Hvordan i alle dager tør dere?

[Aventis]

"men, herregud da..."

←

Du sa det selv....

Endret 5. april 2007 av Scorpina

[Gjest silkesvarten]

Eg prisar meg jammen lykkelig for at du har valgt å vera barnlaus, med dei holdningane du har!!!

←

ENIG

[Caramba]

Jeg har født for tre måneder siden og kroppen min mangler et par kilo på å være tilbake i "startposisjon". Barnet mitt er herlig, særlig nå når jeg begynner å bli vant til ham. I starten var det hele veldig overveldende og litt skummelt.

Klart det er skremmende å få barn. Jeg blir ofte redd for det store ansvaret jeg har tatt på meg. Jeg blir også ofte overveldet av hvor enormt avhengig av meg min sønn er. Han gir også utrolig mye kjærlighet til sin mamma. Det er litt rørende å se.

Jeg hadde ikke spesiellt lyst på barn før jeg ble ca 32. Jeg synes fortsatt at andres unger er litt plagsomme, men skjønner alikevel hvor dyrebare de er for foreldrene (nå snakker jeg om min egen krets). Kitsune, når det går noen måneder så løfter småbarnsmødre hodet opp fra de små og ser ut i verden igjen. Bare vær klar over at en fødsel og ett nytt lite barn er temmelig altoppslukende. Dermed kan kanskje mange finne på å snakke om ting som overhode ikke interesserer barnløse. Jeg snakker stort sett unger med andre mødre, gjerne for å dele erfaringer og spørre om hva de gjør i visse situasjoner. Mine barnløse venner skal slippe å høre detaljene.....

[Kitsune]

Holly Hobbie, OsloTwo og Donpedro: Det er er litt å tenke på det dere skriver. Jeg er ikke negativt innstilt til alt, men akkurat dette har opptatt meg i stor grad.

Jeg trenger å finne ut for meg selv om jeg føler at jeg virkelig kan ta ansvar for det å sette barn til verden. Og jeg trenger å diskutere det og velger dette forumet for å gjøre det. Og jeg sier det igjen, det virker ikke som noen dans på roser. Og jeg hører ofte om det negative.

Så sant, så sant velger man sjøl innstilling. Men jeg klarer ikke sit jeg bare bestemmer meg for å se positivt på alt. For alt er faktisk ikke bare positivt.

Da jeg var 20 år var ikke livet mitt som det er nå. Men plutselig så fant mannen i mitt liv meg. Og nå er det naturlig for meg å begynne å tenke i baby-baner. Det er bare det at jeg kommer ikke til å gå inn i noen dyp depresjon om vi ikke får barn.

Aventis, jeg finner din respons litt sårende..

[Gjest Peppa]

Jeg har født to barn

føler at alt er som før egentlig...

puppene er vel kanskje ikke så spretne som før, men jeg synest dem er fine fordi (mannen også)

Jeg har ingen strekkmerker

Er faktisk 5 kg lettere nå enn jeg var før jeg fikk barn

Jeg prater ikke noe særlig om barna mine til folk jeg vet synest at d er uinteressant, for jeg synest nemlig at d å høre om andres barn bare kjedelig selv, før jeg fikk barn.

Alle vennene mine har barn, jeg har tilogmed fått enda flere pga mitt eget barn, noe jeg er svært glad for.

Jeg kunne kanskje trent litt mer, føler jeg er litt slapp i fisken, jeg har tid om jeg vil... men jeg har bare ikke "giddet" enda. klart at d å ha en baby tar opp mye av ens energi, men når man tenker på hva en baby og et barn kan gi deg at glede og opplevelser, så bytter jeg d ikke bort med noe annet.

Je har ikke fulgt denne debatten så iherdig akkurat, men jeg skjønner bare ikke hvorfor enklte skal blåse opp så fælt dette med å bli mamma. klart det er noe stort, men milliarder av mennesker er det og det er noe enhver må få bestemme selv, om man vil bli mamma eller ikke. men da må vi lære å respektere hverandres valg.

[IsaCathrine]

ikke sine foreldre, men man velger jammen ikke sine barn heller!

Sant nok, og man kan ikke velge om barnet man får skal bli født med en skade ol. MEN, man former barna sine selv.

Noen vi "kjenner" driver såkalt fri oppdragelse (eller har de bare gitt opp å oppdra barna? Og det ser man på hele familien.  De burde nok kanskje ikke fått barn. Men for de aller fleste så går det jo bra. Sånn tenker iallfall jeg. Selv om man hører skrekkhistorier veldig ofte, så er ikke det det vanlige.

Som jeg sier, at folk tør! Jeg ser så mange som tar så lett på hele greia, og som bare klager over unga sine hele tiden. Sånn sett så er jeg glad for at jeg ikke har blitt "straffet" med barn.

Noen skjønner jeg ikke at har fått barn. Som du sier, de bare klager hele tiden. Noen tror kanskje at det er mye enklere enn det viser seg å være. Noen prioriterer "feil" (ikke barna først) og kommer derfor inn i en ond sirkel av stress, dårlig tid osv. Som du sier, når man hører på noen, s høres det ut som det er en straff å få barn!

Selv tror jeg det har mye med forventninger og holdninger til det å være forelder/ha barn

Er det ingen av dere som SERIØST tenker at dette er en vanskelig og alvårlig oppgave? At det ikke trenger å bli så lett? Når jeg rev meg i håret ved eksamenstiden, hvordan skal man holde ut med 2 x 18 år med mas, jag og stress?

Jo, det er en veldig vanskelig og alovrlig oppgave. Kan bli skikkelig skremt selv noen ganger. Sånnsett tvinger jeg meg selv til å ikke tenke slik du gjør her, og bare tenke at for de aller fleste så går det bra.

Mas, jag og stress tror jeg er noe man kan unngå om man vil.. eller lage om man vil. Igjen, prioritering, holdninger, forventninger

Det er fint for dem som ikke kjenner seg litt igjen har. Endten har de trukket puppene foran øynene (heheheh), eller så har det det veldig bra! Men hvor er det gode, fine historeiene?

De er nok der, det er bare ikke så interessant å høre om dem, for "alle" opplever det!

Alle historier jeg hører fra småbarnsmødre handler om diare i alle farger, sprutspy, en hysterisk opptatthet av hva som kommer i bleien av vått og tørt, gulping, raping osv. osv. Er det det livet som småbarnsmor handler om? Som barnløs forstår jeg ikke denne ekskrementfasinasjonen. Hva med lesing, egne interesser, eget liv? Hvor er selvet som menneske etter at man har fått baby?

Man hører mye om dette ja, men jeg tror det er fordi det er ting man særlig som førstegangsmor ikke vet så mye om. At barnet smiler to uker gammelt er det ingen som ser på som unormalt, det er bare superbra! Men om ungen har litt rar avføring, så kan det jo (iallfall i en nybakts mor sitt hode) være hundre mer eller mindre alvorlige grunner til det.

Det er jo tross alt det kjæreste man har det er snakk om!

Jeg tror det er noe man bare forstår om man har barn selv.

←

[IsaCathrine]

Det er bare det at jeg kommer ikke til å gå inn i noen dyp depresjon om vi ikke får barn.

←

Jeg syns at om du ikke har lyst på barn, så ikke få barn.

Ikke føl deg presset av sårende kommentarer og få barn for å gjøre omverdenen tilfreds!

Tror det "værste" som kan skjer er at man får ett barn man egentlig ikke ønsker!

[IsaCathrine]

Vi mennesker har jo lett for å klage på det negative, i stedet for å dele det positive. Det ser man jo ellers også, ikke bare når det gjelder barn. Så kanskje det er det som gjør det? *gjette*

←

Det tror jeg også! Syns vi fokuserer alt for mye på det negative her i verden!

[IsaCathrine]

Eller har ein ikkje fornuftige, djupe meiningar før ein har fått barn?

←

Jess, det tror jeg. Jeg tror man blir altvitende den dagen man får barn!

(Har faktisk opplevd at noen brukte som argumentasjon at jeg ikke har barn og derfor ike burde uttale meg, i en diskusjon som absolutt ikke hadde noe med det å ha barn å gjøre *oppgitt* )

Sorry for mange innlegg her, man kan ikke quote fler på en gang enda

Endret 5. april 2007 av IsaCathrine

[Donpedro]

På en måte er jeg redd for å miste meg selv. Vet at det kan høres rart ut, siden et barn er en del av en selv. Men så er det også et eget menneske!

←

Det tror jeg ikke du gjør. Jeg føler meg helt som før, bare med et barn i tillegg. Jeg er opptatt av de samme tingene, drømmer om de samme reisene og hater fremdeels husarbeid.

Livet kan nok være ganske skremmende uten barn også, avhengig av hvor uflaks man har med de rundt seg.

Jeg synes ikke det er skremmende om du skulle fått barn. For med den kritiske holdningen du har, så tenker jeg at om du får barn vil det være riktig godt gjennomtenkt, ergo "vet" du hva du går til. Her har det ikke dukket opp noen store overraskelser mht foreldreskap så langt, men så har jeg da også bare vært mor noen måneder.

Man trenger ikke digge andres barn selv om man får barn selv, og det er lov å like litt større barn bedre enn babyer.

[Cathie]

Holly Hobbie, OsloTwo og Donpedro: Det er er litt å tenke på det dere skriver. Jeg er ikke negativt innstilt til alt, men akkurat dette har opptatt meg i stor grad.

Jeg trenger å finne ut for meg selv om jeg føler at jeg virkelig kan ta ansvar for det å sette barn til verden. Og jeg trenger å diskutere det og velger dette forumet for å gjøre det. Og jeg sier det igjen, det virker ikke som noen dans på roser. Og jeg hører ofte om det negative.

Så sant, så sant velger man sjøl innstilling. Men jeg klarer ikke sit jeg bare bestemmer meg for å se positivt på alt. For alt er faktisk ikke bare positivt.

Da jeg var 20 år var ikke livet mitt som det er nå. Men plutselig så fant mannen i mitt liv meg. Og nå er det naturlig for meg å begynne å tenke i baby-baner. Det er bare det at jeg kommer ikke til å gå inn i noen dyp depresjon om vi ikke får barn.

Aventis, jeg finner din respons litt sårende..

←

Selv om jeg reagerte litt på hovedinnlegget ditt, så må jeg si jeg syns du virker veldig reflektert, og jeg tror det er en god ting å tenke gjennom akkurat de tingene du nevner!

Det er (for veldig mange) tabu å snakke om at kroppen forandrer seg etter fødsel, for det er jo såååå verdt det! Jeg tror de når de sier at det er verdt det, men jeg tror nok det kan være tungt å sitte igjen med en mer "hærpa" kropp for det.

Sønnen min er 6mnd'er og ja, jeg har et par strekkmerker på magen som jeg gjerne skulle vært foruten, men de syns ikke hvis man ikke ser skikkelig etter. Utenom det var jeg tilbake på startvekta for flere måneder siden uten å ha gjort noe for det, og jeg gikk opp over 20kg :hår: Måtte sy litt der nede også, men etter 2 uker var alt som normalt igjen.

Så jeg føler meg ikke noe annerledes enn jeg var før jeg ble gravid

Og jeg syns alt for mange velger å få barn uten å tenke gjennom det ansvaret og den påkjenningen det faktisk er. Jeg tror også det er bra å være litt bevisst på seg selv oppi alt, selvfølgelig er spedbarnsperioden omtrent altoppslukende, siden alt er nytt og man skal lære å kjenne et lite hjelpeløst individ. Men når sønnen min var 2måneder var han hjemme sammen med pappa'n, og jeg var ute på jentekveld på revy og restaurant.

Man vokser også med rollen som mamma, ettersom man blir mer og mer trygg på den så får man sterkere og sterkere magefølelse om hvordan man skal gjøre ting. Jeg kan godt skjønne at det virker overveldene å skulle sette barn til verden, men jeg tror også at de historiene man hører er "skrekkhistorier", eller så hadde det jo ikke vært noe spennende å fortalt dem! Hvem er det som gidder å fortelle "ja, så la jeg ...kl 19 i går og da sovna han..." Når man kan klage sin nød om at ... en gang forrige uke nektet å sove, og skreik til kl 03 på natta...

Og hele dette innlegget kommer fra en jente på bare 23år, så jeg har jo hvertfall ikke noe jeg skulle ha sagt kan du skjønne!

[Kitsune]

Ca halvparten av mine venninner har en glødende interesse for bar. De har ønsket seg barn siden de var 14 år, jobbet i barnehage, tatt utdanning innen retningen. Mens den andre halvparten har satset på karriere og utdanning, og har et liv som er fylt med andre opplevelser. Det er dem jeg assosierer meg mest med, og så at det oppsto et skille der. Jeg har aldri drømt om barn, men har gjort vanvittig mye annet. Men som jeg sa, nå tenker jeg litt annerledes.

Jeg ser på det som en stor og viktig oppgave å skulle være forelder. Nesten som om noen kommer å sier til deg at du skal være flykaptein! Det er ikke noe jeg ville klart å ta på sparket, nei. Blir jeg forelder skal jeg gjøre alt for at barna mine skal bli gode, moralske verdensborgere.

Cathie: Du sier at du bare er 23 år. Applaus fra meg, hehe!! (Nå skal jeg gå å legge meg å sove helt til jeg skal på jobb i morgen:-)

[Gjest *Magica*]

Jeg har aldri drømt om barn. Nå har jeg fire, og finner at de har utviklet meg i positiv retning. Det er selvfølgelig ikke rosenrødt, men stort sett er de mennesker jeg trives med å omgås.

Og ja - jeg har strekkemerker og ikke i det hele tatt den kroppen jeg hadde da jeg var nitten. That's life.

Kitsune: Hvis du ikke vil ha barn, er det ditt eget valg, og helt greit. Det er utrolig frekt å angripe det standpunktet.

Endret 5. april 2007 av *Magica*

[IsaCathrine]

Jeg ser på det som en stor og viktig oppgave å skulle være forelder. Nesten som om noen kommer å sier til deg at du skal være flykaptein! Det er ikke noe jeg ville klart å ta på sparket, nei. Blir jeg forelder skal jeg gjøre alt for at barna mine skal bli gode, moralske verdensborgere.

←

Det burde kanskje vært like lang utdannelse for å bli forelder som for å bli kaptein, og de samme vanskelige nåløey å komme igjennom for å bli godkjent!

Forskjellen er at i ett fly så er det fasitsvar. De aller fleste er enige. Lyser "den" lampen, så er "det" galt.

Sånn er det jo ikke med barn.

Jeg syns iallfall at fler burde tenke igjennom om de faktisk vil ha barn, om det passer inn i deres liv, og det FØR de får barn.

Og jeg skulle ønske fler innså at det for dem ikke passer å få barn.

Også er det dette med alder da. Det er faktisk sånn at dess eldre man er, dess større sjanse er det for at barnet får sykdommer/skader. Det er jo verdt å offre det en tanke..

Du virker veldig reflektert og oppegående, så om du velger å bli mor så tror jeg du vil klare det kjempebra!!!

[Donpedro]

Jeg ser på det som en stor og viktig oppgave å skulle være forelder. Nesten som om noen kommer å sier til deg at du skal være flykaptein! Det er ikke noe jeg ville klart å ta på sparket, nei. Blir jeg forelder skal jeg gjøre alt for at barna mine skal bli gode, moralske verdensborgere.

←

...og derfor er det fint å gå gravid i 9 mnd!

[Cathie]

Ca halvparten av mine venninner har en glødende interesse for bar. De har ønsket seg barn siden de var 14 år, jobbet i barnehage, tatt utdanning innen retningen. Mens den andre halvparten har satset på karriere og utdanning, og har et liv som er fylt med andre opplevelser. Det er dem jeg assosierer meg mest med, og så at det oppsto et skille der. Jeg har aldri drømt om barn, men har gjort vanvittig mye annet. Men som jeg sa, nå tenker jeg litt annerledes.

Jeg ser på det som en stor og viktig oppgave å skulle være forelder. Nesten som om noen kommer å sier til deg at du skal være flykaptein! Det er ikke noe jeg ville klart å ta på sparket, nei. Blir jeg forelder skal jeg gjøre alt for at barna mine skal bli gode, moralske verdensborgere.

Cathie: Du sier at du bare er 23 år. Applaus fra meg, hehe!! (Nå skal jeg gå å legge meg å sove helt til jeg skal på jobb i morgen:-)

←

Syns det var utrolig bra beskrevet jeg! Det er sånn det føles når jeg går og skal legge meg, og titter på det lille mirakelet av et lite menneske som sover tungt i senga si, så kommer tanken: Det lille livet er mitt ansvar (eller vårt da, men alikevel) det er opp til meg å gi han gode verdier, ta avgjørelser i forhold til oppdragelse (ikke for streng/ikke for slakk) alt jeg gjør og velger vil påvirke livet hans, og det er faktisk mitt eksempel som preger han... DET er skummelt det!!!

Men man blir så forelsket i de at man blir helt overveldet, og det aller aller viktigste man kan gi barn er kjærlighet, det er jeg 100% overbevist om.

Nå skal jeg gå og kysse den varme kroppen som ligger og puster tungt i pysjen sin, før vi skal opp tidlig i morgen på hotell og badeland tur

[IsaCathrine]

Det lille livet er mitt ansvar (eller vårt da, men alikevel) det er opp til meg å gi han gode verdier, ta avgjørelser i forhold til oppdragelse (ikke for streng/ikke for slakk) alt jeg gjør og velger vil påvirke livet hans, og det er faktisk mitt eksempel som preger han... DET er skummelt det!!!

←

Huff, skummelt å tenke på!

Sånnsett er jeg glad for at jeg allerede nå har begynt å tenke på sånne ting, altså, om oppdragelse og sånt. Sånn at jeg kanskje slipper å ta alle avgjørelser når jeg er midt oppi det!

Samtidig så får jo de aller aller fleste oppegående, flotte barn! Og det er jo en trygghet å tenke på.

[Gjest Camelia]

Ca halvparten av mine venninner har en glødende interesse for bar. De har ønsket seg barn siden de var 14 år, jobbet i barnehage, tatt utdanning innen retningen. Mens den andre halvparten har satset på karriere og utdanning, og har et liv som er fylt med andre opplevelser. Det er dem jeg assosierer meg mest med, og så at det oppsto et skille der. Jeg har aldri drømt om barn, men har gjort vanvittig mye annet. Men som jeg sa, nå tenker jeg litt annerledes.

←

Jeg drømte heller egentlig aldri om barn, men da jeg nærmet meg tredve begynte jeg å kjenne at jeg kom til å bli klar om få år. Da jeg var enogtredve var jeg forlengst ferdig med x antall år på universitetet, gjort akkurat det jeg lystet i 13 år som voksen, jeg hadde reist jorda rundt x antall ganger - og jeg var omsider klar for barn og familie. Nå prioriterer jeg litt annerledes i en periode, så lenge barna er små. Og det er strålende, jeg har overhodet ingen følelse av at jeg ofrer noe. Nå får jeg noe helt annet ut av livet i tillegg. Jeg ville ha i pose og sekk, og det har jeg gitt meg selv.

[Gjest bada]

Ca halvparten av mine venninner har en glødende interesse for bar. De har ønsket seg barn siden de var 14 år, jobbet i barnehage, tatt utdanning innen retningen. Mens den andre halvparten har satset på karriere og utdanning, og har et liv som er fylt med andre opplevelser. Det er dem jeg assosierer meg mest med, og så at det oppsto et skille der. Jeg har aldri drømt om barn, men har gjort vanvittig mye annet. Men som jeg sa, nå tenker jeg litt annerledes.

←

Du skal ikke se bort fra at når de i sistnevnte kategori får barn, vil de ikke endre personlighet i nevneverdig grad. Dessuten tror jeg de vil være minst like gode mødre som de som ser på det å være mor som det eneste saliggjørende her i livet.

[Cathie]

Huff, skummelt å tenke på!

Sånnsett er jeg glad for at jeg allerede nå har begynt å tenke på sånne ting, altså, om oppdragelse og sånt. Sånn at jeg kanskje slipper å ta alle avgjørelser når jeg er midt oppi det!

Samtidig så får jo de aller aller fleste oppegående, flotte barn! Og det er jo en trygghet å tenke på.

←

Jeg skjønner ikke at folk tør å få barn uten å ha tenkt gjennom sånne ting! Og hvertfall ikke uten å ha pratet med den som skal bli faren om det! Da risikerer man å stå midt oppi det med vidt forskjellige synspunkter hvor ingen er villige til å jenke seg...

Og da forsvinner en del av den tryggheten barn trenger.