Hvor går grensen..

[Gjest Gjest_Krimskrams_*]

Min søster er samboer med en mann som er uføretrygdet pga psykiske helseproblemer. De har en datter på 2 år. Nå har søsteren min vært alene i to mnd, med unntak av helgene, pga at han er innlagt på helseinstitusjon. Hun jobber 100 %. Selvsagt er hun sliten av dette.

I dag var hun hos doktor og ble sykmeldt 50 %. Selv om jeg vet at hun er trøtt provoserer det meg litt. Hvem er ikke trøtt når man har små barn? Mange har en barnefar som ikke stiller opp selv om han er frisk og andre er aleneforeldre. Det som gjør meg forbannet er ikke minst at hun ser ut til å ha overskudd til alt mulig annet: utdrikningslag, familieselskap, sene kvelder med venninnene, lange sykkel- og gåturer, handleturer til nabobygdene etc.

Personlig mener jeg at arbeidet må gå først. Man må prioritere det dersom man i perioder er sliten, så får fornøyelsene vike en stund.

Hva synes dere?

[Gjest Pet]

Det er legen som sykmelder, ikke pasienten. Ser at mange skriver om at folk bare går og sykmelder seg, men legen må da fakstisk ha en diagnose for å kunne sykmelde. Diskuter heller om legen er for "snill", i stedet for om folk er umoralske, late, slappe osv som "sykmelder seg".

[Amalie_85]

Kommer helt ann på syns jeg. Sånn overfladisk fra det du skriver syns jeg det er litt dumt å sykemelde seg. Men vet du hvordan hun har det i seg selv? For det kan jo hende at det knekker henne ned. Jeg har vært sykemeldt for utbrendthet, og da hadde jeg det veldig fint med å komme meg ut å feste litt og se litt lysere på livet igjen. Så kanskje det er det hun gjør?

[Gjest Frances]

Enig med Pet, det er legen som sykemelder. Og så sjokkerende som det kanskje kan høres ut; kanskje vet du ikke absolutt alt om din søsters situasjon?

[Gjest Blondie65]

Slutt å blande deg i ting du ikke vet alt om. Det er en gigantisk påkjenning å leve sammen med en psykisk pasient, det kan jeg skrive under på. Din søster har valgt 50 % sykemelding fordi hun trenger litt ro.

Man må ikke være sengeliggende for å være syk. Faktum er at hvis man har to jobber kan man godt bli sykemeldt for den ene mens man fortsetter i den andre.

Det siste hun trenger nå er deg til å fordømme henne i tillegg. Vær glad at hun ikke ligger utstrakt på gulvet uten å være i stand til å bevege seg utendørs.

[Gjest baby-E]

Det å ha en psykisk syk samboer kan nok tære ppå kreftene, mer enn du kanskje ser. Forstår ikke hvorfor du blir provosert.

Har du bodd sammen med en som er psykisk syk?

[Gjest Piper]

Min søster er samboer med en mann som er uføretrygdet pga psykiske helseproblemer. De har en datter på 2 år. Nå har søsteren min vært alene i to mnd, med unntak av helgene, pga at han er innlagt på helseinstitusjon. Hun jobber 100 %. Selvsagt er hun sliten av dette.

I dag var hun hos doktor og ble sykmeldt 50 %. Selv om jeg vet at hun er trøtt provoserer det meg litt. Hvem er ikke trøtt når man har små barn? Mange har en barnefar som ikke stiller opp selv om han er frisk og andre er aleneforeldre. Det som gjør meg forbannet er ikke minst at hun ser ut til å ha overskudd til alt mulig annet: utdrikningslag, familieselskap, sene kvelder med venninnene, lange sykkel- og gåturer, handleturer til nabobygdene etc.

Personlig mener jeg at arbeidet må gå først. Man må prioritere det dersom man i perioder er sliten, så får fornøyelsene vike en stund.

Hva synes dere?

←

Personlig så mener jeg at du ikke har noe med dette å gjøre, for det er ikke du som sykemelder henne. Kanskje du burde hjelpe henne litt i stedet for å kritisere henne, kanskje hun da ville kommet seg fortere tilbake til jobb igjen.

[Gjest Gjest_Krimskrams_*]

Personlig så mener jeg at du ikke har noe med dette å gjøre, for det er ikke du som sykemelder henne. Kanskje du burde hjelpe henne litt i stedet for å kritisere henne, kanskje hun da ville kommet seg fortere tilbake til jobb igjen.

←

Jeg vet helt sikkert ikke alt om hvordan dette oppleves for min søster. Jeg kan forsikre dere om at jeg ikke kritiserer henne - dette spørsmålet stiller jeg bare her. Til henne sier jeg aldri noe annet enn oppmuntrende ord, og støtter henne i hennes valg. Jeg hjelper henne med barnepass når hun trenger det. Mine foreldre stiller også svært mye opp. Hans foreldre gjør ingenting for å hjelpe, og forstår nok ikke ennå hvor ille hans tilstand er. Jeg vil ikke ansvarliggjøres for når hun kommer seg tilbake i jobb!

Poenget mitt er ikke å sverte søsteren min. Poenget er at svært mange er svært slitne når de har små barn. Dette er jeg i alle fall kvalifisert til å si noe om. Ingen av mine sov en hel natt før de var 3 år, og de var mye syke. Humør og overskudd forsvant, noe jeg vet er det som skjer med søsteren min nå.

Så blir jo spørsmålet - hva skal prioriteres? Kanskje jeg gjorde feil da jeg ikke ba om sykmelding. Barna mine har måttet tåle en mor som ikke alltid har vært like opplagt og som har vært sur og grinete i perioder. Faren deres har heller ikke stilt mye opp, selv om han er frisk som en fisk. Kanskje er jeg gammeldags, men min arbeidsmoral er altså svært sterk.

[Gjest baby-E]

Så blir jo spørsmålet - hva skal prioriteres? Kanskje jeg gjorde feil da jeg ikke ba om sykmelding. Barna mine har måttet tåle en mor som ikke alltid har vært like opplagt og som har vært sur og grinete i perioder. Faren deres har heller ikke stilt mye opp, selv om han er frisk som en fisk. Kanskje er jeg gammeldags, men min arbeidsmoral er altså svært sterk.

←

Det er stor forskjell på å ha barn med en frisk mann, og barn med en syk mann. Det er vel ikke sikkert at det er barna som sliter henne ut.

[Gjest Gjest]

Jeg har flere ganger vært sykemeldt der legen har bedt meg om å komme meg litt ut. Da særlig i perioder der jeg har vært sliten - og det med en frisk ektemann i heimen! Beste medisin for å komme seg ovenpå er mosjon og frisk luft.

Er ellers uenig i at jobben skal prioriteres først. Det viktigste må vel være barnet!!!

[Gjest Gjest]

Jeg har flere ganger vært sykemeldt der legen har bedt meg om å komme meg litt ut. Da særlig i perioder der jeg har vært sliten - og det med en frisk ektemann i heimen!  Beste medisin for å komme seg ovenpå er mosjon og frisk luft.

←

For mange er det helt sikkert det.

Er man slik som f.eks. jeg er, for sliten til mosjon og annen fysisk aktivitet, er det best å gjøre "ingenting", og masse "ingenting".

Dette er det svært få som ikke er overslitne som vet, man blir pumpet med informasjon om at trim og mosjon er bare positivt, men trimmer en som er oversliten f.eks. pga. psykisk lidelse som angst, blir vedkommende dårligere dagen etterpå. Dette kjenner jeg svært godt på kroppen, jeg er selv angstpasient og 100% ufør.

[Gjest Gjest_lei_*]

jeg er selv sykemeldt, går ikke på skole heller. jeg føler at jeg blir dømt, på en måte...at andre tenker "herregud late svin, JOBB!" jeg ville aldri valgt dette hvis jeg hadde valget. pengene er ikke mye å skryte av heller, isolert blir man også.

[Gjest Gjest]

For mange er det helt sikkert det.

Er man slik som f.eks. jeg er, for sliten til mosjon og annen fysisk aktivitet, er det best å gjøre "ingenting", og masse "ingenting".

Dette er det svært få som ikke er overslitne som vet, man blir pumpet med informasjon om at trim og mosjon er bare positivt, men trimmer en som er oversliten f.eks. pga. psykisk lidelse som angst, blir vedkommende dårligere dagen etterpå. Dette kjenner jeg svært godt på kroppen, jeg er selv angstpasient og 100% ufør.

←

Jeg har det på samme måte selv om jeg ikke har en psykisk lidelse, min er bare fysisk. Blir helt slått ut i dagesvis av fysisk aktivitet, men vet også at jeg ikke blir bedre av passivitet. Har derfor prøvd å finne en balansegang mellom å være helt passiv, og det å holde kroppen i gang.

Til trådstarter.

Ofte er det ikke det en gjør som sliter en ut, men det en ikke får gjort!

Tankene rundt mannens sykdom, hennes fortvilelse fordi hun ikke kan hjelpe kan være like invalidiserende som om hun hadde vært syk selv.

Når hun så blir alene med alt ansvar kan summen av alle faktorer bli overveldende.

Du sier at hun får mye hjelp, flott(!), da får hun små pusterom der hun kan fokusere på andre ting som må prioriteres bort p.g.a barnas behov.

Og angående det at hun "orker" å utdrikningslag, venninnekvelder, familieselskap osv...

Har du tenkt på at hun føler behov for å være så sosial av en grunn? Kan det være at hun har behov for å få tankene over på noe annet?

Disse sosiale tilstelningene gir henne kanskje fri fra tankene for en kort stund, og kanskje hun bevisst oppsøker andre for å slippe å tenke på det som er sårt?

[Gjest Gjest]

Personlig mener jeg at helsa må gå foran arbeidet!!!

[Gjest Gjest]

Jeg tror egentlig at du er litt misunnelig jeg...

Jeg har nettop vært til legen. Der forklarte jeg min situasjon og sa jeg måtte ha hjelp. Jeg nevnte ingenting om sykemelding eller noe i den dur.. Legen sykemeldte meg i 4 uker, med beskjed om: Gå ut, tren, gjør gøyale ting.. Selv om det ikke er noe diagnose på det, er jeg såkalt "utbrent".

Kanskje søsteren din har fått noenlunde samme beskjed?

[Gjest Gjest]

For mange er det helt sikkert det.

Er man slik som f.eks. jeg er, for sliten til mosjon og annen fysisk aktivitet, er det best å gjøre "ingenting", og masse "ingenting".

Dette er det svært få som ikke er overslitne som vet, man blir pumpet med informasjon om at trim og mosjon er bare positivt, men trimmer en som er oversliten f.eks. pga. psykisk lidelse som angst, blir vedkommende dårligere dagen etterpå. Dette kjenner jeg svært godt på kroppen, jeg er selv angstpasient og 100% ufør.

←

Det er vel forskjell på en som er sykemeldt 50% og en som er 100% ufør....? Uansett synes jeg at hver enkelt får gjøre det legen anbefaler og lytte til kroppens signaler.

[Gjest Gjest]

Jeg vil ikke ansvarliggjøres for når hun kommer seg tilbake i jobb!

←

Nei, hvorfor i all verden skal du det? Det er det jo legen hennes som avgjør!

[pellegrino]

Jeg har en (alt for) lang utdannelse, og burde vel ut fra det mene at jobben bør gå forran alt annet. Det er ihvertfall hva mine kolleger mener... det er liksom status å jobbe seg ihjel.

Jeg er nokså alene i min vennekrets om å syns at det er selve livet som er det viktigste. Jeg vil leve 100 %, også får jeg jobbe når både hodet og kroppen er klar for det. Har nettopp gått ned i stilling bare for å kunne ha ego-dager hjemme mens ungene er på skolen. Ikke sykemelding, men redusert stilling med tilsvarende redusert lønn. Det koster ja, men jeg får desto mer overskudd til å klare de daglige tingene. Livet er herlig når man kan gjøre sånnt. Det er bare synd at noen driver seg så langt at de blir syke først!

Det er dessverre ikke alle forunt å være friske nok til å nyte både livet og arbeidet. Da er sykemelding det eneste rette, og hvis man trenger å ha det gøy for å bli klar igjen, ja så får man ta seg tid til det da!!!! Det kan høres luksus ut å få sykepenger for å være sosial, men det er da det eneste riktige hvis det er det man trenger!!!! Det er jo ren forebygging, når man ser det i et syke-perspektiv!

[aline]

Dette er det svært få som ikke er overslitne som vet, man blir pumpet med informasjon om at trim og mosjon er bare positivt, men trimmer en som er oversliten f.eks. pga. psykisk lidelse som angst, blir vedkommende dårligere dagen etterpå. Dette kjenner jeg svært godt på kroppen, jeg er selv angstpasient og 100% ufør.

←

det kommer faktisk helt an på personen det der, jeg har vært sykemeldt 100% ett år, jeg trente og ble bedre av det, inntil virkningen gikk over og jeg måtte trene mer for å bli bedre igjen. Det er angst som er min diagnose også, og var depressiv.

til TS: Det er STOR forskjell på å være sliten fordi man ikke har noen som hjelper en med barn i en full hverdag, og på å skulle være den eneste friske og fungerende i en familie med to voksne + barn, der den ene voksne er så syk at h*n er innlagt!

Da har man både jobb og barn og hus som alle andre, i tillegg skal man være der og være sterk for en som er helt i bånn psykisk og takle det en selv føler rundt å se sin kjære være helt ødelagt.

er heller ikke enig i at jobben alltid skal gå foran, det betyr ikke dårlig arbeidsmoral om man tar vare på seg selv, helsa si og familien sin, i mine øyne.

At man kan gå på kino, utdrikningslag etc etc er faktisk noe helt annet, det går på ting man velger om man orker, ikke noe man må.

Man kan fint ha overskudd til sosialisering selv om man ikke takler jobb.

[Grønn]

Mye kommer foran arbeid. Selvfølgelig er arbeid viktig, men vi er ikke supermennesker heller. Jeg syns det høres viktig ut at søsteren din får litt hvilepause og får lov til å gjøre ting som kan fylle henne med glede og energi. Det finnes vel knapt noe viktigere enn det? Å leve sammen med en som er så psykisk syk at han må legges inn er selvfølgelig tøft, og det er umulig å ikke bli påvirket av det! Når man i tillegg da får alt ansvaret for barna, så er det ikke rart man sliter seg ut.

FOrtsett og støtt søsteren din du, det trenger hun nok veldig nå. Og unn henne å gjøre de fine tingene. Å jobbe og å treffe venner er to vidt forskjellige ting. Helsa er det viktigste vi har, og den må vi invistere i for å ha det bra på sikt. Den fysiske så vel som den psykiske.Skulle hun jobba livet av seg for så å bli enda mer sliten og muligens deprimert? Det er viktig å si stopp i tide, før det går altfor langt. Og jeg snakker av erfaring her.

Jeg kan skjønne at man syns det er litt rart at noen som er sykmeldt er med på masse aktiviteter. Jeg kan også skjønne at folk ikke skjønner hvordan jeg, som er hundre prosent ufør, pga en psykisk lidelse, kan jogge og sykle eller gå på konserter etc. Det er vanskelig å sette seg inn i en andre psyke hvis en selv ikke har noen problem med å jobbe fullt. Men en skal være forsiktig med å dømme. For det er komplekst, ingen er bare det man ser, og kanskje jeg, eller søsteren din for den del, ligger som et slakt på sofaen og bare griner, når du ikke ser henne.