Kjære foreldre

[Gjest Bertine]

Hei!

Jeg bare lurer på om du snakket med lærerene til denne jenta om mobbingen?

Syns det er forferdelig at de kan la det fortsette?

[Anglofil]

Dersom du som lærer for en klasse innleder et nært forhold til en av elevene mener jeg det er fullstendig feil og ikke riktig av deg. Jeg vet hvordan det er å gå i klasse hvor klasseforstanderen hadde en "gullunge" ... det er noe som vil oppleves utrolig negativ av de andre elevene i klassen.

En lærer må være såpass profesjonell at han/hun ikke innleder så nære bånd til en av elevene. Jeg er ganske sikker på at dersom du hadde vært en mannlig student så hadde det blitt oppstyr om du innledet nære relasjoner til en av elevene. I klassen til min eldste sønn var det en student som innledet nære relasjoner til en av elevene ... dette ble det et stort vesen utav og vi ble innkalt til ekstraordinært foreldremøte og studenten ble ekskludert fra lærerutdanningen .. heldigvis ...

Det er viktig at du spiller med åpne kort og informerer skolen om din relasjon til denne jenta ..

←

For det første: jeg har ikke klassen lenger og at eleven snakker med meg og får utløp for sine følelser over msn, har bare skjedd etter praksis. Men når jeg i framtiden blir lærer, og en elev ringer hjem til meg, så vil jeg aldri avvise eleven, uansett hvem det er.

For det andre: det handler ikke om favorisering. Det er var ikke slik at jeg kun brydde meg om denne elev. Tvert i mot, jeg fulgte opp flere elever og uttrykte stor beskymring for flere av dem. Og i klasserommet behandlet jeg alle like strengt. Praksislærer og medstudenter fulgte med falkeøyne, og ingen hadde noe å utsette på måten jeg oppførte overfor denne eleven eller andre. Profesjonalitet er kjempeviktig og regel nummer 1 for meg. Men det betyr ikke at man ikke kan vise medmenneskelighet og ta eleven til side og prøve å hjelpe den. Jeg ville gjort det om det så hadde vært en mobber som trengte det.

For det tredje: for meg er alle elever spesielle. Jeg vil alltid bry meg om mine elever og ingen elever får spesialbehandling.

For det fjerde; alle elever har rett til oppfølging, men i hvilken grad de trenger det, er også veldig individuelt. At jeg bryr meg om denne eleven, er ingen motsetning til at jeg bryr meg om de andre. Tvert i mot, det skjerper også min omsorg for alle.

For det femte; jeg har ikke utviklet noen videre nære bånd med eleven. Eleven får lov til å snakke med meg om sine problemer, men ingenting mer. Det er ikke slik at jeg møter eleven på fritiden eller går på kino med eleven.

Så er spørsmålet, hva skal jeg i såfall gjøre? Jeg er veldig åpen for debatt, men det finnes manglende løsninger på problemet - noe jeg synes er helt forferdelig! Eleven blir mobbet, men skolen får ikke tatt seg av det grunnet manglene ressurser og kunnskap. I mellomtiden, mens man prøver å finne ut hva man skal gjøre, sitter eleven der og har mer og mer vondt. Jeg gir gjerne fra meg "oppgaven", hvis du vil kalle dét det, til en annen, helst en annen instans, slik det burde være. Men denne instansen finnes ikke! Å avvise henne blir dermed helt og holdent galt for meg. Tro meg; dette er et massivt etisk og moralsk dilemma og skulle gjerne sett at det ikke var slik.

Og i motsetning til denne andre studenten, så er det ikke slik at jeg har oppsøkt elevene. Men denne eleven kom i utgangspunktet til meg og ba om hjelp.

Mannlig student eller ikke - rollen som lærer er viktig å passe hele tiden, uansett kjønn. Det er nettopp derfor jeg tar dette opp - fordi jeg synes dette ikke er noen lett situasjon - absolutt ikke. Den er meget vanskelig og tung som sådan fordi min posisjon som voksenperson og lærer medfører en del plikter, som f. eks hva som er til beste for eleven, som også er en del av loven. En lærer kan faktisk bli straffeforfulgt hvis han/hun ikke tar tak i slike problemer. Uansett, det er ikke derfor i seg selv jeg gjør det, men fordi jeg bryr meg som en medmenneske og ser at det går utover hennes helse og skolegang.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[Anglofil]

Hei!

Jeg bare lurer på om du snakket med lærerene til denne jenta om mobbingen?

Syns det er forferdelig at de kan la det fortsette?

←

Jeg personlig har ikke fått snakket med foreldrene om selve mobbingen, men vet at det har vært oppe mange ganger før. Har inntrykk av at foreldrene synes det er fælt, men føler seg ganske maktesløse og ikke helt vet hva de skal gjøre.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[eeeh...]

  Blir jeg lærer kommer jeg til å skille mellom lærerrollen og min personlige rolle, men det er litt vanskeligere nå som jeg er ute av praksis.

Mvh Yvonne

←

hvordan vet du at du kommer til å skille mellom rollene når du er ferdig utdannet og forhåpentligvis jobber som lærer?

ser igrunnen ingen forskjell på rollene dine når du er i praksis og når du seinere jobber som lærer.

ellers er det fint at du bryr deg om elevene dine, men jeg stusset litt på graden av hvor mye du som privatperson bryr deg. dette er en sak for skolen og hjemmet til den stakkars jenta.

[Anglofil]

hvordan vet du at du kommer til å skille mellom rollene når du er ferdig utdannet og forhåpentligvis jobber som lærer?

ser igrunnen ingen forskjell på rollene dine når du er i praksis og når du seinere jobber som lærer.

ellers er det fint at du bryr deg om elevene dine, men jeg stusset litt på graden av hvor mye du som privatperson bryr deg. dette er en sak for skolen og hjemmet til den stakkars jenta.

←

Selvsagt er det ingen forskjell å være i praksis eller å være lærer. Og jeg tror jeg også vet at jeg kan skille rollene mellom privatperson og lærerrolle fordi jeg er såpass var på det. Ellers ville jeg aldri ha tatt det opp. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste læreren som har opplevd en lignende situasjon. For slike situasjoner er svært vanskelige. Man står mellom kravet for å sørge for elevenes ve og vel, samtidig som man ikke skal bli for personlig. Men det mener jeg heller ikke at jeg er. For jeg har bare gitt råd som jeg tror kan virke til hennes beste, i samråd med hennes lærer vel og merke (ikke bare meg) og med samtykke fra foreldrene. Jeg ønsker ikke å gjøre noe overilt og kunne aldri drømme om å misbruke min rolle. Derfor er jeg også beskymret i den rollen jeg har.

Og ja, det er helt klart en sak mellom skolen og foreldrene. Det burde og må være det. Problemet er jo her at det ikke finnes noen instanser som tar seg av saken. Ei er det noen tiltak som settes i gang. Jeg bryr meg ja som privatperson, men det betyr ikke at jeg går over streken som lærer. Noe av problemet i dag er kanskje det at læreren har gått mer over til å bli omsorgspersoner - og linjen mellom privatperson og lærerrolle har blitt visket mer og mer ut. Men når jentas helse og skolegang får lide kan jeg ikke bare avfeie det. Det har jeg faktisk heller ikke lov til. Mine råd til eleven, som har kommet fra meg, har faktisk vært av profesjonell karakter, det være seg at hun må snakke med sine lærere en gang til osv. Noe hun har lovet meg å gjøre. For jeg kan ikke si at dette er en oppgave jeg oppsøker, men når man får slikt i fanget, er man nødt til å gjøre noe.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[eeeh...]

jeg tviler hverken på dine intensjoner i denne saken, eller på at dette ikke var en situasjon du oppsøkte. måtte bare stille deg spørsmålet om du klarte å skille på rollene ved en senere anledning.

mobbing er ikke enkelt, og man føler seg ganske rådvill når man har med mobbing å gjøre.

[Anglofil]

jeg tviler hverken på dine intensjoner i denne saken, eller på at dette ikke var en situasjon du oppsøkte. måtte bare stille deg spørsmålet om du klarte å skille på rollene ved en senere anledning.

mobbing er ikke enkelt, og man føler seg ganske rådvill når man har med mobbing å gjøre.

←

Ja, og det er veldig viktig at du spør, det er vi alle tjent med tror jeg. Jeg tror heller ikke at jeg sitter med noen fasit, men jeg skal innrømme at jeg er ganske fortvilt . For jeg ønsker jo denne jenta alt godt, men samtidig ønsker jeg ikke blande roller. Derfor skjønner jeg f. eks *Tara* som er veldig skeptisk, for det er egentlig ikke ønsket situasjon. Helst skulle jeg sett at mobbing ikke fantes, men det ville igjen bare være å lure seg selv - og det tjener ihvertfall ingen. Sammenblanding av roller er faktisk et svært viktig tema under utdanningen, fordi en lærer i dag, og skolen som sådan, har fått mange viktige oppgaver og skal se til elevene mange timer hver dag. At jeg nå da får opp en diskusjon om dette tror jeg ikke er galt i seg selv, men kaster lys på en del viktige problemstillinger som alle er relevante. Det bare beviser kompleksiteten i sakens kjerne. Og selv om jeg kjenner meg godt igjen i eleven og forstår elevens problemer, betyr ikke at "mister min rolle", men jeg tror det kan hjelpe elvene som opplever dette. Må bare understreke at jeg har tatt opp mine beskymringer med lærerne.

Mvh Yvonne

Endret 2. april 2007 av yvonne

[Gjest beekeeper]

Dersom du som lærer for en klasse innleder et nært forhold til en av elevene mener jeg det er fullstendig feil og ikke riktig av deg. Jeg vet hvordan det er å gå i klasse hvor klasseforstanderen hadde en "gullunge" ... det er noe som vil oppleves utrolig negativ av de andre elevene i klassen.

←

Jeg ble mobbet, og ble også "gullungen" til ene læreren. Det gjorde ikke akkurat mobbingen bedre

Men dette er noe annet. Det som skjedde med meg var på en måte skolerelatert, altså forskjellsbehandlingen skjedde i timen og i undervisningen. Yvonne skal ikke ha praksis der lenger, og hun er der som en støtte for eleven. Jeg synes det er to forskjellige ting.

[Gjest *Tara*]

Selvfølgelig - er det noe folk hater så er det forskjellsbehandling ... Og at en lærer finner seg en gullunge er noe av det dummeste læreren kan gjøre.

Jeg vet jo at dette kun var en praksisperiode ... Men hva er en praksisperiode?

Jo - det er en periode hvor man skal omsette teori i praksis - hvor man skal anvende hva man har lært. Og da skal man vel ikke gjøre noe man ikke ville gjort som lærer ute i det virkelige liv?

All ære for at folk fanger opp mobbing ... noe det faktisk er veldig fokus på de fleste steder. Og ihvertfall alle de skolene sønnene mine har gått på.

Men en profesjonell (og dyktig lærer) fanger dette opp - og går videre med det til de rette instanser. Han eller hun bør ikke prøve å ordne opp på egen hånd .. til det er mobbing altfor alvorlig. Og en mobbesak at alltid flere sider - og alle må få sjansen til å bli hørt før man gjør sine konklusjoner. Det er ofte en grunn til at en person blir holdt utenfor, det kan ha noe med denne personens oppførsel å gjøre .. Hjelper det da å beskytte vedkommende?

Bare noen tanker jeg gjør meg .. for jeg liker ikke at folk tar raske slutninger i komplekse saker. Og jeg mener enda at en lærer ikke bør inngå sterke relasjoner til enkelt-elever ... det blir alldeles feil og uprofesjonelt.

[Gjest beekeeper]

Selvfølgelig - er det noe folk hater så er det forskjellsbehandling ... Og at en lærer finner seg en gullunge er noe av det dummeste læreren kan gjøre.

←

Men hva er din definisjon på en gullunge?

Jeg synes det er to forskjellige ting, å skryte opp en elev foran andre, å tydelig vise at han liker den bedre enn de andre og å være like streng mot alle i timene, men utenfor skoletid gi støtte og ta til seg et mobbeoffer?

Denne sitasjonen er veldig vanskelig, men jeg frykter at hvis flere lærere hadde tenkt som deg så hadde ivertfall ikke elever som er utsatt for mobbing fått noe hjelp.

Ressursene er ikke der, lite kan gjøres (ifølge lærere) - så en voksenperson som støtte og oppmuntring, tidligere lærer eller ikke, det tror jeg er det beste et sånt barn kan få akkurat da. Jeg skulle ivertfall ønske at jeg hadde hatt det.

[Gjest *Tara*]

En lærer som har mistanke om at det foregår mobbing må ta dette videre med en gang. Gå til rektor - det er rektor som har det overordnede ansvaret og som faktisk er pliktig til å følge opp alvorlige saker. Alle skoler har dessuten en sosial-lærer og helsesøster ... det er disse som sammen må ta dette ansvaret .. Ikke en lærer som tross alt har like stort ansvar for alle elevene .. Jeg nekter å tro at hun har snakket med både rektor, sosiallærer og helsesøster og at ingen bryr seg?

[Anglofil]

Selvfølgelig - er det noe folk hater så er det forskjellsbehandling ... Og at en lærer finner seg en gullunge er noe av det dummeste læreren kan gjøre.

Jeg vet jo at dette kun var en praksisperiode ... Men hva er en praksisperiode?

Jo - det er en periode hvor man skal omsette teori i praksis - hvor man skal anvende hva man har lært. Og da skal man vel ikke gjøre noe man ikke ville gjort som lærer ute i det virkelige liv?

All ære for at folk fanger opp mobbing ... noe det faktisk er veldig fokus på de fleste steder. Og ihvertfall alle de skolene sønnene mine har gått på.

Men en profesjonell (og dyktig lærer) fanger dette opp - og går videre med det til de rette instanser. Han eller hun bør ikke prøve å ordne opp på egen hånd .. til det er mobbing altfor alvorlig. Og en mobbesak at alltid flere sider - og alle må få sjansen til å bli hørt før man gjør sine konklusjoner. Det er ofte en grunn til at en person blir holdt utenfor, det kan ha noe med denne personens oppførsel å gjøre .. Hjelper det da å beskytte vedkommende?

Bare noen tanker jeg gjør meg .. for jeg liker ikke at folk tar raske slutninger i komplekse saker. Og jeg mener enda at en lærer ikke bør inngå sterke relasjoner til enkelt-elever ... det blir alldeles feil og uprofesjonelt.

←

Det er jeg helt enig med deg i Tara. Hvis du har lest hva jeg har skrevet gjennom tråde, så har jeg faktisk gått til alle de instanser jeg har funnet. Problemet er at det ikke er noe som kan eller blir gjort. Og jeg prøver ikke fikse opp på egen hånd. Tvert i mot. I samråd med skole har jeg gitt råd. Altså, av kun profesjonell karakter. Men dessverre så er det slik at jeg ikke kan avvise jenta. Hun har ingen andre, hva mener du at jeg skal gjøre? Det er ikke slik at vi har noe personlig forhold som sådan. Hun har kun snakket om sin mobbing, ikke noe annet enn det. Ei er det slik at jeg snakker ofte med henne, og det er alltid hun som tar kontakt. Jeg har bare gitt henne de rådene som jeg har gitt henne før, sammen med skolen. Det samme gjelder f. eks karaten/kampsport, som jeg og hennes lærer kom på sammen. Jeg fikk da klarsignal til å gi henne råd om ulike klubber, fordi jeg kan noe om det.

Dette handler heller ikke om beskyttelse av denne eleven. For jeg vet meget godt det er flere sider. Og som den profesjonelle læreren jeg er, så har jeg selvsagt sett at mobbingen har to sider. Det har jeg også skrevet om tidligere i tråden. Mine råd, som har kommet i samråd med skolen, har kun vært for å få denne jenta på egne ben, hvor da kamsport kom inn i bildet. For meg bygde det opp mitt selvbilde, noe jeg tror kan være godt for denne eleven. Og hun virker veldig ivrig på det.

Vi kan jo snu det hele på hodet. Hva om jeg ikke hadde trodd denne jenta? Avvist henne tvert? Ville du ha likt det bedre?

Mvh Yvonne

Endret 3. april 2007 av yvonne

[Anglofil]

En lærer som har mistanke om at det foregår mobbing må ta dette videre med en gang. Gå til rektor - det er rektor som har det overordnede ansvaret og som faktisk er pliktig til å følge opp alvorlige saker. Alle skoler har dessuten en sosial-lærer og helsesøster ... det er disse som sammen må ta dette ansvaret .. Ikke en lærer som tross alt har like stort ansvar for alle elevene .. Jeg nekter å tro at hun har snakket med både rektor, sosiallærer og helsesøster og at ingen bryr seg?

←

Dette er allerede gjort.

Mvh Yvonne

[Far til 2]

Jeg synes det er flott at ALLE voksne, enten det er lærere eller andre, involverer seg når de ser at barn trenger støtte. Er det noe barn som dette trenger, så er det støtte som gir selvtillit til å reise seg.

Jeg tror ikke jeg ble mobbet noe særlig mer enn ande på skolen, men kjenner andre som har hatt problemer med dette langt opp i voksen alder.

Jeg har bl.a. en sønn som fra første dag på skolen var utsatt for mobbing. Flere ganger, når jeg kom for å hente han på SFO hadde han meker etter å ha fått juling av andre, gjerne fordi han ikke var så kraftig at han kunne ta igjen. Lærerene visste ikke hva de skulle gjøre (de bekreftet stadig det som skjedde), og min sønn valgte å ikke ta igjen ettersom han var redd for å få mere juling. Nå har han snart gått 6 år på kampsport (og blitt mildt sagt VELDIG dyktig), men han sloss ALDRI (fordi han er redd de andre skal få vondt hvis han tar igjen ). På skoleveien blir han fra tid til annen stoppet av noen som forsøker å skremme han. Men så lenge han går på barne trinnet vet han at svært få kan skade han slik han ble de første årene, og når han er hjemme ler han av historiene han kan fortelle. Han har med andre ord fått selvtillit, men vet å ikke misbruke sin kunnskap.

Stadig flere jenter begynner i samme klubb som han. Og de har et veldig godt miljø. Nå som vi vet at jenter utsetter andre for samme mengde ? vold som gutter gjør, vil jeg anbefalle dette på det sterkeste.

Også psykisk mobbing vil en kunne overse.

Når det gjelder trådstarters spørsmål "om hun bryr seg for mye" vil jeg si at om hun føler hun har krefter bør hun fortsette å bry seg. Ulempen er at slike personer (som trådstarter), ofte er mennesker som lar følelsene styre sitt engasjement. Og som hun selv sier kan en da bli fort utbrennt som lærer. Det samme gjelder andre som har mye kontakt med barn eller voksne som trenger hjelp og støtte. Derfor er det viktig at vi som foreldre involverer oss mer der vi ser eksempler på klare overtramp, isteden for å gå forbi og la barna fortsette mobbingen så snart de tror vi er utenfor hørsel eller synsvidde. For jeg er overbevist om at mange barn sliter tungt pga de problemene de opplever på skolen eller på skoleveien.

[Anglofil]

Meget viktig poeng du tar opp der Far til 2. For det er nettopp det, det handler om å bry seg. Ikke favorisering overfor elever, men rett og slett å bry seg. Veldig glad for at du trekker foreldre inn i dette, for dette er meget viktig. At foreldre og lærere kan arbeide sammen om noe slikt, er jo det aller beste. Ikke bare for å støtte opp under den som blir mobbet, men også gi hjelp til den som mobber hvis det trengs. For ofte er slike saker komplekse - det burde jo jeg vite, jeg ble selv mobbet gjennom hele barneskolen. Nå skal det sies at jeg tror ikke det handler om fysisk mobbing som sådan, mer psykisk - det samme som jeg ble utsatt for. Og jeg er veldig glad for at det går bra for din sønn, det er alltid godt å høre. Det jeg lærte på kampsporten, dvs. karaten for min del, var det å respektere seg selv og andre, bli kjent med sine egne evner, og være glad i dem. Og jeg tror det er akkurat hva denne jenta trenger. Så da jeg fortalte hennes lærer om det, ble lærer veldig begeistret. Kanskje hjelper det litt, kanskje mye, kanskje ingenting, men det er ihvertfall noe.

Mvh Yvonne

[Gjest *Tara*]

Jeg synes ikke det er riktig at en lærer skal involevere seg så mye privat med enkelt-elever.

Du sier selv at du opptrer profesjonelt og ikke annerledes enn du ville gjort som lærer. Ville du virkelig oppgitt msn-adressen din til en av elevene og hatt privat kommunikasjon med denne eleven utenom skoletid? Jeg synes det er fullstendig misforståelse av en lærers jobb - det er veldig uprofesjonelt.

Og har du virkelig meldt fra til rektor, sosial-lærer og helsesøster om dine observasjoner? Og ingen av de tar affære til tross for alvorlig mobbing? Da hadde jeg rett og slett gått videre med det - det finnes instanser over skolen og det burde du vite som lærerstudent. Dere har helt sikkert lært gangen i slike saker ...

Det er ikke bare snakk om å foreslå kampsport som et middel for å øke selvtilliten til jenta ... Du sier at du skal ta henne med på et parti du selv trener ... Er det virkelig noe du vil gjøre når du kommer ut som lærer i den virkelige verden - og hvor du sitter med hovedansvar for en hel skoleklasse?

Vil du da fremdeles dele ut msn-adressen til enkelt-elever du får spesielle følelser for? Jeg synes det blir litt feil når du blander inn dine egne erfaringer som mobbeobjekt ... det kan lett bli uhyre subjektivt og det er virkelig farlig i slike tilfeller.

Og det å være en rettferdig og god lærer for HELE klassen er en stor jobb ... faktisk så stor at veldig mange lærere ikke makter oppgaven.

[Far til 2]

Hvis trådstarter ikke lenger er lærer for denne personen kan jeg ikke se at hun gjør noe galt ettersom det ikke gir noen forskjellsbehandling i forhold til de andre i klassen. Om jeg, som nabo, finner det riktig å ivareta et av nabobarna mer enn de andre, synes jeg heller ikke det er noe galt. Selv om jeg skulle være lærer i yrkeslivet.

Jeg mener ALLE voksne må gjøre sitt for å unngå at noen blir mobbet, uten begrensning av sitt yrke. Vi kan ikke praktsere en løsning der en kokk ikke kan være med ett barn (kansje naboens barn) å grille pølser fordi han er kokk. En snekker kan ikke nektes å hjelpe et barn å lage "hytte" fordi han er snekker. Og en lærer kan ikke nektes å være delaktig i at et barn får mer selvtillit fordi hun er lærer.

Vi må med andre ord ikke strekke vårt moralske ansvar ovenfor kommune/andre barn for langt. Vi har alle hørt om leger som ikke har anmeldt vold mot barn pga taushetsplkten. Dette er et problem som nå er på vei til å bli løst. innføre en tilsvarende begrensning ovenfor mennesker som har valgt læreryrket blir helt feil slik jeg ser det. Vi er på vei inn et stadig kaldere samfunn, sammenliknet med generasjonene før oss. Om vi skal komme bort fra dette må ALLE involvere seg og ikke bare "melde fra" for deretter å glemme barnet og problemet forøvrig.

[Gjest *Tara*]

Nå var det Yvonne selv som sa at hun ikke gjør noenting annerledes i praksisperioden enn hun ville gjort som lærer for klassen.

Så du synes det er helt ok om ditt barns lærer har utvekslet msn-adresse med en av elevene i klassen og har private samtaler med denne på ettermiddagen? Ville du synes det er ok at denne læreren tar initiativ overfor et av barna i klassen til å delta på denne lærerens eget karate-parti?

Jeg vet hvor mye sønnene mine har frustrert seg på kvinnelige lærere som bruker mest av sin energi på enkelte jenter i klassen og hovrdan dette har ødelagt for resten av klassen. Å tro at ingen andre oppfatter slikt er utrolig naivt og veldig uprofesjonelt av en som skal være lærer. Være lærer for en hel klasse og ikke bare enkelt-elever som h*n legger sin elsk på.

Læreren plikter seg til å melde fra om mobbing og overlate det videre arbeidet med mobbing til skolens ledelse/helsepersonell - og selvsagt jobbe med mobbe-prblematikken med hele klassen .. Men det må være på et profesjonelt nivå. Man må ikke la følelsene løpe avsted bare fordi man har vært i samme situasjonen selv .. Hun sier jo selv at samtalene med jenta er til Yvonne`s egen hjelp for bearbeiding av egne opplevelser... Sånn bør det ikke være.

[Donpedro]

Du har gode intensjoner, men jeg er litt skeptisk.

For du vil møte flere slike elever. Du sier du ikke kan la være å gjøre noe, hun har ingen andre osv. Desverre er ikke slike barn enestående.

Og som lærer, hvordan vil du da reagere?

Kjenner selv en sosionom som tok sine klienters miserable liv så personlig at hun ble sykmeldt for svært lang tid, siden hun ikke klarte å hjelpe alle.

[mumrik]

Hei

Jeg skulle ønske du var mitt barns lærer. Alt for mange lærere "ser ikke" mobbingen. Jeg ble selv mobbet, ingen lærere foretok seg noe. Men heldigvis hadde jeg venner, da. Stakkers den jenta, men så heldig hun er som har møtt deg! Kan hende blir du hennes reddende engel!

Jeg synes du har gjort alt etter boka, særlig nå du ha nær kontakt med jentas foreldre.

Flott gjort!