Samværsrett

[Gjest God far]

Jeg (mann 33) og min samber har nylig flyttet fra hverandre. Vi har alltid vært enig om at ved et eventuelt brudd så skal vi ha 50/50 omsorg for barnet på 5 år. Nå nylig var hun i kontakt med NAV og fikk vite at ved en slik fordeling får hun nesten ingen støtte og lite bidrag fra meg. Hun har ikke fast inntekt og har flyttet ut av vår felles bolig. Jeg har svært god inntekt og har også en jobb som gjør at jeg har mulighet til å ta min del av ansvaret for barnet - noe jeg selvfølgelig også vil. Hun er fra en annen kant av landet, så barnet har nesten utelukkende hatt kontakt med min familie siden vi har bodd og bor i "mitt nærmiljø". Familien hennes er litt ustabil med endel psykiske problemer, dårlig økonomi etc. Hun har derfor ikke så mye kontakt med dem selv heller.

Etter fødselen signerte vi på papirer som gjorde at vi hadde helt like rettigheter overfor barnet.

Hun mener hun bør ha minst 60 % omsorg for barnet, fordi barnet er mest knyttet til henne. Hun sier det vil bli rart for barnet å plutselig skulle være en hel uke borte fra mor. Får hun 60% (noe som er minstekravet for støtte fra NAV) får hun en dag ekstra samværsdag pr 14 dag. Barnet går i barnehage, så vi snakker i praksis om noen få timer ekstra samvær. Hennes motiver for mer samvær er utelukkende økonomisk motivert.

Det er klart at det blir en overgang far barnet og ikke alltid ha mor og far tilstede, men det er jo en av de tragiske konsekvensene ved et samlivsbrudd og ikke et argument hun kan bruke for å få mer samvær. Selv om vi avtaler en uke hver, er jeg innstilt på å lytte til barnet og la barnet få velge fritt hvis det en dag skulle ønske å besøke mor eller far.

Dersom hun ikke godtar mitt forslag om 50/50, samt frivillig økonomisk støtte fra min side, vil hun likvel kunne vinne i en rettsak og få 100% omsorg? Jeg har hørt at domstolene ikke fordeler, bare bestemmer at den ene eller den andre får omsorgen.

Jeg er livredd for å miste samværet med min egen datter - hun er det mest dyrebare jeg har.

Jeg synes hun burde være lykkelig for at jeg er den typen mann som ønsker å ha så mye omsorg for barnet som mulig. Jeg har hørt om flere som gir fullstendig blanke og kun ser barnet sitt annehver helg. At det er mulig!

Noen som kjenner regelverket eller har vært gjennom tilsvarende?

Står mannen like sterkt som kvinnen i slike saker nå i 2007, eller er det fortsatt slik at moren oftest får hele omsorgen i en eventuell rettsak?

Blir glad for alle svar og synspunkter.

[Gjest Gjest]

jeg tror jeg ville gått for 60/40. når mor ikke har fast inntekt, vil det være til god hjelp med økonomisk støtte de første årene. det er hardt nok å bli alene, og enda verre å slite med økonomien oppå det hele. og du har jo god økonomi, så...

du får sikkert ha datteren din mer enn det som står på papiret! flott at du er engasjert og tar ditt ansvar på alvor.

en evt rettsak ville jeg prøvd å holde meg unna, ikke noe særlig for jenta å vite at mamma og pappa sloss om henne. dessuten, dere som foreldre har ikke noe valg; dere må forholde dere til hverandre i mange, mange år enda. da er det like greit å ha det på et vennskapelig og rolig plan.

lykke til! :-)

[Gjest God far]

jeg tror jeg ville gått for 60/40. når mor ikke har fast inntekt, vil det være til god hjelp med økonomisk støtte de første årene. det er hardt nok å bli alene, og enda verre å slite med økonomien oppå det hele. og du har jo god økonomi, så...

du får sikkert ha datteren din mer enn det som står på papiret! flott at du er engasjert og tar ditt ansvar på alvor.

en evt rettsak ville jeg prøvd å holde meg unna, ikke noe særlig for jenta å vite at mamma og pappa sloss om henne. dessuten, dere som foreldre har ikke noe valg; dere må forholde dere til hverandre i mange, mange år enda. da er det like greit å ha det på et vennskapelig og rolig plan.

lykke til! :-)

Takk for svar. En permanent 60/40 løsning kommer jeg aldri til å godta, men jeg har sagt til hun at jeg i en overgangsfase kan gå med noe slikt og at det i avtalen står at denne fordelingen gjelder i en periode og det deretter går tilbake til 50/50. Dersom hun får permanent 60/40 har hun mulighet til å flytte hvor hun vil med barnet og man vet aldri hva framtiden bringer. Plutselig treffer hun en type i fra Karasjok og da sitter jeg der på østlandet uten noe jeg skulle ha sagt og med enorme praktiske utfordninger for å få treffe mitt eget barn.

[trønderrock]

Kan være lurt å gå for 40/60 slik at du vet at din datter har det matrealt sett greit hos sin mor. Du vil sikkert ikke at hun skal være avhegig av sosialstønad du heller.

Det du imidlertid kan gjøre, er å foreslå at det skal stå noe om hvor dere skal bo i avtalen, slik at barnet får muligheten til å bo hos dere begge.

Dette har jeg og min x gjort.(faren til minstejenta mi) Vi samarbeider bra, men vi har gjort det likevel, så er vi begge sikret fast samvær, og ikke minst datteren vår har en trygg og fast hverdag.

[Gjest allium]

Dersom hun ikke godtar mitt forslag om 50/50, samt frivillig økonomisk støtte fra min side, vil hun likvel kunne vinne i en rettsak og få 100% omsorg? Jeg har hørt at domstolene ikke fordeler, bare bestemmer at den ene eller den andre får omsorgen.

Ja, det kan hun få. Men hvis hun får omsorgen, vil du antagelig få ca. 40% samvær, så målt i tid med barnet blir det ikke stor forskjell.

Økonomi er ikke "bare". Hvis dere går for 60/40 forstår jeg at du er redd for flytting. Men hun er kanskje like redd for å avtale 50/50 med frivillig støtte fra deg. Hvordan vet hun at hun kan stole på at støtten vedvarer?

Dessuten vil en 60/40 ordning bringe mer støtte inn utenfra, og samlet gi et bedre økonomisk resultat for dere.

Har du stilt opp for barnet 40% av tiden, og hun ønsker å flytte, er det ikke gitt at hun får barnet med seg. I en situasjon der hun vil flytte langt unna, kan det godt tenkes at du vinner en omsorgstvist hvis barnet er knyttet til deg og til nærmiljøet.

[Gjest lillebøll]

Jeg hadde aldri gått med på at min eks skulle betale for meg. Da hadde jeg heller flyttet langt unna slik at det i praksis ble 100% hos meg.

Hvorfor ikke gå med på 60/40 når det ikke utgjør mer enn noen timer for deg, men mat på bordet for henne?

[Kosemose]

Jeg hadde aldri gått med på at min eks skulle betale for meg. Da hadde jeg heller flyttet langt unna slik at det i praksis ble 100% hos meg.

Hva med barnet da? Ville du heller flyttet barnet langt vekk fra pappan sin enn å ta imot hjelp? Og hvorfor er det så selvsagt at mor kan ta med barnet og flytte langt vekk? Mener du at du hadde hatt større rettigheter på barnet enn far har?

[Gjest God far]

Hva med barnet da? Ville du heller flyttet barnet langt vekk fra pappan sin enn å ta imot hjelp? Og hvorfor er det så selvsagt at mor kan ta med barnet og flytte langt vekk? Mener du at du hadde hatt større rettigheter på barnet enn far har?

Bra sagt kosemose. Kvinner har visst ikke fått med seg at utgangspunktet i barnefordelingssaker er 50% så sant man har dette skriftlig fra fødselen av. Jeg mener at når hun har valgt å flytte ut - jeg har ikke kastet hun ut - så må hun selv ta ansvar for egen økonomi og eget liv og ikke forvente at jeg skal finansiere hennes liv slik jeg har gjort de årene vi var sammen. Jeg ønsker å bidra økonomisk for å sikre min datter, men ikke min eks sine byturer, ferier, klær, bil og andre ting som koster penger som ikke har med min datter å gjøre. Jeg kommer ikke til å være vanskelig, men hvorfor i alle dager skal jeg fire på min samvær og omsorgsrett for at hun skal få det best mulig økonomisk så lenge jeg tar ansvar for min datter. Hun kan få seg en jobb slik som andre normale mennesker og ikke grine seg til trygdepenger.

[Kosemose]

Jeg syns denne tråden viser at mange av oss fortsatt tror at barn er kvinnens eiendom, og at det er mannens oppgave å forsørge kvinnen, også etter at de ikke lenger er sammen. At så mange kan råde far til å gi fra seg rettigheter for barnet sitt fordi mor skal "få mat på bordet" heller enn å tenke at mor må skaffe seg fast inntekt...

[Gjest Mayamor]

Kg svulmer over av kvinner som mener barna er deres.

Imidlertid kommer det flere og flere på banen som skjønner at dette ikke bør handle om mor og far, men men barna! Som mor ville jeg ikke gått med på en ordning som innebar at far kunne flyttet dit han ville, og kan dermed ikke skjønne hvorfor en mann skal kunne godta det noe mer... Vi er alle vår egen lykkes smed; så dersom en i fredstid er enig om 50/50 deling bør en stå ved det i krigstid. Mor bør her få seg en inntekt som forørger seg og sitt barn uten sugerør ned i eksens lommebok. Selvrespekt heter det.

[Gjest allium]

Kg svulmer over av kvinner som mener barna er deres.

Jeg synes det blir stadig flere av både kvinner og menn som mener at barna er eiendeler.

Eiendeler som skal deles likt ved skilsmisse, og som skal deles i henhold til inngåtte avtaler ved fødselen.

[Gjest Pjusk]

Hvorfor skaffer hun seg ikke en jobb?

Og det er flott at du ønsker så mye tid sammen med barnet som mulig. Du burde engasjere en advokat eller henvende deg til familievernkontoret, slik at dere kan sette opp en avtale der. Blant annet når det gjelder fordelingsnøkkel, ferier og event. flytting. Veldig viktig, for det at far ofte blir en tapende part når event samværskonflikter kommer opp, er vel noe alle har hørt om.

Om dere fordeler 60/40 har hun hovedomsorg og kan f.eks. ta med seg barnet hvis hun flytter. Veldig skremmende tanke for samværsforelder.. På en annen side har du veldig gode sjanser hvis du går til sak i en slik situasjon og kan henvise til skriftelig avtale, hyppig kontakt med barnet og at dere bor i samme nærmiljø (noe jeg ikke vet om dere gjør).

Ellers veldig enig i Kosemoses innlegg her!

[Gjest vsn]

Jeg mener at når hun har valgt å flytte ut - jeg har ikke kastet hun ut - så må hun selv ta ansvar for egen økonomi og eget liv og ikke forvente at jeg skal finansiere hennes liv slik jeg har gjort de årene vi var sammen.

Ja, hun bør få seg jobb og forsørge seg selv. Klarer hun ikke det, så klarer hun ikke å ta vare på seg selv. Hvordan skal hun da klare å ta vare på et barn?

Men jeg synes det blir feil og kritisere henne nå i ettertid og si at du har fødd på henne i alle år. Du har hatt fordel av at hun har vært hjemme. Hun har antageligvis gjort mesteparten av husarbeid og barnestell. Du har hatt en unik sjanse til å gjøre karriere fordi hun har vært hjemme.

Jeg synes denne tråden børe være en vekker til alle naut som får barn tidlig, ikke tar utdannelse og går hjemme i årevis med ungene. Ikke særlig smart når bruddet en dag er et faktum!

[Gjest =tentacle=]

Det som ble signert etter fødsel, er felles foreldreansvar. Det gir ikke rett til 50/50-fordeling av omsorgen ved samlivsbrudd.

Hvorfor har hun ikke en egen inntekt? Er dette et valg som er gjort av dere for barnets eller familiens beste, eller har hun nedsatt arbeidsevne pga fysiske eller psykiske problemer uten trygdeytelser, eller er det lav arbeidsvilje? Det høres lite gjennomtenkt ut å flytte ut med barnet uten å sikre at de har noe å leve av, dersom det ikke har skjedd noe akutt som har fremprovosert det.

Hvordan stiller du deg til tilknytningsargumentet hennes? Er det noen forskjell i hvor mye dere begge har tilbrakt tid med gutten, og tatt hånd om hans behov for kontakt, oppdragelse, fysiske behov osv? Virker det som han behandler dere likt som omsorgspersoner, eller går han heller til den ene eller den andre om han kan velge?

En femåring er ikke store karen, men jeg synes han er stor nok til at biologiske argumenter må begynne å dale, og om ikke lenge blir det kanskje blir viktigere å ha nær kontakt med forelderen av samme kjønn. Tenk over hvordan foreldrerollene deres har vært det siste året, og hvordan du ser for deg at det kan bli i ulike omsorgsprosenter fremover.

Slik du presenterer saken, ser det ut til at det kan bli viktig å sikre at barnet blir boende i nærmiljøet, både for kontakten med deg og fordi du er den som kan tilby barnet mest stabilitet økonomisk, opprettholde forholdet til din side av slekten, og barnets sosiale relasjoner ellers. Hvis jeg var deg, ville jeg sett på det som et reelt alternativ å gå inn for hovedomsorgen om hun nekter å dele 50/50. Jeg tror at det kan være vanskeligere for deg å oppnå hovedomsorg, fordi en "alenemorstatus" for henne vil utløse økonomiske rettigheter, og barnets beste er avhengig av at mor har et visst økonomisk grunnlag. På den andre side ville ingen finne på å gi en arbeidsløs far hovedomsorgen fordi han ellers ville måtte finne seg en levevei...

Jeg er ikke helt enig i det som er sagt ovenfor her, om at man er sin egen lykkes smed. I en familie jobber man ikke bare for seg selv, men også for partner og barn. Hvis det var enighet om at hun skulle gå hjemme, og du og deres barn har nytt godt av det, så bør du også være med og dele den økonomiske byrden av å ha vært ute av arbeidslivet, i den forstand at hun får litt tid på seg til å stå på egne bein igjen finansielt. En 60/40-deling i hennes favør i en periode kan være en måte å gjøre det på, men jeg er usikker på hva det betyr for en eventuell tvist om overgang til 50/50 senere. Dersom hun vil, kan hun prioritere sin egen økonomi over samværsaspektet også hvis hun får bedre økonomi.

Personlig ser jeg ikke på 50/50 som en optimal løsning for 5-åringer, men det ligger utenfor tema her. Du må bare prøve å gjøre det du tror er best for sønnen din, men ikke glem at det beste for ham også kan være at du påtar deg mer enn du må eller sier fra deg noe av det du egentlig burde ha krav på. Da må du vurdere om det viktigste er å gjøre sønnen din godt, eller å ikke gjøre eksen godt.

[Gjest God far]

Det som ble signert etter fødsel, er felles foreldreansvar. Det gir ikke rett til 50/50-fordeling av omsorgen ved samlivsbrudd.

Hvorfor har hun ikke en egen inntekt? Er dette et valg som er gjort av dere for barnets eller familiens beste, eller har hun nedsatt arbeidsevne pga fysiske eller psykiske problemer uten trygdeytelser, eller er det lav arbeidsvilje? Det høres lite gjennomtenkt ut å flytte ut med barnet uten å sikre at de har noe å leve av, dersom det ikke har skjedd noe akutt som har fremprovosert det.

Hvordan stiller du deg til tilknytningsargumentet hennes? Er det noen forskjell i hvor mye dere begge har tilbrakt tid med gutten, og tatt hånd om hans behov for kontakt, oppdragelse, fysiske behov osv? Virker det som han behandler dere likt som omsorgspersoner, eller går han heller til den ene eller den andre om han kan velge?

En femåring er ikke store karen, men jeg synes han er stor nok til at biologiske argumenter må begynne å dale, og om ikke lenge blir det kanskje blir viktigere å ha nær kontakt med forelderen av samme kjønn. Tenk over hvordan foreldrerollene deres har vært det siste året, og hvordan du ser for deg at det kan bli i ulike omsorgsprosenter fremover.

Slik du presenterer saken, ser det ut til at det kan bli viktig å sikre at barnet blir boende i nærmiljøet, både for kontakten med deg og fordi du er den som kan tilby barnet mest stabilitet økonomisk, opprettholde forholdet til din side av slekten, og barnets sosiale relasjoner ellers. Hvis jeg var deg, ville jeg sett på det som et reelt alternativ å gå inn for hovedomsorgen om hun nekter å dele 50/50. Jeg tror at det kan være vanskeligere for deg å oppnå hovedomsorg, fordi en "alenemorstatus" for henne vil utløse økonomiske rettigheter, og barnets beste er avhengig av at mor har et visst økonomisk grunnlag. På den andre side ville ingen finne på å gi en arbeidsløs far hovedomsorgen fordi han ellers ville måtte finne seg en levevei...

Jeg er ikke helt enig i det som er sagt ovenfor her, om at man er sin egen lykkes smed. I en familie jobber man ikke bare for seg selv, men også for partner og barn. Hvis det var enighet om at hun skulle gå hjemme, og du og deres barn har nytt godt av det, så bør du også være med og dele den økonomiske byrden av å ha vært ute av arbeidslivet, i den forstand at hun får litt tid på seg til å stå på egne bein igjen finansielt. En 60/40-deling i hennes favør i en periode kan være en måte å gjøre det på, men jeg er usikker på hva det betyr for en eventuell tvist om overgang til 50/50 senere. Dersom hun vil, kan hun prioritere sin egen økonomi over samværsaspektet også hvis hun får bedre økonomi.

Personlig ser jeg ikke på 50/50 som en optimal løsning for 5-åringer, men det ligger utenfor tema her. Du må bare prøve å gjøre det du tror er best for sønnen din, men ikke glem at det beste for ham også kan være at du påtar deg mer enn du må eller sier fra deg noe av det du egentlig burde ha krav på. Da må du vurdere om det viktigste er å gjøre sønnen din godt, eller å ikke gjøre eksen godt.

Kan komme med litt mer informasjon: Hun har tidligere jobbet som ansatt i en fotoforretning fordi hun er veldig interessert i dette. Hun ønsket imidlertid å starte sin egen forretning og siden jeg har hatt god inntekt ble vi enig i at hun kunne gjøre dette. Hun har derfor jobbet, men ikke hatt inntekt. Denne sjappen har gått dårlig og skal nå legges ned og planen hennes er å starte en ny forretning mer sentralt etter sommeren og dermed få en butikk som går greit. Det vil ta tid å bygge denne opp og krever endel jobbing utenfor normal arbeidstid.

Dette med at jeg har forsørget hun årene vi var sammen kom kanskje litt feil ut - jeg har ikke hatt noe i mot dette og jeg er ikke bitter for at jeg har tatt hele det økonomiske ansvaret. Det var mitt valg og jeg kan ikke skylde det på henne.

Årsaken til at hun valgte å flytte er sammensatt og kan ikke beskrives med en setning, men hovedårsaken til at hun til slutt tok det drastiske steget å flytte var at hun traff en ny type. Denne typen var bare et blaff og det er ikke noe mellom de nå lenger.

Når det gjelder den praktiske gjennomføringen av 50/50 ordningen, mener jeg ikke at det skal være 1 uke her og 1 uke der - punktum, men den juridiske fordelingen. Det viktigste er at barnet har det bra og begge foreldrene må være fleksible og lytte til det barnet ønsker.

Jeg sier det igjen: jeg kommer aldri til å gå inn på noe annet enn 50/50. Det er like mye mitt barn som jeg elsker over alt på jord og barnet har behov for en far like mye som en mor. Når moren ikke lenger ønsker å være i forholdet, må hun også ta med i betraktingen at det blir mindre samvær med sitt barn. Man kan ikke få både i tursekk og bag.

[Gjest =tentacle=]

Når moren ikke lenger ønsker å være i forholdet, må hun også ta med i betraktingen at det blir mindre samvær med sitt barn. Man kan ikke få både i tursekk og bag.

Jeg har aldri hørt en mor si at hun vegrer seg for samlivsbrudd fordi hun er redd for å bare se barnet sitt 40%. Aldri. Enten er hun innstilt på 50/50, eller så er det omtrent en selvfølge for henne at hun vil få 60%.

Din definisjon av 50/50 er jeg litt usikker på, da jeg regner 50/50 som en 50/50-fordelingen av omsorg/samvær, og ikke en løsrevet fordeling av myndighet. Mener du at dere ikke skal ha en samværsavtale som legger føringen på når barnet skal bo hvor?

[Gjest God far]

Jeg har aldri hørt en mor si at hun vegrer seg for samlivsbrudd fordi hun er redd for å bare se barnet sitt 40%. Aldri. Enten er hun innstilt på 50/50, eller så er det omtrent en selvfølge for henne at hun vil få 60%.

Din definisjon av 50/50 er jeg litt usikker på, da jeg regner 50/50 som en 50/50-fordelingen av omsorg/samvær, og ikke en løsrevet fordeling av myndighet. Mener du at dere ikke skal ha en samværsavtale som legger føringen på når barnet skal bo hvor?

Min definisjon av 50/50 er som følger. Morg og far har delt omsorg og del ansvar for barnet og barnet skal bo like mye hos mor som hos far. 1 uke hos mor og 1 uke hos far.

Men dette står på papiret og veiledende for å skape mest mulig trygghet for barnet, samt sikre rettighetene til begge foreldrene. Foreldrene må i tillegg sambarbeide og lytte til barnet og utvise skjønn. Ønsker barnet en dag å gå hjem til mor etter barnehagen, selv om dette er i fars uke, må barnet få lov til det. Og omvendt. Vi snakker ikke om en vare man eier sammen, men om et levende menneske som man har omsorg og kjærlighet for og som man bare vil det beste..

[trønderrock]

Hvordan dere setter opp avtalen er helt opp til dere. Hvis dere vil får dere hjelp av familievernkontoret til dette.

Da jeg og min x satte opp avtale om deling 50/50, tok vi med alle formaliteter i avtalen. Hvilke uker hun skulle være til hvem, hvilken påske hun skulle være til hvem, fra når til når påsken telte osv... Dette var ikke på grunn av dårlig samarbeid, tvert imot, men for å sikre vår datter en stabil hverdag, og en avtale det var lett å forholde seg til.

Da han valgte å flytte 15 mil unna ble hun boende til meg, da jeg hadde 2 barn fra før, så hun fikk bo sammen med sine søsken.

Hvis ikke er det usikkert hvem hun hadde blitt boende hos.

Det er barnets beste som gjelder uansett. Vi har med i den nye samværsavtalen vår at ingen av oss kan flytte lenger fra hverandre slik at vår datter er sikret fast samvær.

Hvis du mener at hun skal få økonomisk støtte av deg som går deres datter til gode, er det ikke noe problem å skrive dette på avtalen, og at dette feks skal vare til hun har fått jobb. Da er det bindende, og hun trenger ikke være redd for at det er bare noe du sier.

Heldigvis blir det fler og fler menn som ønsker å ha barna mest mulig, og at det ikke bare er for mor å t amed seg ungene å flytte til en annen kant av landet.

Hos oss har vi 6 unger boende fast hos oss. Tre er mine og tre er hans. Til å begynne med hadde han ungene 50/50, men da hun flyttet ville ikke ungene følge med på lasset, så de ble boende her. (det var den forenklede utgaven Det var ikke fult såå enkelt...)

[Far til 2]

Dere har sannsynligvis skrevet under en avtale på sykehuset som innebærer felles foreldreansvar. Det betyr ikke annet enn at dere beggev har rett til informasjon fra barnehage, skole, helsevesen, etc, samt at etternavnet ikke kan endres uten begges godkjenning og at bostedsforelder ikke kan flytte til utlandet MED barnet (+ et par punkter til).

I mange år har omsorgen vært fordelt utifra tradisjon fordi enkelte fagfolk har ønsket det slik. Nå er det slik at om mor har flyttet ut kan hun ikke uten videre melde flytting for barnet uten din godkjenning. I så tilfelle har mor flyttet ut uten barnet og du sitter med omsorgen alene. Dette er et gammelt knep som er brukt ovenfor menn i mange år, og det er ikke få menn som har følt seg lurt av sin ex når dette har skjedd. I praksis har du et overtak om din tidligere samboer har flyttet ut alerede og du ikke har skrevet under på flyttemeldingen. For da et det du som sitter på omsorgen for øyeblikket.

Jeg vil imidlertid anbefalle deg å ikke benytte deg av denne fordelen, men tilby henne felles omsorg.

Avtale mht barnets bosted skal nå gjennom mekling før avgjørelse blir gjort. Dette gjelder også samboere. Vær klar over at det finnes en del uegnede sosionomer på meklerkontorene som lever i sin egen verden uten omtanke for barnets behov for samvær med begge foreldrene. Du kan når som helst si nei til et slikt meklingsforslag selv om mekleren forsøker å presse deg til å akseptere. Mekleren har INGEN makt mht bostedsvalg.

Du kan også når som helst kreve ny mekler (alternativt nytt meklingskontor) UTEN Å SI NOE OM ÅRSAKEN om du synes at mekleren tar parti for ex'en din sine meninger.

Det er på vei en ny barnelov, hvor ryktene sier at utgangspunktet ved ethvert samlivsbrudd sakl være felles omsorg. Et lovforslag til en slik endring vil ikke komme før om et år. Det vil imidlertid sikkert ta enda ett år før en slik lovendring blir realitet. Hvis du kan få til en prøveordning med felles omsorg de 2 første årene vil du sansynligvis ha større sansynlighet til å nå frem med ditt ønske.

Det er riktig at domstolene pr idag ikke kan idømme felles omsorg. I teorien kan de imidlertid idømme 50% samvær. Dette er rent juridisk 2 forsjellige løsninger. Ved tildeling av omsorg i domstolene er det tilnærmet 50% sansynlighet for at far får omsorgen (jeg tror det riktige tallet ligger på ca 40% sansynlighet. Alternativt kan det kreved "rettsmekling", men dette krever at begge er enig i at saken skal avgjøres i et slikt organ (dette er tilnærmet gratis).

Vær også klar over at ex'en kan drive et utmatnings spill fordi hun får fri rettshjelp, mens du sansynligvis må betale fulle advokathonorarer. Om du skulle vinne i første rettsinstans vil ex'en kunne anke og du må ut med nye utgifter mens ex'en får alt gratis.

Også enkelte kumunalt ansatte hos NAV har gjennom tiden kommet med forslag til hvordan mannen kan overkjøres før eller ved en rettsak. Se derfor opp for denne yrkesgruppen.

Om ex'en i utgangspunktet får omsorgen vil hun kunne flytte LANGT bort med barnet. Myndighetene har imidlertid begynt å slå ned på denne form for samværstrenering, og i stadig ofte mister forelderen med omsorgen denne rollen (dvs at samværsforelder overtar som bostedsforelder) fordi flytting blir sett på som noe av det mest skadelige en kan utsette et barn for.

OM !!! ex'en skulle få omsorgen vil ditt viktigste "våpen" for å forhindre flytting være at du følger opp barnet MAKSIMALT (dvs at du melder deg inn i foreldreutvalg og/ eller styret i barnehagen/skolen. Følger opp fritidsaktiviteter og holder avtaler.

Vær også klar over at bostesforelder "har lov" til å sabotere samværsavtale (dvs at det ikke kan anmeldes til politiet). Men politiet kan "loggføre" slike hendelser slik at du kan få en utskrift som dokumentasjon ved et senere tilfelle.

Kvinner har imidlertid ingen spesielle rettighter til eneomsorg selv om tradisjonene sier at de har det. Ditt viktigste våpen vil være at du ikke gir opp og evt. kontakter advokat på et så tidlig tidspunkt som mulig. SNAKK MED EN ADVOKAT SOM HAR SITT SPESIALOMRÅDE PÅ FAMILISAKER.

Stadig flere menn får nå daglig omsorg. Delvis fordi de ikke gir seg like lett som tidligere, men også fordi domstolene har blitt mer oppmerksom på at barn faktisk har rett til samvær med faren sin på tross av konfliktene mellom mor og far. Hvis saken kommer så langt som til domstolene vil det være en styrke å :

a) At dine argumenter hele veien henviser til "barnets beste".

b) Bekrefte at du ønsker at barnet skal få mest mulig samvær med mor (50 % ?)

c) At du ikke snakker i negative vendinger om mor

Har du noen spørsmål kan du send meg en PM om du blir "medlem" på KG.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

En domstol vil aldri kunne gi 50/50..., Der faller hovedansvaret på enten mor eller far, den andre part får fast samvær. En dag i uke og annenhver helg. Men det er ikke lengre slik at det "alltid" faller på moren. Her er det barnets beste som blir satt i fokus, foreldrenes føleser og behov kommer i andre rekke..

Kommer dere i en slik tvist og må få hjelp av rettsaparatet vil jeg tro at hovedansvaret vil falle på deg. Siden du er den barnet har sitt nettverk hos, om moren vil flytte bort med barnet er ikke det til barnets beste...