillegg har "bevis" f.eks naboer, skole, fritidsaktiviteter barnet går på, som kan bevise at barnet i realiteten har bodd hos far, skal det VELDIG MYE til for å tvinge barnet (jeg vil si "umulig").

Jeg har en stund praktisert samme løsning (dvs at mor har barnas bostedsadresse mens de i realiteten har bodd hos meg og jeg har betalt bidrag til mor). Dette har mor vært fornøyd med og dette har barna vært fornøyd med. Mor har imidlertid innsett at det bare er tidsspørsmål før det blir snakk om "permanent flytting" med flyttemelding, og det viktige nå er at denne overgangen blir så myk som mulig for mor rent økonomisk.

Saken behøver ikke ende i retten, men kan ende med "rettsmekling" som er så godt som gratis (i forhold til rettsak). For at en dommer skal avgjøre en slik sak ved "rettsmekling" må imidlertid begge foreldrene være enig om at det er veien å gå.

Blir det "rettsmekling" kan jeg ikke forstå annet enn at barnet blir boende hos far om det er det hun vil.

[Gjest Blondie65]

Mottatt barnebidrag er skattefritt uansett.

OK - takk for opplysningen. Dette var en endring som jeg ikke hadde fått med meg.

[Gjest Miss Guided]

Hvis mor ønsker å ødelegge forholdet til barnet sitt så må hun bare ture fram. Hva vil hun tjene på å få barnet tilbake til det miljøet hvor hun ble mobbet og ikke hadde det bra?

Egoismen rår!

[Gjest vsn]

Men hva med mors rettigheter? Et barn vet jo ikke nødvendigvis hva som er best for det? Mor er egoitisk blir det sagt, men hva med far da?

Det handler om ungens rettigheter, ikke foreldrenes. Et barn på 13 år vet godt hva hun/han vil. Når ungen har bodd 2 år hos far og det fungerer fint, så burde det ikke vært et tema at hun/han skal flytte tilbake til moren.

[Gjest Labellamia]

Hvordan kan en mor være så ego at hun vil at hennes datter skal bli mobbet og mistrives og men at barne thar det bedre hos henne

[Gjest Gjest på sidelinjen]

Takk for innspill. Når saken kommer for retten vil det jo være en dommer som skal avgjøre saken ved å lytte til mor og fars argumenter. Så spørs det hvem dommeren tror mest på? 50/50, 60/40, 20/80 eller hva? Sett at dommeren trekker fra halvparten av utsagnene til begge parter som løgn, og den ene parten lyger mer enn den andre; da blir jo løgneren vinneren. Eller?

Er en dommer så flink at den ser igjennom en løgners løgner eller kommer det ann på hvor dreven og god løgneren er?

Kan en håpe at dommeren lytter til barnet eller tror en dommer at barnet er manipulert (her av far siden barnet "tydligvis" ønsker å bo med far) om mor påstår det?

Hvilke summer er det snakk om i slike rettsaker som dette?

Hva om tapende part ikke er fornøyd? Kan vedkommende anke? Ny rettsak, evt hvor lang tid i mellom? Kan barnet da midlertidig bo hos far eller må det flytte mens saken blir gjenopptatt? Bør en la være å anke, får en ikke lov å anke eller bør en anke uansett?

Hva om barnet er tydlig deprimert og redd for at det kan bli tvangsflyttet? Skal en berolige barnet og si at dette går bra når en egentlig ikke vet? Bør en innstille barnet på at det kan gå slik at det må flytte tilbake? Eller gjør det vondt verre?

Barnet her en rasende på mor for at mor ikke respekterer dets ønske, skal en "bakke opp" og si at mor er glad i deg, savner deg, vil bare ditt beste osv, eller støtte barnet i sin frustrasjon? Og er det fornuftig da barnets følelser kanskje blir neglisjert? Eller barnet får dårlig samvittighet for at det har "slemme" tanker om mamma?

Det er ikke kjekt å være tilskuer til en slik situasjon. En er så redd for å si eller gjøre noe galt som får konsekvenser for barnet resten av livet.

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at en mor vil være med sitt barn og i krig og kjærlighet er alt tillatt.................

[Far til 2]

Skjønner godt at en mor vil være med sitt barn og i krig og kjærlighet er alt tillatt.................

Gjelder dette fars kjærlighet også ?

Og kansje barnets kjærlighet i tillegg ?

Skal mor har rett til å overkjøre både barnet og far ?

[Gjest Gjest]

En mor er som regel mer tilstede i barnas unge alder, er den omsorgsfulle og den en kan prate med. En far er ofte ikke like mye til stede, ofte ikke før etter samlivsbruddet. Er det da rettferdig at mor bare skal ta til takke med samvær uten kamp?

[regine]

Takk for innspill. Når saken kommer for retten vil det jo være en dommer som skal avgjøre saken ved å lytte til mor og fars argumenter. Så spørs det hvem dommeren tror mest på? 50/50, 60/40, 20/80 eller hva? Sett at dommeren trekker fra halvparten av utsagnene til begge parter som løgn, og den ene parten lyger mer enn den andre; da blir jo løgneren vinneren. Eller?

Den som lyver best og mest overbevisende har helt klart best sjanse til å bli trodd. Dessverre, men sånn er det.

Er en dommer så flink at den ser igjennom en løgners løgner eller kommer det ann på hvor dreven og god løgneren er?

Dommere er mennesker. Noen er dermed flinke til å gjennomskue løgner, andre er mindre flinke. ¨Nå skal det dog sies at det er få steder det lyges så mye som i rettssaler, slik at iallfall de mer erfarne dommere bør ha en viss erfaring i å gjennomskue de værste. Men - man vet aldri.

Kan en håpe at dommeren lytter til barnet eller tror en dommer at barnet er manipulert (her av far siden barnet "tydligvis" ønsker å bo med far) om mor påstår det?

Dommeren vil, ut fra en helhetsvurdering tro at barnet er mer eller mindre manipulert. Nå vet ikke jeg om det også skal være sakkyndig til stede, (og det er ikke noen garanti for noe som helst), men da mitt barn ble spurt i forbindelse med bosted så ble h*n trodd, og det ble lagt betydelig vekt på barnets eget ønske og barnets utsagn. Dette til tross for at far forsøkte å få det til at barnet var manipulert av mor (meg), men dette ble altså ikke trodd. Det er tom. en diskusjon om det i dommen, hvor det konkluderes med at barnet har høy troverdighet, og far har null troverdighet.

Hvilke summer er det snakk om i slike rettsaker som dette?

30 -50 000. Dersom du regner advokatsalær på 1500 kr. timen + moms, så går det en del timer til forberedelse, + alle timene i rettssalen og evt etterarbeid, som lese dom, vurdere anke etc. jSå pengene flyr.......

Hva om tapende part ikke er fornøyd? Kan vedkommende anke? Ny rettsak, evt hvor lang tid i mellom? Kan barnet da midlertidig bo hos far eller må det flytte mens saken blir gjenopptatt? Bør en la være å anke, får en ikke lov å anke eller bør en anke uansett?

Både taper og "vinner" kan altid anke en dom. Det er et prinsipp i norsk rettsvesen. Det er kun om det blir inngått forlik i retten at dette ikke kan ankes. Når det gjelder barnefordelingssaker så kan de også stadig bringes inn for retten på nytt, fordi barnet vokser og dermed enrer behovene seg. Dersom en dom fra tingretten ankes vil det ta alt fra 6 mnd til 1 år å få den opp i lagmannsretten. Dersom en dom ankes er detn ikke rettskraftig, og dagens situasjon består - dvs. blir konklusjonen at barnet skal flytte og dommen ankes, så blir barnet boende der edet er pr idag. Om en bør eller ikke bør anke kommer jo an på sakens utfall og hvordan man vurderer det. Selv ville jeg uten tvil anket om jeg mente en tingrettsavgjørelse var feil, dvs. IKKE til barnets beste.

Hva om barnet er tydlig deprimert og redd for at det kan bli tvangsflyttet? Skal en berolige barnet og si at dette går bra når en egentlig ikke vet? Bør en innstille barnet på at det kan gå slik at det må flytte tilbake? Eller gjør det vondt verre?

Barnet her en rasende på mor for at mor ikke respekterer dets ønske, skal en "bakke opp" og si at mor er glad i deg, savner deg, vil bare ditt beste osv, eller støtte barnet i sin frustrasjon? Og er det fornuftig da barnets følelser kanskje blir neglisjert? Eller barnet får dårlig samvittighet for at det har "slemme" tanker om mamma?

Det er ikke kjekt å være tilskuer til en slik situasjon. En er så redd for å si eller gjøre noe galt som får konsekvenser for barnet resten av livet.

Min mening er at en altid skal støtte barnet. Er ungen frustrert over moren, så er det greit for barnet å oppleve at far/andre rundt lar henne få være det. Det betyr imidlertid IKKE at far/andre skal rakke ned på mor, eller sitte sammen med jenta å snakke stygt om mor. Jeg har - når mitt barn har vært superfrustrert over dumme pappa - vært helt tydelig på at det er barnets rett å være sint, og at jeg forstår det, og at jeg ikke kan forklare hvorfor pappa oppfører seg som han gjør. Imdldertid understreker jeg også at faren tross alt er glad i ungen, og jeg tror det er viktig for barnet å se dette også. Man må også ta hensyn til barnets alder. Her er det så vidt jeg husker snakk om en tenåring, som selvsagt skjønner mye mer, og kan forklares mye mer enn feks. en på 5.

Det gjør også at jeg er temmelig sikker på at mor ikke får medhold. Hvis tenåringen virker noenlunde oppegående, hvis det ikke kommer klart frem at det er far som manipulerer og er den som faktisk lager bråk, hvis tenåringen klart uttrykker at hun vil bo hos pappa og kan begrunne dette så tror jeg de færreste dommere vill "dømme" henne til det. Det er noe med at hun er så stor nå, at hun nærmest kan flytte hjemmefra uten at noen kan hindre det. Da blir det absurd å tvinge henne til å bo hos den ene eller andre forelder, om hun virkelig ikke vil det.

samtidig er det superviktig å ikke støtte henne i "hat" mot moren. Hvis faren er ansvarlig og kjenner sin besøkelsestid, så unngår han å sverte mor. Han har jo også et ansvar for at ungen skal ha et ok forhold til moren sin, selv om han skal støtte jenta i hennes følelser

[Frey]

En mor er som regel mer tilstede i barnas unge alder, er den omsorgsfulle og den en kan prate med. En far er ofte ikke like mye til stede, ofte ikke før etter samlivsbruddet. Er det da rettferdig at mor bare skal ta til takke med samvær uten kamp?

Seriøst? Du mener vel ikke dette? I denne saken har barnet bodd med mor og søsken, men barnet mistrivdes på det nye hjemstedet pgs mobbin og flyttet derfor til far. Der har barnet nå bodd i to år og trives. Skal mor da gå til kamp for å flytte barnet tilbake hvor det mobbes og mistrives??

[Liskat]

En mor er som regel mer tilstede i barnas unge alder, er den omsorgsfulle og den en kan prate med. En far er ofte ikke like mye til stede, ofte ikke før etter samlivsbruddet. Er det da rettferdig at mor bare skal ta til takke med samvær uten kamp?

Er det rettferdig at et barn skal bli mobbet og bo et sted det ikke vil bo bare for at mor skal bli glad? Dette handler om hva barnet trives best med, altså hva som er best for barnet. Det handler ikke om foreldrenes følelser!

[Gjest allium]

Er det rettferdig at et barn skal bli mobbet og bo et sted det ikke vil bo bare for at mor skal bli glad? Dette handler om hva barnet trives best med, altså hva som er best for barnet. Det handler ikke om foreldrenes følelser!

Omsorgen for barna er forøvrig ikke en premie for utvist arbeidsinnsats i hjemmet.

[Gjest Blondie65]

Takk for innspill. Når saken kommer for retten vil det jo være en dommer som skal avgjøre saken ved å lytte til mor og fars argumenter. Så spørs det hvem dommeren tror mest på? 50/50, 60/40, 20/80 eller hva?

Domstolene gir aldri 50/50 - de gir hovedomsorgen til en part. Uansett er betingelsen for at 50/50 skal oppfylles at foreldrene bor så pass nær hverandre at det ikke blir en ordning som er til ulempe for barnet, så det kan uansett neppe gjelde her vel.

Sett at dommeren trekker fra halvparten av utsagnene til begge parter som løgn, og den ene parten lyger mer enn den andre; da blir jo løgneren vinneren. Eller?

Er en dommer så flink at den ser igjennom en løgners løgner eller kommer det ann på hvor dreven og god løgneren er?

I motsetning til deg og meg behandler dommere og rettsapparater slike saker hele tiden. De er vant til løgner og manipulering - og de er opptatt av BARNETS beste. Dermed vil den som bruker sin egen hevn som motiv falle totalt igjennom.

Kan en håpe at dommeren lytter til barnet eller tror en dommer at barnet er manipulert (her av far siden barnet "tydligvis" ønsker å bo med far) om mor påstår det?

Det er måter å finne ut om noen er manipulert på. Det er faktisk bare å fjerne barnet fra den som manipulerer og spørre barnet samme spørsmål flere ganger på flere forskjellige måter. Dessuten vil det være nødvendig å innhente opplysning fra lærere o.l. siden det blir "påstått" fra farens side at barnet har det bedre. Det blir jo litt "teit" å beskylde noen for å få barnet til å lyge når lærerne sier det samme som far og barnet? Eller er lærerne fra før barnet flyttet (som forteller hvordan barnet fungerte der) og fra der barnet bor nå (som forteller om NÅ-situasjonen) også manipulert, og hva får de for det i så fall?

Hvilke summer er det snakk om i slike rettsaker som dette?

Hva om tapende part ikke er fornøyd? Kan vedkommende anke? Ny rettsak, evt hvor lang tid i mellom? Kan barnet da midlertidig bo hos far eller må det flytte mens saken blir gjenopptatt? Bør en la være å anke, får en ikke lov å anke eller bør en anke uansett?

Hva om barnet er tydlig deprimert og redd for at det kan bli tvangsflyttet? Skal en berolige barnet og si at dette går bra når en egentlig ikke vet? Bør en innstille barnet på at det kan gå slik at det må flytte tilbake? Eller gjør det vondt verre?

Dette bør dere snakke med BUP om. Det kan snedig nok også brukes i rettsaken senere.

Jeg ville frekt og freidig meldt flytting til far for barnet. Hvis mor er uenig så får HUN gå til rettsak. Jeg gjentar det jeg sa tidligere: Hun kan ikke gjøre veldig mye uten gyldig meglingsattest. Det er HUN som vil "ødelegge" for barnet sitt, da mener jeg hun også får ta støyten.

Jeg anbefaler nok en gang å lese barneloven (http://www.lovdata.no/all/nl-19810408-007.html). Den inneholder alle de tingene du spør om og litt til. Når det gjelder hva rettsaken koster så vet jeg ikke det. Det vet en advokat. Men dere kan altså spare hele det ved å la mor kjøre sin elendige sak til retten!

[Gjest Gjest på sidelinjen]

Mange flotte innspill som er velskrevne; tusen takk. Det er fint å kunne ha dem i bakhodet når en tenker på hele saken. Det at noen gjester er negative hjelper meg til å skjønne at en sak alltid har 2 sider. Om jeg er enig eller uenig er en annen ting.

Men da er det mest sannsynlig slik at om det verste skulle skje; barnet må flytte til mor mot sin vilje. Da kan far anke og barnet bli boende hos far til saken er gjenopptatt? Stemmer det er jo rettsaken ikke så skremmende (selv om den er skremmende nok!)

Dette med skittkasting om mor fra far og om far fra mor: barnet vet at både mor og far er glad i det. Barnet har dårlig samvittighet ovenfor søsken og mor for at det var "egoistisk" og flyttet til far. Men jeg tror både mor og far har skjermet barna for den verste drittkastingen. Men noe har det nok blitt, men er ikke det menneskelig da? En vet hva en bør sin og ikke si, men blir frustrasjonen stor nok kan det komme ut uheldige ting fra alle. Men klart en bør holde seg i skinnet så godt en kan om en er mor, far, besteforeldre, tante, onkel, nabo osv.

Jeg gruer meg til rettsaken. Gruer meg fordi jeg vet at der vil bli servert løgner. Gruer meg fordi dette er så dumt for barnet som må si nei til mor samtidig som barnet vet at mor er lei seg fordi det savner barnet sitt. Gruer meg til hva søskene blir fortalt om far/barn som bor der.

Lærer mener at barnet ikke vil ha godt av en flytting til, men vil ikke ha noen formening om barnet har det best hos mor eller far. Skjønner at det kan være vanskelig for en lærer å "ta side" i en slik konflikt og synes her at lærer gjør det eneste rette: blander seg ikke inn i hvem som er den beste omsorgsforelder.

Domstolene gir aldri 50/50 - de gir hovedomsorgen til en part. Uansett er betingelsen for at 50/50 skal oppfylles at foreldrene bor så pass nær hverandre at det ikke blir en ordning som er til ulempe for barnet, så det kan uansett neppe gjelde her vel.

Jeg formulerte meg sikkert litt dårlig, men det jeg mente var om dommeren tror 50/50 osv på mor og far. Ikke hvor mye barnet skal bo hos mor og far. Og som du sier; her er det for lang avstand geografisk til at det er gjennomførbart.

Skjønner godt at en mor vil være med sitt barn og i krig og kjærlighet er alt tillatt.................

Skjønner det godt? Det er barnets følelser det handler om, ikke mor og far. Men jeg synes det trist at enkelte ser på barna som sin "eiendel" og gjør hva som helst og det skal være ok.

[Gjest Gjest]

Og "gjest på sidelinjen" er vel enda en helt perfekt stemor som er så mye bedre enn mor.

[Gjest =tentacle=]

Og "gjest på sidelinjen" er vel enda en helt perfekt stemor som er så mye bedre enn mor.

Ja, for dette er jo en kamp om hvem som skal viktigst for barnet av de to kvinnene som forholder seg til det?

Far og barn er bare statister, og deres mening har ingen verdi...

[Far til 2]

...

...

Far og barn er bare statister, og deres mening har ingen verdi...

Det er riktig.

Dette ser vi nå i debatten som omhandler barselspermisjonen, og dette har jeg opplevd mht omsorgsrollen etter et samlivsbrudd. Barn og fedre er for tiden bare statister, delvis fordi kvinner kjenner til hvordan slike kamper skal kjempes og fordi enkelte "fagfolk" forsøker å forhindre barns relasjoner til far. At politikerene har latt seg lure av den typen argumentasjon som f.eks. Raundalen har kommet med, er en tragedie for mange barn.

I denne spesifikke saken tror jeg imidlertid både dommer og "fagmann må være totalt lind om barnet blir pålagt å flyte til mor. Et slikt pålegg vil dessuten delvis være i strid med loven i tillegg.

Nå vet vi imidlertid at "barnets beste" bare er en talemåte som en del "fagfolk" benytter som et argument for å frata barn en omsorgsperson som barnet trives med og som er egnet til å ivareta omsorgen for barnet. Likevel vil jeg ikke i min villeste fantasi tro at barnet ikke får gjennom viljen sin i dette tilfellet. Det vil å så tilfelle sette "fagfolk" i et merkelig lys nok en gang, med oppfølging i aviser og på TV. Jeg tror ikke "fagfolkene" ønsker bli fratatt det lille som er igjen av troverdighet.

[Gjest =tentacle=]

Det er riktig.

Dette ser vi nå i debatten som omhandler barselspermisjonen, og dette har jeg opplevd mht omsorgsrollen etter et samlivsbrudd. Barn og fedre er for tiden bare statister, delvis fordi kvinner kjenner til hvordan slike kamper skal kjempes og fordi enkelte "fagfolk" forsøker å forhindre barns relasjoner til far. At politikerene har latt seg lure av den typen argumentasjon som f.eks. Raundalen har kommet med, er en tragedie for mange barn.

I denne spesifikke saken tror jeg imidlertid både dommer og "fagmann må være totalt lind om barnet blir pålagt å flyte til mor. Et slikt pålegg vil dessuten delvis være i strid med loven i tillegg.

Nå vet vi imidlertid at "barnets beste" bare er en talemåte som en del "fagfolk" benytter som et argument for å frata barn en omsorgsperson som barnet trives med og som er egnet til å ivareta omsorgen for barnet. Likevel vil jeg ikke i min villeste fantasi tro at barnet ikke får gjennom viljen sin i dette tilfellet. Det vil å så tilfelle sette "fagfolk" i et merkelig lys nok en gang, med oppfølging i aviser og på TV. Jeg tror ikke "fagfolkene" ønsker bli fratatt det lille som er igjen av troverdighet.

*målløs*

[T.S]

Takk for svar. Mor lot barnet flytte, men regnet med at det kom snarlig tilbake og ville derfor ikke gi noen endring til folkeregisteret. Nå kan barnet miste skoleplassen da det står i en annen kommune. Bør da far bare gi seg eller støtte sitt barn videre? Jeg tro de har felles foreldreansvar, men at mor ble tilkjent daglig omsorg i første rettsaken.

Det er praksis og ikke det som st¨år på papiret som får mye å si..

dessuten kan mor bli dømt for trygdesvindel! Om hun har fått støtte eller penger for et barn som ikke bor hos henne er det svindel.