Foreldrer til barn med 50/50 ordning

[Dalila]

Skjønner at dette er en vanskelig problemstilling.

Vet ikke hva jeg hadde gjort selv. Heldigvis har jeg sluppet unna akkurat denne problemstillingen, men jeg er også i en situasjon med mine og dine barn. Selv har jeg insistert på å bosette meg her hvor barna mine har sitt nærmiljø. Det fører til at min samboers barn må flytte på seg når de skal være sammen med oss. De er riktignok større og er her sjeldnere. Man vil alltid strebe etter det beste for sine barn, og det mener jeg man skal gjøre.

Men man kan heller ikke legge alt voksenliv på hylla. Dersom man møter et menneske som man vil dele livet sitt med så skal man være glad og holde fast ved det. Vi er ikke BARE foreldre. Jeg synes folk her er veldig kjappe til å beskylde TS for å sette "en ny mann" foran barnet sitt. Når ble livet så svart hvitt? Jeg er sikker på at dere kan klare å finne en løsning slik at alle kan få det bra. Folk her inne har en utrolig tendens til å være skråsikre og sette seg på sin høye hest. Rett og slett snusfornuftige

Utfallet av en sånn situasjon kommer an på veldig mye. For eksempel: forholdet mellom de voksne som er involvert, kommunikasjon, vilje til fleksibilitet, hvordan man legger frem saken for barna o.s.v.

Det er i alle fall tydelig for meg at du setter barnet ditt høyt. Og det er fint at du tenker fremover.

Forresten, det er ingen av eks-ene deres som kan tenke seg å flytte da? Man vet jo aldri

[Focus]

Skjønner at dette er en vanskelig problemstilling.

Vet ikke hva jeg hadde gjort selv. Heldigvis har jeg sluppet unna akkurat denne problemstillingen, men jeg er også i en situasjon med mine og dine barn. Selv har jeg insistert på å bosette meg her hvor barna mine har sitt nærmiljø. Det fører til at min samboers barn må flytte på seg når de skal være sammen med oss. De er riktignok større og er her sjeldnere. Man vil alltid strebe etter det beste for sine barn, og det mener jeg man skal gjøre.

Men man kan heller ikke legge alt voksenliv på hylla. Dersom man møter et menneske som man vil dele livet sitt med så skal man være glad og holde fast ved det. Vi er ikke BARE foreldre. Jeg synes folk her er veldig kjappe til å beskylde TS for å sette "en ny mann" foran barnet sitt. Når ble livet så svart hvitt? Jeg er sikker på at dere kan klare å finne en løsning slik at alle kan få det bra. Folk her inne har en utrolig tendens til å være skråsikre og sette seg på sin høye hest. Rett og slett snusfornuftige 

Utfallet av en sånn situasjon kommer an på veldig mye. For eksempel: forholdet mellom de voksne som er involvert, kommunikasjon, vilje til fleksibilitet, hvordan man legger frem saken for barna o.s.v.

Det er i alle fall tydelig for meg at du setter barnet ditt høyt. Og det er fint at du tenker fremover.

Forresten, det er ingen av eks-ene deres som kan tenke seg å flytte da? Man vet jo aldri 

←

Takk Dalila! Ja, det er kjempevanskelig!!! Men livet blir jo mer komplisert når man velger å gå fra hverandre og det er barn involvert...

Min eks og dama har nettopp kjøpt seg hus i samme kommune som jeg bor i nå (han bodde i denne kommunen før huskjøpet også). Han er herfra og kommer ALDRI til å flytte herfra. Noen vet du bare sånn om. Noen er fastgrodde fra den plassen de vokste opp i. Eksen hans bor i samme kommune som han i gamlehuset deres, og har familien og vennene sine rundt seg der. Tviler på at hun flytter bort fra guttens skolekrets...

[jomfrua]

Jeg skjønner ikke at det kan være så vanskelig, jeg.

Dalila, du sier jo selv at du selv ikke vil påføre dette dine barn og derav bor i nærheten av dine barns far - for at barna skal ha en lettest mulig livssituasjon, på tross av omstendighetene. Er det ett vanskelig valg???

Du argumenterer også med at ; man må ha et liv ved siden av også. Snakk om å se svart/hvitt på ting. Man har nå tross alt disse barna, så tar man vel hensyn til disse før man kjører i vei selv? Og det er tross alt ingen stopper, men kanskje en må tenke annerledes for å ihensynta barna og ikke seg selv mest.......Livet er da fullt av muligheter allikevel og barna kan få en så harmonisk oppvekst som det lar seg gjøre.

Focus........ du sitter selv og argumenterer om at din kjæreste tar valgene ut fra sin livssituasjon og sine barns livsituasjon, slik den er. Men du er altså villig til å gjøre de grep andre ikke gjør, for ditt barn. Får ikke det deg til å tenke da??? Hvorfor kan du og ditt barn leve med de konsekvensene? Fordi det er bra for ditt barn........... eller fordi du ønsker noe....... og det skal da tilfalle ditt barn og ditt barns oppvekst miljø? Synes du ikke det er litt rart da?

Det er mange måter og leve på.......... hvorfor ikke bo sammen annenhver uke, når du er barnefri, slik at ditt barn har de beste oppvekstvilkår også?

Argumenter som at de voksne skl jo leve også......... det er noen fraser som: Bare mor har det godt, så har barna det godt............ Tull og atter tull....... Det er noen dårlig unnskyldninger for de konsekvenser man påfører barn for å gjøre det man selv har lyst til. Barndommen til ditt barn er kun noen få år......... hvorfor ikke bare tenke litt annerledes slik at disse årene kan ligge tilrette for barnet og ikke omvendt......... det er mange grep du som voksen kan ta og få utbytte av i tillegg uten at barnet ditt må sitte med konsekvensene.

Dalila, du har en tone som om det er synd på Focus, som blir "angrepet". Og Focus du tar det til deg og takker for støtten. Er realitetene så vanskelige og forholde seg til at en blir ett offer for sitt barn? Eller kan man rett og slett ha barnet i fokus og deretter legge tilrette for det liv man ønsker utover det? Ikke er det noe stakkarslig og ikke er man offer, men man tar ansvar for sitt liv og sitt ansvar Voksentenkning

[Focus]

Jomfrua, her er det snakk om to barn, en på hver side. Jeg prøver å tenke det beste for dem begge to, ikke bare mitt eget barn. Skal jeg kjøre ensporet på mitt barns behov, når jeg ser at det er et annet barn inni bildet også? Jeg prøver å veie ting frem og tilbake, og ikke bare tenke mitt behov her.

Det er mange måter og leve på.......... hvorfor ikke bo sammen annenhver uke, når du er barnefri, slik at ditt barn har de beste oppvekstvilkår også?

Ja, det er slik vi har levd siden ungene ble involvert i forholdet, det siste halve året, og vi kommer til å fortsette det slik en stund til. Men vi planlegger jo felles unger sammen også. Da blir det vanskelig å ikke kunne bo sammen alle sammen.

Argumenter som at de voksne skl jo leve også......... det er noen fraser som: Bare mor har det godt, så har barna det godt............ Tull og atter tull....... Det er noen dårlig unnskyldninger for de konsekvenser man påfører barn for å gjøre det man selv har lyst til. Barndommen til ditt barn er kun noen få år......... hvorfor ikke bare tenke litt annerledes slik at disse årene kan ligge tilrette for barnet og ikke omvendt......... det er mange grep du som voksen kan ta og få utbytte av i tillegg uten at barnet ditt må sitte med konsekvensene.

Nå kjenner jeg ikke din livssituasjon da, men å si at dette er tull og atter tull ? Nei, vet du hva. Da har du jammen meg ikke nok erfaring til å uttale deg her. Da jeg var gift, hadde jeg det slettes ikke godt de siste 2 årene. Å si at datteren min hadde det bedre enn hun har nå i dag, er helt feil, selv om hun ikke bor sammen som en happy famil, et "kjernebilde" vi alle vil leve opp til. Når foreldrer ikke snakker sammen, ikke har tid til hverandre, krangler hvis det blir snakket, ja, da har jammen ikke barna det godt. Når man er sint, frustrert og lei seg, har man kortere lunter og tålmodighet. Hvem går det ut over da? Når man har funnet roen, det gode liv vi alle streber etter, da er foreldrene glade og tilfredse. Det smitter over på barna, og det har det også godt og trygt.

Men jeg er enig, vi må få til en måte som kan tilrettelegge det beste for begge barna. Og det viktigste for meg mellom datteren og meg, er kommunikasjon. At vi snakker sammen, bare hun og jeg. Fortelle hverandre ting. Prøver å lære henne at hun kan komme å si alt til meg, samme hvor ubehagelig det er.

Vel, jeg føler meg absolutt ikke som et offer, og nekter å bli kallet for et offer. Jeg kan takke deg også jomfrua for innleggene dine. De er ikke usakelige eller frekke. Du vinkler problemstillingen på en annen måte, og det får meg jo til å tenke mer. Det er derfor jeg skriver her inne, for å få meninger begge veier, men saklige meninger.

[jomfrua]

Jeg tror....... og min erfaring er: Ditt barn om f.eks bare 4 - 5 år vil tilbringe mer tid med sine venner........ foreldre er ikke like viktige. Barn vil være i nærmiljøet til venner og rundt aktiviteter. Da vil du veldig fort komme i en situasjon at barnet selv velger å være hos sin far fremfor å dra til deg (ut av miljøet). Sånn er det bare med utviklingen av mennesker.

Da er alternativet ditt å tvinge ditt barn til å prioritere deg og ditt liv, overtale barnet til å følge dine behov fremfor å følge sine. Hva oppnår du? Ikke velvilje og ikke god samvittighet for barnet.

Delt løsning fungerer bra når foreldre bor i samme nærmiljø............ utover det, så er konsekvensene store for barna. Og barna skal vel slippe slike problemstillinger i barndommen??

Alt dette kommer........ mine barn har selv levet med tilsvarende 50/50 med kun 5 km avstand.............. det funket ikke for barna............ det var for stor avstand i flere år........... inntil barna selv ønsket og bo bare ett sted.

En delt løsning er en veldig krevende situasjon for barn....... og det er visse forutsetninger som må ligge til grunn for at det skal være så vellykket som det burde.......... og da er det viktig at foreldre ihensyntar dette.......... eller velger løsninger som gjør livet enklere for barnet; vanlig samvær hvis man ikke kan bo i samme miljø. Det er jo ganske enkelt, men det er vurderinger man må ta og konsekvenser er må ta som foreldre.

Du dro frem et dårlig ekteskap når du kom til argumentene; bare mor har det bra, har barnet det bra. Jeg tror ikke ett barn har det bra i en familiesituasjon med bråk og krangling. Da kan det være til det beste for barnet og splitte opp.

Men derfra og flytte vekk fra den andre foreldre med en delt løsning; det kan ikke være til det beste for barnet og dets foreldre; miljø/familie/barndom. Der er det det beste for mor som står i fokus. Og det kan vi vel være enig i, du flytter ikke til din kjæreste for å legge forholdene til rette for ditt barn.

[Far til 2]

Er det mulig at barnet kan gå hjem til far etter skolen (barnet er da 10 år) og at du henter det der etter jobben ?

[Focus]

Er det mulig at barnet kan gå hjem til far etter skolen (barnet er da 10 år) og at du henter det der etter jobben ?

←

Ja, barnet kan gå hjem til faren. Han bor bare 5 min. fra skolen. Vi har et godt samarbeid om henne og det er ingen problemer. I tillegg bor farmoren og farfaren + tanta og onkelen rett i nærheten også.

[Far til 2]

Ja, barnet kan gå hjem til faren. Han bor bare 5 min. fra skolen. Vi har et godt samarbeid om henne og det er ingen problemer. I tillegg bor farmoren og farfaren + tanta og onkelen rett i nærheten også.

←

Da syners jeg du skal foreslå en slik løsning.

Hvis barnet mistrives med løsning vil det sansynligvis si ifra etterhvert.

[IsaCathrine]

Problemstillingen for BARNET er akkurat den samme om dere bosetter dere ved den andre skolen eller i midten. Alt dere diskuterer her er hvordan det kan bli lettest praktisk for de voksne. Barnet sitter med de samme konsekvensene og betaler prisen for dette i form av å bli flyttet ut av sitt nærmiljø og ikke få kontinuerlig miljø.

Jeg synes det er egoistisk av denne moren og vurdere en slik løsning så lenge hun har 50/50 deling. Det er barnet som må betale prisen og alt som diskuteres er hvordan de voksne skal få det lettest mulig praktisk sett.

Ett barn som er 5 år i dag........tida går kjempe fort. Fokuset til barnet endres veldig fort i de neste årene; skole, venner, foreldre, aktiviteter, miljø........ deres prioriteringer/behov endres. Jeg tror du fort vil få et barn som dras ut og inn av ett miljø og får ikke ordentlig sosiale relasjoner/kontinuitet i relasjoner og derav blir en halvveis outsider. Barnets pris for mors kjæreste.

Sett barnet og dets behov før dine. Ikke kall det noe annet. Kall en spade en spade og gjør dine vurderinger. Jeg tror med din løsning så vil også barnet etter en stund si stopp og ønske en mer kontinuitet i sin verden av venner........ for slik endres behovene til barn. Gi barnet ditt ett godt utgangspunkt, det fortjener det, gjør det ikke?

←

Veldig enig!

Man har faktisk valgt å få ett barn, og det bør ikke gå utover barnet i ettertid.

Innimellom må man la barnets behov gå forran sine egne og la barnet for det meste bo hos far! Hvis det er beste løsning for BARNET!

Det viktigste er at man finner en løsning som passer bra for barnet. Om det blir å flytte, la barnet være mest hos far/mor eller noe helt annet..

[Focus]

Jomfrua, du skriver at dine barn har vokset opp med 50/50 med kun 5 km avstand. Hvor gamle var de når det ikke funket for barna lengre? Hvor lenge hadde de levd slik da? Gikk det bra i begynnelsen?

Kan du fortelle litt mer av dine erfaringer her?

[Gjest *Tara*]

Vi voksne må forstå at vi spiller en birolle i barnas liv .. Hvis man ønsker et barn som har det godt og som fungerer godt sosialt så må man ikke fjerne barnet fra det naturlige nærområdet.

Barnas beste kommer bør komme før alt annet.

[jomfrua]

Jomfrua, du skriver at dine barn har vokset opp med 50/50 med kun 5 km avstand. Hvor gamle var de når det ikke funket for barna lengre? Hvor lenge hadde de levd slik da? Gikk det bra i begynnelsen?

Kan du fortelle litt mer av dine erfaringer her?

←

Jeg kan ikke si at for barna, med unntak at de nok var mer knyttet til meg enn far pga en far som aldri hadde tatt hånd om barna alene før jeg valgte å skille meg. Det var ingen andre merkbare ting som gjorde dette vanskelig før de begynte på skolen. Barnehagen lå utenfor nærområdet og de hadde ingen kjente i "gata" før eller etter skillsmissen. Og behovet var vel heller ikke så stort fordi det meste var knyttet til ting/turer vi gjorde sammen i sosiale lag.

Når de begynte på skolen ble det annerledes, veldig annerledes. Da knyttes relasjoner.........men det ble ingen kontinuitet hverken for dem eller de som de knyttet bånd til.

Når barna gikk i 3 og 4 klasse så klarte skole og ppt og overtale far; eller åpne øynene til far og se barna i situasjonen slik at de kunne bo ett sted og falle til ro. Men fungere for barna gjorde det ikke i det hele tatt mens de gikk på skolen, men det var en lang prosess for far å innse at dette bar galt av sted og at en må sette seg selv til side og gi slipp for at barnas situasjon skal bli bra.

Og det er akkurat som Tara sier: Vi foreldre har en birolle; spiller vi den godt, får vi harmoniske og trygge barn. Tar vi hovedrollen får vi barn som utsletter seg selv for å tilfredsstille sine foreldre - med de følger det får.

Det kostet mine barn mye, den tiden det tok for far og bli "overtalt" - han har nemlig aldri sett essensen i dette. Og holder fortsatt på med advokater ol press for å ha ungene en uke av gangen i ett nå enda fjernere miljø. Det er så viktig og forstå at jeg som mor; jeg betyr ikke mer for barna enn det far gjør. Men min setting; hus, miljø, stabilitet representerer det barna søker. Og der har deres far feilet; flyttet 4 ganger, bor i båt, damer inn og ut. Men igjen; jeg betyr ikke mer for barna, men settingen min representerer den trygghet som barn må ha; miljø, stabilitet, kontinuitet. Skulle så ønske at foreldre tok dette til seg; den ene er ikke verdt mer enn den andre, men det ligger ofte andre kritere til grunn for at barn har det best hos en.

[jomfrua]

Jeg må også legge til:

Barn kan ikke sykle til skolen før i 4. klasse. Barn ønsker kanskje ikke gå alle årene på SFO, det blir ganske kjipt etterhvert. Barn til og med 3. klasse; selv 1 kilometer er langt å gå for å treffe venner og blir valgt bort. Sykling; område utvides litt, men ................ ja, 3 km eller 5 km - det er langt å gidde for å treffe noen som kanskje ikke er hjemme.

Så må jeg legge til at forslagene til Far til 2 var veldig dårlige. Sikkert praktisk for den foreldren som ikke bor i nærmiljøet. Veldig upraktisk for den foreldren som har "barnefri"-uke og ha barnet hjemme hver dag........... ærlig talt, hvem hadde funnet seg i det av den andre foreldren??? Å binde besteforeldre og tanter opp alle hverdager etter skolen............. vel, det er å kreve mye og for dem; mye og gi. Nei, er en foreldre og har ansvaret så får man jammen ta det også, synes jeg. Er det praktisk umulig, så legger man det praktisk til rette.

[Far til 2]

...

Så må jeg legge til at forslagene til Far til 2 var veldig dårlige. Sikkert praktisk for den foreldren som ikke bor i nærmiljøet. Veldig upraktisk for den foreldren som har "barnefri"-uke og ha barnet hjemme hver dag........... ærlig talt, hvem hadde funnet seg i det av den andre foreldren???

...

←

Må bare si at dette fungerte helt fint for min søster og meg frem til vi ble 12-13 år (mine foreldre praktiserte felles omsorg). Det er imidlertid ikke ensbetydende med at det vil fungere for alle, men en forslag som fungerer for noen.

[Gjest Hilde K S]

Våre unger er hos sin far annenhver helg. Det er fordelt slik at de den ene helgen er hos ahm fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Den andre helgen er de der fra torsdag ettermiddag til søndag kveld.

De helgene de skal være der fra torsdag, går de hjem til meg etter skolen og så henter faren dem her.

Jeg har spurt ungene om hva de liker best og det er de helgene de skal være der fra fredag til mandag. De klarer ikke helt å sette fingeren på hva som gjør at de foretrekker helgene på den måten.

Det kan ha en sammenheng med at de føler at de er lenger tid borte fra vennene sine, eller det kan ha med å gjøre at det blir oppstykket når de skal være hos faren, men samtidig skal innom her. Dette blir bare antakelser, da

[Gjest Hilde K S]

Må bare si at dette fungerte helt fint for min søster og meg frem til vi ble 12-13 år (mine foreldre praktiserte felles omsorg). Det er imidlertid ikke ensbetydende med at det vil fungere for alle, men en forslag som fungerer for noen.

←

Hvordan fungerte det etter fylte tolv år?

[Far til 2]

Hvordan fungerte det etter fylte tolv år?

←

Da bodde min søster og jeg i perioder hos hver vår forelder. Men det var fordi vi kranglet så mye .

Fra jeg var 15-16 flyttet jeg litt frem og tilbake (ca 2 km). Etterhvert flyttet min søster for å ta utdannelse, og da flyttet jeg hjem til min far fordi mine venner på denne tiden bodde i nærheten av han. Men hele tiden har vi hatt foreldre som har prioritert oss barna og gitt oss frihet under ansvar til å ta avgjørelser selv. Derfor har jeg også blitt lært opp til at gutter/menn også skal ta ansvar mht barn, og ikke nødvendigvis overlate alt til mor. En viktig lærdom som altfor få gutter får idag (og for få fikk dengang).

Jeg tror at barna selv sier fra om felles omsorg er en løsning de ikke ønsker. Når foreldrene samarbeider vil de (utifra min erfaring) ta hensyn til barnets ønsker. Men om barn blir "påtvunget" en løsning (enten det er ene omsorg eller felles omsorg) tror jeg problemene kan bli større.

[Focus]

Takk for at dere deler erfaringer med meg. Veldig interessant å høre hvordan andre gjør det, og ikke minst om det fungerer!

[Varja]

Jeg tror at det er mer dramatisk for et barn som er vant til å se mamma og pappa halvparten av tiden hver å plutselig bare se mamma i helgene enn å måtte bli kjørt noen kilometer til og fra skolen. Foreldre er da tross alt de aller viktigste personene i barnas liv. Vel er skole og venner viktig, men selvfølgelig kan det ikke måle seg med kontakt med foreldrene! Barnet er bare 5 år, så sånn vil det være i mange år. Jeg må si jeg ble litt skremt av forslaget til Niomi, at du skulle være helge- og ferimamma istedenfor. Tror det ville være veldig mye mer dramatisk for barnet. Du kunne risikere at han tenkte at: Mamma vil heller bo sammen med den nye mannen og hans barn enn å være sammen med meg!

Og til dere som mener at det alltid er best for barnet å bli i nærmiljøet. Det er da ikke alltid slik at det er beste løsningen for barnet å bli boende i det nærmiljøet det bodde den dagen foreldrene ble skilt? Ikke alle nærområder er godt egnet til å vokse opp i. Av og til bør man flytte for å komme til et bedre sted med bedre skole, bedre sosialt miljø, nærmere til familie osv. Folk som ikke er skilt flytter da også fra tid til annen, på grunn av jobb eller på grunn av at man ønsker større plass, bedre miljø eller likende!

[Gjest *Tara*]

Jeg tror at det er mer dramatisk for et barn som er vant til å se mamma og pappa halvparten av tiden hver å plutselig bare se mamma i helgene enn å måtte bli kjørt noen kilometer til og fra skolen. Foreldre er da tross alt de aller viktigste personene i barnas liv. Vel er skole og venner viktig, men selvfølgelig kan det ikke måle seg med kontakt med foreldrene! Barnet er bare 5 år, så sånn vil det være i mange år. Jeg må si jeg ble litt skremt av forslaget til Niomi, at du skulle være helge- og ferimamma istedenfor. Tror det ville være veldig mye mer dramatisk for barnet. Du kunne risikere at han tenkte at: Mamma vil heller bo sammen med den nye mannen og hans barn enn å være sammen med meg!

Og til dere som mener at det alltid er best for barnet å bli i nærmiljøet. Det er da ikke alltid slik at det er beste løsningen for barnet å bli boende i det nærmiljøet det bodde den dagen foreldrene ble skilt? Ikke alle nærområder er godt egnet til å vokse opp i. Av og til bør man flytte for å komme til et bedre sted med bedre skole, bedre sosialt miljø, nærmere til familie osv. Folk som ikke er skilt flytter da også fra tid til annen, på grunn av jobb eller på grunn av at man ønsker større plass, bedre miljø eller likende!

←

Men da flytter jo hele familien .. og barnet bor og går på skole i samme miljø som vennene.

Jeg er selv mor til to store gutter og vet at venner betyr veldig mye - helt naturlig ... Da jeg var ung så betydde vennene mine nesten alt. Familie er viktig - men det er ikke familien man velger å holde seg sammen med til daglig. Å bli holdt utenfor venneflokken er det verste som kan skje et barn - og det er noe man kan risikere hvis en av foreldrene bosetter seg mange kilometer fra skole/venne-området.

Folk må gjøre hva de vil for meg ... men jeg fatter ikke at noen kan ta en slik beslutning på barnas vegne.