Hvorfor barn/ikke barn?

[Gjest Gjest]

I tillegg føler jeg at vi lever i ett generelt sett menneskefiendtlig samfunn, så jeg er ikke sikker på om det er etisk forsvarlig å føre forsvarsløse barn inn i denne verden, bare for å tilfredsstille sine egne behov.

←

I tillegg til økonomi og helse beskriver dette godt hovedgrunnen til at vi venter. Forhåpentligvis endrer ting seg, men gjør det ikke det så er ikke dette samfunnet noe jeg vil dra et barn inn i. Heldigvis er det mulig å flytte, men pr dags dato ville det ført til så store omveltninger at vi helst vil unngå det.

Grunnen til at jeg ønsker barn er mer diffus. Instinkt, og at jeg ganske enkelt er glad i barn er to, og at jeg mener vi begge har gode verdier og holdninger som best kan bringes videre via et barn er også en tanke jeg har hatt.

Så vi ser ting litt an. Hadde adopsjon vært et reelt alternativ hadde vi trolig endt opp med det, men slik det er nå så avventer vi et par utspill fra politikerne, før vi bestemmer noe. Men på sikt kan jeg ikke se for meg et liv uten barn, så om jeg så må flytte for å gi barnet en trygg oppvekst så vil det bli aktuelt.

[Gjest Gjest]

Ikke før jeg har råd til å sende dem på privatskole ihvertfall, offentlig skulle vil jeg ikke torturere barna mine med.

[Gjest Gjest]

*skole

[la Flaca]

Noen har hatt et dypt ønske om å bli foreldre helt siden de var i tenårene.

Noen elsker familieliv.

Noen blir lei av singellivet med festing, reising, karriere, osv., og ønsker en forandring i livet.

←

Endret 25. april 2007 av la Flaca

[Gjest DyneTryne]

Jeg skal absolutt ha, når jeg drar på årene!

[Gjest Gjest]

For det første så trenger man ikke vie 18 år av sitt liv til barneoppdragelse, for noe tull, ungen eller ungdommer klarer seg fint mye lenge før det.....

Man kan jo reise bort på ferier og være mye helt alene når barnet blir sånn 10-12år i hvertfall kanskje lenge før det også......

De som ikke velger å få barn, fokuserer kun på det negative, hva med det positive? man ser ikke på det som strevsomt eller at man kaster bort tiden når man først har fått et barn.Da ser man på det som en glede som har kommet inn i livet, der man faktisk opplever ekte kjærlighet hver dag.

[Gjest =tentacle=]

Jeg har aldri vurdert å ta et valg om å ikke få barn. Å skulle bli mor har ligget i identiteten min så lenge jeg kan huske. Jeg har også alltid likt godt å være sammen med barn, begynte tidlig å passe og har jobbet med barn i flere ulike jobber senere. Siden jeg ikke har mann, jobb eller hjem, har jeg heller ikke barn, men jeg håper det ordner seg med alle fire med tiden Hvis ikke, blir det et stort tap, men da kommer jeg til å utnytte det å ikke være bundet i jobbsammenheng, kanskje til prosjekter med barn eller hjelpearbeid. Det går nok fint å ha et meningsfullt liv uten barn, men for akkurat meg er det helt klart en plan B.

[Gjest Frances]

Jeg ønsker meg barn og har alltid gjort det. Når jeg tenker på alt ansvaret og kostnadene det medfører hender det jeg tenker at jeg må være gal som ønsker meg barn, men jeg gjør nå det likevel.

[Sheba]

Hos oss så er årsaken en blanding av at det ikke gikk så lett å få barn som vi kanskje trodde, og at jeg aldri har hatt et brennende ønske om å bli mor. Derfor har det aldri vært aktuelt å starte utredning/finne ut hvorfor vi ikke har fått barn, har aldri ønsket meg barn så mye at jeg er villig til å utsette psyken og kroppen min for prøverør o.l. Jeg har det kjempefint uten, og slik det ser ut nå kommer det til å fortsette slik. Pusekatten vår er "barnet" mitt. Godingen!

Og ja - jeg kan så absolutt sverge på at jeg er lykkelig uten! Har mange venner, noen med barn, noen uten - enten frivillig eller ufrivillig, ser ikke at det ene er noe bedre enn det andre, det er ikke for noen av de barn/ikke barn som definer følelsen av å være lykkelig og ha et godt liv.

[Daria]

Jeg har vært overbevist om at jeg skulle ha barn og at barn var meningen med livet siden jeg ikke var mer mer enn et barn selv (hvordan har det seg forresten at ingen hever et øyebryn over en 16-åring som ønsker seg barn om noen år, mens en 19-åring som ikke vil ha barn får høre at "Dette er du for ung til å mene noe om"?), og helst skulle første komme før jeg var 25. Nå er jeg snart 27, barnløs og singel, og føler ikke noe savn etter barn. Treffer jeg etterhvert en mann jeg vil ha barn med, er det hyggelig, gjør jeg ikke det, eller det viser seg at vi ikke kan få barn sammen, er ikke det verdens undergang, og tror det er negrenset hvor mye jeg ville være interessert i å gå gjennom av utredninger, prøverør osv -det er rett og slett ikke så viktig for meg. Jeg har et godt og rikt liv allerede.

Og ja, man blir nok lett litt selvsentret når man bare har seg selv å ta hensyn til. Men det finnes også nok av foreldre hvis eneste fokus og hensyn er ungen(e) -selvopptatthet by proxy, som noen kalte det i en annen tråd. Så jeg tror ikke man nødvendigvis blir mer opptatt av og hensynsfull ovenfor omverdenen forøvrig av å få barn...

[Rhiakath]

Jeg får titte innom tråden når jeg er kvalifisert til å svare jeg da. Lurer litt på hvor den magiske aldersgrensen går?

[Badlands]

Nå er jeg snart 27, barnløs og singel, og føler ikke noe savn etter barn. Treffer jeg etterhvert en mann jeg vil ha barn med, er det hyggelig, gjør jeg ikke det, eller det viser seg at vi ikke kan få barn sammen, er ikke det verdens undergang, og tror det er negrenset hvor mye jeg ville være interessert i å gå gjennom av utredninger, prøverør osv -det er rett og slett ikke så viktig for meg. Jeg har et godt og rikt liv allerede.

←

Enig her! Og eg er 32. Skulle det dukke opp ein mann og eit seriøst forhald i livet mitt innan eg framleis er fruktbar, så kan det nok kome eit barn.

Men skulle det ikkje skje så er det òg greitt.

Det er òg viktigare for meg å ha ein mann, nokon å dele livet med, enn å få barn.

[Gjest Miss Guided]

Hvorfor må man begrunne hvorfor man vil eller ikke vil ha barn. Jeg skjønner ikke behovet for å måtte begrunne valgene sine hele tiden, er det ikke nok at man selv har tatt et valg? Hvorfor skal jeg vurdere om andres begrunnelse er bra nok i forhold til meg som kanskje har valgt annerledes?

Gjør hva dere selv vil så lenge det er deres eget valg.

[Myrthel]

Jeg har så lenge jeg kan huske - ønsket meg barn. Nå har jeg 3 stykker og kunne gjerne tenkt meg flere. For meg hadde et liv uten barn vært verdiløst.

Men velger andre å ikke få barn - ser jeg ikke noe negativt i det. Vi er forskjellige. Vi har forskjellige ønsker og drømmer - heldigvis....

Jeg syntes det er tøft å "tørre" å stå frem og si det, jeg - det blir jo av mange sett på som helt merkelig.... Som om man trosser sitt instinkt.

Nei, takke meg til folk som tør og følge sine valg - og velge og forbli barneløse - mot de som "bare får barn" - "for å få det". (Status eller "alle" andre har det).

Det er tross alt barna det gjelder - og de fortjener å vokse opp med foreldre som ønsker barn.......

[IsaCathrine]

Jeg vil ha barn. For meg er barn meningen med livet. Jeg elsker barn! Og det har jeg alltid gjort. Skal også jobbe med barn. Håper det ikke blir så alt for mange år til det kommer noen små her.

[IsaCathrine]

For det første så trenger man ikke vie 18 år av sitt liv til barneoppdragelse, for noe tull, ungen eller ungdommer klarer seg fint mye lenge før det.....

Man kan jo reise bort på ferier og være mye helt alene når barnet blir sånn 10-12år i hvertfall kanskje lenge før det også......

De som ikke velger å få barn, fokuserer kun på det negative, hva med det positive? man ser ikke på det som strevsomt eller at man kaster bort tiden når man først har fått et barn.Da ser man på det som en glede som har kommet inn i livet, der man faktisk opplever ekte kjærlighet hver dag.

←

Er det ikke bedre at de lar være å få barn, enn å få barn med en negativ innstilling til det?

Om man tror barn er ett ork og ett slit, og kun det, så tror jeg ikke man burde få barn.

[IsaCathrine]

Men velger andre å ikke få barn - ser jeg ikke noe negativt i det. Vi er forskjellige. Vi har forskjellige ønsker og drømmer - heldigvis....

Jeg syntes det er tøft å "tørre" å stå frem og si det, jeg - det blir jo av mange sett på som helt merkelig.... Som om man trosser sitt instinkt.

Nei, takke meg til folk som tør og følge sine valg - og velge og forbli barneløse - mot de som "bare får barn" - "for å få det". (Status eller "alle" andre har det).

Det er tross alt barna det gjelder - og de fortjener å vokse opp med foreldre som ønsker barn.......

←

Veldig enig!

Syns det er kjempebra at fler og fler ikke får barn.

Det er nok ikke alle som passer til å få barn, og da er det jo greit at man kjenner sine egne begrensninger.

[Gjest -eline-]

Jeg har alltid visst at jeg vil ha barn en gang, hvorfor er vanskelig å svare på, men for meg så virker det bare naturlig. Har dog ikke vært før jeg ble sammen med min kjære at jeg faktisk har tenkt seriøst på det, og nå føler vel vi begge at vi faktisk er klare for å få barn selv (men den derre fornuften ber oss vente etpar år...).

[Gjest Mayamor]

Har en frivillig barnløs venninne (som barna mine elsker) på 35 år som alltid har sagt at hun aldri ville ha egne barn. Jeg trodde like mye på henne da hun var 20 som nå. Så i min bok er ikke alder så viktig om en har noe å si. Alle kan forandre mening, det er en gode vi mennesker har, endten det gjelder å bryte ut av ekteskap eller velge å få barn til tross for at en alltid har sagt nei...

[Gjest Catwoman]

Jeg kan se noen aspekter ved det å få barn som virker fint, men det er ikke mange nok til at jeg ønsker meg barn.

Jeg ser andre som har barn - og hvor lite tid de har til å gjøre som de vil. Jeg liker friheten min, og bare ha meg selv å passe på. Og muligheten til å være spontan, det er ikke alltid så lett med barn.

Dessuten er jeg glad i barn i "passe porsjoner" - synes det er hyggelig og omgås de i kortere perioder, men det kan bli for mye, og jeg kunne ikke tenke meg å ha barn rundt meg hele tiden.

Men jeg er "bare" 23, så jeg ser selvfølgelig muligheten for at jeg kan forandre meg helt på det de neste årene.