Hvorfor barn/ikke barn?

[mamma_mia]

Er en av de som alltid har visst at jeg ville ha barn en dag.. Vet ikke helt hvorfor, men har aldri vurdert å ikke få egne barn..

Men tenkte ikke noe mer over dette med barn før jeg traff ham jeg er sammen med nå.. (hadde vært i et forhold tidligere hvor tanken på barn aldri hadde streifet meg). Etter vi hadde vært sammen en stund begynte tanken på barn å friste.. Vi snakket endel om det. Ville ha han som pappa til mine barn

Har også alltid hatt en ide om å få mitt første barn før jeg var 25, og ble mamma da jeg var 24.. For meg var det en perfekt alder Hadde bodd for meg selv noen år, tatt utdannelse, "rast" fra meg og alt det der...

[Gjest baby-E]

Jeg har alltid hatt lyst på barn, og heldigvis har min samboer også det. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Jeg har alltid elsket barn. Jobber med barn. Liker å om¨gås barn.

Selvfølgelig er det skummelt at vi skal ha ansvar for et lite menneske, men jeg vet at vi kommer til å klare det. Og jeg gleder meg til å se, og hjelpe et lite mennekse som skal vokse opp og få sin egen personlighet.

[Gjest Elastica]

(hvordan har det seg forresten at ingen hever et øyebryn over en 16-åring som ønsker seg barn om noen år, mens en 19-åring som ikke vil ha barn får høre at "Dette er du for ung til å mene noe om"?),

←

Svaret på det spørsmålet ligger kanskje i endel av de begrunnelsene til de som ønsker seg barn eller har barn - mange føler det som en helt naturlig ting som man ikke ønsker å kjempe mot - nesten som et slags instinkt.

For min egen del er følelsen av å ha skapt en slags flokk noe av det fineste jeg kan tenke meg i forhold til det å få barn. Fra å være to - er vi nå fem. Vi deler alt det livet byr på av glede og smerte. Ingen kjenner hverandre så godt som oss. Følelsen av denne tilhørigheten overgår alt.

[Gjest Eir]

Jeg får titte innom tråden når jeg er kvalifisert til å svare jeg da. Lurer litt på hvor den magiske aldersgrensen går?

←

Det lurer jeg også på, siden jeg nå har nådd snittalderen for førstegangsfødende, og ennå ikke blir tatt helt seriøst når jeg sier at jeg er usikker. Tror ikke folk begynner å ta det alvorlig før man er 35-40, dvs når tiden faktisk er på vei til å renne ut. Eventuelt når man har sterilisert seg. (Selv om det er noen som trekker fram adopsjon som alternativ da også...)

[mumrik]

(For ikke å hi-jacke tråden om folk med barn er lykkeligere enn de uten.)

Hvorfor har du valgt å få barn, eventuelt valgt ikke å få barn?

←

Jeg har på en måte alltid følt at jeg skulle ha barn. Og da jeg fikk dem, så ble jeg svært positiv overrasket

Ja, barn gjør meg til et lykkeligere menneske! Det er herlig å ha en familie å komme hjem til, å høre til , og som er glad i meg.

Det er slitsomt, men det er mye annet også. Mest av alt er det inspirerende.

Men jeg fordømmer ingen, enten de velger å ikke få barn eller om de velger å få 6 barn. Enhver må velge selv.

Men jeg synes det er litt trist å høre om mennesker som ikke LIKER barn (generelt). Vi kan lære av barns syn på verden. Flere burde være litt mer barnslige

[Gjest Gjesten]

Enig her! Og eg er 32. Skulle det dukke opp ein mann og eit seriøst forhald i livet mitt innan eg framleis er fruktbar, så kan det nok kome eit barn.

Men skulle det ikkje skje så er det òg greitt.

Det er òg viktigare for meg å ha ein mann, nokon å dele livet med, enn å få barn.

←

Er du meg ?? Samme syn, samme alder, samme språk...

Vel, eg meinar at folk som har anlegg for å bli opphengt i sitt eige blir det uansett om dei er einslege eller ikkje. Kjenner folk som er så besatt av seg og sitt, i forhold, at dei forventar at andre skal ordne alt for dei, og blir sure når det ikkje skjer. Eg har vore einsleg i nokre år no, og er alltid levande engasjert i alt som skjer mine vener. Og det er vel kanskje derfor folk inkluderer meg veldig i sine liv også.

Eg har ingen sterke meiningar verken for eller mot barn opprinneleg, kunne godt tenkt meg dei der koselege sidene med avkom, men eg har ein del ønsker og planar som vert vanskeleg å kombinere med barn, og derfor ser det ikkje ut som om eg kjem til å skaffe meg barn. Det er for mange offer eg ikkje er villig til å gjer.

Og så er det det med at dette samfunneter i mine auge så overfladisk og sjølvsentrert og egosentrisk, ungdommane våre føler seg ubruklege, det er survival of the fittest i praksis... Eg har vore lærar i ungdomsskulen i 4 år, hatt eit ekstremt nært forhold til ungdommane mine, og dei er ofte fortvila, for det er så mange krav dei skal leve opp til. Eg har også arbeidd i akuttpsykiatrien for ungdom, og det er hjerteskjærande. Så eg trur eg skal halde meg til å vere den opne og fordomsfrie tanta som ungane rundt meg kan komme og snakke med når foreldra e teite og ikkje forstår NÅKE!

[Gjest Gjest 1]

(For ikke å hi-jacke tråden om folk med barn er lykkeligere enn de uten.)

Hvorfor har du valgt å få barn, eventuelt valgt ikke å få barn?

←

Vi konkurrerer ikke om å være mest lykkelig håper jeg.

Jeg kjenner flere som har valgt å få barn, og det er nok mest fordi de har funnet en mann som de først har vært i stabile forhold med. Å få barn sammen blir da et naturlig steg på veien fordi de sannsynligvis ønsker å være en familie. Det å være en familie betyr at de glemmer mer seg selv og kan rette oppmerksomheten mot barna. En eller begge foreldre har gjerne krevende jobb i arbeidslivet ved siden av det å være en familie. I tillegg til alt dette øker sosiale besøk fra familierelasjoner (fordi de har fått barn strømmer foreldre, tanter, onkler osv. til med besøk i hjemmet). Barna blir større og foreldrene må stille opp på aktiviteter osv. og barna har behov for sine foreldre i hjemmet frem til de selv flytter ut for å studere eller gjøre andre ting. I hele denne perioden kan som regel ikke paret leve slik de gjorde som single eller par før de fikk barn. Derfor er det å få barn et enormt valg å fatte, synes jeg.

Single som sammenlikner seg selv med venner som har etablert seg med familie kan jo se hvor hektisk og sentrert deres liv har blitt. Jeg vet at man kan være svært lykkelig uavhengig av om man har barn eller ikke, men sannsynligvis blir det opplevet på ulike måter. Imidlertid kan det hende at seriøst etablerte par uten barn vil savne det, fordi normen er at neste steg er nettopp å få barn.

[Donpedro]

For meg har det alltid vært naturlig å en gang skulle få barn. Derfor.

Men digg med 10 barnefrie år som kjærester først.

(Ser for øvrig i min omgangskrets flere eksempler på at folk ikke skal ha barn. Så blir de gravide ved et uhell, og da vil de ha barn likevel.)

[Caramba]

Jeg var ikke særlig interessert i unger før og syntes det var deilig å være fri for alt ansvaret. Da jeg ble 32-33 begynte lysten på barn å melde seg hos meg og jeg ble mor i en alder av 35. Nå trives jeg veldig godt som mor og synes barnet har tilført en helt ny dimensjon til livet mitt. Jeg gleder meg til å se min sønn vokse opp og gleder meg over å ha startet en liten familie. Jeg synes vi takler det bra så langt selv om hverken jeg eller min mann har særlig erfaring med barn. Vi bruker sunn fornuft og masse kjærlighet så langt i "oppdragelsen" (barnet er 4 mnd).

Endret 28. april 2007 av Caramba

[Mirabella76]

Eg har så lenge eg kan hugsa, alltid visst at eg ville ha barn - helst mange barn! Då eg var barn sjølv, gleda eg meg faktisk til eg skulle bli mamma. Eg har aldri nokon gang lurt på om eg skulle få barn eller ikkje, for det har alltid vore ein selvfølge!

Tenkte då eg var yngre, at eg ville gjera meg ferdig med utdannelsen før eg fekk barn. Og så kunne eg få barn når eg var rundt 25! Det virka perfekt, synst eg. Og eg har alltid hatt lyst på 4-6 barn. Men det går ikkje alltid slik ein ønskjer. No er eg 30, og fortsatt barnlaus. Eg har ein kjæreste, men eg har venta i over 4 år på at han skal føla seg klar for å bli pappa. No ser det heldigvis ut til at det nærmar seg, og eg håpar me kan bli prøvarar i løpet av sommaren.

For meg er det å få barn, faktisk heilt avgjerande! Eg er livredd for at eg ikkje skal kunne bli gravid. Det ville ha vore det verste som kunne ha skjedd. Får eg ikkje barn, så føler eg faktisk at livet mitt er fullstendig meiningslaust. Det er ikkje verdt å leva, viss eg aldri får bli mamma! Så mykje betyr det for meg. Det betyr også mykje for meg å ha ein mann å elska, og dela livet med. Men det betyr enda meir for meg å få barn. Det betyr nemlig alt!

Endret 28. april 2007 av Mirabella76

[Heidi26]

Jeg har valgt å ikke få barn - og det valget kommer jeg til å stå ved.

Det er vel kanskje slik samfunnet vårt må være - noen må føre slekten videre - og andre satse på karrieren og dermed bidra til at samfunnet går rundt på den måten.

Min hverdag lar seg ikke kombinere med barn - skulle jeg ha valgt barn måtte jeg valgt bort jobben min. Det kjennes ikke riktig. Jeg ville fullstendig mistet selvfølelsen min om jeg skulle jobbet på et kontor mellom halv ni og fire.

Det er kjempekoselig med barn - og hyggelig med besøk - men det er behagelig når de drar igjen også. Jeg tror ikke vi barnløse har noe mindreverdig liv fremfor de som velger seg 2 barn, stasjonsvogn og hytte på fjellet.

Det som er irriterende er småbarnsmødre som er misunnelig på "de fine klærne vi kan kjøpe", "de dyre feriereisende", "den fine bilen". MEN - det handler faktisk om prioriteringer! Noen av oss har faktisk valgt å ikke sende mange tusen hver måned til barnehage, bleier og barnemat.

Jeg respekterer at folk ønsker seg barn og tenker annerledes enn meg... men den respekten er sannelig ikke like sterk tilbake