Jeg har mistet meg selv! :(

[Gjest Ikke innlogget]

Jeg har det så forferdelig dårlig for tiden..

Jeg har egentlig hatt det dårlig i flere måneder. Jeg har kommet meg inn i en depresjon som jeg ikke klarer å komme meg ut av, og nå blir den bare verre og verre!

Jeg har ikke vært på skolen på flere måneder, de eneste gangene jeg kommer meg ut av huset er når jeg skal på jobb og på butikken.

Denne uka var jeg hos psykolog, men jeg synes ikke at jeg fikk noe ut av det i det hele tatt Det er ganske rart, fordi for et par år siden så gikk jeg i terapi i to år, og da hadde jeg kjempemye nytte av det.. Men denne gangen fikk jeg absolutt ingenting ut av det, og det tror jeg psykologen merket også..

Hva er galt med meg? Hva skal jeg gjøre???

Jeg har en fin jobb og gjør det bra på skolen (når jeg først er der), har en nydelig kjæreste som jeg lar alt gå utover Og etter en lang stund uten noen venner, så har jeg endelig blitt kjent med en del kjempefine mennesker..

Men likevel så klarer jeg ikke å se noe fint i det?

Jeg gråter og gråter uten grunn, og jeg er lei meg stort sett hele tiden! Har mye angst, klarer ikke å ta bussen eller å være på lesesalen der det er mye folk..

Jeg føler at jeg har mistet den fine jenta med sprudlehumør som jeg har hatt, den jenta som var så positiv og så glad i alt det fine i livet hennes..

Nå er jeg bare nede.. Uten grunn

Er det noen som har vært/er i samme situasjon?

Hva gjør dere?

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre nå etter at det ikke funket å gå i terapi!!!

[Gjest Parietalis]

Hei, jeg føler med deg.

Er i samme båt som deg. Dette nyåret har vært noe av det verste som har skjedd meg. Har mistet livsgleden og føler meg aldeles ikke verd noen ting. Jeg er også blitt "borte" Det har nok brygget lenge og først nå som det er kommet til overflaten så innser jeg at jeg må lære å like meg selv igjen. Føle jeg er topp og elskverdig, og like det jeg ser i speilet hver morgen og stolt.

Mye har skjedd det siste året, flyttet til utlandet for å studere, nye venner hvor noen har snudd meg ryggen, og kjærlighetsproblemer, mindre kontakt med de der hjemme og gamle venner har ikke gjort det enklere for meg. Eldre (ubetydelige i andres øyne) opplevelser har hemmet meg i å leve fullt ut.

Jeg har prøvd å snakke med venner og familie, men de skjønner meg ikke. Kan ikke bebreide de, og nå tenker jeg å søke profesjonell hjelp. Skal først snakke med fastlegen. Jeg er så langt nede og vil opp på bena igjen at det jeg tidligere så på som stigmatiserende nemlig psykoterapi og sånt er eneste utvei. Føler dette problemet er langt over min evne til å løses på egenhånd, og jeg trenger hjelp.

Dette er helt nytt for meg, håper noen har noen gode råd

[CherryBlossom]

Men, du... Du sier at du har hatt en psykologtime denne "runden". Hvis du husker tilbake, følte du at du fikk noe ut av den første timen da? Det tar jo gjerne litt tid, og i hvert fall ett par ganger for å vende seg til en uvant situasjon.

Jeg synes du skal fortsette å gå til psykolog, kanskje bytte hvis du føler at det kan hjelpe. Går du på antideppresive medisiner? Det kan jo være at depresjonen delvis skyldes en kjemisk ubalanse, og at det kan hjelpe, selv om det kanskje ikke er å anbefale som første utvei...

Får ønske deg god bedring, det er veldig mange som har det som deg, selv om jeg vet det er en mager trøst...

[CherryBlossom]

Til deg som svarte først i denne tråden.. Det høres kanskje banalt ut, men det finnes enkle grep man kan ta for å lindre symptomene man føler når man er langt nede... Du er sikkert kjent med det allerede, men jeg nevner det uansett:

Dagslys er alfa og omega, benytt deg av solen nå som det er så fint vær! Tving deg selv ut...

Mosjon like så... når man trener utskiller kroppen et naturlig "lykkevirkende" stoff... (Vil du ikke gå på et senter, løp deg en tur, eller legg ut på en lang og god spasertur i dagslys, så slår du to fluer i en smekk).

Forsøk i størst mulig grad å hold en døgnrytme slik at du ikke bare er våken om natten, selv om dette kan være vanskelig, hvis man ikke absolutt må...

Spis sundt og balansert, forsøk å unngå mat som gjør deg tung i kroppen, og gir deg naturlige nedturer.

Når man er langt nede høres disse rådene ut som svada, og de fjerner selvfølgelig ikke de underliggende problemene, men de hjelper med å stabilisere humøret! Og

man trenger all hjelp man kan få når man er deprimert.

Hvis du gjenomfører disse relativt enkle grepene, tror jeg, jeg tør love deg at du vil føle deg bitte litte granne bedre, og bedre rustet til å gripe fatt i problemene du opplever!

Når det gjelder det du sier om terapi, så driver ikke alle kliniske psykologer med psykoterapi! (Som er en særegen gren i psykologien) Litt veiledning er etter mitt skjønn av det gode, men det er ikke alltid nødvendig med så mange timene, det varierer veldig..

Må understreke at tingene jeg har nevt her er subjektive, basert på min egen erfaring, andre kan oppleve dette anderledes...

God bedring, til deg også - det ordner seg dette skal du se!

[Gjest TS]

Hei, jeg føler med deg. 

Er i samme båt som deg. Dette nyåret har vært noe av det verste som har skjedd meg. Har mistet livsgleden og føler meg aldeles ikke verd noen ting. Jeg er også blitt "borte" Det har nok brygget lenge og først nå som det er kommet til overflaten så innser jeg at jeg må lære å like meg selv igjen. Føle jeg er topp og elskverdig, og like det jeg ser i speilet hver morgen og stolt.

←

Synes så synd på deg, føler mye av det samme. Bra at du får hjelp, bare jobb med deg selv i terapien så går det sikkert bra med deg. Har skjedd mye på vennefronten til meg de siste årene også, det er veldig sårt..

Men, du... Du sier at du har hatt en psykologtime denne "runden". Hvis du husker tilbake, følte du at du fikk noe ut av den første timen da? Det tar jo gjerne litt tid, og i hvert fall ett par ganger for å vende seg til en uvant situasjon.

Jeg synes du skal fortsette å gå til psykolog, kanskje bytte hvis du føler at det kan hjelpe. Går du på antideppresive medisiner? Det kan jo være at depresjonen delvis skyldes en kjemisk ubalanse, og at det kan hjelpe, selv om det kanskje ikke er å anbefale som første utvei...

Får ønske deg god bedring, det er veldig mange som har det som deg, selv om jeg vet det er en mager trøst...

←

Tusen takk for klem!!

Du har nok rett i det, jeg bør ta en time til å se hvordan det går. Men etter forrige time så ble jeg så lei meg, fordi jeg følte meg helt nyttesløs

Har som sagt gått til flere psykologer og leger, og har på en måte "erfaring" (teit å si det, men..) Har gått på medisiner før, men det var ikke noe for meg.. Ble veldig syk av medisinene. Men jeg har ofte tenkt på at noe er i ubalanse, fordi jeg er ofte så ustabil uten grunn og gråter mye uten grunn.. Overreagerer på de minste ting gjør jeg også.. Alt går inn på meg eller gjør meg sinna for tiden!!

Til deg som svarte først i denne tråden.. Det høres kanskje banalt ut, men det finnes enkle grep man kan ta for å lindre symptomene man føler når man er langt nede... Du er sikkert kjent med det allerede, men jeg nevner det uansett:

Dagslys er alfa og omega, benytt deg av solen nå som det er så fint vær! Tving deg selv ut...

Mosjon like så... når man trener utskiller kroppen et naturlig "lykkevirkende" stoff... (Vil du ikke gå på et senter, løp deg en tur, eller legg ut på en lang og god spasertur i dagslys, så slår du to fluer i en smekk).

Forsøk i størst mulig grad å hold en døgnrytme slik at du ikke bare er våken om natten, selv om dette kan være vanskelig, hvis man ikke absolutt må...

Spis sundt og balansert, forsøk å unngå mat som gjør deg tung i kroppen, og gir deg naturlige nedturer.

Når man er langt nede høres disse rådene ut som svada, og de fjerner selvfølgelig ikke de underliggende problemene, men de hjelper med å stabilisere humøret! Og

man trenger all hjelp man kan få når man er deprimert.

Hvis du gjenomfører disse relativt enkle grepene, tror jeg, jeg tør love deg at du vil føle deg bitte litte granne bedre, og bedre rustet til å gripe fatt i problemene du opplever!

Når det gjelder det du sier om terapi, så driver ikke alle kliniske psykologer med psykoterapi! (Som er en særegen gren i psykologien) Litt veiledning er etter mitt skjønn av det gode, men det er ikke alltid nødvendig med så mange timene, det varierer veldig..

Må understreke at tingene jeg har nevt her er subjektive, basert på min egen erfaring, andre kan oppleve dette anderledes...

God bedring, til deg også - det ordner seg dette skal du se!

←

Jeg vet dette, det er så viktig å få rutiner og slikt.. Maten er i boks, etter en periode med sykdom har jeg snudd kostholdet opp ned og spiser kjempesunt, trener, spiser ikke godteri eller junk food. Men det med rutinene er ikke så greit! Eneste gangene jeg klarer det er når jeg skal på jobb.. Kanskje fordi det er trygt og jeg vet hva jeg har der.. Men jeg klarer ikke å gå på skolen, jeg får sånn angst da. Og mange ganger bestemmer jeg meg for å dra dit eller gjøre det, men til slutt klarer jeg ikke å komme meg dit

Jeg klarer ikke å ta bussen, og jeg klarer ikke å dra på kjøpesenter.. Noen ganger går jeg meg tur, men iblant klarer jeg ikke det eller selv om jeg går tur der det ikke er så mange! Du sier at hvis man er langt nede så hjelper det ikke så mye med disse tingene, og det vet jeg fordi jeg har vært det.. Men jeg er ikke så langt nede nå, heldigvis. Men jeg sliter..

Jeg bare føler meg så lei meg og borte.. Så følelsesløs men fremdeles stappfull av forvirrende følelser som raser gjennom kroppen! Jeg er veldig sint, tror jeg.. Sint og bitter for at ting ikke har gått så bra for meg her i livet. Og det er kanskje det som gjør meg så trist. Men selv om jeg ikke har det dårlig lenger og dårlige ting ikke skjer med meg, så klarer jeg ikke å se det positive i det egentlig...

Men jeg skal se an terapien og ta tiden til hjelp. Prøve å pleie meg selv. Takk for alle klemmene...

[Gjest StoreSky]

Off kjære vene...ble litt lei meg når jeg leste dette!

Men det ER lys i enden av tunnelen! Selv om det akkurat er mange mil igjen av tunnelen, så ER lyset der!!

Fortsett og gå til psykologen du, kanskje du bør snakke med fastlegen din om anti-depressiva? Be om en dobbelt-time slik at lege vet du trenger litt tid. Det kan hjelpe det til å løfte deg såpass at du i det hele tatt orker å bli frisk! For det blir du!

ps. for et år siden var jeg der du er! Og nå er jeg frisk, går på minimumsdose av anti-depressiva, er glad og fornøyd og har lært masse om meg selv og om mine forsvarsverk! Derfor VET jeg at man blir frisk -det bare føles ikke slik...

[Gjest StoreSky]

skriv dagbok! jeg har gjort det flere ganger her inne. Så når jeg har lagt en periode bak meg, har jeg slettet den og opprettet ny! På den måte har jeg fått skrevet ned mye frustrasjoner, tristhet, og klarer å se mer nøkternt på alle tanker og diller som dukker opp.

[Gjest TS]

Som sagt, medisinene gjorde meg veldig syk før, så det tør jeg virkelig ikke å prøve igjen! Jeg er alt for skeptisk til det..

Kanskje jeg kan starte opp dagebok, det må isåfall bli med en anonym profil.

Tusen takk for støtte

[Gjest Blondie65]

Hei!

Jeg vil også anbefale deg å skrive dagbok. Om ikke på nettet - så en bok og en penn som du skriver av deg en del av de vonde følelsene.

En annen ting: Hvordan belønner du deg selv når du oppnår et mål? Depresjon handler veldig ofte om å fokusere på det negative, og det er jo forståelig når livet sparker beina under en. Men blir det bedre av at man ser svart på det? Hvis du mestrer noe, tar du deg tid til å klappe deg selv ordentlig på skulderen og skryte av deg selv? Disse tingene kan virke banale, men det er rart at det skal være det når vi er så utrolig flinke til å skjelle oss selv ut når vi gjør noe vi ikke er fornøyd med.

En annen ting: Når du får dine "gråtetokter" - stopper du da deg selv og gjør noe annet eller gråter du til det går over? Når vi er deprimert er det fordi vi er inne i en vond sirkel og for å komme ut av den må vi bryte den. Det er det bare du som kan gjøre selv - men en terapeut kan hjelpe deg til å se det. Det de ofte gjør er å spørre hvorfor føler du slik, hva fikk deg inn i denne tankebanen - men av og til kan det være lurt å hoppe over hvorfor og hva og rett og slett si "NEI". Prøv å bryte mønsteret ved å gå deg en tur. Det var en som anbefalte lang tur - hopp over det. Gå 5 minutter hvis det er det du har energi til. Sett deg som mål at hver gang du kommer inn i det feile mønsteret så skal du bryte det ved å gjøre noe helt annet i fem minutter. Stiller du for høye krav blir du sittende i godstolen med Kleenex'en.

Jeg er forøvrig helt enig i at det å komme seg ut i solen og opp om morgenen er avgjørende. Kanskje det bør være første mål.

Jeg forstår også hvorfor du er skuffet over psykologen: Mest sannsynlig har du satt din lit til at terapi skulle gjøre mirakler - men dessverre, ingenting skjedde. Jo du ble enda mer deprimert fordi du følte at nå er ALT håp ute om hjelp. Du kan spare deg utgiften til antidepressiva også - de vil heller ikke virke, for det har du jo bestemt allerede. Nå er jeg litt hard - men det er vel noe i det jeg sier?

Du må bryte det negative tankemønsteret ditt og du må bestemme at du har vært deprimert lenge nok - NÅ skal du ut av det. Gå til neste terapitime og fortell konkret hva du trenger hjelp til. Dersom du ikke er på "nett" med terapeuten må du skifte til en som du når frem til.

Jeg slet med depresjoner i mange år hver eneste vinter til jeg besluttet at jeg ikke orket det mer. Den eneste måten å unngå det på er å være fokusert når det kommer sigende - og så må man - som man gjør med små barn når de slår seg eller er lei seg - avlede oppmerksomheten fra det "vonde".

Det kan være grunner til at man er deprimert, enten det er kjemisk ubalanse i kroppen eller det er hendelser i livet som gjør at man har fått litt for mange "trøkk 16" i trynet. Men skal hendelser i fortiden virkelig få være med å fortsette å trykke deg ned I DAG? Er det ikke på tide å heve hodet og legge fortiden bak deg og se fremover? Fredrik Stang - sønnen til Wenche Foss - sa at det viktigste når man er deprimert er å ta seg tid til å kjenne duften av en blomst og nyte andre vakre ting. Livet vårt er så forferdelig hektisk - alt skal vi klare på en gang, skole, jobb, unger, partner og så skal vi på toppen av det hele ha overskudd til oss selv. Og så blir det det siste vi prioriterer vekk. Tiden er inne til å ta frem et speil og begynne å søke frem den nydelige rosen som finnes der inne.

Dette ble langt. Jeg ble litt revet med ... Fordi dette gjelder meg også.

La meg avslutte med å si: La denne våren bli den der du tar frem de lyse fargene og lyse tonene, senker tempoet nok til å høre fuglene synge og lukte at blomstene springer ut. Hvem kan ta fra deg det? Venner som snur deg ryggen? En solnedgang er sant nok vakker når man kan dele den med noen, men den er da nydelig om du står og ser på den alene også?

[Estragon]

Som sagt, medisinene gjorde meg veldig syk før, så det tør jeg virkelig ikke å prøve igjen! Jeg er alt for skeptisk til det..

Kanskje jeg kan starte opp dagebok, det må isåfall bli med en anonym profil.

Tusen takk for støtte 

←

Hm, det finnes jo forskjellige antidepressiva med litt forskjellige virkestoffer. Dersom du bare prøvde en type (eller ett merke) første gangen, så kan det hende du reagerer annerledes på andre medisiner eller andre doseringer. Har sjøl vært langt nede tidligere, men fikk heldigivs medisiner som hjalp. Håper det ordner seg for deg, vet det ikke er lett å være der du er nå...

[Rexina]

Jeg føler virkelig med deg, for jeg var i samme situasjon som deg for et år siden, og det var helt forferdelig. Mistet all lyst til å gjøre noe, og bare sov hele dagen. Orket ikke spise, stelle meg eller noe. Var skjelden på skolen og strøk i et fag jeg må ta igjen i år.

Det som hjalp meg var å begynne med omega3-piller og multivitamin. Da ble jeg litt mer opplagt og det var virkelig noe jeg manglet! i tillegg hjalp det meg å høre på glad musikk, for det var alt jeg orket.

Men vit at det går over hvis du fokuserer på det positive, og om du orker, så prøv å møt opp på skolen Uansett hvor ille alt virker nå, så kan det å møte opp være nok til at du slipper å ta opp ting igjen senere, noe som kan være veldig hemmende de neste åra .

[Gjest Gjest]

Hei trådstarter. Jeg har slitt med angst og depresjon i mange år.

Når man har oppsøkt hjelp går man ofte og venter på et stort gjennombrudd eller en bestemt hendelse som skal snu tingene til de bedre, og man glemmer helt at svarene på alt du trenger å vite for å bli lykkelig ligger gjemt i deg selv. Man mister litt troen på at de "små tingene her i livet" kan bety noe når depresjonen virker så overveldende og stor i forhold, men det er faktisk sant det som sies; det er småting som gjør de store utslagene siden det er de som utgjør hverdagen.

Tenk på hva som betyr noe for deg, hva som rører ved hjertet ditt... Ofte er dette nettopp slike "småting".

Lev i nuet, vær takknemlig for alt som hender for det finnes lærdom å hente fra alt, det som ikke dreper deg gjør deg sterkere og uten frykt kan man heller ikke oppleve lykke, for alt . Først må man TENKE positivt, senere greier man også å FØLE seg positiv.

Antidepressiva demper følelsene, det hindrer både nedturer - og oppturer... Så noen permanent løsning er det selvsagt ikke, men som en livbøye i de aller tyngste periodene av livet kan de gjøre nytten sin. Jeg har selv gått på slike medisiner, de reddet meg fra å gå helt under, men da den tyngste perioden var forbi hindret de meg også i å utvikle meg videre.

Det høres skikkelig klisjèaktig ut, men jeg tror at man skal følge hjertet og leve livet i kjærlighet (ikke nødvendigvis kjærlighet til en person, men som jeg var inne på tidligere; tilføre hverdagen småting man elsker) Det kan være vanskelig i førsten, men ved å legge vekt på kjærligheten kan man slå noen sprekker i det negative tankemønsteret man har laget.

Vær ærlig med deg selv, du er den viktigste personen i livet ditt, du er unik men samtidig er du en del av den store helheten (som omfatter jorda og alt levende) - så åpenbart fortjenter du, som alle andre, alt godt. Aksepter at du føler frykt, selv i situasjoner hvor du er livredd. Se ikke på frykten som noen fiende, det er nemlig stor kraft i frykt, denne kraften kan du snu og forvandle til lykke. Når man får kjent litt på livets mørke krefter faller det seg etterhvert naturlig å gå dypere inn i sitt eget sinn og hente ut ekte viten og lykke.

Vil anbefalle deg å lese mye og variert, leve sunt og engasjere seg i noe som aktiverer tanker og følelser - dette kan være meditasjon, samtaler med personer, utøvelse av kunst osv osv. La andre mennesker inspirere deg og la naturen minne deg på at du tilhører det store kretsløpet som livet er, og ikke glem at nøkkelen til et liv uten angst ligger i hjertet ditt. Det er du og kun du som kan drive livet ditt fremover på den riktige stien, det er lov å trå feil og det er lov å få litt kartleserhjelp fra andre, men det er kun du som kan sørge for at det går fremover og i riktig retning.

Så lenge det er liv er det håp.

[Gjest TS]

Hei!

Jeg vil også anbefale deg å skrive dagbok. Om ikke på nettet - så en bok og en penn som du skriver av deg en del av de vonde følelsene.

Det skal jeg starte med.

En annen ting: Hvordan belønner du deg selv når du oppnår et mål? Depresjon handler veldig ofte om å fokusere på det negative, og det er jo forståelig når livet sparker beina under en. Men blir det bedre av at man ser svart på det? Hvis du mestrer noe, tar du deg tid til å klappe deg selv ordentlig på skulderen og skryte av deg selv? Disse tingene kan virke banale, men det er rart at det skal være det når vi er så utrolig flinke til å skjelle oss selv ut når vi gjør noe vi ikke er fornøyd med.

Jeg belønner aldri meg selv. Jeg er bare sint på meg selv hele tiden fordi det er sånn, og ivertfall hvs jeg ikke klarer å gå ut osv.

En annen ting: Når du får dine "gråtetokter" - stopper du da deg selv og gjør noe annet eller gråter du til det går over? Når vi er deprimert er det fordi vi er inne i en vond sirkel og for å komme ut av den må vi bryte den. Det er det bare du som kan gjøre selv - men en terapeut kan hjelpe deg til å se det. Det de ofte gjør er å spørre hvorfor føler du slik, hva fikk deg inn i denne tankebanen - men av og til kan det være lurt å hoppe over hvorfor og hva og rett og slett si "NEI". Prøv å bryte mønsteret ved å gå deg en tur. Det var en som anbefalte lang tur - hopp over det. Gå 5 minutter hvis det er det du har energi til. Sett deg som mål at hver gang du kommer inn i det feile mønsteret så skal du bryte det ved å gjøre noe helt annet i fem minutter. Stiller du for høye krav blir du sittende i godstolen med Kleenex'en.

Hmm.. vanskelig! jeg prøver alltid å ikke gråte eller å tillate meg selv til det, men det er veldig vanskelig.. Bestandig når jeg gråter prøver jeg å slutte, men får det ikke til. Du har nok rett i at jeg bør komme meg ut med en gang etterpå, men det prøver jeg også på.

Jeg er forøvrig helt enig i at det å komme seg ut i solen og opp om morgenen er avgjørende. Kanskje det bør være første mål.

Det har du helt rett i.

Jeg forstår også hvorfor du er skuffet over psykologen: Mest sannsynlig har du satt din lit til at terapi skulle gjøre mirakler - men dessverre, ingenting skjedde. Jo du ble enda mer deprimert fordi du følte at nå er ALT håp ute om hjelp. Du kan spare deg utgiften til antidepressiva også - de vil heller ikke virke, for det har du jo bestemt allerede. Nå er jeg litt hard - men det er vel noe i det jeg sier?

Nei, det er det ikke! 

Jeg har gått i terapi i over to år, hatt omtrent fire forskjellige psykologer (så vidt jeg husker) og vet hvordan det fungerer. Vet også hva du vil fram til, har hatt den følelsen før. Men det er ikke det som er tilfelle nå.

Du må bryte det negative tankemønsteret ditt og du må bestemme at du har vært deprimert lenge nok - NÅ skal du ut av det. Gå til neste terapitime og fortell konkret hva du trenger hjelp til. Dersom du ikke er på "nett" med terapeuten må du skifte til en som du når frem til.

Det er akkurat det jeg har kommet frem til selv også. Jeg har satt meg opp punkter til neste time som jeg vil ta med henne. Hvis det ikke funker, så vil jeg forsøke igjen med en ny psykolog.

Jeg slet med depresjoner i mange år hver eneste vinter til jeg besluttet at jeg ikke orket det mer. Den eneste måten å unngå det på er å være fokusert når det kommer sigende - og så må man - som man gjør med små barn når de slår seg eller er lei seg - avlede oppmerksomheten fra det "vonde".

Det kan være grunner til at man er deprimert, enten det er kjemisk ubalanse i kroppen eller det er hendelser i livet som gjør at man har fått litt for mange "trøkk 16" i trynet. Men skal hendelser i fortiden virkelig få være med å fortsette å trykke deg ned I DAG? Er det ikke på tide å heve hodet og legge fortiden bak deg og se fremover? Fredrik Stang - sønnen til Wenche Foss - sa at det viktigste når man er deprimert er å ta seg tid til å kjenne duften av en blomst og nyte andre vakre ting. Livet vårt er så forferdelig hektisk - alt skal vi klare på en gang, skole, jobb, unger, partner og så skal vi på toppen av det hele ha overskudd til oss selv. Og så blir det det siste vi prioriterer vekk. Tiden er inne til å ta frem et speil og begynne å søke frem den nydelige rosen som finnes der inne.

Dette ble langt. Jeg ble litt revet med ... Fordi dette gjelder meg også.

La meg avslutte med å si: La denne våren bli den der du tar frem de lyse fargene og lyse tonene, senker tempoet nok til å høre fuglene synge og lukte at blomstene springer ut. Hvem kan ta fra deg det? Venner som snur deg ryggen? En solnedgang er sant nok vakker når man kan dele den med noen, men den er da nydelig om du står og ser på den alene også?

Det er dette som er så rart, fordi det du snakker om har jeg fått til å gjort før! Men ikke nå, og jeg skjønner ikke hvorfor eller!  Før hadde jeg det helt utrolig dårlig, men fikk fremdeles til å se fine ting i livet og kose meg.. Kose meg med det som var bra. Men nå ser jeg ikke noe rundt meg som er bra, bare fortvilelse! Har lenge lurt på om det er noe som er galt - kjæresten min også. Humørsvigningene jeg har og sammenbruddene mine er helt i ubalanse og stemmer ikke med noe. Har opplevd mye fælt, men det er da pussig at jeg ikke skal klare å legge fra meg ting å gå videre? Jeg inbiller meg ting hele tiden, at fæle ting skal skje eller blåser opp bagateller.. Det er ikke normalt føler jeg! 

←

Hm, det finnes jo forskjellige antidepressiva med litt forskjellige virkestoffer. Dersom du bare prøvde en type (eller ett merke) første gangen, så kan det hende du reagerer annerledes på andre medisiner eller andre doseringer. Har sjøl vært langt nede tidligere, men fikk heldigivs medisiner som hjalp. Håper det ordner seg for deg, vet det ikke er lett å være der du er nå...

Takk for klem. jeg ble virkelig, virkelig syk av medisinene, du aner ikke.. Så det er et alternativ jeg ikke vil prøve igjen. De ødela for mye for meg, en lang tid av livet mitt, så jeg vil ikke dit igjen. Det kan godt være at andre medisiner virker for meg, men jeg er desverre for redd for å prøve. Har kjøpt meg johannesurt på apoteket, men har ikke prøvd det enda.

←

Jeg føler virkelig med deg, for jeg var i samme situasjon som deg for et år siden, og det var helt forferdelig. Mistet all lyst til å gjøre noe, og bare sov hele dagen. Orket ikke spise, stelle meg eller noe. Var skjelden på skolen og strøk i et fag jeg må ta igjen i år.

Det som hjalp meg var å begynne med omega3-piller og multivitamin. Da ble jeg litt mer opplagt og det var virkelig noe jeg manglet! i tillegg hjalp det meg å høre på glad musikk, for det var alt jeg orket.

Men vit at det går over hvis du fokuserer på det positive, og om du orker, så prøv å møt opp på skolen Uansett hvor ille alt virker nå, så kan det å møte opp være nok til at du slipper å ta opp ting igjen senere, noe som kan være veldig hemmende de neste åra .

Hei! Tar vitaminer og jern. Må det, fordi jeg har slitt en del med kostholdet, og må passe på at alt er som det skal. Har forsåvidt god energi og føler meg frisk til "vanlig."

←

Vær ærlig med deg selv, du er den viktigste personen i livet ditt, du er unik men samtidig er du en del av den store helheten (som omfatter jorda og alt levende) - så åpenbart fortjenter du, som alle andre, alt godt. Aksepter at du føler frykt, selv i situasjoner hvor du er livredd. Se ikke på frykten som noen fiende, det er nemlig stor kraft i frykt, denne kraften kan du snu og forvandle til lykke. Når man får kjent litt på livets mørke krefter faller det seg etterhvert naturlig å gå dypere inn i sitt eget sinn og hente ut ekte viten og lykke.

Vil anbefalle deg å lese mye og variert, leve sunt og engasjere seg i noe som aktiverer tanker og følelser - dette kan være meditasjon, samtaler med personer, utøvelse av kunst osv osv. La andre mennesker inspirere deg og la naturen minne deg på at du tilhører det store kretsløpet som livet er, og ikke glem at nøkkelen til et liv uten angst ligger i hjertet ditt. Det er du og kun du som kan drive livet ditt fremover på den riktige stien, det er lov å trå feil og det er lov å få litt kartleserhjelp fra andre, men det er kun du som kan sørge for at det går fremover og i riktig retning.

Så lenge det er liv er det håp.

←

Tusen takk, det var et utrolig bra innlegg.. skal prøve å jobbe med alt.

Har kommet frem til at jeg er veldig misfornøyd med livet mitt akkurat nå -fordi jeg ikke gjør noe eller har noe (utenom kjæresten) som gjør at jeg har det bra. Går skole jeg må men ikke har så lyst til, jobber på et sted jeg trives, men er lite utfordrende.. Og sist men ikke minst, så har jeg gidd opp musikken som har vært det aller viktigste i livet mitt. Før når jeg har gått musikkskole eller drevet mye med musikk har jeg liksom hatt det bra uansett. men nå har jeg ikke det lenger.

Har ikke vennekrets eller, det er ganske sårt. Mistrives her jeg bor, men kjæresten holder meg igjen. Han sier at livet mitt er viktigst, og hvis jeg vil dra så må jeg gjøre det. Reise litt, få meg jobb der jeg kan reise en del eller noe så jeg får gjort noe annet. Men jeg vil ikke reise fra han. Hvis jeg gjør det, så tror jeg at jeg mister han. Og det vil jeg ikke! Han er den jeg vil dele livet mitt med -og da blir jeg her. Dessuten er jeg bekymret om jeg bare vil rømme fra alt, og jeg vet jo at det ikke blir noe bedre da.

Uansett så har jeg humørsvigninger from hell, bryter sammen i hytt og pine.. Og føler at det ikke er helt meg

Tusen takk for tips og råd, jeg skal ta de med meg.. Jeg vet ivertfall at jeg skal jobbe for å få det bra igjen.

[Gjest Gjest]

Har angst selv og lest en del om hvordan behandle det i tillegg til å ha sett hva som virker for mmeg. Først og fremst ville jeg gått til en psykolog og sakt at jeg ville ha cognitiv terapi. Det har veldokumentert effekt. Jeg ville også vurdert å prøve hypnose som gir meg raske resultater uten at jeg må gjøre en innsats. Ellers er meditasjon og yoga noe av det som har best dokumentert effekt. På kort sikt virker det like bra som lykkepiller, på lengre sikt virker det mye bedre. All vanlig trening hjelper også, spesielt kondisjonstrening som gir deg endorfinkick. Det finnes også kostholdstilskudd som kan hjelpe. Nervidix kan du få i helsekost. Det har vist hjulpet mye for noen, men jeg merket ingen effekt. Har du råd vil jeg også annbefale å gå til massasje.

Generelt er det også fint å være litt ekstra snill med seg selv og legge inn ting som distraherer deg og oppsluker deg.

←

Dette skrev jeg i en annen tråd.>i stedet for nervidix kan du ta depridix. Tre andre ting som hjelper en del: I løpet av de 30 første sekundene etter at du står opp tenker du på alle de tingene du er taknemlig for. Rett etter at du våkner er psyken mye mer påvirkbar. Prøv i fem dager og se om du får noe ut av det. Hvis du sitter med et påtvungent smil, eller med en blyant mellom tennene, aktiviserer du de samme musklene som ved et smil og dette skaper happystoffer. Prøv i 10 minutter mens du ser på tv. Lei komedier på dvd eller se dem på kino. At du får led litt hjelper.

[Gjest Gjest]

Boken lykketyvene er bra om depresjon

[Gjest TS]

Trådstarter her.

Ville bare si at det går mye bedre med meg nå.

I går sto jeg opp, og kjente at dagen ville bli full av hysterisk gråting og hiksting, og tok johannesurt. Etter bare en time kjente jeg meg bedre. Hodet mitt klarnet helt opp, og jeg fikk pustet ut og tenkt litt. Ikke mer hysterisk gråting, ingen katastrofetanker og jeg fikk faktisk til å se lysere på ting selv om jeg hadde det fælt (akkurat som jeg gjorde før.) Har ikke kjent noen bivirkninger eller enda, bare litt kvalme og sløvhet! Ble virkelig glad etter at jeg tok tabletten, den har faktisk hjulpet meg mye (og det er bare etter en dag!)

I dag var jeg hos psykologen igjen. I går fikk jeg tenkt mye, og satte meg opp punkter over hva jeg ville snakke om. Vi gikk igjennom det, og pratet hele timen. Jeg fikk veldig mye ut av det! Og jeg tror psykologen skjønte det også, siden jeg hadde noe mer "håndfast" å ta tak i. Hun sa også at hun trodde ikke jeg fikk noe ut av forrige time, så det var ikke bare jeg som tenkte det.

Snakket om medisiner henne også, men hun sa at hun skjønte godt at jeg ikke ville begynne på nye igjen etter opplevelsen jeg hadde sist. Jeg synes johannesurten er veldig greit å ta så langt ivertfall, og det føles mye mer ufarlig enn medisiner.

Jeg ser mye lysere på ting nå, føler at det er en utvei.. Og jeg skal jobbe hardt for å bli mer selvstendig. Skal ta terapien til hjelp og bli frisk. Takk for støtte!

[X-up]

Hadde en sånn periode for noen år siden. Prøvde å få time hos psykolog, men ingen hadde tid. Ble enda mer deppa pga det, så jeg ga opp den tanken. Fikk medisiner av legen, og brukte de i en kort periode.

En annen her nevnte at dagslys hjelper... Enig med henne.

Løsningen for meg ble å gå lange turer, svømme osv. Gjorde dette alene. Veldig rart i begynnelsen. Jeg som egentlig er kjempesosial, ville i den perioden ikke ha kontakt med noen. Verken familie, venner eller kolleger, eller meg selv kunne forstå hvorfor jeg ble sånn. Gikk turer alene(kun jeg og den gang discmanèn min), dro på svømming alene, dro alene på mac donalds osv... hadde aldri gjort slike ting alene før. tror dagslyset og mosjonen hjalp meg mye:) Og musikken selvfølgelig...er ganske avhengig av musikk, terapi for meg

Etter hvert begynte jeg bli "mitt gamle meg" igjen. Fikk mer energi og orket å treffe venner igjen, orket å gå på skole og jobb.

Tenk positivt og gi deg selv tid. Det er lys i den andre siden av tunnelen, men det tar litt tid å nå det. Når du derimot endelig er der, har du sansynligvis blitt en sterkere person

Stå på...klemmm

[Gjest Blondie65]

Trådstarter her.

Ville bare si at det går mye bedre med meg nå.

I går sto jeg opp, og kjente at dagen ville bli full av hysterisk gråting og hiksting, og tok johannesurt. Etter bare en time kjente jeg meg bedre. Hodet mitt klarnet helt opp, og jeg fikk pustet ut og tenkt litt. Ikke mer hysterisk gråting, ingen katastrofetanker og jeg fikk faktisk til å se lysere på ting selv om jeg hadde det fælt (akkurat som jeg gjorde før.) Har ikke kjent noen bivirkninger eller enda, bare litt kvalme og sløvhet! Ble virkelig glad etter at jeg tok tabletten, den har faktisk hjulpet meg mye (og det er bare etter en dag!)

I dag var jeg hos psykologen igjen. I går fikk jeg tenkt mye, og satte meg opp punkter over hva jeg ville snakke om. Vi gikk igjennom det, og pratet hele timen. Jeg fikk veldig mye ut av det! Og jeg tror psykologen skjønte det også, siden jeg hadde noe mer "håndfast" å ta tak i. Hun sa også at hun trodde ikke jeg fikk noe ut av forrige time, så det var ikke bare jeg som tenkte det.

Snakket om medisiner henne også, men hun sa at hun skjønte godt at jeg ikke ville begynne på nye igjen etter opplevelsen jeg hadde sist. Jeg synes johannesurten er veldig greit å ta så langt ivertfall, og det føles mye mer ufarlig enn medisiner.

Jeg ser mye lysere på ting nå, føler at det er en utvei.. Og jeg skal jobbe hardt for å bli mer selvstendig. Skal ta terapien til hjelp og bli frisk. Takk for støtte!

←

Gratulerer med å komme deg ut av bølgedalen! Jeg er imponert - både over det som du skrev som svar litt tidligere og også at du selv klarte å ta tak i noe av problemet ved å være konkret med terapeuten. Det er også bra at terapeuten ser det samme som deg - det kan tyde på at hun er rett for deg likevel.

Det virker som du er en person som tar i mot råd og veiledning og DET kan være det som hjelper deg videre.

Jeg skjønner at du står overfor en del viktige valg: Reise eller bli f.eks. Grunnen for å bli er kjæresten din og det skjønner jeg svært svært godt. Men kanskje du bør prøve å få venner der du er nå? Kan du ta opp igjen musikken og derved komme inn i et miljø der du naturlig treffer likesinnede og så får du venner?

Flott at du fant noe som virker - håper at dette kan bli den lille gnisten som gjør resten enklere.

Stor klem til deg

[Gjest TuttaCalcutta]

Skriv dagbok, gå turer i skog og mark. Begynn med en hobby, f.eks. maling. Kjøp deg en hund. Dette funker.. iallefall for meg! klem fra en likesinned

ps. DET ER LYS I TUNNELEN!

[lillesky]

Jeg har vært veldig laidback til antidepressiva og andre medisiner.

Men nå er jeg faktisk litt skeptisk til om anti. dep. er det riktige. Jeg tror det bare er å utsette probleme.

Har du prøvd gruppeterapi? Det er ikke så skummelt som man kanskje tror. Alle er i samme båt.

Å ha et nettverk rundt seg er veldig viktig. Er det en hobby du kan starte opp med, slik at du får venner der?

Lykke til!