Hvor går grensen..

[Gjest Frk Åberg]

Jeg er enig med de som skriver over. Hun sliter antakeligvis ikke med at hun er alene med omsorgen, men også med at hun har bodd sammen med en som er psykisk syk. Jeg tenker at det til syvende og sist er legen som har ansvaret.

På én måte syns jeg det virker som om enkelte tenker at det bare er å sykemelde seg fordi man er sliten. Det går gjerne utover noen. Men å vite hvem som faktisk har behov for sykemelding og ikke, er vanskelig for oss å vite. Mange som sliter med psykiske problemer, føler nok at folk ikke tror de er ordentlig syke fordi det kanskje ikke syns så godt utenpå.

[aline]

Mange som sliter med psykiske problemer, føler nok at folk ikke tror de er ordentlig syke fordi det kanskje ikke syns så godt utenpå.

←

det skriver jeg under på, når jeg var sykemeldt pga psyke, så var det ikke få ganger jeg ønsket at jeg hadde brukket beinet eller noe annet synlig....

Jeg kunne trene, gå turer, danse (danset til og med konkurranse), men ikke hver dag, ikke alltid, kun når det passet meg.

Og til tider var det alldeles ikke ofte det gikk, mens andre perioder kunne jeg gjøre masse. Var også i kontakt med trygdekontoret utallige ganger for å høre om det var noe jeg kunne gjøre i de gode periodene, jobbe via dem med ett eller annet, men det var blankt nei gitt! Jeg var sykemeldt og fikk pent gå hjem og bare motta pengene mine, skulle jeg gjøre noe så fikk det være ikke-arbeid, altså egne aktiviteter.

Skulle ønske mange var mer forsiktig med å dømme, en ting jeg er rimelig sikker på, er at dersom man ikke har følt psykisk lidelse selv, så kan man heller ikke forstå hva det innebærer. På lik linje med at jeg tror det er totalt umulig å prøve å forstå hvordan det er å få diagnosen kreft.. kan jo innbille meg at det er grusomt, men jeg tror ikke man virkelig forstår før man har opplevd litt.