Foreldrer til barn med 50/50 ordning

[Nynaeve]

Jeg vil takke for at denne diskusjonen ble tatt opp. Har delt omsorg sjøl, bor begge i samme skolekrets. Tanken på hva som vil skje når/hvis en/begge av oss finner seg noen med unger som ikke bor i skolekretsen. Flytting ? sjøl tror jeg ikke jeg vil vurdere det en gang før ungene er tenåringer. Føler da at de er større og vil ha lettere for å forstå. Kan ikke tenke meg å flytte dem fra vennene. De er også fritidsaktiviter som vil bli vanskelig om de bor for langt unna. 20 min med bil er langt unna for et barn - tipper de ikke for mye besøk av venner da. I vår avtale har vi et avsnitt som sier den første som flytter ut av skolekretsen mister den daglige omsorgen. Nærmiljøet er veldig viktig.

vanskelig dette

[Furstina]

Här i stan blir det vanligare och vanligare att man väljer skola långt ifrån hemmet. Det kan vara en profilskola med språkinriktning, pedagogik eller kanske bara status för sina barn. Det gäller redan från de första skolåren men blir vanligare längre upp i åldrarna. De barnen har ofta sina skolkompisar längre från hemmet än vad de flesta har. Jag ser ibland barn åka tunnelbana till jobbet, jag vet om kollegor och vänner som har barn i skola inne i Stockholm, bor i en förort och jobbar i en annan. Jag har inte tänkt på att detta skulle vara ett större problem för dem?

För barnen har andra aktiviteter nära hemmet och vänner genom dem.

Jag flyttade och böt skola i fjärde klass. Fick ganska snabbt vänner och egentligen var det inget problem att byta då. Min man däremot böt skola under 7-8-9 klass någon gång och tyckte det var värre med gäng och att vara den nye.

Små barn är lättare att flytta än större anser jag.

Kan inte barnet gå i skola i närheten av ett hem och ha aktiviteter som idrott eller spejder på den andra adressen för att få vänner på båda ställen?

[Gjest *Tara*]

I Norge er det sånn at de aller, alle fleste (tipper 99%) barn går på skole i nærmiljøet og da faller man fort utenfor gjengen når de andre tar følge hjem fra skolen og blir med hverandre hjem.

[CeeCee]

Jeg må også legge til:

Barn kan ikke sykle til skolen før i 4. klasse. Barn ønsker kanskje ikke gå alle årene på SFO, det blir ganske kjipt etterhvert. Barn til og med 3. klasse; selv 1 kilometer er langt å gå for å treffe venner og blir valgt bort. Sykling; område utvides litt, men ................ ja, 3 km eller 5 km - det er langt å gidde for å treffe noen som kanskje ikke er hjemme.

Så må jeg legge til at forslagene til Far til 2 var veldig dårlige. Sikkert praktisk for den foreldren som ikke bor i nærmiljøet. Veldig upraktisk for den foreldren som har "barnefri"-uke og ha barnet hjemme hver dag........... ærlig talt, hvem hadde funnet seg i det av den andre foreldren??? Å binde besteforeldre og tanter opp alle hverdager etter skolen............. vel, det er å kreve mye og for dem; mye og gi. Nei, er en foreldre og har ansvaret så får man jammen ta det også, synes jeg. Er det praktisk umulig, så legger man det praktisk til rette.

←

Da må jo den andre forelderen legge sine behov for "barnefri" til side noen timer i uka, og tenke på hva som er best for barnet..... Slik mor må dersom hun velger å bli helgemamma.. Ikke sant?

[Gjest Gjest]

Skyver opp denne diskusjonen for å høre om andre har erfaringer og meninger om dette.

[Gjest Gjest]

Det var da veldig til dramatisering av det å "ta barnet ut av dets naturlige nærmiljø"!

Jeg har selv flyttet i oppveksten og det er det mange som gjør.

Ett av stedene vi bodde lå 13 km fra skolen jeg gikk på, så det måtte kjøring til for å kunne se andre på fritiden.

Jeg kan ikke skjønne at noen av dette var slik en barnehmisshandling som mange her skal ha det til.. Jeg oppfattet disse elementetene av min barndom som 100% normale, jeg.. :kaffe:

[Gjest Gjest]

Hvis jeg var deg ville jeg valgt et av disse alternativene:

1. Du og din nye partner blir særboere, du fortsetter å bo i barnets skolekrets.

2. Du flytter til din nye partners kommune og har samvær annen hver helg.

Vi har samværsavtale om 10 netter pr. mnd hos far. Faren flyttet til en annen kommune etter samlivsbruddet. I praksis er barna der sjelden mer enn annen hver helg. Ofte mindre enn det også. Både etter barnas ønske og farens ønske. Hvis de skal dit i helgen kommer de alltid hjem til meg etter skolen på fredag. Spiser og er kanskje litt sammen med venner før faren henter dem når han er ferdig på jobb. I starten insisterte faren på at de måtte kjøre 6 mil bare for å sove hos han en gang annenhver uke i tillegg til helgene. Barna ble veldig slitne og lei av dette.

Dette hadde med samværsreglene å gjøre. For å komme i samværsklasse 3 som gir lavere barnebidrag måtte han også ha de på overnatting en gang annenhver uke. I tillegg til helgen fra fredag kveld til mandag morgen. Han sa det selv på familievernkontoret, men megleren syntes vissnok at det var uproblematisk at han hadde økonomiske motiver. Faren vil ikke frivillig forandre samværsavtalen slik at den blir riktig i forhold til det samværet som praktiseres. Han sier at da får jeg gå til retten. Det vil jeg ikke utsette barna for. Da taper jeg heller 12 000, eller mer, i barnebidrag hvert år.

Mitt råd er å la barna få fortsette å bo i sitt nærmiljø. Det betyr så mye for dem. Særlig når de kommer i skolealder og venner blir viktigere. Både på skoleveien og i fritiden.

Må også si at jeg forstår de foreldrene som ikke synes delt omsorg har noen hensikt hvis barnet uansett tilbringer mye tid etter skoletid hos den ene før barnet blir hentet for å sove et annet sted 3 mil unna. Det blir mye unødvendig stress for barnet og jeg forstår ikke hensikten. Jeg tror ikke det er barnets beste.

[Gjest Focus (ikke innlogget)]

Men hva hvis barnet ønsker å være like mye hos moren, selv om de skal flytte til nabokommunen? Selv om barnet ikke er så gammelt ennå bør det jo ta hensyns til. Behovet for å være med moren er vel større enn for å være med venner etter skoletid, noe hun ikke er pr. i dag. Dette er snakk om en prøveperiode, ikke permanent. Det må vel kunne prøves ut for et halvt år? Å foreslå at jeg bare skal ha henne annen hver uke, hadde hun aldri godtatt. Ikke jeg heller, for den saks skyld.

Poenget mitt er at det må vel kunne prøves ut først.

[Gjest Gjest]

Jo, enig i at det kan prøves ut. Men hvis det ikke funker for barnet, vil du da flytte tilbake til hennes skolekrets?

Det kan kanskje funke hvis du får til en avtale med faren slik at han tar ansvaret hvis hun treffer venner i hans nærområde? Og hvis du er villig til å kjøre henne frem og tilbake på fritidsaktiviteter, bursdager og andre avtaler med venner. Hvis hun synes det blir slitsomt å pendle mellom to steder synes jeg du skal akseptere at faren får den daglige omsorgen. Uten å gi barnet dårlig samvittighet eller følelsen av lojalitetskonflikt. Vis at du ønsker det som er best for henne.

Jeg mener i utgangspunktet at delt omsorg kun er mulig hvis begge foreldrene bor i samme nærmiljø.

[Gjest Focus (ikke innlogget)]

Ja, jeg er helt enig med deg "gjest". Hvis hun synes det blir slitsomt å pendle mellom to steder, kommer jeg til å godta det. Da har hun selv signalisert dette. Men så lenge det er motsatt nå, at hun ønsker å være like lenge hos meg som hos faren, er det noe annet. Da føler jeg det som svikt ovenfor henne å gå med på bare annen hver helg. Ønsker hun noe annet med tiden, går jeg med på dette for hennes skyld.

Og ja, selvfølgelig kommer jeg til å kjøre henne til fritidsaktiviteter o.l. Det er vi fullt innstilt på.

[Gjest Mayamor]

Gutten min bor en uke hos far og en uke her hos meg, dette var en avtale barnet, far og jeg ble enige om i fjor. I folkeregisteret står han med adresse hos mor da han ellers må bytte skole. Far bor 20 minutter unna med buss, og barnet tar bussen til og fra skolen hver dag. Noen dager er han med en kamerat hjem etter skolen. Med mobiltelefon og klare avtaler er ikke dette umulig. Barna blir større år for år, så det som ikke passer nå - finner ofte sin egen løsning på sikt...

[Minni-Mus]

Mine stebarn bor hoss oss en uke og hos mor en uke. Men vi bor i samme skolekrets og skolen ligger mellom oss. Men likevel er det såpass avstans at når barna er her leker de med barna som bor her, og når de er hos mor leker de med barna som bor i omrsådet rundt mor.

Visst avstanden hadde vært større hadde jeg ijkke sett på det som noe problem. tenk barnas beste. Jeg hadde aldri klart å bli helgemamma, da hadde jeg heller blitt alene igjenn og bodd nært barnefar for ungenes del.

Men alt går. 20 min er ikke mye.... hadde skjønnt problemstillingen bedre om det hadde vært snakk om en times kjøring eller mere.

[Focus]

Mayamor og Minni-Mus, så bra at det fungerer greit for dere. Hvor gamle er barna deres? Har dere merket noen forskjeller på barna deres etter denne ordningen? Virker de mer stresset ol. pga. avstandene? Tenker mest på barnet ditt da Mayamor, som tar buss.

Kan du fortelle litt mer om hvordan dere løser ting? Hvordan har gutten din det med fritidsaktiviteter? Har han fått venner der han bor hos faren?

[Gjest Mayamor]

Gutten min er 10,5 år og skal begynne i 6 klasse om 2 uker. Han virker mer tilfreds her enn tidligere da alt var såååå kult hos pappa og såååå strengt hos kipemamma. Nå er pappa like kip som mamma...

Gutten har desverre ingen kamerater hvor far bor da far har bodd der kort tid og der er generelt lite barn i området. Men han blir med kamerater 1-2-3-4 ganger i uken, og ellers går han på friidrett og fotball sammen med kameratene sine. Far er veldig flink med å kjøre/hente/bringe, så her er ingen problemer den uken gutten er hos far. Min samboer og eksen snakker også bra sammen; eksen har til og med vært med og overnattet hos svigerfar en helg vi var på stevne der han bor.

Far og jeg kommuniserte dårlig den første tiden etter bruddet, han var bitter på meg som ville ut av forholdet. Han reagerte med å misligholde avtaler angående gutten, så jeg måtte sette foten ned. Fikk en venninne til å bli weekendavløser hver 3 helg når jeg hadde jobbehelg - det ble en skikkelig vekker for ham da han så at jeg klarte meg, men at det var gutten det gikk ut over at han ikke dukket opp. Et år etter bruddet ble alt mye bedre - vi har samarbeidet veldig bra. Ingen av oss har tatt den andre som en selvfølge - vi har alltid spurt hverandre om hva som passer. Jeg tror at der ligger nøkkelen til vår enkle suksess.

Ellers mottar jeg barnetrygden (skrev barnebidrag, men det er feil da far ikke betaler noe av grunn nevnt under) og betaler alle kontigenter, klær og utstyr. Far betaler buss og mat den uken han er hos ham. Far slipper nok billig unna, men siden samboer og jeg har bedre økonomi enn ham - overser vi det.

Jeg tror det viktigste er å snakke sammen, ikke la det bli avtaler som er fastlåste, vær fleksibel og omgjengelig. Det som passer når barnet er 5-10-13-16 år kan være vidt forskjellige ting. Ta med barnet på råd, men ikke la det manipulere igjennom sin vilje dersom barnet er sur på den ene foreldren. Ikke lag deg selv mer populær enn den andre ved å gi privillegier, materialistiske ting etc. Ikke snakk stygt om den andre parten. La barnet få vise at det er glad i dere begge; det er ikke hxns feil at dere skilte lag.

Gutten vår har mobiltelefon, slik at han kan få tak i oss og vi i ham om det skulle være noe. Skjer noe hos far i min uke - får gutten være med på det som skjer om det passer og omvendt. Bussturen hver dag til og fra skolen går veldig fint - i løpet av 1 skoleår har han sovnet en gang på bussen og våknet ved endestoppet. Han ringte da meg og spurte hva han skulle gjøre, tok bussen tilbake og kom 15 minutter for sent på skolen. Men det har skjedd en gang på et helt skoleår, så jeg synes gutten min er veldig flink jeg... :rødme:

Endret 3. august 2007 av Mayamor

[Far til 2]

Gutten min er 10,5 år og skal begynne i 6 klasse om 2 uker. Han virker mer tilfreds her enn tidligere da alt var såååå kult hos pappa og såååå strengt hos kipemamma. Nå er pappa like kip som mamma...

...

Han reagerte med å misligholde avtaler angående gutten, så jeg måtte sette foten ned. Fikk en venninne til å bli weekendavløser hver 3 helg når jeg hadde jobbehelg - det ble en skikkelig vekker for ham da han så at jeg klarte meg, men at det var gutten det gikk ut over at han ikke dukket opp. Et år etter bruddet ble alt mye bedre - vi har samarbeidet veldig bra. Ingen av oss har tatt den andre som en selvfølge - vi har alltid spurt hverandre om hva som passer. Jeg tror at der ligger nøkkelen til vår enkle suksess.

...

At også fere gjør dumme ting er dessverre dette et eksempel på . Det var imidlertid godt at faren så at det gikk mest ut over gutten. Hans reaksjon er vel typisk for både kvinner og menn som ønsker å straffe ex'en. I dette tilfellet endret heldigvis far holdning, noe som sikkert var avgjørende for at han i dag har et godt forhold til gutten.

Men for Focus sin del kan jeg nevne at også min søster og jeg praktiserte felles omsorg, og vi elsket det. Min søster praktiserer felles omsorg i dag. Begynte med dette når barna var mye mindre enn det vi var når vi opplevde at foreldrene våre gikk fra hverandre. Og barna ser ut til å trives.

Det samme gjorde som du skjønner min søster og jeg også. Men etterhvert som venner begynte å bety stadig mer valgte vi å bo hos hver vår forelder (kombinert med litt "vennlig" søskekrangel). Dette fungerte helt fint helt frem til vi flyttet hjemmefra.

[Gjest Focus (ikke innlogget)]

Takk for at dere deler erfaringene deres med oss. De svarene som har kommet fra de som lever dette livet i dag, har jo vært for det meste positive. De negative svarene er fra de som ikke har opplevd det selv, men har bare egne meninger og spekulasjoner om det.

Men det er komplisert og vi vil uten tvil få en del utfordringer fremover, det er vi innstilt på.

[Paradokset]

Men vi planlegger jo felles unger sammen også. Da blir det vanskelig å ikke kunne bo sammen alle sammen.

For meg virker det som åpenbart best å bli boende der du bor nå(for barna).

Du får heller veie deres ønske om å flytte sammen og få barn opp mot dine barns beste. Jeg vet i alle hva jeg ville valg.